Royal Jam entret Byscenen i Kulturfabrikken på lørdag. Det som sannsynligvis er Norges beste coverband, hadde tatt turen til Kristiansund og Kulturfabrikken for å glede oss med kjente og kjære rockelåter.
Stor stemning både på og av scenen. Foto: Roger Hagen / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementPå scenen står flere gitarer og basser side om side. Trommesettet hadde fått egen plattform fremst på scenen, det samme har keyboardet. De er på hver sin side, med resten av bandet i midten. Praten satt løst og lå som en sky av bakgrunnsstøy sammen med musikken i lokalet før konserten. For å sikre seg god plassering har folk kommet i god tid. De ansatte bak baren hadde nok å gjøre, for dette er også anledningen til å nyte noe å drikke mens man lytter til god musikk. Publikums består hovedsakelig av unge middelaldrene folk i alle aldre. Salen består av intime runde bord til langbord med plass til mange rundt.
Latteren satt løst og det ble klapping i takt fra salen når intro til deres inngang på scenen ble gjort med Disney sin «Heigh-ho» fra filmen om Snøhvit og de syv dvergene. Når alle var på plass satte bandet tonen for kvelden med åpningsnummeret som var «Carry on Wayward Son». Dette er en Kansas låt med masse gitarspill. Bandet gikk rett over til en klassiker av Free «Alright Now».
Basert på disse to sangene kunne jeg allerede forstå at vi hadde en vokalist med en kraftig stemme, og ikke minst at uttale og diksjon var upåklagelig. Mannen bak stemmen heter Lasse Ingebrigtsen og han er mye brukt sanger og gitarist. Med sitt rike repertoar er han en populær trubadur rundt om i vårt langstrakte land. Han er også blitt brukt som sanger i flere andre prosjekter og oppsetninger.
Hvem kan vel glemme Jahn Teigen sine yngre dager? Det var en gang et norsk rockeband med navnet, Popol Vuh som senere tok navnet Popol Ace. Sammen spilte de progressive rockelåter. En av disse låtene het «Queen of all Queens» og det var nettopp denne vi fikk høre under konserten. De var så et så bra band at selveste Frank Zappa vil lansere dem i USA på sitt plateselskap. Noen husker kanskje også Popul Vuh sin episke video til akkurat denne sangen.
Det var trommeslager Steinar Krokstad som sang for oss mens han spilte trommer. Han har vært profesjonell musiker siden 1980 og kreditert på albumene til mange kjente artister. Han har også spilt i flere kjente band og var fast trommis i Sambandet. Låten oppleves som hard og seig sånn lydmessig og har flere soloer for bass og gitar. Dette er også en av Popul Vuh / Ace mest fengende låter. En liten funfact tiler at nettopp denne låta var med i soundtracket til filmen «Den siste revejakta». Filmen er basert på romanen til Ingvard Ambjørnsen med samme navn.
Så fikk vi en skikkelig glad-låt fra bandet Journey. «Don’t stop beliving» tok oss tilbake mange år, og ja vi fikk de instrumentale partiene og soloene. Fra det ene til det andre, neste låt va ren power ballade jeg er sikker på at mange har klina og danset tett til. Orginalen er ved The Beatles, men det var John Farnham sin versjon av «Help» vi fikk høre under konserten. Det var tydelig at publikum ble begeistret over å få høre denne gamle, tidløse slageren igjen.
Man kan vel ikke ha en klassisk rockekonsert uten at det blir spilt låter av Deep Purple? «Highway star» var en growy låt med en keybord solo, som i Jon Lords glansdager. Mannen som spilte denne soloen og flere i løpe av kvelden var Terje Tranaas. Keyboardisten spilte lenge i Sambandet, men var også med i D.D.E, før Sambandet. Tranaas har også roller som lydtekniker, produsent og pianist. Med «Stormbringer» fikk vi to Deep Purple låter på rad.
Dette er låter fra to perioder i Deep Purples liv. Richie Blackmore på gitar, Jon Lord på keyboards og Ian Paice på trommer er med i begge periodene mens Ian Gillan på vokal og Roger Glover på bass er med i første periode og David Coverdale har tatt over vokalen og Glenn Hughes er kommet inn på Bass på «Stormbringer». Hughes sang en del i sin tid i Purple han også, et lite avsnitt om musikkhistorie.
Etter Deep Purple fikk vi en smak av The Band fikk vi «The shape I’m in». Låten starter hardt, bestemt og ble sunget av Skjalg Raaen. Skjalg er den yngste i bandet, 45 år og 45 kg, i følge trommisen. Han har i en årrekke vært fast i Sambandet, men også bidratt forandre artister som Kristiansunds egen «Elg» for å nevne minst en av dem. Skjalg Raaen har problemer med å stå stille for lenge på en plass, men vi vil hevde at det er blitt hans varemerke å fly rundt på scenen. Han leverte den ene gitar soloen etter den andre i løpe av kvelden. Mannen er en gud på sine el-gitarer.
Selv om noen nok forbinder låten «Live and let die» med Guns and Roses sin versjon. Så er faktisk originalen spilt inn med Wings som var Paul og Linda McCartney sitt band. Uansett hvilken versjon du måtte like,var det nok Guns and roses sin versjon vi fikk i kveld. Egentlig er Wings og Guns sine versjoner ganske like. Dette var soundtracket til Roger Moores aller første film som en elegant og sjarmerende 007, James Bond.
Royal Jam gikk rett videre på en låt av AC/DC. «Whole lot of Rosie» hadde så klart det klassiske soundet til AC/DC. Skjalg egget publikum med å nesten gå ned i spagaten sammen med sin gitar under låta. Det var flott å se at han tilpasset låten, med en detalj der han brukte gitarer ikke ulikt det som ble brukt på originalene. Hvordan det hadde gått om Skjalg og Agnus Young skulle spilt samtidlig på samme scene er et åpent spørsmål.
Så skulle vi få høre den dype og mørke bass stemmen til Morten Skaget. Mørk i stemme, mørk i instrument. Han sang de mørke tonene til «Comfortably numb» og Steinar sang de mer lyse i låten til Pink Floyd. Jeg ble helt nummen av å høre denne deilige versjonen av låta eller kanskje det var den mørke stemmen til bassisten som trollbandt meg. Morty Black som var hans artistnavn i den internasjonale perioden med TNT. Han er en prisbelønnet bassist som har en fortid i Sambandet og ikke minst TNT.
Han har også spilt med norske og internasjonale artister og jobber som studiomusiker. Pink Floyd ble et utmerket nummer før det ble en liten pause i spillingen. Publikum fikk muligheten til å fylle på med drikke: Bandet fikk seg en liten pustepause, eller tid for evaluering som dem så festlig beskrev dette som. Bandet var tro mot konseptet å spille opp til fest på lokalet, for der er det jo også pause i spillingen.
Tilbake på scenen fikk vi nok en Deep Purple låt. Denne er også interessant i forhold til Deep Purples historie. Dette var «Perfect Strangers». Det var et album som kom i 1984 og er starten på den nye epoken for det bandet. Da ble den klassiske besetningen som omtales som MK2 gjenforent. Det sier jo sitt om hvor stort dette var når Ian Gillan kom fra Black Sabbath, Richie Blackmore og Roger Glover kom fra Rainbow, Jon Lord kom fra Whitesnake og Ian Paice fra Gary Moore sitt band.
Denne startet med en orgelsolo. Vi fikk altså den kjente låten «Perfect stranger» som du allerede kjenner igjen før vokalen starter. Når man først er inne på dette med vokal, når de ikke hadde hovedvokal så koret bandet under låtene. Du kunne tydelig se at det var krevende å måtte kore så lyst på «Easy living» opprinnelig av Uriah Heep lå, for enkelte i bandet.
Så skulle vi tilbake til Steinar sine glansdager i Stage Dolls. Vi fikk to låter etter hverandre med hoved vokalen nettopp av Steinar. Trommeslageren har disse låtene sittende i ryggraden. Først fikk vi høre «Love don’t bother me» en klassiker som publikum synger fraser av når de nettopp blir oppfordret til dette. Det er tydelig at publikum gleder seg stort og jeg gråter ikke når de setter i gang å spille «Love cries».
Så var det Morten sin tur å vise hva som satt i hans ryggrad og basspotene, etter mange år med TNT. Det ble spilt «Seven Seas» og det var ikke publikum som hadde det gøy under denne låten, det hadde også musikerne. Vi fikk oppleve en bass og gitar solo som var av en annen verden.
Så skulle vi ned litt i tempo med neste låt «Don’t kill it Carol» av Manfred Manns Earth Band. Låten opplevdes ikke som så veldig tung rock. Vi fikk en stor keyboard solo spilt av Terje, for de som vet eller husker så spilte bandleder Manfred Mann, nettopp keyboard. Nok en gang lot publikum seg rive med over de dyktige musikerne. Vi fikk et solo samspill mellom Skjalg og Terje på neste låt «Davy’s on the Road Again» som resulterte i at de håndhilste på hverandre for et godt samspill. Låten avsluttet med en maktdemonstrasjon av stemmebruk fra Lasse Ingebrigtsen.
Vi var inne i et parti med låter fra Manfred Mann’s Earth band for nå kom den ene slageren etter den andre påløpende rekke. Neste låt av dette bandet var «Questions» som hører til kategorien av rolige låter. Neste låt var opp i tempo og det var ikke tvil hvilken låt som kom. «Blinded by the Light» er en slik låt som alle kan og har hørt, i alle fall refrenget. Det ble en rolig og vakker solo med Skjalg et stykke inn i låten. På de rolige partiene kunne man tydelig høre suset av publikum som pratet sammen. Synd for denne soloen var veldig vakker. Sånn ellers spilte jo bandet så høyt at de overdøvet menneskene i salen. Disse gutta har spilt på en fest før, og lar seg ikke vippe av pinnen av at folk prater under deres spilling. Fest er fest kan man kanskje si.
De samme menneskene var i alle fall så imponert at de reiste seg og klappet på slutten av låten. Bandet gikk rett inn i neste låt «Mighty Quinn» som gav stadion vibber på slutten. Publikum sang med, denne kunne vi også hele refrenget til.
Så kom det en episk låt av Sweet. «Ballrom Blitz» var siste låt på deres sett liste for kvelden. Vi fikk en bass solo og vi fikk se Morten og Skjalg hoppe opp og ned i takt til musikken.
Alle vet jo at det alltid kommer enekstra låt. Den ekstra låten kom i form av en power sang av John Farnham. Publikum lot seg rive med og sang gladelig med på under refrenget til «You are the voice». Vi er alle noens datter eller sønn, og vi kan ikke sitte stille mens de spilte kveldens siste låt. Folk reiste seg i begeistring og gav bandet en velfortjent applaus for en strålende konsert før lyden av «Heigh-ho» spilte nok en gang, denne gangen når de forlot scenen.
Vi har kanskje aldri sett noe så bra som disse gutta bak sine instrumenter, der de spiller den ene rockeslageren etter den andre. Jeg vil påstå at de var ganske trofaste mot originalene, selv om de nok gjorde litt improvisasjon og rocket opp noen av låtene. Slik skal det jo være. Alt i alt en konsert det var verdt å ha fått oppleve. Dette var fest, gøy og moro!
På scenen står flere gitarer og basser side om side. Trommesettet hadde fått egen plattform fremst på scenen, det samme har keyboardet. De er på hver sin side, med resten av bandet i midten. Praten satt løst og lå som en sky av bakgrunnsstøy sammen med musikken i lokalet før konserten. For å sikre seg god plassering har folk kommet i god tid. De ansatte bak baren hadde nok å gjøre, for dette er også anledningen til å nyte noe å drikke mens man lytter til god musikk. Publikums består hovedsakelig av unge middelaldrene folk i alle aldre. Salen består av intime runde bord til langbord med plass til mange rundt.
Latteren satt løst og det ble klapping i takt fra salen når intro til deres inngang på scenen ble gjort med Disney sin «Heigh-ho» fra filmen om Snøhvit og de syv dvergene. Når alle var på plass satte bandet tonen for kvelden med åpningsnummeret som var «Carry on Wayward Son». Dette er en Kansas låt med masse gitarspill. Bandet gikk rett over til en klassiker av Free «Alright Now».
Basert på disse to sangene kunne jeg allerede forstå at vi hadde en vokalist med en kraftig stemme, og ikke minst at uttale og diksjon var upåklagelig. Mannen bak stemmen heter Lasse Ingebrigtsen og han er mye brukt sanger og gitarist. Med sitt rike repertoar er han en populær trubadur rundt om i vårt langstrakte land. Han er også blitt brukt som sanger i flere andre prosjekter og oppsetninger.
Hvem kan vel glemme Jahn Teigen sine yngre dager? Det var en gang et norsk rockeband med navnet, Popol Vuh som senere tok navnet Popol Ace. Sammen spilte de progressive rockelåter. En av disse låtene het «Queen of all Queens» og det var nettopp denne vi fikk høre under konserten. De var så et så bra band at selveste Frank Zappa vil lansere dem i USA på sitt plateselskap. Noen husker kanskje også Popul Vuh sin episke video til akkurat denne sangen.
Det var trommeslager Steinar Krokstad som sang for oss mens han spilte trommer. Han har vært profesjonell musiker siden 1980 og kreditert på albumene til mange kjente artister. Han har også spilt i flere kjente band og var fast trommis i Sambandet. Låten oppleves som hard og seig sånn lydmessig og har flere soloer for bass og gitar. Dette er også en av Popul Vuh / Ace mest fengende låter. En liten funfact tiler at nettopp denne låta var med i soundtracket til filmen «Den siste revejakta». Filmen er basert på romanen til Ingvard Ambjørnsen med samme navn.
Så fikk vi en skikkelig glad-låt fra bandet Journey. «Don’t stop beliving» tok oss tilbake mange år, og ja vi fikk de instrumentale partiene og soloene. Fra det ene til det andre, neste låt va ren power ballade jeg er sikker på at mange har klina og danset tett til. Orginalen er ved The Beatles, men det var John Farnham sin versjon av «Help» vi fikk høre under konserten. Det var tydelig at publikum ble begeistret over å få høre denne gamle, tidløse slageren igjen.
Man kan vel ikke ha en klassisk rockekonsert uten at det blir spilt låter av Deep Purple? «Highway star» var en growy låt med en keybord solo, som i Jon Lords glansdager. Mannen som spilte denne soloen og flere i løpe av kvelden var Terje Tranaas. Keyboardisten spilte lenge i Sambandet, men var også med i D.D.E, før Sambandet. Tranaas har også roller som lydtekniker, produsent og pianist. Med «Stormbringer» fikk vi to Deep Purple låter på rad.
Dette er låter fra to perioder i Deep Purples liv. Richie Blackmore på gitar, Jon Lord på keyboards og Ian Paice på trommer er med i begge periodene mens Ian Gillan på vokal og Roger Glover på bass er med i første periode og David Coverdale har tatt over vokalen og Glenn Hughes er kommet inn på Bass på «Stormbringer». Hughes sang en del i sin tid i Purple han også, et lite avsnitt om musikkhistorie.
Etter Deep Purple fikk vi en smak av The Band fikk vi «The shape I’m in». Låten starter hardt, bestemt og ble sunget av Skjalg Raaen. Skjalg er den yngste i bandet, 45 år og 45 kg, i følge trommisen. Han har i en årrekke vært fast i Sambandet, men også bidratt forandre artister som Kristiansunds egen «Elg» for å nevne minst en av dem. Skjalg Raaen har problemer med å stå stille for lenge på en plass, men vi vil hevde at det er blitt hans varemerke å fly rundt på scenen. Han leverte den ene gitar soloen etter den andre i løpe av kvelden. Mannen er en gud på sine el-gitarer.
Selv om noen nok forbinder låten «Live and let die» med Guns and Roses sin versjon. Så er faktisk originalen spilt inn med Wings som var Paul og Linda McCartney sitt band. Uansett hvilken versjon du måtte like,var det nok Guns and roses sin versjon vi fikk i kveld. Egentlig er Wings og Guns sine versjoner ganske like. Dette var soundtracket til Roger Moores aller første film som en elegant og sjarmerende 007, James Bond.
Royal Jam gikk rett videre på en låt av AC/DC. «Whole lot of Rosie» hadde så klart det klassiske soundet til AC/DC. Skjalg egget publikum med å nesten gå ned i spagaten sammen med sin gitar under låta. Det var flott å se at han tilpasset låten, med en detalj der han brukte gitarer ikke ulikt det som ble brukt på originalene. Hvordan det hadde gått om Skjalg og Agnus Young skulle spilt samtidlig på samme scene er et åpent spørsmål.
Så skulle vi få høre den dype og mørke bass stemmen til Morten Skaget. Mørk i stemme, mørk i instrument. Han sang de mørke tonene til «Comfortably numb» og Steinar sang de mer lyse i låten til Pink Floyd. Jeg ble helt nummen av å høre denne deilige versjonen av låta eller kanskje det var den mørke stemmen til bassisten som trollbandt meg. Morty Black som var hans artistnavn i den internasjonale perioden med TNT. Han er en prisbelønnet bassist som har en fortid i Sambandet og ikke minst TNT.
Han har også spilt med norske og internasjonale artister og jobber som studiomusiker. Pink Floyd ble et utmerket nummer før det ble en liten pause i spillingen. Publikum fikk muligheten til å fylle på med drikke: Bandet fikk seg en liten pustepause, eller tid for evaluering som dem så festlig beskrev dette som. Bandet var tro mot konseptet å spille opp til fest på lokalet, for der er det jo også pause i spillingen.
Tilbake på scenen fikk vi nok en Deep Purple låt. Denne er også interessant i forhold til Deep Purples historie. Dette var «Perfect Strangers». Det var et album som kom i 1984 og er starten på den nye epoken for det bandet. Da ble den klassiske besetningen som omtales som MK2 gjenforent. Det sier jo sitt om hvor stort dette var når Ian Gillan kom fra Black Sabbath, Richie Blackmore og Roger Glover kom fra Rainbow, Jon Lord kom fra Whitesnake og Ian Paice fra Gary Moore sitt band.
Denne startet med en orgelsolo. Vi fikk altså den kjente låten «Perfect stranger» som du allerede kjenner igjen før vokalen starter. Når man først er inne på dette med vokal, når de ikke hadde hovedvokal så koret bandet under låtene. Du kunne tydelig se at det var krevende å måtte kore så lyst på «Easy living» opprinnelig av Uriah Heep lå, for enkelte i bandet.
Så skulle vi tilbake til Steinar sine glansdager i Stage Dolls. Vi fikk to låter etter hverandre med hoved vokalen nettopp av Steinar. Trommeslageren har disse låtene sittende i ryggraden. Først fikk vi høre «Love don’t bother me» en klassiker som publikum synger fraser av når de nettopp blir oppfordret til dette. Det er tydelig at publikum gleder seg stort og jeg gråter ikke når de setter i gang å spille «Love cries».
Så var det Morten sin tur å vise hva som satt i hans ryggrad og basspotene, etter mange år med TNT. Det ble spilt «Seven Seas» og det var ikke publikum som hadde det gøy under denne låten, det hadde også musikerne. Vi fikk oppleve en bass og gitar solo som var av en annen verden.
Så skulle vi ned litt i tempo med neste låt «Don’t kill it Carol» av Manfred Manns Earth Band. Låten opplevdes ikke som så veldig tung rock. Vi fikk en stor keyboard solo spilt av Terje, for de som vet eller husker så spilte bandleder Manfred Mann, nettopp keyboard. Nok en gang lot publikum seg rive med over de dyktige musikerne. Vi fikk et solo samspill mellom Skjalg og Terje på neste låt «Davy’s on the Road Again» som resulterte i at de håndhilste på hverandre for et godt samspill. Låten avsluttet med en maktdemonstrasjon av stemmebruk fra Lasse Ingebrigtsen.
Vi var inne i et parti med låter fra Manfred Mann’s Earth band for nå kom den ene slageren etter den andre påløpende rekke. Neste låt av dette bandet var «Questions» som hører til kategorien av rolige låter. Neste låt var opp i tempo og det var ikke tvil hvilken låt som kom. «Blinded by the Light» er en slik låt som alle kan og har hørt, i alle fall refrenget. Det ble en rolig og vakker solo med Skjalg et stykke inn i låten. På de rolige partiene kunne man tydelig høre suset av publikum som pratet sammen. Synd for denne soloen var veldig vakker. Sånn ellers spilte jo bandet så høyt at de overdøvet menneskene i salen. Disse gutta har spilt på en fest før, og lar seg ikke vippe av pinnen av at folk prater under deres spilling. Fest er fest kan man kanskje si.
De samme menneskene var i alle fall så imponert at de reiste seg og klappet på slutten av låten. Bandet gikk rett inn i neste låt «Mighty Quinn» som gav stadion vibber på slutten. Publikum sang med, denne kunne vi også hele refrenget til.
Så kom det en episk låt av Sweet. «Ballrom Blitz» var siste låt på deres sett liste for kvelden. Vi fikk en bass solo og vi fikk se Morten og Skjalg hoppe opp og ned i takt til musikken.
Alle vet jo at det alltid kommer enekstra låt. Den ekstra låten kom i form av en power sang av John Farnham. Publikum lot seg rive med og sang gladelig med på under refrenget til «You are the voice». Vi er alle noens datter eller sønn, og vi kan ikke sitte stille mens de spilte kveldens siste låt. Folk reiste seg i begeistring og gav bandet en velfortjent applaus for en strålende konsert før lyden av «Heigh-ho» spilte nok en gang, denne gangen når de forlot scenen.
Vi har kanskje aldri sett noe så bra som disse gutta bak sine instrumenter, der de spiller den ene rockeslageren etter den andre. Jeg vil påstå at de var ganske trofaste mot originalene, selv om de nok gjorde litt improvisasjon og rocket opp noen av låtene. Slik skal det jo være. Alt i alt en konsert det var verdt å ha fått oppleve. Dette var fest, gøy og moro!
Under feiringen av Anetts Danceterias 40-årsjubileum i Festiviteten forteller ordfører Kjell Neergaard om det politiske vedtaket som gir kulturen en mer synlig plass i kommunens arbeid. Før hvert bystyremøte skal det nå presenteres et kulturelt innslag. For Neergaard handler det om mer enn underholdning. Han mener kultur er avgjørende for fellesskap, identitet og samfunnets beredskap. Neergaard avslører også et ukjent talent for dans.
Henrik A. Stordalen i Strawberry-konsernet, delte i sitt foredrag på Nordmørskonferansen i Kristiansund sine ambisiøse planer for et nytt hotellprosjekt. Stordalen er Business Development Manager og involvert i eiendomsforvaltningen og leieavtalene i konsernet. Han understreket viktigheten av å videreføre arven fra sin far, Petter Stordalen, gjennom et friskt perspektiv.
Laget av ScaleFlow.
