MOLDEJAZZ: Da den britiske jazzmusikeren Shabaka entret scenen på årets Moldejazz, ble det både stemningsfullt og eksplosivt. Med seg hadde han flere ulike fløyter og sin saksofon. I løpet av en times tid lot han publikum bli med på sin musikalske reise. Konserten ble avholdt fredag 17. juli kl. 16.00 på Storyville, et av rommene i bygget som også rommer teater og bibliotek i Molde. Jeg var til stede under konserten, og fikk oppleve en av de største «snakkisene» i jazzverdenen i 2026.
Shabaka på Storyville. Foto: Anette Thomsen / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementShabaka har lenge vært kjent som en fremragende saksofonist gjennom band som The Sons of Kemet, The Comet Is Coming og Shabaka and the Ancestors. I 2024 valgte han imidlertid å legge saksofonen til side for en periode og fordype seg i fløytetradisjoner fra ulike deler av verden. Det gikk ikke lang tid før han tok saksofonen frem igjen, denne gangen med en ny klarhet og et annet musikalsk uttrykk, preget av årene med fløyteundervisning. Den første låten ga meg assosiasjoner til Afrika. Fløyten han brukte skilte seg ut med en spesiell konstruksjon rett nedenfor munnstykket. Gjennom konserten spilte han på en rekke forskjellige fløyter, de fleste tverrfløyter i ulike størrelser, materialer og lyder.
Foran seg hadde han et bord fylt med elektronisk utstyr som han brukte aktivt gjennom hele konserten. Noen lyder var forhåndssamplet, mens andre ble skapt der og da. Han bygde lag på lag med lyd, slik at musikken vokste frem foran publikum. Det var en fascinerende opplevelse å være vitne til hvordan han skapte musikken i øyeblikket.
Elektronikken fikk en enda større rolle i det neste verket. Han startet med en liten sølvfarget tverrfløyte i metall og skapte en lyd som minnet meg om hvalsang. Langt bak i lydbildet syntes jeg å høre noe som kunne minne om kirkeklokker. Lag på lag ble bygget opp, og musikken utviklet seg til en hypnotisk loop som stadig fikk nye elementer. Etter hvert plukket han opp saksofonen og spilte en melodi som, gjennom elektronikken, fikk en mer metallisk klang. Han tok også frem en klarinett. Er det noe denne mannen ikke kan blåse i? Én ting er sikkert: Dette var stor kunst som utspilte seg rett foran meg.
Så fjernet han gradvis enkelte lydlag, slik at vi ble stående igjen med fløytene og en elektronisk melodi som minnet om et keyboard. Et tungt bassbeat kom inn som den dominerende rytmen, mens han spilte saksofon svakt i bakgrunnen. Musikken vokste i både tempo og intensitet, men beholdt samtidig en rolig og meditativ karakter.
Et nytt lydbilde tok form, med et tungt beat som minnet om bass og trommer, kombinert med en elektronisk melodi. Over dette spilte han på en tverrfløyte av tre. Senere skiftet han igjen uttrykk, tok opp enda en fløyte og introduserte en travende hovedmelodi. Da han la til en rytmisk loop, utviklet stykket seg til en lystig og tempofylt komposisjon. Musikken opplevdes tidvis som meditativ, og det var lett å bli dratt inn i en nesten transeaktig tilstand. Samtidig hadde enkelte partier et tydelig preg av techno. Alt han spilte var dansbart, og han skapte stadig nye stemninger gjennom kombinasjonen av akustiske instrumenter og elektronikk.
Alt har sin slutt, også denne konserten. Shabaka takket publikum for å ha vært en del av reisen. Selv følte jeg at jeg hadde svevd inn i en meditativ tilstand og «våknet» først da den siste tonen døde ut. Etterpå ble han sittende på scenen og fortalte hvordan han arbeider med å bygge opp musikken sin før han takket for seg og forlot scenen.
Det er imponerende hvor mye lyd én person kan skape, og hvilke stemninger som kan oppstå gjennom kombinasjonen av elektronikk, fløyter og saksofon. Dette er musikk man trygt kan sette på dersom man ønsker å finne ro i både kropp og sjel. Jeg koste meg stort og drar gjerne tilbake for å oppleve Shabaka skape musikk i øyeblikket igjen. Konserten ble en påminnelse om hvor levende, nyskapende og grenseløs moderne jazz kan være.
Shabaka har lenge vært kjent som en fremragende saksofonist gjennom band som The Sons of Kemet, The Comet Is Coming og Shabaka and the Ancestors. I 2024 valgte han imidlertid å legge saksofonen til side for en periode og fordype seg i fløytetradisjoner fra ulike deler av verden. Det gikk ikke lang tid før han tok saksofonen frem igjen, denne gangen med en ny klarhet og et annet musikalsk uttrykk, preget av årene med fløyteundervisning. Den første låten ga meg assosiasjoner til Afrika. Fløyten han brukte skilte seg ut med en spesiell konstruksjon rett nedenfor munnstykket. Gjennom konserten spilte han på en rekke forskjellige fløyter, de fleste tverrfløyter i ulike størrelser, materialer og lyder.
Foran seg hadde han et bord fylt med elektronisk utstyr som han brukte aktivt gjennom hele konserten. Noen lyder var forhåndssamplet, mens andre ble skapt der og da. Han bygde lag på lag med lyd, slik at musikken vokste frem foran publikum. Det var en fascinerende opplevelse å være vitne til hvordan han skapte musikken i øyeblikket.
Elektronikken fikk en enda større rolle i det neste verket. Han startet med en liten sølvfarget tverrfløyte i metall og skapte en lyd som minnet meg om hvalsang. Langt bak i lydbildet syntes jeg å høre noe som kunne minne om kirkeklokker. Lag på lag ble bygget opp, og musikken utviklet seg til en hypnotisk loop som stadig fikk nye elementer. Etter hvert plukket han opp saksofonen og spilte en melodi som, gjennom elektronikken, fikk en mer metallisk klang. Han tok også frem en klarinett. Er det noe denne mannen ikke kan blåse i? Én ting er sikkert: Dette var stor kunst som utspilte seg rett foran meg.
Så fjernet han gradvis enkelte lydlag, slik at vi ble stående igjen med fløytene og en elektronisk melodi som minnet om et keyboard. Et tungt bassbeat kom inn som den dominerende rytmen, mens han spilte saksofon svakt i bakgrunnen. Musikken vokste i både tempo og intensitet, men beholdt samtidig en rolig og meditativ karakter.
Et nytt lydbilde tok form, med et tungt beat som minnet om bass og trommer, kombinert med en elektronisk melodi. Over dette spilte han på en tverrfløyte av tre. Senere skiftet han igjen uttrykk, tok opp enda en fløyte og introduserte en travende hovedmelodi. Da han la til en rytmisk loop, utviklet stykket seg til en lystig og tempofylt komposisjon. Musikken opplevdes tidvis som meditativ, og det var lett å bli dratt inn i en nesten transeaktig tilstand. Samtidig hadde enkelte partier et tydelig preg av techno. Alt han spilte var dansbart, og han skapte stadig nye stemninger gjennom kombinasjonen av akustiske instrumenter og elektronikk.
Alt har sin slutt, også denne konserten. Shabaka takket publikum for å ha vært en del av reisen. Selv følte jeg at jeg hadde svevd inn i en meditativ tilstand og «våknet» først da den siste tonen døde ut. Etterpå ble han sittende på scenen og fortalte hvordan han arbeider med å bygge opp musikken sin før han takket for seg og forlot scenen.
Det er imponerende hvor mye lyd én person kan skape, og hvilke stemninger som kan oppstå gjennom kombinasjonen av elektronikk, fløyter og saksofon. Dette er musikk man trygt kan sette på dersom man ønsker å finne ro i både kropp og sjel. Jeg koste meg stort og drar gjerne tilbake for å oppleve Shabaka skape musikk i øyeblikket igjen. Konserten ble en påminnelse om hvor levende, nyskapende og grenseløs moderne jazz kan være.
Forfatteren Per Petterson møtte under Bjørnsonfestivalen forrige uke, journalist i Klassekampen, Karin Haugen, til en samtale om «Kjærlighet, utroskap og Hemingway». Møtet tok utgangspunkt i Pettersons siste roman, «Du er hjemme nå», men beveget seg raskt inn i de dypere lagene av forfatterskapet. Den dreide seg om litterære impulser, nødvendigheten av emosjonell ærlighet i livets sene faser og språkets tette bånd til klassebakgrunn.
Laget av ScaleFlow.
