Humorgruppen Dragsug skiller seg ut i det norske kulturlandskapet som landets, etter alt å dømme, eneste omseilende teater- og humorensemble. Konseptet baserer seg på at aktørene seiler fra havn til havn over en periode på noen uker for å fremføre sine show. For hvert stoppested blir materialet gjenstand for en lokal tilpasning. Denne metodikken medfører at forestillingenes eksakte innhold forblir uforutsigbart for publikum. Produksjonene er preget av utstrakt publikumskontakt, der tilskuerne dras aktivt med i enkelte av de sceniske numrene.

En test på landjorda før de setter sjøbein

Ensemblet består av åtte unge utøvere som i fellesskap har samlet et knippe betraktninger rundt sosiale situasjoner, kulturelle fenomener og formidlet dem gjennom en satirisk vri. Før gruppen mønstret på seilbåten for sommeren, ble materialet presentert for et konsentrert publikum på en klubbscene i hovedstaden. I det tradisjonsrike området ved Krogh-støtten og Nybrua i Oslo. Der hvor legevakten i sin tid lå, ligger lokalet. Denne dagen var bakken utenfor ned mot Akerselva fullt opp av forventningsfulle folk som ventet på Norge - Elfenbenskysten. Det var sikkert ikke alle der som viste at den første scoringen kom i lokalet ved siden av, på klubbscenen. Før VM-kampen hadde begynt.

Lokalet var fylt til kapasitetsgrensen under den utsolgte forestillingen. Publikums sammensetning bar preg av en yngre demografi, og bekledningen indikerte at en vesentlig andel av de tilstedeværende hadde planer om å overvære en fotballkamp etter teateroppsetningens slutt. Rammen rundt premieren var preget av en forventningsfull atmosfære i forkant av forestillingen.

Internasjonalt gjennombrudd og sosiale parodier

Forestillingen åpner med at kaptein Stijn Van Oorhot ønsker velkommen til «Humor Havari 2». Kapteinen fungerer som konferansier gjennom begge forestillingens avdelinger, og introduserer her konseptet med å turnere via seilbåt. Stijn Van Oorhot bidrar løpende med sangnumre til eget gitarakkompagnement, og markerer seg med improvisasjon i flere av scenene.

Det innledende nummeret etablerer en interaksjon med salen gjennom en såkalt «motsatt-lek», før det glir over i et musikalsk innslag. Her reflekterer ensemblet over konsekvensene av et eventuelt internasjonalt gjennombrudd for gruppen. Dette nummeret fungerer samtidig som en presentasjon av de medvirkende før neste scene. Mellom de ulike innslagene gjennom kvelden spilles det musikk i overgangene, der utøverne veksler på å betjene DJ-funksjonen.

Det påfølgende nummeret tar form av en sosiokulturell parodi. Ensemblet entréer scenen ikledd hvite klær for å karikere velstående sjikt fra Bygdøy, med referanser til kjente profiler som Petter Stordalen og hans profilerte arrangementer. Karakteren Petter og hans kvinnelige partner inviterer til et glamorøst «white party», der samtalen kretser rundt sommerplaner, gastronomi og sosiale normer. Den kvinnelige rollen spilles av Stine Stolpestad, som gjennom forestillingen medvirker i flere sangnumre og fyller ulike karakterroller.

Videre følger et innslag som kombinerer klassisk pantomime med en diskusjon om sjangeren. Jon Bakke opptrer som pantomime-kunstner med et uttrykksfullt fysisk repertoar. Nummeret utvikler seg idet to av de kvinnelige skuespillerne som spiller tilskuere, bryter inn for å kommentere uttrykksformen. Dette eskalerer til en opphetet debatt om humor forståelse, og den foretrukne responsen man søker fra et publikum.

Kor, samferdsel og kortspill

Kulturen rundt lavterskel korvirksomhet parodieres mesterlig i en sketsj basert på konseptet pubkor. Dirigenten som ble spilt av Rikke Kinlo, fremstilles som en energisk og faglig dedikert skikkelse. I dette nummeret blir publikum instruert til å dele seg inn i ulike vokalgrupper, navngitt som «spurvene» og «dompapene», for å delta i den musikalske utførelsen. Rikke Kinlo markerer seg med en aktiv publikums dialog og høy energi i sine sketsjer.

Det neste musikalske innslaget har et mer urbant utgangspunkt, skrevet fra perspektivet til en informasjonsskjerm på Storo T-banestasjon. Teksten skildrer skjermens eksistens etter å ha blitt utsatt for hærverk, og det påfølgende forholdet til reparatøren Simen. Nummeret fremføres av Stijn Van Oorhot med vokal og gitar.

Dette blir etterfulgt av et innslag rundt et absurd kortspill. Spillets dynamikk ledes av Stine Stolpestad, og kortene som benyttes introduserer politisk ukorrekte temaer som behandles humoristisk av de fire aktørene på scenen. Blant deltakerne finner man Gabriel Goujon, som bidrar til gruppens kaotiske stil gjennom sang, dans og skiftende karakterer. Også Hedda Lindgård medvirker i denne scenen, i likhet med sine øvrige opptredener med humoristiske karakterer og musikalske innslag gjennom kvelden.

Dans, skrå mediekritikk og maritime refleksjoner

Forestillingens fysiske innslag inkluderer et dansenummer med Sara Hågensen. Hun har nylig mønstret på som nytt medlem i humorgruppen. I denne scenen deler karakteren sin inspirasjon fra Michael Jackson, og beretter om sin danseutdannelse og karriere. Hun utfører deler av en solofestivalforestilling med tittelen «Wii», preget av koreografisk presisjon og uttrykksfull ansiktsmimikk. Sara Hågensen spiller flere absurde skikkelser i løpet av showet.

Det musikalske repertoaret rommer også en parodi på boyband-sjangeren. Koreografien og bevegelsesmønsteret er modellert etter tradisjonelle musikkvideoer, akkompagnert av en tekst som understreker sjangerens ofte meningsløse innhold.

Medielandskapet og sportsjournalistikken blir gjenstand for satire i en sketsj som parodierer fotballkommentatorer under et verdensmesterskap. De to kommentatorene mister gradvis det faglige fokuset på kampen. I stedet dreier oppmerksomheten over i seksualiserte observasjoner rettet mot publikum på tribunene.

Så følger et nummer som innledes som en musikalsk opptreden av et middelmådig jenteband, men som transformeres idet familien til en av sangerne blir involvert. Jonathan Husøy, som gestalter en av rollene i jentebandet, benytter her et fysisk kroppsspråk for å fremheve karakterens særpreg. Noe han gjør i flere av sine skikkelser gjennom kvelden.

Før forestillingens pause samles hele ensemblet på scenen ikledd tyll skjørt for et ballett inspirert nummer. Til rolig musikk fremfører aktørene korte, enkle refleksjoner over sjølivet med stor grad av seriøsitet. Seansen kulminerer i et dramatisk sangnummer som tematiserer humorgruppen sin tilhørighet til havet.

Livet om bord og relasjonelle grenser

Etter pausen åpner andre akt med en musikalsk skildring av de praktiske sidene ved livet på havet. Sangen tematiserer blant annet den manglende hygienen og lukten som oppstår etter flere uker om bord i en seilbåt, og fungerer som en introduksjon til forestillingens andre del.

Det amerikanske tilsnittet blir deretter berørt i et innslag akkompagnert av tradisjonell western-musikk. To cowboy-karakterer entréer scenen og konverserer på engelsk med markant Texas-dialekt. Karakterenes uttalte hensikt om å dra på damejakt endrer raskt retning og utvikler seg til et annet tematisk fokus.

Det relasjonelle planet utforskes nærmere i en scene der Sara Hågensen og Stine Stolpestad tar publikum med inn i en fysioterapitime. Seansen utvikler seg til å kretse rundt intimgrenser og personlig sfære.

‍Syklisten, hipstere og mindhealeren

Så ble det en sketsj med en uventet punchline i et nummer hvor man spilte roller som profesjonell syklist og journalister. Intervjuet utvikler seg humoristisk til en krangel mellom intervjuerne om hvem sin tur det er til å stille spørsmål og bytte av roller. Deretter skulle vi få møte noen dansker som helt klart trodde de var super kule. Parodien på Hipstere ble godt mottatt i publikum

Parodien på han som har reist verden rundt og helt sikkert vært med på et og annet motivasjon, meditasjon, healer kurs og seminar i jungelen. Globetrotteren hadde opplevd ting som de færreste får oppleve, som å spise skorpion i Thailand, røyker hasj med politiet i Colombia og blitt ranet av det indiske politiet ved Taj Mahal. Jon spilte rollen bra i sin kjortel. Nå ville han gi oss litt mind healing.

Kampanjefilmer, familiære tradisjoner og sydlandsk estetikk

Dramaturgien i andre akt fortsetter å utfordre publikums forventninger gjennom raske sjangerbytter. En scene som starter som en situasjonsrapport fra dansegulvet på en nattklubb, avmystifiseres idet det avsløres at handlingen foregår under innspillingen av en reklame- eller kampanjefilm. Derfra transformeres nummeret til en diskusjon om lønnsvilkår, før en ekstern karakter trer inn fra sidelinjen for å levere en kritisk refleksjon over statistenes sceniske prestasjoner.

Kulturelle fenomener knyttet til familieselskaper blir gjenstand for behandling i et innslag som tematiserer den klassiske bryllupssangen. Nummeret fanger den ambivalente og tidvis anstrengte stemningen som oppstår når eksentriske slektninger fremfører selvkomponerte sanger for brudeparet. Sketsjens komiske nerve ligger i tekstens tvetydighet, der verselinjene konsekvent bygges opp slik at de kan tolkes i en seksualisert retning, før det fullstendige ordet og den egentlige meningen avsløres i setningens avslutning.

Det påfølgende fellesnummeret bringer en mer eksotisk estetikk inn på klubbscenen. Hele ensemblet deltar i en koreografi preget av synkoperte, tropiske rytmer og sensualitet, samtidig som skuespillerne opprettholder en intern konversasjon. Nummerets formuttrykk refererer til sosiale interaksjoner og festkultur slik man gjerne observerer det på syden ferie.

Gastronomi, vinkurs og den lokale allsangen

Det kulinariske parodieres i en scene sentrert rundt et vinkurs. Karakteren som den antatt kunnskapsrike franske vineksperten gestaltes av Gabriel Goujon, som formidler rollen med stor overbevisning. Kursets faglige progresjon tar imidlertid en uventet vending og ender i en avslutning av det mer, skal vi si, usmakelige slaget.

Forestillingens finale returnerer til det maritime og geografiske utgangspunktet ved å invitere publikum til aktiv deltakelse gjennom allsang. Det siste nummer er bygget over lesten til Åge Aleksandersens velkjente «Leva livet», men i en omarbeidet versjon tilpasset spillestedet. I denne teksten er det originale refrenget erstattet med frasen «Oslo-sommer», noe som aktiviserte salens vokal bidrag. Dette nummeret underbygger ensemblets overordnede konsept, og demonstrerer hvordan de bygger opp nye, stedsspesifikke variasjoner etter hvert som seilbåten anløper nye havner langs kysten.

En helhetsvurdering

Produksjonen «Humor Havari 2» fremstår som et godt gjennomarbeidet revyverk med en presis forståelse for sin egen form. Materialet ble mottatt med høy grad av gjenkjennelse og respons fra publikum, som fant gjenkjenning i de ulike sosiale situasjonene som ble parodiert.

Forestillingens styrke ligger i dens evne til å balansere ulike humoristiske situasjoner. Ved å for eksempel referere tilbake til scenen med Jon Bakke sin pantomime og den påfølgende debatten om publikums respons, synliggjør Dragsug en bevissthet rundt humorens natur. Repertoaret spenner fra det intrikate og sære til den mer umiddelbare og direkte situasjonskomikken. Gjennom denne sjangerbredden etablerer ensemblet en struktur der de ulike uttrykksformene avløser hverandre. Noen nummer humret man til, mens man hyppig tok seg selv i å gapskratte.

Her var det mye spilleglede og smittende engasjement. Vi håper i hvert fall å høre mer fra Dragsug og ensemblets medlemmer i tiden som kommer. I det håpet ligger også et ønske om at de kan få seg større båt, på den måten kan større deler av kongeriket få sett og opplevd deres humor. Noe havari var det definitivt ikke.

‍

‍

‍

‍

‍

‍

‍