Kristiansund Jazzklubb arrangerte i samarbeid med Innlandet kultur- og samfunnshus konsert i det intime og koselige lokalet i 2.etasje i Wirum Brygga på Innlandet lørdag 13. juni. Det var god stemning, sommerlige vibber og sval jazz.
Topp stemning og full brygge. Foto: Roger Hagen / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementDet var Brygga-kvartetten som startet å spille noen stykker med og uten gjester, før vi fikk flere gjester som bidrog med flere innslag. Lokalet var fullt opp til randen av publikum og musikere. Det var solgt rundt 50 billetter i døren eller på forhånd. Kvelden bød på en fin liten blanding av etablerte musikere sammen med en ny generasjon talentfulle musikere, og andre som er dyktig i fremføring. Sammen sto de for underholdningen i løpet av kvelden, en fin blanding av jazzutøvere, komponister, kulturarbeidere og ildsjeler som på ulike måter bidro til en fin kveld.
Kvartetten, som består av musikere tilknyttet fylket, startet det hele med et rytmisk beat der munnspill kom inn da den var satt. Den raske melodien skapte umiddelbart en positiv stemning i salen. Publikum satte tydelig pris på den energiske låten, og applaus brøt ut allerede under fremføringen. Munnspilleren og pianisten hadde begge en sentral rolle hver for seg på låten som har tittelen «Zebra». Trommisen hadde også et parti der han fikk spille litt bråkete jazz.
Deretter fremførte gruppen en tolkning av den velkjente «Have you meet Miss Jones». Her deltok Simon Kongsvik på congas. Bandets versjon var betydelig mer jazzpreget enn den originale soul-versjonen mange kjenner fra før. Det var særlig Erlend på kontrabass og Sondre på munnspill som var mest hørbart, men også congas etterhvert. Pianisten hadde en lang solo oppå beaten til bassen og trommene. Denne gikk over til en solo med kontrabassen sammen med trommene. Publikum reagerte med spontan applaus, særlig etter de ulike soloene. Munnspillet fungerte som vokalen i låten.
«Body and Soul», ble innledet med munnspill før pianisten som hadde satt seg ved flygelet, startet å spille. Den rolige jazzballaden, med piano og munnspill i hovedrollene, startet nesten lydløst. Musikken ble fremført så dempet at man kunne høre publikum bevege seg i stolene. Etter hvert vokste dynamikken i den vakre melodien som hadde en beroligende effekt. Stykket ga meg en stemning som minnet meg om skjærgårds hygge og sommer. Det var uten tvil veldig avslappet jazz, og et stykke Simen hadde bestilt fremført av kvartetten.
Så skulle vi få litt standard jazz med låten «East of the Sun», som ble åpnet med Isak på keyboard sammen med trommer, der cymbalene fikk en fremtredende rolle. Kontrabassen la seg over rytmen og drev låten framover sammen med kontrollert improvisasjon fra pianoet. Publikum satte pris på samspillet. Munnspillet kom inn, og fikk etter hvert en sentral rolle før ensemblet samlet vendte tilbake til hovedmelodi. En trommesolo ga også oppmerksomheten til Tarald. Gjennom hele låten byttet piano, bass, trommer og munnspill på å være de ledende stemmene når de ikke spilte som en samlet enhet.
Så var det klart for sjøsettingen av Sondre sin nye fiolin. Dette gjorde han blant annet med først å fortelle om sitt noe spontane kjøp av fiolinen, og med å gi oss en leksjon i harmonilære for at vi bedre skulle forstå hans vits om bratsj. Noen synes vitsen var morsom, andre medregnet meg selv forsto den ikke.
Innledningen minnet om en gammel folkemelodi, og etter hvert ble ulike metalliske lyder og rasleinstrumenter en del av lydbildet. Dette fungerte nærmest som et langt forspill før trommer, bass og piano kom inn. Låten viste seg å være en vakker versjon av «Somewhere Over the Rainbow». Fiolinen ga arrangementet et særpreg som tidvis minnet om irsk folkemusikk. Sondre som normalt spiller munnspill må sies å bli god på fiolin, gitt at han bare har gått til profesjonell lærer i 2 år.
Neste nummer het «Doxy» var en fengende melodi der munnspillet hadde hovedrollen, støttet av en tydelig kontrabass. Trommer og keyboard kom gradvis inn og utvidet lydbildet, men det var samspillet mellom bass og munnspill som sto i sentrum. Låten bygget seg gradvis opp i styrke, før en lengre kontrabass solo roet uttrykket ned igjen. Samtidig la konggas et drivende rytmisk fundament. Da resten av bandet vendte tilbake, økte intensiteten på nytt, og et kort øyeblikk nærmet musikken seg fullt kaos før den rolig ble bygget ned mot avslutningen.
Neste låt var «On the green dolphin street» som startet rett inn i et eksplosivt samspill mellom slagverk og Simen på kongas. Dette var perkusjonens nummer, der også kubjeller ble tatt i bruk. Hva som var improvisert og hva som var en del av den opprinnelige komposisjonen, er vanskelig for meg å si noe om. Musikken døde gradvis ut før et nytt utbrudd av kaotiske lyder plutselig oppsto. Deretter fant låten tilbake til en tydelig melodi med munnspill og keyboard i front. Den raske, rytmiske jazzen beveget seg stadig opp og ned i intensitet. Da det virket som om bråke-jazzen var over og jeg var klar for applaus, fortsatte det overraskende med et ekstra parti. Det ble en humoristisk vending, som fikk meg til å trekke på smilebåndet.
På bandets siste nummer ble August med. Han bidro på et rytmeinstrument som kunne minne om en liten treboks han slo på med en trepinne. Den avslappende låten «isn’t she lovely» hadde blitt en energisk og glad jazzmelodi med et jevnt driv, men også flere livlige og uforutsigbare partier. Sondre brukte også fiolinen på en måte som tidvis ga assosiasjoner til gitarspill når han ikke spilte munnspill. Publikum ble aktivt trukket inn som et instrument gjennom klapping. Melodien fremsto som rytmisk, og melodien fikk en harmonisk og verdig avslutning.
Isak Hungnes er en jazzpianist og komponist fra Molde. Etter utdanning ved Jazzlinja på NTNU har han markert seg som en kreativ og nyskapende musiker med en særegen stil som kombinerer jazz, improvisasjon og klassiske uttrykk. Han er kjent som medlem av jazztrioen Wilhelm III, som i 2026 ble valgt ut til det prestisjetunge talentprogrammet Jazzintro. Ved siden av konsertvirksomheten underviser han unge pianister.
Sondre Ferstad er blant Norges fremste utøvere på kromatisk munnspill, og har etablert seg som en ettertraktet stemme i norsk jazz. Den NTNU-utdannede musikeren kombinerer jazz med norske folketoner, salmer og improvisasjon, og er kjent gjennom prosjekter som Pieces of Wood, Snirkelsongar og Sondre Ferstad Ensemble. Ferstad er også vokalist og behersker flere instrumenter, blant annet fele og trekkspill.
Tarald Kongshaug fra Averøy er en etterspurt bassist og kontrabassist som har gjort seg bemerket på jazzscener over hele landet. Etter studier ved Jazzlinja på NTNU har han medvirket i en rekke band og festival prosjekter. Han fikk nasjonal oppmerksomhet da han på kort varsel lærte seg et nytt repertoar for å spille konsert med den britiske skuespilleren og musikeren Ed Westwick. Han satt bak trommene under konserten.
Erlend Kongshaug er en ung kontrabassist fra Averøy som allerede har markert seg som et av regionens største jazztalenter. I 2025 mottok han Drømmestipendet for sitt musikalske arbeid. Gjennom egne prosjekter og samarbeid med etablerte musikere har han utviklet seg til en sentral skikkelse på den lokale jazzscenen. Han leder blant annet sin egen kvartett og deltar jevnlig på festivaler og konserter i Midt-Norge.
Så skulle det bli en pause for påfyll av drikke og mulighet for litt prat rundt bordene før vi fikk flere konsultasjoner på scenen. Det åpnet med at August satte seg bak trommene sammen med de andre musikerne. Den unge trommeslageren leverte et energisk og sikkert spill på trommer. Sammen med kongas ble det spilt en beat der resten av bandet bidro med å skapte rytmer ved å slå pinner mot hverandre. Etter hvert kom de øvrige instrumentene inn og bygget opp melodien. Den kjentes kjent ut, og satte seg fast på tungespissen. Noen timer senere traff den meg som en bombe, det måtte være Per Asplins klassiske «Spikke-sage-lime-banke» fra julemusikalen Putti Plutti Pott og Julenissens skjegg som ble spilt.
Simon Kongsvik er trommeslager og en aktiv del av musikklivet i Møre og Romsdal. Han har medvirket i en rekke konserter og kulturprosjekter, både innen korvirksomhet, pop og jazz relaterte uttrykk. Gjennom samarbeid med lokale musikere bidrar han til et levende kulturliv i regionen.
August Sevaldsen Bratlie er en ung trommeslager fra Kristiansund som allerede har opparbeidet seg erfaring fra flere konserter og kulturarrangementer. Han representerer en ny generasjon musikere som bidrar til å videreføre jazz- og musikklivet på Nordmøre.
Deretter fulgte en vakker og stemningsfull fremføring med Geir og Magne. Geir lot pianotonene flyte gjennom lokalet med en følsom og melodisk innledning, før Magne kom inn med sin varme sang på tydelig kristiansundsdialekt. Med god diksjon og rolig fremføring formidlet han den poetiske teksten «Så som myggen», som han har skrevet selv. Magne har forøvrig også komponert melodien som Geir spilte så vakkert.
Magne Tangen Eliassen er en sentral kulturarbeider, dramaturg og organisator med base i Kristiansund. Som styreleder i Kristiansund Kunstforening og gjennom arbeid ved blant annet Operahøgskolen og Den Norske Opera og Ballett har han vært en viktig drivkraft for kunst- og kulturutviklingen både lokalt og nasjonalt.
Geir Obed Nordli som er styreleder for Kristiansund Jazzklubb er også en dyktig pianist. Han tar oppdrag som pianist og jobber som amatørmusiker. Som leder for Kristiansund Jazzklubb arrangerer han mange konserter i byen. Jazzklubben trekker flere kjente jazzmusikere til byens lokale scener. Han er også involvert i Kristiansund Storband, og er opptatt av byens kulturhistorie.
Så var det tid for Plysbyen, et band bestående av tre menn i 50 årene som har spilt i ulike band i andre sjangre. Nå tror de at de har kommet i midtlivskrisa og da prøver de seg på jazz ved å spille jazzinspirerte versjoner av kjente låter. Morten ledet an med en lun og behagelig vokal i trioens tolkning av «My Favorite Things» fra musikalen The Sound of Music. Arrangementet var betydelig mer jazzpreget enn originalen.
Trioen fortsatte i det rolige landskapet med neste nummer. Også her var jazzen tydelig til stede, og publikum fikk høre en smakfull gitarsolo med Torbjørn, før låten ble avrundet med en instrumental avslutning. Låten heter «Softly as a morning sunrise» og er en kjent jazzlåt.
Nå synes trioen at det var på tide at den yngre generasjonen fikk slippe til å spille sammen med dem. De som kom til var Mortens to sønner Martin og Magnus sammen med Eirik som bidro til en lett jazzifisert versjon av den velkjente «The Girl from Ipanema». Martin imponerte med fin fremføring av de portugisiske partiene, mens faren tok seg av de engelske. Guttene bidro med rytmeinstrumenter og rasleinstrumenter sammen med Joakim på slagverk. Vi fikk også en velspilt gitarsolo før låten var over.
Morten Valde Lystad er fagottist og kulturprofil med lang tilknytning til musikklivet i Kristiansund. Gjennom sitt engasjement i lokale orkestre og kulturprosjekter har han vært en viktig bidragsyter til byens klassiske og kulturelle miljø gjennom flere tiår. Han er også svært dyktig på bass, og det var dette han spilte i kveld.
Torbjørn Malm kombinerer yrkeslivet som radiograf med et aktivt engasjement som musiker i Kristiansund. Gitaristen opptrer jevnlig på lokale scener, og samarbeider med flere av regionens musikere i ulike konstellasjoner.
Joakim Varvin er trommeslager og kulturentusiast fra Kristiansund. Ved siden av sin lederstilling innen psykisk helse og rus i kommunen deltar han i lokale musikkprosjekter og konserter. Gjennom sitt engasjement viser han hvordan musikk og kultur kan være en viktig del av lokalsamfunnet, også utenfor det profesjonelle musikkmiljøet.
Konserten fortsatte med et ensemble bestående av unge musikere, forsterket av Kongshaug på kontrabass. Med en krystallklar vokal i front, jazzete trommer og elegant keyboardspill fikk publikum høre en lett og energisk låt med storbandpreg. En instrumental avslutning med scat-sang satte et ekstra særpreg på fremføringen av «Wife and lovers».
Neste nummer tok energinivået betydelig opp. Her var uttrykket mer intens og rytmisk, med tydelige innslag av det som ofte omtales som «bråkejazz». Til tross for høyt lydnivå og et til tider nærmest løpsk instrumentalt uttrykk, beholdt vokalisten kontrollen gjennom hele låten. Samspillet satt imponerende godt, og det var vanskelig å merke at Kongshaug ikke hadde øvd med ensemblet. Låten var «the ‘in’ crowd» og de hadde tatt utgangspunkt i Gregory Porter sin versjon. Det ble gitt soloer av pianist og perkusjonist i løpet av låten.
Martin Lystad representerer den yngre generasjonen kulturutøvere i Kristiansund. Som vokalist i rockebandet Dirt Mountain og deltaker i ulike kulturprosjekter knyttet til Operaen i Kristiansund, har han vist et sterkt engasjement for ungdomskultur og musikalsk utvikling. Solist både i Kristiansund Storband og i Nordmøre Ungdomsstorband
Magnus Valde Lystad er elev ved musikklinja på Atlanten videregående skole og har gjort seg bemerket som både trommeslager, vokalist og kultur engasjert ungdom. Han har deltatt på en rekke lokale arrangementer, og bidrar aktivt til å utvikle kulturlivet for unge på Nordmøre.
Eirik Leander Lilleby er pianist, komponist og kulturentreprenør fra Nordmøre. Gjennom egne komposisjoner, konserter og arbeid i ungdomsbedriften Atlanten Underholdning UB har han vist både musikalsk talent og organisatoriske evner.
Gamle kunstner glemmes aldri
Et annet høydepunkt kom da Anton Monge inntok flygelet. Han skulle fremføre tre låter, akkompagnert av brødrene Kongshaug på kontrabass og trommer. Allerede fra første tone viste den tidligere rådmannen at musikalske ferdigheter ikke forsvinner med alderen. Til tross for sin høye alder og helseutfordringer leverte han et spill preget av erfaring, musikalitet og stor innlevelse.
Den andre låten fortsatte i samme stemningsfulle landskap. Den nå 84 år gamle pianisten imponerte stort med sitt spill, og for mange i salen var det en nostalgisk opplevelse å høre ham på flygelet igjen.
Den tredje låten var noe mer rytmisk enn de foregående, men holdt fortsatt høy musikalsk kvalitet. Samspillet med de to musikerne fra Averøya fungerte utmerket og ga fremføringen både driv og varme.
Anton Monge var en av Kristiansunds mest kjente samfunnsprofiler, og en støttespiller for musikklivet i byen. Monge var og er fremdeles en habil pianist, som etter en lang karriere som rådmann og sentral samfunnsbygger har fått mer tid til pianospill.
Kvelden ble avsluttet med en åpen jam-session. Resultatet kunne blitt enten stor kunst eller total fiasko, men denne gangen ble det definitivt det første. Publikum fikk oppleve improvisasjon på høyt nivå, med scat-sang, soloer og spontane musikalske innspill i skjønn forening. Pianister byttet plass underveis, og den musikalske lekenheten preget også avslutningen. Det hele ble en verdig finale på konserten.
De medvirkende var godt fornøyd etter vel tre timer med jazz, og det tror jeg publikum også var. Det ble en fin sammenkomst mellom profesjonelle og amatører som sammen skapte fin musikk. Det hele opplevdes intimt og veldig hyggelig. At vi har mange flinke musikere i vår region, er det ingen tvil om. Etter denne kvelden på en av Innlandet mange brygger kan man trygt puste lettet ut, å vite at også fremtidens jazzmusikere kan hentes fra regionen.
Det var Brygga-kvartetten som startet å spille noen stykker med og uten gjester, før vi fikk flere gjester som bidrog med flere innslag. Lokalet var fullt opp til randen av publikum og musikere. Det var solgt rundt 50 billetter i døren eller på forhånd. Kvelden bød på en fin liten blanding av etablerte musikere sammen med en ny generasjon talentfulle musikere, og andre som er dyktig i fremføring. Sammen sto de for underholdningen i løpet av kvelden, en fin blanding av jazzutøvere, komponister, kulturarbeidere og ildsjeler som på ulike måter bidro til en fin kveld.
Kvartetten, som består av musikere tilknyttet fylket, startet det hele med et rytmisk beat der munnspill kom inn da den var satt. Den raske melodien skapte umiddelbart en positiv stemning i salen. Publikum satte tydelig pris på den energiske låten, og applaus brøt ut allerede under fremføringen. Munnspilleren og pianisten hadde begge en sentral rolle hver for seg på låten som har tittelen «Zebra». Trommisen hadde også et parti der han fikk spille litt bråkete jazz.
Deretter fremførte gruppen en tolkning av den velkjente «Have you meet Miss Jones». Her deltok Simon Kongsvik på congas. Bandets versjon var betydelig mer jazzpreget enn den originale soul-versjonen mange kjenner fra før. Det var særlig Erlend på kontrabass og Sondre på munnspill som var mest hørbart, men også congas etterhvert. Pianisten hadde en lang solo oppå beaten til bassen og trommene. Denne gikk over til en solo med kontrabassen sammen med trommene. Publikum reagerte med spontan applaus, særlig etter de ulike soloene. Munnspillet fungerte som vokalen i låten.
«Body and Soul», ble innledet med munnspill før pianisten som hadde satt seg ved flygelet, startet å spille. Den rolige jazzballaden, med piano og munnspill i hovedrollene, startet nesten lydløst. Musikken ble fremført så dempet at man kunne høre publikum bevege seg i stolene. Etter hvert vokste dynamikken i den vakre melodien som hadde en beroligende effekt. Stykket ga meg en stemning som minnet meg om skjærgårds hygge og sommer. Det var uten tvil veldig avslappet jazz, og et stykke Simen hadde bestilt fremført av kvartetten.
Så skulle vi få litt standard jazz med låten «East of the Sun», som ble åpnet med Isak på keyboard sammen med trommer, der cymbalene fikk en fremtredende rolle. Kontrabassen la seg over rytmen og drev låten framover sammen med kontrollert improvisasjon fra pianoet. Publikum satte pris på samspillet. Munnspillet kom inn, og fikk etter hvert en sentral rolle før ensemblet samlet vendte tilbake til hovedmelodi. En trommesolo ga også oppmerksomheten til Tarald. Gjennom hele låten byttet piano, bass, trommer og munnspill på å være de ledende stemmene når de ikke spilte som en samlet enhet.
Så var det klart for sjøsettingen av Sondre sin nye fiolin. Dette gjorde han blant annet med først å fortelle om sitt noe spontane kjøp av fiolinen, og med å gi oss en leksjon i harmonilære for at vi bedre skulle forstå hans vits om bratsj. Noen synes vitsen var morsom, andre medregnet meg selv forsto den ikke.
Innledningen minnet om en gammel folkemelodi, og etter hvert ble ulike metalliske lyder og rasleinstrumenter en del av lydbildet. Dette fungerte nærmest som et langt forspill før trommer, bass og piano kom inn. Låten viste seg å være en vakker versjon av «Somewhere Over the Rainbow». Fiolinen ga arrangementet et særpreg som tidvis minnet om irsk folkemusikk. Sondre som normalt spiller munnspill må sies å bli god på fiolin, gitt at han bare har gått til profesjonell lærer i 2 år.
Neste nummer het «Doxy» var en fengende melodi der munnspillet hadde hovedrollen, støttet av en tydelig kontrabass. Trommer og keyboard kom gradvis inn og utvidet lydbildet, men det var samspillet mellom bass og munnspill som sto i sentrum. Låten bygget seg gradvis opp i styrke, før en lengre kontrabass solo roet uttrykket ned igjen. Samtidig la konggas et drivende rytmisk fundament. Da resten av bandet vendte tilbake, økte intensiteten på nytt, og et kort øyeblikk nærmet musikken seg fullt kaos før den rolig ble bygget ned mot avslutningen.
Neste låt var «On the green dolphin street» som startet rett inn i et eksplosivt samspill mellom slagverk og Simen på kongas. Dette var perkusjonens nummer, der også kubjeller ble tatt i bruk. Hva som var improvisert og hva som var en del av den opprinnelige komposisjonen, er vanskelig for meg å si noe om. Musikken døde gradvis ut før et nytt utbrudd av kaotiske lyder plutselig oppsto. Deretter fant låten tilbake til en tydelig melodi med munnspill og keyboard i front. Den raske, rytmiske jazzen beveget seg stadig opp og ned i intensitet. Da det virket som om bråke-jazzen var over og jeg var klar for applaus, fortsatte det overraskende med et ekstra parti. Det ble en humoristisk vending, som fikk meg til å trekke på smilebåndet.
På bandets siste nummer ble August med. Han bidro på et rytmeinstrument som kunne minne om en liten treboks han slo på med en trepinne. Den avslappende låten «isn’t she lovely» hadde blitt en energisk og glad jazzmelodi med et jevnt driv, men også flere livlige og uforutsigbare partier. Sondre brukte også fiolinen på en måte som tidvis ga assosiasjoner til gitarspill når han ikke spilte munnspill. Publikum ble aktivt trukket inn som et instrument gjennom klapping. Melodien fremsto som rytmisk, og melodien fikk en harmonisk og verdig avslutning.
Isak Hungnes er en jazzpianist og komponist fra Molde. Etter utdanning ved Jazzlinja på NTNU har han markert seg som en kreativ og nyskapende musiker med en særegen stil som kombinerer jazz, improvisasjon og klassiske uttrykk. Han er kjent som medlem av jazztrioen Wilhelm III, som i 2026 ble valgt ut til det prestisjetunge talentprogrammet Jazzintro. Ved siden av konsertvirksomheten underviser han unge pianister.
Sondre Ferstad er blant Norges fremste utøvere på kromatisk munnspill, og har etablert seg som en ettertraktet stemme i norsk jazz. Den NTNU-utdannede musikeren kombinerer jazz med norske folketoner, salmer og improvisasjon, og er kjent gjennom prosjekter som Pieces of Wood, Snirkelsongar og Sondre Ferstad Ensemble. Ferstad er også vokalist og behersker flere instrumenter, blant annet fele og trekkspill.
Tarald Kongshaug fra Averøy er en etterspurt bassist og kontrabassist som har gjort seg bemerket på jazzscener over hele landet. Etter studier ved Jazzlinja på NTNU har han medvirket i en rekke band og festival prosjekter. Han fikk nasjonal oppmerksomhet da han på kort varsel lærte seg et nytt repertoar for å spille konsert med den britiske skuespilleren og musikeren Ed Westwick. Han satt bak trommene under konserten.
Erlend Kongshaug er en ung kontrabassist fra Averøy som allerede har markert seg som et av regionens største jazztalenter. I 2025 mottok han Drømmestipendet for sitt musikalske arbeid. Gjennom egne prosjekter og samarbeid med etablerte musikere har han utviklet seg til en sentral skikkelse på den lokale jazzscenen. Han leder blant annet sin egen kvartett og deltar jevnlig på festivaler og konserter i Midt-Norge.
Så skulle det bli en pause for påfyll av drikke og mulighet for litt prat rundt bordene før vi fikk flere konsultasjoner på scenen. Det åpnet med at August satte seg bak trommene sammen med de andre musikerne. Den unge trommeslageren leverte et energisk og sikkert spill på trommer. Sammen med kongas ble det spilt en beat der resten av bandet bidro med å skapte rytmer ved å slå pinner mot hverandre. Etter hvert kom de øvrige instrumentene inn og bygget opp melodien. Den kjentes kjent ut, og satte seg fast på tungespissen. Noen timer senere traff den meg som en bombe, det måtte være Per Asplins klassiske «Spikke-sage-lime-banke» fra julemusikalen Putti Plutti Pott og Julenissens skjegg som ble spilt.
Simon Kongsvik er trommeslager og en aktiv del av musikklivet i Møre og Romsdal. Han har medvirket i en rekke konserter og kulturprosjekter, både innen korvirksomhet, pop og jazz relaterte uttrykk. Gjennom samarbeid med lokale musikere bidrar han til et levende kulturliv i regionen.
August Sevaldsen Bratlie er en ung trommeslager fra Kristiansund som allerede har opparbeidet seg erfaring fra flere konserter og kulturarrangementer. Han representerer en ny generasjon musikere som bidrar til å videreføre jazz- og musikklivet på Nordmøre.
Deretter fulgte en vakker og stemningsfull fremføring med Geir og Magne. Geir lot pianotonene flyte gjennom lokalet med en følsom og melodisk innledning, før Magne kom inn med sin varme sang på tydelig kristiansundsdialekt. Med god diksjon og rolig fremføring formidlet han den poetiske teksten «Så som myggen», som han har skrevet selv. Magne har forøvrig også komponert melodien som Geir spilte så vakkert.
Magne Tangen Eliassen er en sentral kulturarbeider, dramaturg og organisator med base i Kristiansund. Som styreleder i Kristiansund Kunstforening og gjennom arbeid ved blant annet Operahøgskolen og Den Norske Opera og Ballett har han vært en viktig drivkraft for kunst- og kulturutviklingen både lokalt og nasjonalt.
Geir Obed Nordli som er styreleder for Kristiansund Jazzklubb er også en dyktig pianist. Han tar oppdrag som pianist og jobber som amatørmusiker. Som leder for Kristiansund Jazzklubb arrangerer han mange konserter i byen. Jazzklubben trekker flere kjente jazzmusikere til byens lokale scener. Han er også involvert i Kristiansund Storband, og er opptatt av byens kulturhistorie.
Så var det tid for Plysbyen, et band bestående av tre menn i 50 årene som har spilt i ulike band i andre sjangre. Nå tror de at de har kommet i midtlivskrisa og da prøver de seg på jazz ved å spille jazzinspirerte versjoner av kjente låter. Morten ledet an med en lun og behagelig vokal i trioens tolkning av «My Favorite Things» fra musikalen The Sound of Music. Arrangementet var betydelig mer jazzpreget enn originalen.
Trioen fortsatte i det rolige landskapet med neste nummer. Også her var jazzen tydelig til stede, og publikum fikk høre en smakfull gitarsolo med Torbjørn, før låten ble avrundet med en instrumental avslutning. Låten heter «Softly as a morning sunrise» og er en kjent jazzlåt.
Nå synes trioen at det var på tide at den yngre generasjonen fikk slippe til å spille sammen med dem. De som kom til var Mortens to sønner Martin og Magnus sammen med Eirik som bidro til en lett jazzifisert versjon av den velkjente «The Girl from Ipanema». Martin imponerte med fin fremføring av de portugisiske partiene, mens faren tok seg av de engelske. Guttene bidro med rytmeinstrumenter og rasleinstrumenter sammen med Joakim på slagverk. Vi fikk også en velspilt gitarsolo før låten var over.
Morten Valde Lystad er fagottist og kulturprofil med lang tilknytning til musikklivet i Kristiansund. Gjennom sitt engasjement i lokale orkestre og kulturprosjekter har han vært en viktig bidragsyter til byens klassiske og kulturelle miljø gjennom flere tiår. Han er også svært dyktig på bass, og det var dette han spilte i kveld.
Torbjørn Malm kombinerer yrkeslivet som radiograf med et aktivt engasjement som musiker i Kristiansund. Gitaristen opptrer jevnlig på lokale scener, og samarbeider med flere av regionens musikere i ulike konstellasjoner.
Joakim Varvin er trommeslager og kulturentusiast fra Kristiansund. Ved siden av sin lederstilling innen psykisk helse og rus i kommunen deltar han i lokale musikkprosjekter og konserter. Gjennom sitt engasjement viser han hvordan musikk og kultur kan være en viktig del av lokalsamfunnet, også utenfor det profesjonelle musikkmiljøet.
Konserten fortsatte med et ensemble bestående av unge musikere, forsterket av Kongshaug på kontrabass. Med en krystallklar vokal i front, jazzete trommer og elegant keyboardspill fikk publikum høre en lett og energisk låt med storbandpreg. En instrumental avslutning med scat-sang satte et ekstra særpreg på fremføringen av «Wife and lovers».
Neste nummer tok energinivået betydelig opp. Her var uttrykket mer intens og rytmisk, med tydelige innslag av det som ofte omtales som «bråkejazz». Til tross for høyt lydnivå og et til tider nærmest løpsk instrumentalt uttrykk, beholdt vokalisten kontrollen gjennom hele låten. Samspillet satt imponerende godt, og det var vanskelig å merke at Kongshaug ikke hadde øvd med ensemblet. Låten var «the ‘in’ crowd» og de hadde tatt utgangspunkt i Gregory Porter sin versjon. Det ble gitt soloer av pianist og perkusjonist i løpet av låten.
Martin Lystad representerer den yngre generasjonen kulturutøvere i Kristiansund. Som vokalist i rockebandet Dirt Mountain og deltaker i ulike kulturprosjekter knyttet til Operaen i Kristiansund, har han vist et sterkt engasjement for ungdomskultur og musikalsk utvikling. Solist både i Kristiansund Storband og i Nordmøre Ungdomsstorband
Magnus Valde Lystad er elev ved musikklinja på Atlanten videregående skole og har gjort seg bemerket som både trommeslager, vokalist og kultur engasjert ungdom. Han har deltatt på en rekke lokale arrangementer, og bidrar aktivt til å utvikle kulturlivet for unge på Nordmøre.
Eirik Leander Lilleby er pianist, komponist og kulturentreprenør fra Nordmøre. Gjennom egne komposisjoner, konserter og arbeid i ungdomsbedriften Atlanten Underholdning UB har han vist både musikalsk talent og organisatoriske evner.
Gamle kunstner glemmes aldri
Et annet høydepunkt kom da Anton Monge inntok flygelet. Han skulle fremføre tre låter, akkompagnert av brødrene Kongshaug på kontrabass og trommer. Allerede fra første tone viste den tidligere rådmannen at musikalske ferdigheter ikke forsvinner med alderen. Til tross for sin høye alder og helseutfordringer leverte han et spill preget av erfaring, musikalitet og stor innlevelse.
Den andre låten fortsatte i samme stemningsfulle landskap. Den nå 84 år gamle pianisten imponerte stort med sitt spill, og for mange i salen var det en nostalgisk opplevelse å høre ham på flygelet igjen.
Den tredje låten var noe mer rytmisk enn de foregående, men holdt fortsatt høy musikalsk kvalitet. Samspillet med de to musikerne fra Averøya fungerte utmerket og ga fremføringen både driv og varme.
Anton Monge var en av Kristiansunds mest kjente samfunnsprofiler, og en støttespiller for musikklivet i byen. Monge var og er fremdeles en habil pianist, som etter en lang karriere som rådmann og sentral samfunnsbygger har fått mer tid til pianospill.
Kvelden ble avsluttet med en åpen jam-session. Resultatet kunne blitt enten stor kunst eller total fiasko, men denne gangen ble det definitivt det første. Publikum fikk oppleve improvisasjon på høyt nivå, med scat-sang, soloer og spontane musikalske innspill i skjønn forening. Pianister byttet plass underveis, og den musikalske lekenheten preget også avslutningen. Det hele ble en verdig finale på konserten.
De medvirkende var godt fornøyd etter vel tre timer med jazz, og det tror jeg publikum også var. Det ble en fin sammenkomst mellom profesjonelle og amatører som sammen skapte fin musikk. Det hele opplevdes intimt og veldig hyggelig. At vi har mange flinke musikere i vår region, er det ingen tvil om. Etter denne kvelden på en av Innlandet mange brygger kan man trygt puste lettet ut, å vite at også fremtidens jazzmusikere kan hentes fra regionen.
På NOKU konferansen siste dag var det en del av konferansen som var delt opp i flere bolker der deltakerne selv kunne velge hvilke foredrag de ville høre. Som medlem av Balansekunst tok Applausen turen innom for å høre ressurssenteret snakke litt om seg selv, og om viktigheten av et mangfoldig og likestilt kulturliv. Det å være en aktør i kulturlivet skal føles trygt, og ikke minst være inkluderende. Balansekunst tilbyr kurs, rådgivning og verktøy, dette for å sørge for et mer likestilt og mangfoldig kulturliv.
Det nasjonale kulturforum, NOKU, har nå blitt medlem av Balansekunst. Balansekunst er en organisasjon som arbeider for likestilling og mangfold i kulturlivet. Beslutningen ble fattet på NOKUs landsmøte i 2026, som fant sted i Kristiansund med temaet «Verdien av kultur».
Laget av ScaleFlow.
