Når Sons of Angels vender tilbake og står på scenen på Kulturfabrikken i Kristiansund 12. desember 2025, er det med en historie som både er nasjonal rockehistorie og personlig kulturhistorie. Vokalist Hans-Olav Solli, nå direktør ved Romsdalsmuseet, har levd denne historien fra innsiden siden 1988. I dette intervjuet med Applausens Erik Aukan, får vi en fortelling om historien, arven og veien tilbake
Foto: Privat/ Sons of Angels
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementSolli peker tidlig på hvorfor historien om Sons of Angels erså spesiell. Her står bandets unike posisjon i norsk musikkhistorie i sentrum.
Som han formulerer det når han blir bedt om å beskrive hva som skiller bandets historie fra andre:
– «SOA var det første norske bandet som signet kontrakt direkte med et ‘major’ amerikansk plateselskap. TNT og a-ha var begge først signet i Europa før de ble plukket opp av det amerikanske moderselskapet. Det var også veldig spesielt måten det skjedde på.»
Han beskriver den ti dager lange turen til Los Angeles i påsken 1989, der han, Torstein Bieler og Lars Kilevold opplevde noe som nærmest lignet et eventyr:
– «I løpet av de få dagene fikk vi interesse fra tre av de største plateselskapene i USA; MCA, Warner Bros og Atlantic Records.»
Dette er ikke bare en anekdote. Det er et kulturhistorisk brudd i norsk rocke-eksport. Det ble et punkt der norsk musikk plutselig ble en aktør på amerikansk grunn, uten mellomledd.
På spørsmål om hvorfor denne historien fortsatt er viktig, blir Solli tydelig mer personlig.
– «Det som gjør det spesielt viktig for oss å spille i dag, er at to av de originale medlemmene er gått bort. Torstein Bieler i 2023 og Geir Digernes i 2024. En vesentlig grunn, i tillegg til at vi gjerne vil spille disse gode låtene, er å hedre disse fabelaktige musikerne.»
Arven etter dem ligger tungt bak dette comeback-året, men samtidig nært. Å spille videre blir også en form for kulturhistorisk plikt.
Når Solli blir spurt om bandets plass i norsk rock historie, tar han et viktig forbehold før han svarer. Han ser utfordringen ved å vurdere sin egen rolle «ovenfra». Men han peker på fakta som etterlater lite rom for tvil:
– «’Cowgirl’ hadde ‘high rotation’ på mer enn 100 av de viktige radiostasjonene på østkysten. To måneder senere ble låta en stor hit på Pirate Radio i LA. Hadde disse to tingene skjedd samtidig så hadde det ‘tatt helt av’, ble vi fortalt.»
Timing ble avgjørende.
– «Plata kom ut på et tidspunkt hvor melodisk hardrock hadde ‘peaket’. Hadde vi kommet ut et år eller to tidligere så hadde den truffet veldig mye bedre. Men både låtmateriale, fremførelse og produksjon hadde høy klasse. Det er den konklusjonen mange kjennere av sjangeren har kommet til idag.»
Solli mener Sons of Angels kan ha fungert som en slags døråpner i amerikansk sammenheng.
På spørsmålet om hvilken betydning slike tidlige eksport-band hadde, sier han:
– «‘Bjellesauer’ er viktige. Band som a-ha, TNT og Stage Dolls var selvsagt foregangs band, men akkurat når det gjaldt dette å dra til statene var vel vi også en bjellesau.»
Denne vurderingen støttes av utviklingen i årene etter, da blant annet M2M, Bel Canto og Babelfish ble signet til Atlantic.
Som moldenser har Solli selv kjent på hvordan regionen former musikere.
På spørsmålet om hvordan Romsdals-regionen fungerer som gro bunn, sier han:
– «Møre og Romsdal har fostret mange dyktige musikere. Det som kjennetegner vårt område er at musikerne må ut, enten til de større byene eller ut av landet, for å skape seg en karriere. Så kan man gjerne vende hjem etterpå når karrieren er ‘sementert’.»
Denne kulturelle dynamikken speiler også Sollis egenbevegelse – fra Molde band som Araya Heep, til Sons of Angels, og videre til internasjonale samarbeid som Psycho Motel (med Adrian Smith fra Iron Maiden) og 21 Guns (med Scott Gorham fra Thin Lizzy).
Som direktør ved Romsdalsmuseet har Solli etkulturfaglig blikk på musikkens plass i museenes arbeid.
På spørsmålet om pop- og rock musikk hører hjemme i kultur historiske arkiv, svarer han:
– «Akkurat når det gjelder pop og rock så tenker jeg vel at dette er litt av kjernevirksomheten til Rockheim. Jeg har selv donert skinnjakka med englemotivet som album coveret er et foto av, til Rockheim. Men formidlingen av den historien bør gjøres lokalt.»
Han legger til et interessant poeng:
– «Romsdalsmuseet jobber nå aktivt med JAM – Nasjonalt Jazz formidlingssenter. Kanskje Nordmørsmusea på tilsvarende vis bør ta et spesielt ansvar for opera-historie?»
Når Solli blir spurt om – Når populær kultur når slike tall, hva betyr det for hvordan vi forstår kulturarv i dag? Er rock og populærmusikk blitt en del av «den store fortellingen»? svarer han kort og presist:
– «Det betyr i hvert fall at populær kulturen må tas på alvor som en viktig del av vår kulturarv.»
Musikkvideoen til «Cowgirl» ble spilt inn i Paris og fikk rotasjon på MTV. Dette påvirket bandets internasjonale uttrykk.
På spørsmålet om – Hvordan påvirker slike internasjonale uttrykk vår kulturhistorie, og hva sier det om hvordan norsk identitet ble formidlet utad på 1980- og 90-tallet?, sier han:
– «Det var et poeng at videoen skulle få en ‘europeisk feel’ inn mot det amerikanske markedet. At vi og andre norske band fremsto som internasjonale tror jeg var viktig akkurat da.»
Han avslutter med en refleksjon som viser hvordan bandet kunne ha utviklet seg:
– «Vi hadde planer om å bringe inn ‘norsk folklore’ i imaget vårt i forbindelse med 2. plata.»
Vi ser en økning i comebacks og jubileumskonserter hos band fra 1980- og 1990-tallet.
– Hvordan tolker du denne trenden kulturhistorisk? Handler det om nostalgi, generasjons identitet eller en revitalisering av musikk uttrykkene?
– «Når et par tiår er gått, så høynes nostalgi-effekten kraftig. Det er mange som har et forhold til denne plata som solgte 15 000 eks også i Norge. Det handler om at musikk fungerer som sound tracket til en livsepoke for folk.»
Begrepet «seriøs musikk» har lite med vår tid å gjøre
Bandet består nå av musikere som beveger seg i flere sjangre: jazz, klassisk, hardrock og pop. Solli mener dette representerer en ny forståelse av musiker rollen.
– hvordan utfordrer dette skillelinjene vi tradisjonelt bruker mellom det som ble kalt «seriøs» og «populær» kultur? Begrepet «seriøs» musikk begynner kanskje å bli en anakronisme?
– «Dagens unge musikere gir fullstendig ‘beng’ i sjanger begrepene vi var opptatt av i det forrige århundre. De beveger seg sømløst mellom sjangre og forventer å bli tatt like mye på alvor om de opptrer i den ene eller andre sammenhengen.»
Han forteller om et minneverdig eksempel fra kritikerstanden:
– «Man ble hardt «straffet» for slik adferd i tidligere tider. Tore Neset i Dagbladet presterte å gi plata vår terningkast 2 med den begrunnelse at dette var bra låter, som var bra sunget og spilt og i tillegg bra produsert, men det var KALKULERT rock! Skulle nesten tro han mente vi fant opp Kunstig Intelligens 30 år før det faktisk kom på markedet! Heldigvis svarte Ketil Bjørnstad i Aftenposten at dette var ikke et spørsmål om kalkulert eller ikke, men om det var RIKTIG eller GAL rock. Hans konklusjon var at det var RIKTIG rock. Anyways, kanskje dette bandet var et slags foregangs band også på dette området? Det får andre avgjøre, men ja, begrepet «seriøs» musikk har lite med vår tid å gjøre.»
Når Solli blir spurt om – Dersom Romsdalsmuseet skulle dokumentere historien til Sons of Angels, hva ville vært viktigst å bevare for ettertiden: musikken, gjenstandene, fortellingene eller miljøene?
– «Bytt om på ‘gjenstandene’ og ‘fortellingene’, så har du mitt svar.»
Først fortellingene. Så gjenstandene. Endelig miljøene.
Mange musikkhistorier risikerer å «forsvinne» hvis de ikke dokumenteres systematisk.
– Bør museer i større grad ta ansvar for nyere tids musikkultur, og hvordan vurderer du dette i et regionalt perspektiv?
Solli er helt klar:
– «Ja, jeg tror man bør «hjelpe» Rockheim og Ringve med å ivareta regional musikkhistorie. Lokalradio-opptak vil være en skattekiste.»
Med Solli, Staffan William-Olsson, Dag Selboskar, Svante Henryson og Per Erik Tørfoss, står Sons of Angels på scenen i 2025 med en unik kombinasjon av erfaring og fornyet energi.
Historien deres består av tidlig internasjonal suksess, musikalske kryss punkter, tap, gjenforening og kulturhistorisk refleksjon. Det er et band som både ble formet av tiden og som selv var med på å forme den.
Når de går på scenen i Kristiansund, er det ikke bare et nytt kapittel. Det er også en anledning til å forstå hva norsk rock historie faktisk rommer. Først igjennom fortellingene, så gjenstandene. Endelig miljøene. På Kulturfabrikken er det musikken som fortsatt bærer.
Solli peker tidlig på hvorfor historien om Sons of Angels erså spesiell. Her står bandets unike posisjon i norsk musikkhistorie i sentrum.
Som han formulerer det når han blir bedt om å beskrive hva som skiller bandets historie fra andre:
– «SOA var det første norske bandet som signet kontrakt direkte med et ‘major’ amerikansk plateselskap. TNT og a-ha var begge først signet i Europa før de ble plukket opp av det amerikanske moderselskapet. Det var også veldig spesielt måten det skjedde på.»
Han beskriver den ti dager lange turen til Los Angeles i påsken 1989, der han, Torstein Bieler og Lars Kilevold opplevde noe som nærmest lignet et eventyr:
– «I løpet av de få dagene fikk vi interesse fra tre av de største plateselskapene i USA; MCA, Warner Bros og Atlantic Records.»
Dette er ikke bare en anekdote. Det er et kulturhistorisk brudd i norsk rocke-eksport. Det ble et punkt der norsk musikk plutselig ble en aktør på amerikansk grunn, uten mellomledd.
På spørsmål om hvorfor denne historien fortsatt er viktig, blir Solli tydelig mer personlig.
– «Det som gjør det spesielt viktig for oss å spille i dag, er at to av de originale medlemmene er gått bort. Torstein Bieler i 2023 og Geir Digernes i 2024. En vesentlig grunn, i tillegg til at vi gjerne vil spille disse gode låtene, er å hedre disse fabelaktige musikerne.»
Arven etter dem ligger tungt bak dette comeback-året, men samtidig nært. Å spille videre blir også en form for kulturhistorisk plikt.
Når Solli blir spurt om bandets plass i norsk rock historie, tar han et viktig forbehold før han svarer. Han ser utfordringen ved å vurdere sin egen rolle «ovenfra». Men han peker på fakta som etterlater lite rom for tvil:
– «’Cowgirl’ hadde ‘high rotation’ på mer enn 100 av de viktige radiostasjonene på østkysten. To måneder senere ble låta en stor hit på Pirate Radio i LA. Hadde disse to tingene skjedd samtidig så hadde det ‘tatt helt av’, ble vi fortalt.»
Timing ble avgjørende.
– «Plata kom ut på et tidspunkt hvor melodisk hardrock hadde ‘peaket’. Hadde vi kommet ut et år eller to tidligere så hadde den truffet veldig mye bedre. Men både låtmateriale, fremførelse og produksjon hadde høy klasse. Det er den konklusjonen mange kjennere av sjangeren har kommet til idag.»
Solli mener Sons of Angels kan ha fungert som en slags døråpner i amerikansk sammenheng.
På spørsmålet om hvilken betydning slike tidlige eksport-band hadde, sier han:
– «‘Bjellesauer’ er viktige. Band som a-ha, TNT og Stage Dolls var selvsagt foregangs band, men akkurat når det gjaldt dette å dra til statene var vel vi også en bjellesau.»
Denne vurderingen støttes av utviklingen i årene etter, da blant annet M2M, Bel Canto og Babelfish ble signet til Atlantic.
Som moldenser har Solli selv kjent på hvordan regionen former musikere.
På spørsmålet om hvordan Romsdals-regionen fungerer som gro bunn, sier han:
– «Møre og Romsdal har fostret mange dyktige musikere. Det som kjennetegner vårt område er at musikerne må ut, enten til de større byene eller ut av landet, for å skape seg en karriere. Så kan man gjerne vende hjem etterpå når karrieren er ‘sementert’.»
Denne kulturelle dynamikken speiler også Sollis egenbevegelse – fra Molde band som Araya Heep, til Sons of Angels, og videre til internasjonale samarbeid som Psycho Motel (med Adrian Smith fra Iron Maiden) og 21 Guns (med Scott Gorham fra Thin Lizzy).
Som direktør ved Romsdalsmuseet har Solli etkulturfaglig blikk på musikkens plass i museenes arbeid.
På spørsmålet om pop- og rock musikk hører hjemme i kultur historiske arkiv, svarer han:
– «Akkurat når det gjelder pop og rock så tenker jeg vel at dette er litt av kjernevirksomheten til Rockheim. Jeg har selv donert skinnjakka med englemotivet som album coveret er et foto av, til Rockheim. Men formidlingen av den historien bør gjøres lokalt.»
Han legger til et interessant poeng:
– «Romsdalsmuseet jobber nå aktivt med JAM – Nasjonalt Jazz formidlingssenter. Kanskje Nordmørsmusea på tilsvarende vis bør ta et spesielt ansvar for opera-historie?»
Når Solli blir spurt om – Når populær kultur når slike tall, hva betyr det for hvordan vi forstår kulturarv i dag? Er rock og populærmusikk blitt en del av «den store fortellingen»? svarer han kort og presist:
– «Det betyr i hvert fall at populær kulturen må tas på alvor som en viktig del av vår kulturarv.»
Musikkvideoen til «Cowgirl» ble spilt inn i Paris og fikk rotasjon på MTV. Dette påvirket bandets internasjonale uttrykk.
På spørsmålet om – Hvordan påvirker slike internasjonale uttrykk vår kulturhistorie, og hva sier det om hvordan norsk identitet ble formidlet utad på 1980- og 90-tallet?, sier han:
– «Det var et poeng at videoen skulle få en ‘europeisk feel’ inn mot det amerikanske markedet. At vi og andre norske band fremsto som internasjonale tror jeg var viktig akkurat da.»
Han avslutter med en refleksjon som viser hvordan bandet kunne ha utviklet seg:
– «Vi hadde planer om å bringe inn ‘norsk folklore’ i imaget vårt i forbindelse med 2. plata.»
Vi ser en økning i comebacks og jubileumskonserter hos band fra 1980- og 1990-tallet.
– Hvordan tolker du denne trenden kulturhistorisk? Handler det om nostalgi, generasjons identitet eller en revitalisering av musikk uttrykkene?
– «Når et par tiår er gått, så høynes nostalgi-effekten kraftig. Det er mange som har et forhold til denne plata som solgte 15 000 eks også i Norge. Det handler om at musikk fungerer som sound tracket til en livsepoke for folk.»
Begrepet «seriøs musikk» har lite med vår tid å gjøre
Bandet består nå av musikere som beveger seg i flere sjangre: jazz, klassisk, hardrock og pop. Solli mener dette representerer en ny forståelse av musiker rollen.
– hvordan utfordrer dette skillelinjene vi tradisjonelt bruker mellom det som ble kalt «seriøs» og «populær» kultur? Begrepet «seriøs» musikk begynner kanskje å bli en anakronisme?
– «Dagens unge musikere gir fullstendig ‘beng’ i sjanger begrepene vi var opptatt av i det forrige århundre. De beveger seg sømløst mellom sjangre og forventer å bli tatt like mye på alvor om de opptrer i den ene eller andre sammenhengen.»
Han forteller om et minneverdig eksempel fra kritikerstanden:
– «Man ble hardt «straffet» for slik adferd i tidligere tider. Tore Neset i Dagbladet presterte å gi plata vår terningkast 2 med den begrunnelse at dette var bra låter, som var bra sunget og spilt og i tillegg bra produsert, men det var KALKULERT rock! Skulle nesten tro han mente vi fant opp Kunstig Intelligens 30 år før det faktisk kom på markedet! Heldigvis svarte Ketil Bjørnstad i Aftenposten at dette var ikke et spørsmål om kalkulert eller ikke, men om det var RIKTIG eller GAL rock. Hans konklusjon var at det var RIKTIG rock. Anyways, kanskje dette bandet var et slags foregangs band også på dette området? Det får andre avgjøre, men ja, begrepet «seriøs» musikk har lite med vår tid å gjøre.»
Når Solli blir spurt om – Dersom Romsdalsmuseet skulle dokumentere historien til Sons of Angels, hva ville vært viktigst å bevare for ettertiden: musikken, gjenstandene, fortellingene eller miljøene?
– «Bytt om på ‘gjenstandene’ og ‘fortellingene’, så har du mitt svar.»
Først fortellingene. Så gjenstandene. Endelig miljøene.
Mange musikkhistorier risikerer å «forsvinne» hvis de ikke dokumenteres systematisk.
– Bør museer i større grad ta ansvar for nyere tids musikkultur, og hvordan vurderer du dette i et regionalt perspektiv?
Solli er helt klar:
– «Ja, jeg tror man bør «hjelpe» Rockheim og Ringve med å ivareta regional musikkhistorie. Lokalradio-opptak vil være en skattekiste.»
Med Solli, Staffan William-Olsson, Dag Selboskar, Svante Henryson og Per Erik Tørfoss, står Sons of Angels på scenen i 2025 med en unik kombinasjon av erfaring og fornyet energi.
Historien deres består av tidlig internasjonal suksess, musikalske kryss punkter, tap, gjenforening og kulturhistorisk refleksjon. Det er et band som både ble formet av tiden og som selv var med på å forme den.
Når de går på scenen i Kristiansund, er det ikke bare et nytt kapittel. Det er også en anledning til å forstå hva norsk rock historie faktisk rommer. Først igjennom fortellingene, så gjenstandene. Endelig miljøene. På Kulturfabrikken er det musikken som fortsatt bærer.
