Noen ganger kan et bestillingsverk starte å leve sitt eget liv ute i verden. Det er nettopp dette WOOD WIDE WEB har gjort. Komponisten Maria Dybbroe tok verket med seg til Moldejazz.
Orkesteret på scenen. Foto: Håvard Bævre Ellingsgård / Moldejazz
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementUnder ledelse av komponisten som selv spilte på saksofon under konserten ble bestillingsverket presentert for et lydhør publikum i Molde på torsdag ved Teateret Vårt. Verket ble framført av OJKOS , som er Orkesteret for jazzkomponister i Oslo. Det er et moderne jazzorkester etablert i 2018. Orkesteret består av neste generasjonen nyskapende jazzmusikere i Osloområdet. Som gjestevokalist medvirket den svenske musikeren Mariam Wallentin, internasjonalt anerkjent for sin kraftfulle og uttrykksfulle stemme. hun har også fått med seg Karl Bjorå som tidligere i uken hadde en egen fremvisning av sin musikk.
Før de setter i gang å spille, forteller komponisten publikum om hva som har inspirert musikken og poesien i verket. Kort fortalt er verket en poetisk og musikalsk utforskning av soppenes skjulte nettverk og forbindelsen mellom natur og mennesker.
Den første låten heter «Verdens største sopp» og er inspirert av en enorm sopp i USA som har spredd seg over flere kvadratkilometer skog. Låten starter rolig, men vokser seg etter hvert enorm og kraftfull, akkurat som soppen komponisten fortalte om. Mot slutten roer musikken seg igjen, og vokalisten leverer vakker sang. Med 14 musikere på scenen blir lydbildet stort og mektig.
Neste låt er relativt rolig, selv om den får noen utbrudd av energi underveis. Den holder seg stort sett i et lavmælt uttrykk. Et langt samspill mellom bass og trommer danner grunnlaget, før resten av ensemblet gradvis kommer inn og bygger opp styrken. Vokalen ligger fint over en vakker melodi, mens de instrumentale partiene blir både mektige og rytmiske. Den heftige beaten gir musikken ekstra driv, og vi får også en flott trompetsolo.
«Duendelig» starter med at blåserne åpner neste del med rene pustelyder før de begynner å spille toner på instrumentene sine. En av fløytistene bruker også elektronikk og bidrar med vokal. Saksofonene spiller før elektronikken tar over med et parti som minner om å lete etter riktig kanal på en gammel radio. Lydbildet går over i noe som består av knitring, støy og bruddstykker av melodier, nesten som en CD som hakker. Det skaper en svært spesiell lyd. Samtidig synges det gjentatte «hey, hey, hey», og denne delen av verket gir sterke assosiasjoner til samtidsmusikk.
Etter hvert tar musikken en ny retning. En vakker tone fra cello, sammen med tubaen, skaper et helt nytt lydbilde. Noe av det tubaen spiller høres nesten ut som en elg som rauter. Cellisten presser buen hardt mot strengene og vrir den på en måte som nesten får det til å se ut som om hun forsøker å ødelegge den. Senere kommer sang og fløyte inn , vi får også noen lange, summende toner. Tubaen holder en dyp brumming før resten av ensemblet bygger opp et stort og mektig klimaks.
Neste verk åpner med svak støy fra fiolinene og kontrabassen med bue. Gitarene kommer inn med en tappende rytme, mens vokalen legger seg oppå en svak tuba. Gradvis bygger ensemblet opp intensiteten, uten at det blir voldsomt. Fiolinen har hovedrollen og spiller en vakker melodi over kompet.
Siste nummer skal bli et møte med soppen som lever under jordoverflaten, og denne delen starter med elektronikk, trommer, vokal og en enslig saksofon. Flere instrumenter kommer etter hvert inn, og intensiteten øker, men hele tiden på en kontrollert måte. En alarmlignende lyd leder musikken over i et nytt lydbilde, der elektronikken skaper støy og ulike lydeffekter sammen med et rolig trommespill. Etter hvert utvikler dette seg til en trommesolo. Strykerne spiller musikk som minner om stemningen fra filmen Psycho, urovekkende og nesten skremmende. Det føles som om noe mørkt og ukjent skjuler seg under jordoverflaten.
Tubaen får igjen en sentral rolle sammen med bass, trommer og gitar. Begge vokalistene synger over ensemblets kraftfulle spill, og musikken blir enorm og intens. Lydbildet er så mektig at det gir meg gåsehud. Til slutt roer stykket seg ned igjen med tappende og strykende fiolin, tuba, trommer og kontrabass. Blåserrekken kommer inn en siste gang, sammen med gitar og vokalisten som tilfører ulike lyder. Låten får en avslutting og konserten er over.
På scenen medvirket også Andrea Giordano (vokal, fløyte og elektronikk), Sigrid Aftret (saksofon og fløyte), Ville Lähteenmäki (bassklarinett), Øyvind Mathisen (trompet), Jørgen Bjelkerud (trombone), Tuva Halse (fiolin), Katt Hernandez (fiolin), Andrine Dyblie Erdal (cello), Lars Andreas Haug (tuba), Åsmund Perssønn Ødegaard (gitar), Torstein Slåen (gitar), Petter Asbjørnsen (bass) og Trym Saugstad Karlsen (trommer)
Dette var en spesiell opplevelse, som vil sitte igjen i kropp og sjel lenge. Musikken og sangen opplevdes som vakker og tidvis veldig mektig. Når musikk gir deg gåsehud så burde det være nok til å forstå hvordan den krøp under huden på deg og ga deg sterke inntrykk. Kanskje var det de store mengdene med sopp som er en naturlig del av min mikroflora som gledet seg over å bli satt fokus på.
Under ledelse av komponisten som selv spilte på saksofon under konserten ble bestillingsverket presentert for et lydhør publikum i Molde på torsdag ved Teateret Vårt. Verket ble framført av OJKOS , som er Orkesteret for jazzkomponister i Oslo. Det er et moderne jazzorkester etablert i 2018. Orkesteret består av neste generasjonen nyskapende jazzmusikere i Osloområdet. Som gjestevokalist medvirket den svenske musikeren Mariam Wallentin, internasjonalt anerkjent for sin kraftfulle og uttrykksfulle stemme. hun har også fått med seg Karl Bjorå som tidligere i uken hadde en egen fremvisning av sin musikk.
Før de setter i gang å spille, forteller komponisten publikum om hva som har inspirert musikken og poesien i verket. Kort fortalt er verket en poetisk og musikalsk utforskning av soppenes skjulte nettverk og forbindelsen mellom natur og mennesker.
Den første låten heter «Verdens største sopp» og er inspirert av en enorm sopp i USA som har spredd seg over flere kvadratkilometer skog. Låten starter rolig, men vokser seg etter hvert enorm og kraftfull, akkurat som soppen komponisten fortalte om. Mot slutten roer musikken seg igjen, og vokalisten leverer vakker sang. Med 14 musikere på scenen blir lydbildet stort og mektig.
Neste låt er relativt rolig, selv om den får noen utbrudd av energi underveis. Den holder seg stort sett i et lavmælt uttrykk. Et langt samspill mellom bass og trommer danner grunnlaget, før resten av ensemblet gradvis kommer inn og bygger opp styrken. Vokalen ligger fint over en vakker melodi, mens de instrumentale partiene blir både mektige og rytmiske. Den heftige beaten gir musikken ekstra driv, og vi får også en flott trompetsolo.
«Duendelig» starter med at blåserne åpner neste del med rene pustelyder før de begynner å spille toner på instrumentene sine. En av fløytistene bruker også elektronikk og bidrar med vokal. Saksofonene spiller før elektronikken tar over med et parti som minner om å lete etter riktig kanal på en gammel radio. Lydbildet går over i noe som består av knitring, støy og bruddstykker av melodier, nesten som en CD som hakker. Det skaper en svært spesiell lyd. Samtidig synges det gjentatte «hey, hey, hey», og denne delen av verket gir sterke assosiasjoner til samtidsmusikk.
Etter hvert tar musikken en ny retning. En vakker tone fra cello, sammen med tubaen, skaper et helt nytt lydbilde. Noe av det tubaen spiller høres nesten ut som en elg som rauter. Cellisten presser buen hardt mot strengene og vrir den på en måte som nesten får det til å se ut som om hun forsøker å ødelegge den. Senere kommer sang og fløyte inn , vi får også noen lange, summende toner. Tubaen holder en dyp brumming før resten av ensemblet bygger opp et stort og mektig klimaks.
Neste verk åpner med svak støy fra fiolinene og kontrabassen med bue. Gitarene kommer inn med en tappende rytme, mens vokalen legger seg oppå en svak tuba. Gradvis bygger ensemblet opp intensiteten, uten at det blir voldsomt. Fiolinen har hovedrollen og spiller en vakker melodi over kompet.
Siste nummer skal bli et møte med soppen som lever under jordoverflaten, og denne delen starter med elektronikk, trommer, vokal og en enslig saksofon. Flere instrumenter kommer etter hvert inn, og intensiteten øker, men hele tiden på en kontrollert måte. En alarmlignende lyd leder musikken over i et nytt lydbilde, der elektronikken skaper støy og ulike lydeffekter sammen med et rolig trommespill. Etter hvert utvikler dette seg til en trommesolo. Strykerne spiller musikk som minner om stemningen fra filmen Psycho, urovekkende og nesten skremmende. Det føles som om noe mørkt og ukjent skjuler seg under jordoverflaten.
Tubaen får igjen en sentral rolle sammen med bass, trommer og gitar. Begge vokalistene synger over ensemblets kraftfulle spill, og musikken blir enorm og intens. Lydbildet er så mektig at det gir meg gåsehud. Til slutt roer stykket seg ned igjen med tappende og strykende fiolin, tuba, trommer og kontrabass. Blåserrekken kommer inn en siste gang, sammen med gitar og vokalisten som tilfører ulike lyder. Låten får en avslutting og konserten er over.
På scenen medvirket også Andrea Giordano (vokal, fløyte og elektronikk), Sigrid Aftret (saksofon og fløyte), Ville Lähteenmäki (bassklarinett), Øyvind Mathisen (trompet), Jørgen Bjelkerud (trombone), Tuva Halse (fiolin), Katt Hernandez (fiolin), Andrine Dyblie Erdal (cello), Lars Andreas Haug (tuba), Åsmund Perssønn Ødegaard (gitar), Torstein Slåen (gitar), Petter Asbjørnsen (bass) og Trym Saugstad Karlsen (trommer)
Dette var en spesiell opplevelse, som vil sitte igjen i kropp og sjel lenge. Musikken og sangen opplevdes som vakker og tidvis veldig mektig. Når musikk gir deg gåsehud så burde det være nok til å forstå hvordan den krøp under huden på deg og ga deg sterke inntrykk. Kanskje var det de store mengdene med sopp som er en naturlig del av min mikroflora som gledet seg over å bli satt fokus på.
Laget av ScaleFlow.
.jpg)
