Bjarte Nekstad Maroni holdt foredrag om bemanning og rekruttering, der han tok utgangspunkt i et paradoks som i økende grad preger norsk arbeidsliv: På den ene siden mangler arbeidsgivere arbeidskraft. På den andre siden står tusenvis av mennesker utenfor både arbeid og utdanning. Maronis innlegg var ikke et motivasjonsforedrag, men en gjennomgang av strukturelle forhold, tallmateriale og konkrete erfaringer fra inkluderingsarbeid i praksis.
Fv: Signe Sefland og Bjarte Nekstad Maroni. Foto: Erik Aukan / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementBjarte Nekstad Maroni holdt foredrag om bemanning og rekruttering, der han tok utgangspunkt i et paradoks som i økende grad preger norsk arbeidsliv: På den ene siden mangler arbeidsgivere arbeidskraft. På den andre siden står tusenvis av mennesker utenfor både arbeid og utdanning. Maronis innlegg var ikke et motivasjonsforedrag, men en gjennomgang av strukturelle forhold, tallmateriale og konkrete erfaringer fra inkluderingsarbeid i praksis.
Han knyttet foredraget tett til arbeidet i Varde, som sammen med samarbeidspartneren Trollheimen har som formål å få mennesker ut i arbeid eller utdanning. Resultatene er målbare.
– «Varde og vår samarbeidspartner Trollheimen har spart samfunnet for rundt 100 millioner kroner i fjor, fordi vi har fått godt over 100 mennesker på Nordmøre ut i arbeid og utdanning», sa Maroni, og la til at dette i bunn og grunn handler om mennesker som trenger bistand for å komme i jobb.
Maroni beskrev gruppen som ofte omtales som arbeidskraftsreserven. Dette er personer som står utenfor arbeidslivet av ulike grunner: psykiske utfordringer, fysiske plager, manglende formell kompetanse eller kulturelle barrierer. Felles for mange er at de kan bidra, men ikke nødvendigvis i en tradisjonell 100 prosent stilling.
– «Vi har et behov for arbeidskraft, og så har vi et behov for at flere skal bli inkludert i arbeidslivet», sa Maroni, og pekte på at disse to behovene sjelden ses i sammenheng.
Tallene han viste til var tydelige. I Møre og Romsdal er det rundt 3 200 ubesatte stillinger. Samtidig finnes det i Kristiansund kommune alene rundt 3 000 personer i alderen 20–65 år som verken er i arbeid eller utdanning.
– «Der har vi et kjempepotensial, en arbeidskraftsreserve som vi må ta tak i», sa Maroni.
Et sentralt poeng i foredraget var kontrasten mellom nordmenns generelle helse og faktisk deltakelse i arbeidslivet. Maroni viste til en OECD-helseindikator som sammenlikner 38 land.
– «Dette skulle jo tilsi at den norske befolkningen er frisk og rask», sa han, og viste til at Norge scorer høyt på positive helseindikatorer som fysisk form og lav luftforurensning.
Likevel er sykefraværet høyt.
– «Hvis jeg har en 100 prosent stilling, så er jeg i snitt syk 12 dager i året», sa Maroni, og pekte på at Norge ligger helt i toppen blant OECD-land når det gjelder sykefravær.
I tillegg går over 12 prosent av befolkningen i arbeidsfør alder på en eller annen form for helserelatert trygdeordning.
– «Så i Norge er det betydelig flere som både er hjemme med influensa, og som er hjemme på grunn av trygd», konstaterte han.
Samtidig som mange står utenfor, beskrives stillinger ofte som fulltidsroller med høye kompetansekrav.
– «Det er gjerne bachelor, kanskje master, og ti års erfaring – minst», sa Maroni, og pekte på at dette står i kontrast til virkeligheten der 25 prosent faller fra videregående skole.
Han viste til nasjonale tall og overførte dem til lokal sammenheng.
– «Akkurat nå sitter det rundt 300 gutter og 100 jenter i Kristiansund som ikke er i noen aktivitet», sa han.
Et hovedgrep i Maronis analyse var oppgavedeling. Gjennom samarbeidet i nettverket Kopano, som består av 40 arbeids- og inkluderingsbedrifter, jobbes det systematisk med å bryte ned stillinger i konkrete oppgaver.
– «Alle vi som har førerkort og har tatt ut av en oppvaskmaskin de siste 14 dagene, kan gjøre halvparten av oppgavene på et sykehjem», sa Maroni, og brukte helsesektoren som eksempel.
Han presiserte skillet mellom medisinsk ansvar og praktiske oppgaver.
– «Det er ikke sikkert jeg vil ha deg til å sette sprøyter, men du kan gjerne lage mat til meg eller kjøre meg til legen», sa han.
Poenget var at mange oppgaver i dagens yrker ikke krever lang utdanning, men likevel utføres av høyt utdannet personell.
Maroni pekte også på hvordan teknologisk utvikling har fjernet mange av de oppgavene som tidligere fungerte som inngangsporter til arbeidslivet.
– «For 20 år siden hadde vi stemplingskort. Nå skjer alt automatisk», sa han.
Dermed har personer med lavere formell kompetanse fått færre muligheter til å komme inn i arbeidslivet gjennom enkle oppgaver.
For dem som har falt ut av videregående skole, mener Maroni at løsningen ikke ligger i å presse dem tilbake i lange utdanningsløp.
– «Hvis du går til en og sier at du tar en bachelor, så går ikke det», sa han.
I stedet løftet han fram mikrolæring, som er korte, konkrete kurs tilpasset både oppgaven og personen.
– «Et par timers kurs kan være nok», sa Maroni, og beskrev dette som en måte å bygge kompetanse som faktisk brukes i arbeid.
Han viste også til forskning som dokumenterer effekten av fleksible stillingsstørrelser.
– «Hvis vi klarer å få flere uføre i arbeid, så vil vi få 60 000 mennesker til i arbeid», sa Maroni, selv om dette i årsverk tilsvarer færre.
Et konkret eksempel hentet han fra en lokal bedrift der en 20 prosent stilling i kantine ble fylt av en kandidat som ønsket nettopp dette.
– «Hun følte at noen timer per dag var passelig», sa Maroni, og beskrev dette som en god match både for arbeidsgiver og arbeidstaker.
Et lengre eksempel fra NEAS illustrerte hvordan oppgavedeling kunne løst et rekrutteringsproblem.
– «Hvor mye av tiden bruker du som ingeniør?» spurte Maroni en ansatt, og fikk svaret:
– «Kanskje 30–40 prosent», refererte Maroni.
Resten av tiden gikk med til søknader, befaringer og kontakt med grunneiere – oppgaver som ikke nødvendigvis krever ingeniørkompetanse.
Mot slutten av foredraget vendte Maroni tilbake til individnivået. Han fortalte om en ung mann med fysiske begrensninger som gjennom Varde fikk arbeidstrening.
– «Dette er den mest fantastiske fyren jeg har hatt», refererte arbeidsgiveren til Maroni.
Han møtte han senere i nærbutikken, hvor mannen fortalte hvor takknemlig han var for bistanden han hadde fått.
– «Du har gjort livet mitt verdt å leve», sa den unge mannen til Maroni.
Foredraget ble avsluttet med en tydelig utfordring til arbeidsgivere og ledere: å analysere egne stillinger, egne krav og egne rekrutteringsprosesser.
– «Skal man automatisk lyse ut 100 prosent stilling, eller kan man diskutere det?», spurte Maroni.
Han understreket at inkludering ikke bare handler om idealisme, men også om økonomi, effektiv ressursbruk og framtidig bærekraft i arbeidslivet.
Foredraget handlet ikke om kun gode intensjoner, men en gjennomgang og en beskrivelse av et system som i dag produserer både mangel på arbeidskraft og utenforskap – samtidig.
Bjarte Nekstad Maroni holdt foredrag om bemanning og rekruttering, der han tok utgangspunkt i et paradoks som i økende grad preger norsk arbeidsliv: På den ene siden mangler arbeidsgivere arbeidskraft. På den andre siden står tusenvis av mennesker utenfor både arbeid og utdanning. Maronis innlegg var ikke et motivasjonsforedrag, men en gjennomgang av strukturelle forhold, tallmateriale og konkrete erfaringer fra inkluderingsarbeid i praksis.
Han knyttet foredraget tett til arbeidet i Varde, som sammen med samarbeidspartneren Trollheimen har som formål å få mennesker ut i arbeid eller utdanning. Resultatene er målbare.
– «Varde og vår samarbeidspartner Trollheimen har spart samfunnet for rundt 100 millioner kroner i fjor, fordi vi har fått godt over 100 mennesker på Nordmøre ut i arbeid og utdanning», sa Maroni, og la til at dette i bunn og grunn handler om mennesker som trenger bistand for å komme i jobb.
Maroni beskrev gruppen som ofte omtales som arbeidskraftsreserven. Dette er personer som står utenfor arbeidslivet av ulike grunner: psykiske utfordringer, fysiske plager, manglende formell kompetanse eller kulturelle barrierer. Felles for mange er at de kan bidra, men ikke nødvendigvis i en tradisjonell 100 prosent stilling.
– «Vi har et behov for arbeidskraft, og så har vi et behov for at flere skal bli inkludert i arbeidslivet», sa Maroni, og pekte på at disse to behovene sjelden ses i sammenheng.
Tallene han viste til var tydelige. I Møre og Romsdal er det rundt 3 200 ubesatte stillinger. Samtidig finnes det i Kristiansund kommune alene rundt 3 000 personer i alderen 20–65 år som verken er i arbeid eller utdanning.
– «Der har vi et kjempepotensial, en arbeidskraftsreserve som vi må ta tak i», sa Maroni.
Et sentralt poeng i foredraget var kontrasten mellom nordmenns generelle helse og faktisk deltakelse i arbeidslivet. Maroni viste til en OECD-helseindikator som sammenlikner 38 land.
– «Dette skulle jo tilsi at den norske befolkningen er frisk og rask», sa han, og viste til at Norge scorer høyt på positive helseindikatorer som fysisk form og lav luftforurensning.
Likevel er sykefraværet høyt.
– «Hvis jeg har en 100 prosent stilling, så er jeg i snitt syk 12 dager i året», sa Maroni, og pekte på at Norge ligger helt i toppen blant OECD-land når det gjelder sykefravær.
I tillegg går over 12 prosent av befolkningen i arbeidsfør alder på en eller annen form for helserelatert trygdeordning.
– «Så i Norge er det betydelig flere som både er hjemme med influensa, og som er hjemme på grunn av trygd», konstaterte han.
Samtidig som mange står utenfor, beskrives stillinger ofte som fulltidsroller med høye kompetansekrav.
– «Det er gjerne bachelor, kanskje master, og ti års erfaring – minst», sa Maroni, og pekte på at dette står i kontrast til virkeligheten der 25 prosent faller fra videregående skole.
Han viste til nasjonale tall og overførte dem til lokal sammenheng.
– «Akkurat nå sitter det rundt 300 gutter og 100 jenter i Kristiansund som ikke er i noen aktivitet», sa han.
Et hovedgrep i Maronis analyse var oppgavedeling. Gjennom samarbeidet i nettverket Kopano, som består av 40 arbeids- og inkluderingsbedrifter, jobbes det systematisk med å bryte ned stillinger i konkrete oppgaver.
– «Alle vi som har førerkort og har tatt ut av en oppvaskmaskin de siste 14 dagene, kan gjøre halvparten av oppgavene på et sykehjem», sa Maroni, og brukte helsesektoren som eksempel.
Han presiserte skillet mellom medisinsk ansvar og praktiske oppgaver.
– «Det er ikke sikkert jeg vil ha deg til å sette sprøyter, men du kan gjerne lage mat til meg eller kjøre meg til legen», sa han.
Poenget var at mange oppgaver i dagens yrker ikke krever lang utdanning, men likevel utføres av høyt utdannet personell.
Maroni pekte også på hvordan teknologisk utvikling har fjernet mange av de oppgavene som tidligere fungerte som inngangsporter til arbeidslivet.
– «For 20 år siden hadde vi stemplingskort. Nå skjer alt automatisk», sa han.
Dermed har personer med lavere formell kompetanse fått færre muligheter til å komme inn i arbeidslivet gjennom enkle oppgaver.
For dem som har falt ut av videregående skole, mener Maroni at løsningen ikke ligger i å presse dem tilbake i lange utdanningsløp.
– «Hvis du går til en og sier at du tar en bachelor, så går ikke det», sa han.
I stedet løftet han fram mikrolæring, som er korte, konkrete kurs tilpasset både oppgaven og personen.
– «Et par timers kurs kan være nok», sa Maroni, og beskrev dette som en måte å bygge kompetanse som faktisk brukes i arbeid.
Han viste også til forskning som dokumenterer effekten av fleksible stillingsstørrelser.
– «Hvis vi klarer å få flere uføre i arbeid, så vil vi få 60 000 mennesker til i arbeid», sa Maroni, selv om dette i årsverk tilsvarer færre.
Et konkret eksempel hentet han fra en lokal bedrift der en 20 prosent stilling i kantine ble fylt av en kandidat som ønsket nettopp dette.
– «Hun følte at noen timer per dag var passelig», sa Maroni, og beskrev dette som en god match både for arbeidsgiver og arbeidstaker.
Et lengre eksempel fra NEAS illustrerte hvordan oppgavedeling kunne løst et rekrutteringsproblem.
– «Hvor mye av tiden bruker du som ingeniør?» spurte Maroni en ansatt, og fikk svaret:
– «Kanskje 30–40 prosent», refererte Maroni.
Resten av tiden gikk med til søknader, befaringer og kontakt med grunneiere – oppgaver som ikke nødvendigvis krever ingeniørkompetanse.
Mot slutten av foredraget vendte Maroni tilbake til individnivået. Han fortalte om en ung mann med fysiske begrensninger som gjennom Varde fikk arbeidstrening.
– «Dette er den mest fantastiske fyren jeg har hatt», refererte arbeidsgiveren til Maroni.
Han møtte han senere i nærbutikken, hvor mannen fortalte hvor takknemlig han var for bistanden han hadde fått.
– «Du har gjort livet mitt verdt å leve», sa den unge mannen til Maroni.
Foredraget ble avsluttet med en tydelig utfordring til arbeidsgivere og ledere: å analysere egne stillinger, egne krav og egne rekrutteringsprosesser.
– «Skal man automatisk lyse ut 100 prosent stilling, eller kan man diskutere det?», spurte Maroni.
Han understreket at inkludering ikke bare handler om idealisme, men også om økonomi, effektiv ressursbruk og framtidig bærekraft i arbeidslivet.
Foredraget handlet ikke om kun gode intensjoner, men en gjennomgang og en beskrivelse av et system som i dag produserer både mangel på arbeidskraft og utenforskap – samtidig.
