Galvan Mehidi og Ole Soo møtte et mottakelig publikum på Kulturfabrikken lørdag 18. april. Forutsetningene for en vellykket standupkveld var til stede: tett rom, god akustikk og et publikum som var villig til å le. Likevel ble forestillingen preget av en gjennomgående følelse av at materialet var under utprøving – og at flere av rutinene ikke ble strammet nok før de ble lagt frem.
Galvan Mehidi med standup på Kulturfabrikken 18. april. Foto: Erik Aukan / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementStandup uten det store løftet
Galvan Mehidi og Ole Soo møtte et mottakelig publikum på Kulturfabrikken lørdag 18. april. Forutsetningene for en vellykket standupkveld var til stede: tett rom, god akustikk og et publikum som var villig til å le. Likevel ble forestillingen preget av en gjennomgående følelse av at materialet var under utprøving – og at flere av rutinene ikke ble strammet nok før de ble lagt frem.
Begge komikerne var åpne om arbeidsformen. De turnerer med et allerede oppsatt show, men bruker samtidig scenen til å teste nytt stoff.
– Når vi reiser rundt på showene rundt om i Norge, tar vi samtidig ut nytt materiale, sier Ole Soo fra scenen.
Det merkes. Rutinene kommer tett, nesten på rekke, uten tydelig dramaturgisk oppbygning. Det gir tempo, men også en viss krampaktighet. Publikum ler, men sjelden i de store bølgene som løfter en kveld. Det er ingenting galt med å prøve ut nytt materiale, det hører med til stand up.
Rutinen om alder og bursdag, med den sentrale historien om pølseklypen, har et tydelig og i utgangspunktet solid komisk premiss: forventning kontra realitet. Ole Soo etablerer en situasjon mange i publikum kjenner seg igjen i – overgangen til en fase i livet der gaver ikke lenger er ønskelistebaserte, men praktiske, nesten prosaiske.
– Jeg fikk en pølseklype i bursdagsgave, sier Soo.
Det komiske potensialet ligger i kontrasten mellom det symbolske i en bursdag og det trivielle i gaven. Problemet oppstår i hvordan denne kontrasten forvaltes.
For det første blir premisset for raskt avslørt. Selve punchlinen – at gaven er en pølseklype – presenteres før publikum rekker å bygge opp egne forventninger. I en mer strammet versjon ville historien først etablert hva slags bursdag dette er, hvilke forventninger som ligger der, og kanskje hvilke tidligere erfaringer han har med gaver. Når avsløringen kommer tidlig, mister resten av rutinen retning.
For det andre blir oppbyggingen fragmentert. Soo legger inn flere små observasjoner underveis – om alder, etableringsfase, forhold og praktiske behov. Disse fungerer isom morsomme poeng solert sett, men de peker ikke tydelig mot en samlet forløsing, og fungerer i noen sammenhenger digresjoner enn som delpoeng. De oppleves som sidekommentarer som ikke forsterker hovedpoenget.
– Det er sånn, du vet, når du begynner å få ting du trenger, ikke ting du vil ha, sier Ole Soo.
Her ligger et godt delpoeng, men det følges ikke konsekvent opp. I stedet for å eskalere absurditeten – for eksempel ved å beskrive hvor spesifikk eller «avansert» denne pølseklypen er, eller hvordan giveren legitimerer valget – flater historien ut.
Det tredje problemet er at selve punchlinen ikke får rom til å lande. Når pølseklypen først er etablert som poeng, forsøker Soo å bygge videre på det samme elementet. Men fordi publikum allerede har forstått absurditeten, blir gjentakelsen en form for overforklaring.
I stedet for en tydelig slutt, der poenget strammes og forsterkes, oppstår det et etterheng. Latteren som kunne vært konsentrert i ett tydelig øyeblikk, spres tynt utover flere mindre reaksjoner.
Til slutt er det et spørsmål om timing og tilbakeholdenhet. Soo har et godt blikk for det hverdagslige, men her presses poenget frem for tidlig og for tydelig. Publikum får ikke arbeide med materialet selv, og dermed uteblir også den sterkere latterreaksjonen som ofte kommer når publikum opplever at de «oppdager» poenget sammen med komikeren. Den ukjente, absurde faktoren som trigger latteren til sluttpoenget kommer ikke.
Resultatet er en rutine som har et tydelig gjenkjennelig utgangspunkt og flere fungerende enkeltpoenger som gir respons hos publikum, men som mangler den strukturelle disiplinen som skal til for å gi et tydelig og varig komisk treff.
Galvan Mehidi går mer direkte inn i tematikk rundt identitet og rasisme, med sin karakteristiske stil.
– Jeg har tatt doktorgrad i rasisme, sier Mehidi tørt, og bruker det som inngang til en rekke observasjoner. Dette var et av kveldens mer spenstige innslag.
Han trekker blant annet frem figuren Ibrahim fra Tustna, en karakter som balanserer mellom det lokale og det stereotypiske. Her ligger noe av kveldens mer interessante materiale: spenningen mellom sentrum og periferi, majoritet og minoritet.
Begge komikerne forsøker seg også på større tematikk. Mehidi er innom internasjonal politikk.
– Trump, det er som å se en fyr som aldri burde fått mikrofon, sier han.
Videre beveger han seg inn i mørkere stoff.
– Vi snakker om bomber, atombomber – men vi må felle det med komikk, sier Galvan Mehidi.
Her ligger ambisjonen om å balansere alvor og humor. Men også her oppleves det som uferdig. Premissene er tydelige, men forløses ikke fullt ut i latter.
I den lokale inngangen til stoffet bruker Ole Soo fotball som umiddelbar kontaktflate med publikum. Han etablerer først en felles referanse før han vrir det over i noe mer personlig.
– Kbk vant over Brann, sier Soo, og lar latteren og reaksjonene legge seg.
Han spiller videre på forventningen om at dette skal bli en klassisk, lett lokal vits. publikum er med, noen jubler, andre småprotesterer. Deretter trekker han det ned på individnivå.
– Det er sånne øyeblikk hvor du kjenner at du egentlig ikke bryr deg om fotball, men du later som fordi det er det eneste du har å snakke om med folk du ikke kjenner.
Her flyttes perspektivet fra resultatet til det sosiale spillet rundt. Poenget bygges videre ved at han kobler det til egen oppvekst og mangel på andre referanser.
– For når du vokser opp sånn som oss, så har du ikke så mye annet. Du har ikke hytte. Du har ikke båt. Du har «KBK vant over Brann».
Punchlinen ligger i kontrasten mellom det store i øyeblikket og det lille i realiteten. Fotballresultatet blir en slags sosial valuta for dem som mangler andre statussymboler.
Overgangen til historien om Glenn-Omar og fattigdom kommer glidende ut av dette. Soo bygger opp et bilde av en oppvekst der mangel ikke nødvendigvis oppleves som mangel der og da.
– Vi var fattige, men vi visste det ikke, sier Soo, og lar det stå et øyeblikk.
Han konkretiserer med situasjoner fra hverdagen.
– Det var ikke sånn at vi tenkte «nå er vi fattige». Vi tenkte bare «sånn er det». Når vi fikk cola, så var det fordi noen hadde bursdag. Og da var det én flaske på deling.
Her etableres normaliteten i det som utenfra fremstår som knapphet. Publikum får tid til å kjenne igjen strukturen før han snevrer det ytterligere inn gjennom karakteren Glenn-Omar.
– Glenn-Omar var han som alltid sa: «Jeg er ikke fattig, jeg er bare midlertidig rik når NAV kommer.»
Latteren ligger i formuleringen, men også i presisjonen. Soo bygger videre.
– Han hadde én joggebukse. Ikke fordi han likte den så godt, men fordi det var den han hadde. Og vi andre tenkte ikke over det. Vi tenkte bare: «Det er Glenn-Omar sin stil.»
Her ligger oppsettet i hvordan barn og unge normaliserer situasjonen. Punchlinen kommer når voksenperspektivet bryter inn.
– Det er først nå jeg skjønner at det ikke var stil. Det var budsjett.
Poenget lander i etterpåklokskapen. Det som fremsto som identitet og valg, viser seg å være økonomisk nødvendighet.
Kveldens mest levende øyeblikk oppstår i møtet med publikum. Begge komikerne tar kontakt med salen, spør om alder, relasjoner og livssituasjon.
– Hvor gammel er du, spør Ole Soo, før han spinner videre på svaret.
Her kommer flere spontane poenger. Dynamikken er god, og responsen er positiv. Samtidig gjelder det samme som ellers: poengene kommer, men det store lattersmellet uteblir. Kruttet brukes opp underveis.
Et gjennomgående tema er alder. Ikke bare egen, men også hvordan generasjoner ser på hverandre.
– Nå er det de unge som mobber de eldre for alderen, sier Galvan Mehidi.
Observasjonen treffer, men forblir mer en konstatering enn en ferdig utviklet rutine.
Tematikk
Forestillingen spenner fra det nære og hverdagslige til det politiske og eksistensielle. Identitet, alder, fattigdom og samfunn står sentralt. Bredden er tydelig, men materialet fremstår som uferdig og litt prøvende. Selv om utprøving er en del av gamet i stand-up, ble det litt difust.
Utførelse
Leveringen er profesjonell, men preget av at rutinene testes. Flere punchlines kommer for tidlig eller uten tilstrekkelig oppbygning. Tempoet er høyt, men det går på bekostning av tyngde og etablere en skikkelig punchline.
Opplevelse
Publikum er mottakelige og ler jevnlig. Stemningen er god, og settingen legger til rette for humor. Likevel mangler forestillingen de tydelige toppene som gir varig inntrykk. Showet slutter også veldig brått, uten noe felles avslutning av begge komikerne eller noen ekstrarunder.
Vurdering
Dette fremstår mer som en arbeidskveld mer enn en ferdig forestilling. Galvan Mehidi og Ole Soo viser håndverk og potensial, men materialet trenger strammere struktur og tydeligere forløsing. Publikum får mye å le av underveis, men ikke det samlede løftet som gjør kvelden minneverdig.
Standup uten det store løftet
Galvan Mehidi og Ole Soo møtte et mottakelig publikum på Kulturfabrikken lørdag 18. april. Forutsetningene for en vellykket standupkveld var til stede: tett rom, god akustikk og et publikum som var villig til å le. Likevel ble forestillingen preget av en gjennomgående følelse av at materialet var under utprøving – og at flere av rutinene ikke ble strammet nok før de ble lagt frem.
Begge komikerne var åpne om arbeidsformen. De turnerer med et allerede oppsatt show, men bruker samtidig scenen til å teste nytt stoff.
– Når vi reiser rundt på showene rundt om i Norge, tar vi samtidig ut nytt materiale, sier Ole Soo fra scenen.
Det merkes. Rutinene kommer tett, nesten på rekke, uten tydelig dramaturgisk oppbygning. Det gir tempo, men også en viss krampaktighet. Publikum ler, men sjelden i de store bølgene som løfter en kveld. Det er ingenting galt med å prøve ut nytt materiale, det hører med til stand up.
Rutinen om alder og bursdag, med den sentrale historien om pølseklypen, har et tydelig og i utgangspunktet solid komisk premiss: forventning kontra realitet. Ole Soo etablerer en situasjon mange i publikum kjenner seg igjen i – overgangen til en fase i livet der gaver ikke lenger er ønskelistebaserte, men praktiske, nesten prosaiske.
– Jeg fikk en pølseklype i bursdagsgave, sier Soo.
Det komiske potensialet ligger i kontrasten mellom det symbolske i en bursdag og det trivielle i gaven. Problemet oppstår i hvordan denne kontrasten forvaltes.
For det første blir premisset for raskt avslørt. Selve punchlinen – at gaven er en pølseklype – presenteres før publikum rekker å bygge opp egne forventninger. I en mer strammet versjon ville historien først etablert hva slags bursdag dette er, hvilke forventninger som ligger der, og kanskje hvilke tidligere erfaringer han har med gaver. Når avsløringen kommer tidlig, mister resten av rutinen retning.
For det andre blir oppbyggingen fragmentert. Soo legger inn flere små observasjoner underveis – om alder, etableringsfase, forhold og praktiske behov. Disse fungerer isom morsomme poeng solert sett, men de peker ikke tydelig mot en samlet forløsing, og fungerer i noen sammenhenger digresjoner enn som delpoeng. De oppleves som sidekommentarer som ikke forsterker hovedpoenget.
– Det er sånn, du vet, når du begynner å få ting du trenger, ikke ting du vil ha, sier Ole Soo.
Her ligger et godt delpoeng, men det følges ikke konsekvent opp. I stedet for å eskalere absurditeten – for eksempel ved å beskrive hvor spesifikk eller «avansert» denne pølseklypen er, eller hvordan giveren legitimerer valget – flater historien ut.
Det tredje problemet er at selve punchlinen ikke får rom til å lande. Når pølseklypen først er etablert som poeng, forsøker Soo å bygge videre på det samme elementet. Men fordi publikum allerede har forstått absurditeten, blir gjentakelsen en form for overforklaring.
I stedet for en tydelig slutt, der poenget strammes og forsterkes, oppstår det et etterheng. Latteren som kunne vært konsentrert i ett tydelig øyeblikk, spres tynt utover flere mindre reaksjoner.
Til slutt er det et spørsmål om timing og tilbakeholdenhet. Soo har et godt blikk for det hverdagslige, men her presses poenget frem for tidlig og for tydelig. Publikum får ikke arbeide med materialet selv, og dermed uteblir også den sterkere latterreaksjonen som ofte kommer når publikum opplever at de «oppdager» poenget sammen med komikeren. Den ukjente, absurde faktoren som trigger latteren til sluttpoenget kommer ikke.
Resultatet er en rutine som har et tydelig gjenkjennelig utgangspunkt og flere fungerende enkeltpoenger som gir respons hos publikum, men som mangler den strukturelle disiplinen som skal til for å gi et tydelig og varig komisk treff.
Galvan Mehidi går mer direkte inn i tematikk rundt identitet og rasisme, med sin karakteristiske stil.
– Jeg har tatt doktorgrad i rasisme, sier Mehidi tørt, og bruker det som inngang til en rekke observasjoner. Dette var et av kveldens mer spenstige innslag.
Han trekker blant annet frem figuren Ibrahim fra Tustna, en karakter som balanserer mellom det lokale og det stereotypiske. Her ligger noe av kveldens mer interessante materiale: spenningen mellom sentrum og periferi, majoritet og minoritet.
Begge komikerne forsøker seg også på større tematikk. Mehidi er innom internasjonal politikk.
– Trump, det er som å se en fyr som aldri burde fått mikrofon, sier han.
Videre beveger han seg inn i mørkere stoff.
– Vi snakker om bomber, atombomber – men vi må felle det med komikk, sier Galvan Mehidi.
Her ligger ambisjonen om å balansere alvor og humor. Men også her oppleves det som uferdig. Premissene er tydelige, men forløses ikke fullt ut i latter.
I den lokale inngangen til stoffet bruker Ole Soo fotball som umiddelbar kontaktflate med publikum. Han etablerer først en felles referanse før han vrir det over i noe mer personlig.
– Kbk vant over Brann, sier Soo, og lar latteren og reaksjonene legge seg.
Han spiller videre på forventningen om at dette skal bli en klassisk, lett lokal vits. publikum er med, noen jubler, andre småprotesterer. Deretter trekker han det ned på individnivå.
– Det er sånne øyeblikk hvor du kjenner at du egentlig ikke bryr deg om fotball, men du later som fordi det er det eneste du har å snakke om med folk du ikke kjenner.
Her flyttes perspektivet fra resultatet til det sosiale spillet rundt. Poenget bygges videre ved at han kobler det til egen oppvekst og mangel på andre referanser.
– For når du vokser opp sånn som oss, så har du ikke så mye annet. Du har ikke hytte. Du har ikke båt. Du har «KBK vant over Brann».
Punchlinen ligger i kontrasten mellom det store i øyeblikket og det lille i realiteten. Fotballresultatet blir en slags sosial valuta for dem som mangler andre statussymboler.
Overgangen til historien om Glenn-Omar og fattigdom kommer glidende ut av dette. Soo bygger opp et bilde av en oppvekst der mangel ikke nødvendigvis oppleves som mangel der og da.
– Vi var fattige, men vi visste det ikke, sier Soo, og lar det stå et øyeblikk.
Han konkretiserer med situasjoner fra hverdagen.
– Det var ikke sånn at vi tenkte «nå er vi fattige». Vi tenkte bare «sånn er det». Når vi fikk cola, så var det fordi noen hadde bursdag. Og da var det én flaske på deling.
Her etableres normaliteten i det som utenfra fremstår som knapphet. Publikum får tid til å kjenne igjen strukturen før han snevrer det ytterligere inn gjennom karakteren Glenn-Omar.
– Glenn-Omar var han som alltid sa: «Jeg er ikke fattig, jeg er bare midlertidig rik når NAV kommer.»
Latteren ligger i formuleringen, men også i presisjonen. Soo bygger videre.
– Han hadde én joggebukse. Ikke fordi han likte den så godt, men fordi det var den han hadde. Og vi andre tenkte ikke over det. Vi tenkte bare: «Det er Glenn-Omar sin stil.»
Her ligger oppsettet i hvordan barn og unge normaliserer situasjonen. Punchlinen kommer når voksenperspektivet bryter inn.
– Det er først nå jeg skjønner at det ikke var stil. Det var budsjett.
Poenget lander i etterpåklokskapen. Det som fremsto som identitet og valg, viser seg å være økonomisk nødvendighet.
Kveldens mest levende øyeblikk oppstår i møtet med publikum. Begge komikerne tar kontakt med salen, spør om alder, relasjoner og livssituasjon.
– Hvor gammel er du, spør Ole Soo, før han spinner videre på svaret.
Her kommer flere spontane poenger. Dynamikken er god, og responsen er positiv. Samtidig gjelder det samme som ellers: poengene kommer, men det store lattersmellet uteblir. Kruttet brukes opp underveis.
Et gjennomgående tema er alder. Ikke bare egen, men også hvordan generasjoner ser på hverandre.
– Nå er det de unge som mobber de eldre for alderen, sier Galvan Mehidi.
Observasjonen treffer, men forblir mer en konstatering enn en ferdig utviklet rutine.
Tematikk
Forestillingen spenner fra det nære og hverdagslige til det politiske og eksistensielle. Identitet, alder, fattigdom og samfunn står sentralt. Bredden er tydelig, men materialet fremstår som uferdig og litt prøvende. Selv om utprøving er en del av gamet i stand-up, ble det litt difust.
Utførelse
Leveringen er profesjonell, men preget av at rutinene testes. Flere punchlines kommer for tidlig eller uten tilstrekkelig oppbygning. Tempoet er høyt, men det går på bekostning av tyngde og etablere en skikkelig punchline.
Opplevelse
Publikum er mottakelige og ler jevnlig. Stemningen er god, og settingen legger til rette for humor. Likevel mangler forestillingen de tydelige toppene som gir varig inntrykk. Showet slutter også veldig brått, uten noe felles avslutning av begge komikerne eller noen ekstrarunder.
Vurdering
Dette fremstår mer som en arbeidskveld mer enn en ferdig forestilling. Galvan Mehidi og Ole Soo viser håndverk og potensial, men materialet trenger strammere struktur og tydeligere forløsing. Publikum får mye å le av underveis, men ikke det samlede løftet som gjør kvelden minneverdig.
Nyåpningen av Caroline Kino i Kristiansund, som nå driftes av Trondheim Kino, var en fin opplevelse. Den markerte en aldri så liten milepæl for filmopplevelser i regionen. Gjennom en god kombinasjon av teknologiske oppgraderinger og et samarbeid med kulturkommunen Kristiansund, har kinoen blitt et moderne tilholdssted for gode filmopplevelser.
Laget av ScaleFlow.
