Det er ikke mange norske band som har gjort sin egen dialekt, lokale historier og folkemusikalske tradisjoner til et like tydelig varemerke som Staut. Gjennom mer enn femten år har gruppen fra Valdres utviklet et uttrykk der humor, alvor og fortellerglede går hånd i hånd med rock, pop og tradisjonell folkemusikk.

Da bandet for første gang gjestet Kulturfabrikken i Kristiansund, var det derfor et ensemble med både erfaring og en tydelig musikalsk identitet som møtte publikum.

Staut har gjennom årene gitt ut flere studioalbum, hatt radiosingler, medvirket i en rekke fjernsynsprogrammer og turnert landet rundt. Det omfattende konsertlivet har gjort bandet til et av de mest etablerte navnene innen norsk folkrock.

På Kulturfabrikken kom kvalitetene særlig til uttrykk gjennom måten bandet formidlet sangene på. Musikken var kraftfull og engasjerende, men det var først og fremst historiene, humoren og kontakten med publikum som ga konserten karakter.

Det koster å være kar

En av låtene som markerte seg, var «Lett å vara kødd, men det køsta vara kar». Tittelen sier mye om Stauts måte å skrive tekster på. Her benyttes en direkte, folkelig formulering som både rommer humor og en tydelig betraktning om hvordan menneskelig oppførsel kan være.

Låten ble framført med stramme rytmer og et engasjerende arrangement. Den hadde et markert driv som understreket tekstens direkte form, samtidig som melodien hadde det særpreget som kjennetegner bandets musikk.

Det interessante ved Stauts tekster er at de ofte tar utgangspunkt i ganske enkle, hverdagslige observasjoner. De handler om mennesker, holdninger og situasjoner som publikum kan kjenne igjen.

Bak den humoristiske formuleringen ligger også et alvor. Det er lett å opptre hensynsløst, men vanskeligere å vise ansvar, stå for egne handlinger og være et ordentlig menneske.

Denne blandingen av humor og hverdagsfilosofi er en viktig del av Stauts identitet.

Hardingen og fela fra Valdres

Asle Tronrud har en sentral rolle i bandets musikalske uttrykk. Under konserten ble han omtalt med kallenavnet «Hardingen», og nummeret med samme navn ga felespillet en framtredende plass.

Hardingfela er ikke bare et innslag som skal understreke bandets geografiske og kulturelle tilhørighet. Den er en viktig del av musikkens særpreg og bidrar til å skape forbindelsen mellom tradisjonell folkemusikk og moderne rock.

Det er nettopp i dette møtet Staut har funnet sin egen form. Melodiene har røtter i norsk folkemusikk, mens arrangementene gir dem en kraft modernitet og tilgjengelighet som fungerer godt på større konsertscener.

Musikalsk finnes det enkelte paralleller til irske The Pogues, som kombinerte tradisjonell folkemusikk med rock og historier fra vanlige menneskers liv. Staut har imidlertid et mer melodisk og kontrollert uttrykk, med tydeligere innslag av moderne pop.

Sammenligningen er særlig relevant når det gjelder fortellertradisjonen. Begge bandene har benyttet lokale miljøer og kulturelle særtrekk som utgangspunkt for musikk med appell langt utenfor hjemstedet. Det var i hvert fall tydelig at publikum i Kulturfabrikken likte det de hørte.

Johan fra Reinli og verdensreligionene

Blant konsertens mest karakteristiske fortellinger var historien om Johan fra Reinli.

Johan er en mann som tilsynelatende har funnet en enkel løsning på uenighet mellom mennesker. Med en dram akevitt klarer han å samle personer som ellers representerer svært forskjellige oppfatninger.

I fortellingen kommer både prester, mullaer og paven til Johan for å ta seg en dram. Akevitten blir det som får dem til å finne fram til enighet.

Historien er humoristisk, men fortellingen i sangteksten har også et tydelig poeng. Mennesker med forskjellig bakgrunn kan finne et fellesskap dersom de møtes på et mer hverdagslig og personlig plan.

Det er folkelig fortellerkunst der store spørsmål blir behandlet gjennom en liten historie fra bygdelivet.

Reinli i Sør-Aurdal er samtidig et eksempel på hvordan Staut bruker konkrete steder fra Valdres som en del av sitt tekstlige univers. Stedsnavnene er ikke tilfeldige. De forankrer historiene i et miljø og en kultur som bandet kjenner godt. Dette gir også sangene en egenart som skiller dem fra mye annen norsk populærmusikk.

Reven på jakt og gamle regler

Den humoristiske fortellertradisjonen fortsatte med nummeret som i konsertnotatene er omtalt som «Reven på hønsejakt».

Reven er en velkjent figur fra norske eventyr og folkelige fortellinger. Den forbindes gjerne med list og oppfinnsomhet, og passer godt inn i Stauts tekstlige univers.

Også den tradisjonelle ellingen «Elle melle» fikk plass under konserten, med sine rytmiske formuleringer og språklige lek. Språklige rim, ordleker og regler har lange tradisjoner i norsk muntlig kultur. Hos Staut blir de en del av et musikalsk uttrykk der gamle og nye fortellerformer møtes.

Et annet nummer tok utgangspunkt i den velkjente skikken med å løfte glasset og skåle.

– Vi skåler for ham som vil opp og fram.

Slik blir det at fellesskapet og de gjenkjennelige sosiale situasjonene står sentralt.

Staut har en god evne til å hente fram det komiske i hverdagslivet uten at fortellingene mister sin menneskelige dimensjon. Humoren er direkte, men bygger ofte på observasjoner som også sier noe om menneskers holdninger og væremåter. Slike observasjoner er det gamle tradisjoner langt tilbake i tid for.

Seks musikere med en felles identitet

Staut består av Gaute Lein Ausrød på vokal, Ørnulf Juvkam Dyve på tangenter, Asle Tronrud på fele, Dag Arve Sandnes på gitar, Torgeir Bolstad på bass og Frode Flatland på trommer. På Kulturfabrikken framsto de som et band med stor erfaring og tydelig spilleglede. Det skulle egentlig bare mangle i forhold til den høye konsertaktiviteten de har.

Det må uansett bemerkes at det var et godt samspill mellom musikerne, og arrangementene ga plass til både folkemusikalske melodier og kraftfulle rockepartier.

Konserten hadde betydelig trøkk. Lyd, lys og sceneshow var godt tilpasset musikken og bidro til å understreke både de energiske og de mer ettertenksomme partiene.

Det var likevel ikke de tekniske virkemidlene som gjorde størst inntrykk, men bandets evne til å formidle sangene på en måte som engasjerte publikum.

Staut framsto som seks musikere som kjenner både materialet og hverandre godt, og som har utviklet en konsertform der fortellingene og den musikalske framføringen utfyller hverandre. Samlet sett ga de en god konsertopplevelse og det med sin helt unike signatur. Vi ble underholdt denne kvelden.

Da hele salen ble med

Mot slutten av konserten viste Staut en annen av sine viktigste kvaliteter: Evnen til å engasjere og gjøre publikum til en aktiv del av framføringen. Bandet organiserte allsangen ved først å la kvinnene synge, deretter mennene. Til slutt ble hele salen samlet i én felles sang.

Responsen var svært god. Det er ikke uvanlig at norske band inviterer til allsang, men Staut behersker denne formen for publikumsdeltakelse ut til fingerspissene.

Låtene har naturlig melodier og refrenger som egner seg for fellessang, samtidig som bandet har god erfaring med å bygge opp stemningen og gi publikum tydelige roller. Det hjelper nok også på at de er karismatiske.

De avsluttende numrene ble dermed en demonstrasjon av den sterke forbindelsen Staut har etablert med sitt publikum. Allsangfaktoren var høy, og avslutningen ble et av konsertens tydeligste høydepunkter.

Et særpreget band med rom for større variasjon

Stauts styrke ligger i kombinasjonen av musikalsk håndverk, lokal identitet og gode fortellinger.

Bandet har mikset sammmen en formel som fungerer, både på plate og fra scenen. De humoristiske tekstene, de folkemusikalske melodiene og de kraftfulle arrangementene gir musikken en tydelig karakter og et løft, vekk fra det mundane og grå.

Samtidig ligger det en mulig begrensning i at flere av låtene bygger på like musikalske virkemidler.

En større veksling mellom de energiske numrene og de mer lavmælte sangene kunne gitt konserten et bredere uttrykk. Det gjelder særlig når bandet har musikere som behersker flere musikalske tradisjoner godt.

Asle Tronruds felespill kunne eksempelvis fått enda større plass gjennom lengre instrumentale partier. Også de mer alvorlige tekstene kunne med fordel fått mer rom. Dette er likevel innvendinger mot et band som allerede har utviklet en sterk og gjenkjennelig musikalsk identitet. Det Staut presenterte i Kulturfabrikken var bra.

Fortellergleden er Stauts fremste kvalitet

Etter femten år på norske konsertscener har Staut opparbeidet seg en erfaring som var tydelig under konserten på Kulturfabrikken. De seks musikerne leverte en framføring med høyt energinivå, godt samspill og en sterk kontakt med publikum.

Men det som først og fremst kjennetegnet konserten, var måten bandet kombinerte musikken med historiene sine.

Fortellingen om Johan fra Reinli, humoren i «Lett å vara kødd, men det køsta vara kar», de folkelige reglene, skålene og de mer ettertenksomme tekstene viste bredden i Stauts repertoar.

Staut har gjort Valdres til mer enn et geografisk utgangspunkt. Dialekten, menneskene, historiene og folkemusikken er blitt grunnlaget for et uttrykk som har nådd et stort publikum over hele landet. Denne rotfestingen i lokal kultur er et absolutt pluss etter Applausen sitt syn.

Konserten på Kulturfabrikken viste et band som kjenner sine kvaliteter og vet hvordan de skal formidles. Det er særlig fortellergleden, humoren og den sterke musikalske identiteten som gjør Staut til noe mer enn et tradisjonelt festband.
Skulle vi satt fingeren på noe, er at det finnes potensiale til mer variasjon i musikken.

Vurderingen er at det er en svært solid konsert med enkelte forbedringsmuligheter.

‍