Møre og Romsdal har et betydelig antall registrerte steinalderboplasser, men funnene er ujevnt fordelt. Skyldes det hvor menneskene faktisk levde, eller hvor arkeologene har lett? Dette var et av hovedspørsmålene da Kristoffer Dahle og Carl Fredrik Vemmestad fra Møre og Romsdal fylkeskommune presenterte utfordringer og nye satsingsområder under årets AMR-konferanse i Kristiansund. Et nytt faglig program for steinalderen er under utvikling.
Carl Fredrif Vemmenstad, Møre og Romsdal Fylkeskommune. Foto: Erik Aukan / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementMøre og Romsdal har et betydelig antall registrerte steinalderboplasser, men funnene er ujevnt fordelt. Skyldes det hvor menneskene faktisk levde, eller hvor arkeologene har lett? Dette var et av hovedspørsmålene da Kristoffer Dahle og Carl Fredrik Vemmestad fra Møre og Romsdal fylkeskommune presenterte utfordringer og nye satsingsområder under årets AMR-konferanse i Kristiansund.
Den 14. og 15. oktober ble AMR-konferansen – Arkeologi i Møre og Romsdal arrangert i Normoria i Kristiansund. Årets tema var steinalderen, med innlegg fra fylkeskommunen, universitetsmuseene i Trondheim, Bergen og Stavanger, samt flere forskningsinstitusjoner.
AMR ble etablert i 2019 for å skape en felles møteplass for arkeologien i fylket. Formålet er å styrke det regionale fagmiljøet, utveksle forskningsresultater og utvikle samarbeid mellom institusjonene. Konferansen er også åpen for andre med interesse for arkeologi og lokalhistorie.
Programmet omfattet nye utgravningsresultater, bosetning etter siste istid, jakt og fangst, bergkunst, redskapsteknologi og overgangen til jordbruk. Et særlig viktig spørsmål var hvordan arkeologene kan finne flere spor etter steinaldermenneskene i landskap som hittil har vært lite undersøkt. Dette var hovedtemaet da Kristoffer Dahle og Carl Fredrik Vemmestad fra Møre og Romsdal fylkeskommune innledet den første faglige sesjonen med foredraget «Steinalder i Møre og Romsdal – tendensar og utfordringar».
Møre og Romsdal har mange registrerte steinalderlokaliteter, men fordelingen er langt fra jevn. Særlig langs deler av mørekysten finnes en høy konsentrasjon av boplasser og aktivitetsområder. Lenger inn i fjordene og i enkelte fjellområder er antallet registreringer betydelig lavere.
Dahle viste til oversikter fra kulturminnedatabasen Askeladden, der fylket kommer relativt høyt ut i antall registrerte steinalderlokaliteter på landsbasis. Men tallene reiser også spørsmål om hvor representativt materialet er.
En mulig forklaring på den geografiske fordelingen er at menneskene i steinalderen foretrakk bestemte deler av kysten. En annen er at arkeologene har vært særlig flinke til å finne lokaliteter nettopp der. Det siste kan ha stor betydning. Når registreringsarbeidet hovedsakelig foregår i områder der man forventer å finne steinalderboplasser, vil nye undersøkelser gjerne bekrefte det eksisterende bildet. Andre landskap kan forbli nesten uten registrerte funn, selv om de ble brukt i forhistorisk tid.
Dahle trakk derfor fram behovet for å undersøke indre fjordstrøk, elvedaler, fjellområder og lokaliteter som ikke ligger langs gamle strandlinjer. Et eksempel er tidligere undersøkelser i Vestnes, der et beskjedent antall flintavslag under registreringen etter hvert førte til en mer omfattende arkeologisk undersøkelse.
Også funn fra Aursjøen og andre fjellområder viser at steinaldermenneskene utnyttet langt større deler av landskapet enn de tradisjonelle kystboplassene alene skulle tilsi. Utfordringer i fjorder og elvedaler kan være at jordsmonnet som eksisterte i steinalderen har blitt forstyrret igjennom leirras, erosjon eller at elver har gravd ut, fjernet og forandret landskapet. Dette kan være forklaringen på at man enkelte steder har funnet gjenstander langt under datidens havnivå, ført dit av jord / leirras.
Fylkeskommunen har ansvar for å registrere kulturminner i forbindelse med utbygging og andre tiltak. Steinalderboplasser er automatisk fredet etter kulturminneloven, og mulige konflikter med slike kulturminner må vurderes før inngrep gjennomføres. Ifølge presentasjonen behandlet fylkeskommunen nærmere 1 200 saker det foregående året. Omtrent åtte prosent utløste krav om arkeologisk registrering.
Arbeidet begynner som regel med kart og eksisterende dokumentasjon. Arkeologene undersøker kjente funn i Askeladden, studerer flyfoto og terrengmodeller og vurderer hvordan landskapet kan ha sett ut i steinalderen. Særlig viktig er landhevingen.
Da innlandsisen forsvant, begynte landet å heve seg. Områder som i dag ligger mange meter over havet, kan derfor ha vært strender og naturlige havner da de første menneskene kom til regionen.
Ved hjelp av digitale høydemodeller og strandlinjekurver kan arkeologene forsøke å rekonstruere disse landskapene. De ser etter lune havner, tilgang til ferskvann, god drenering, utsikt og beskyttelse mot vind. Slike forhold kan ha gjort bestemte steder attraktive for kortvarige opphold eller mer varige boplasser. Men kartene i seg selv er ikke tilstrekkelige.
I felt må arkeologene undersøke hvordan terrenget faktisk er. En plass som virker velegnet på en digital modell, kan vise seg å ha dårlige forhold. Andre steder kan små, skjermede flater være vanskelige å oppdage før man står der. Den vanligste undersøkelsesmetoden er prøvestikking, der arkeologene graver mindre hull og undersøker massene for flintavslag og andre spor.
Funnene kan være svært ujevnt fordelt. Under presentasjonen ble det vist til et prøvestikk med omkring 700 flintavslag, mens prøvestikk bare én meter unna var uten funn. På litt over én kvadradmeter kan det ligge flere hundre funn. Det illustrerer hvor lett en mindre boplass kan bli oversett.
Steinalderen har fått navn etter steinredskapene, men menneskene benyttet også tre, bein, skinn og andre organiske materialer. Problemet er at mye av dette sjelden blir bevart. Det arkeologene finner, er derfor bare en begrenset del av den opprinnelige materielle kulturen. Båter, telt, klær og redskaper av tre kan ha vært avgjørende for dagliglivet uten å etterlate tydelige spor.
Dahle og Vemmestad pekte på behovet for å lete etter mer enn flintavslag. Teltringer, hustufter, groper, ildsteder og andre konstruksjoner kan gi viktig informasjon om hvordan boplassene var organisert.
Mange oppholdssteder kan ha vært små og kortvarige, særlig for en nomadisk gruppe mennesker. Slo de leir ved sjøen i en kort periode, behøvde de ikke å etterlate seg omfattende kulturlag. Andre steder kan gjentatt bruk ha skapt større og mer sammensatte boplasser.
Fylkeskommunen ønsker derfor å bli bedre til å skille mellom basisboplasser og mindre aktivitetsområder, både gjennom funnmengde, kulturlag og lokalitetenes størrelse.
Et av de største problemene for arkeologene er at landskapet har endret seg betydelig siden steinalderen. I indre fjordstrøk og elvedaler har flommer, erosjon, ras og sedimentavsetninger både flyttet og begravd spor etter menneskelig aktivitet.
Dahle viste eksempler fra Romsdalen, der elvene gjennom tusenvis av år har avsatt nye lag med sand og andre masser. Steinalderboplasser kan dermed ligge så dypt at vanlige prøvestikk ikke når ned til dem. Likeså kan jordskred og steinras gjøre tolkningen av en boplass vanskelig. Gjenstander kan bli flyttet fra sin opprinnelige plassering, og naturlige terrengformer kan bli forvekslet med menneskeskapte anlegg.
Dette gjør samarbeid med geologiske fagmiljøer viktig. Et annet utfordrende område er myrene. Her kan organiske materialer være godt bevart over tusener av år, men undersøkelser krever ofte omfattende inngrep. Samtidig er det et mål å bevare myrområdene av hensyn til natur og klima.
Fylkeskommunen ønsker derfor bedre metoder for å undersøke lokaliteter under myr, strandvoller, flomavsetninger og rasmasser, blant annet gjennom maskinell bistand, georadar og mer systematiske landskapsanalyser.
Et særlig interessant tema for konferanse var overgangen fra jakt og fangst til jordbruk. Dahle viste til undersøkelser som kan utfordre forståelsen av når dyrking ble introdusert i Møre og Romsdal. Ved Bogge er det registrert dyrkningslag som kan være eldre enn det man vanligvis forbinder med tydelig jordbruksaktivitet i regionen.
Mens enkelte lag er datert til omkring 2000 f.Kr., ble det også vist til et mulig dyrkningslag som kan være omtrent tusen år eldre. Dersom dette faktisk representerer tidlig jordbruk, kan det få betydning for forståelsen av overgangen mellom fangstsamfunn og jordbrukssamfunn. Slike funn må undersøkes videre og mer omfattende.
Et jordlag kan være påvirket av flere naturlige og menneskeskapte prosesser. Datering alene er ikke nok til å fastslå at det har vært dyrking. Derfor ønsker fylkeskommunen mer systematisk innsamling av jordprøver, pollenprøver og preparater fra jordprofiler. Dette gjelder også lag som i utgangspunktet ikke er planlagt utgravd.
I enkelte utbyggingssaker blir interessante lag bare dokumentert i smale sjakter. Når området senere bygges ned, forsvinner muligheten for videre undersøkelser. Gjennom å sikre prøvemateriale kan forskerne gjennomføre nye analyser i ettertid.
Selve innføringen av husdyrhold er vanskelig å dokumentere fordi dyrebein ofte er dårlig bevart. Nye metoder, blant annet analyser av DNA fra jord og sedimenter, kan bidra til å identifisere spor som tradisjonelle arkeologiske undersøkelser ikke fanger opp.
Fylkeskommunen arbeider nå med et faglig program for steinalderen som skal gi tydeligere prioriteringer for framtidige registreringer. Programmet omfatter både utbredelse og lokalisering, undersøkelsesmetoder, vern og utgraving.
Et hovedmål er å gjennomføre systematiske undersøkelser utenfor de forhistoriske strandlinjene. Her skal man blant annet vurdere vassdrag, vilttrekk og bergformasjoner som mulige lokaliseringsfaktorer. Samarbeidet med Norges geologiske undersøkelse (NGU) skal styrkes for å forstå hvordan is, elver, ras og andre naturprosesser har påvirket landskapet.
Fylkesarkeologene ønsker også å benytte lidar, flyfoto, GIS og statistiske analyser i større grad for å kartlegge mulige kulturminner. Samtidig skal arkeologene bli bedre til å påvise hustufter, keramikk, lokale bergarter og steinbrudd. Et annet satsingsområde er forholdet mellom bergkunst og steinalderarkeologi, der mulige sammenhenger og forbindelser mellom billedlige uttrykk, bosetning og landskapsbruk skal undersøkes.
Det legges også vekt på bedre dokumentasjon av kulturlag og naturlige jordlag, økt bruk av mikromorfologi og andre naturvitenskapelige metoder samt digitale registreringsløsninger. Fylkeskommunen ønsker videre å utvikle GIS-baserte analyser som kan vise hvordan funn og kulturlag fordeler seg innenfor en lokalitet.
På forvaltningssiden er målet å prioritere vern av særlig verdifulle eller sjeldne lokaliteter og redusere omfanget av frigivelser av automatisk fredede kulturminner der det er mulig. Også formidling inngår i programmet, med ønske om bedre informasjon til publikum og tettere samarbeid med kommuner og frivillige.
Bergkunsten i Møre og Romsdal var også en del av konferanseprogrammet. Dag-Øyvind Engtrø fra Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU) presenterte dokumentasjonsarbeidet som er gjennomført ved Hinna og Honnhammaren i Tingvoll i perioden 2024–2026.
Bergmaleriene representerer en annen type kildemateriale enn de mange boplassfunnene og steinredskapene. De kan gi kunnskap om billedlige uttrykk og bruken av bestemte steder i landskapet, men motivene er ikke alltid enkle å tolke. I fylkeskommunens presentasjon ble det blant annet vist til et mulig båtmotiv på Honnhammaren. Tolkningen er usikker, men interessant i lys av steinalderens maritime kultur.
Etter avslutningen av fagprogrammet 15. oktober gikk turen til Honnhammaren i Tingvoll, der deltakerne fikk anledning til å se bergmaleriene. Applausen var med på turen og kommer med en senere reportasje.
De samlede foredragene på AMR-konferansen viste at steinalderarkeologien i Møre og Romsdal fortsatt har en rekke områder man ønsker å utvikle seg på, samtidig som at det er mye god forskning som foregår.
Det er registrert mange boplasser, men den geografiske fordelingen er skjev. Flere typer aktivitet er dårlig dokumentert, og organiske materialer som kunne gitt kunnskap om dagliglivet, er sjelden bevart.
Utfordringene handler ikke bare om manglende funn, men også om hvordan arkeologene leter. Med bedre landskapsmodeller, mer målrettede registreringer, naturvitenskapelige analyser og samarbeid mellom fagmiljøene ønsker fylkeskommunen å utvikle et bredere kunnskapsgrunnlag. Arbeidet skal også gi bedre grunnlag for å vurdere hvilke kulturminner som bør bevares, og hvordan de skal dokumenteres når arkeologiske undersøkelser er nødvendige.
Et sentralt spørsmål for det videre arbeidet er derfor om dagens kart over steinalderlokaliteter først og fremst viser hvor menneskene oppholdt seg, eller at det viser hvor arkeologene hittil har hatt de beste forutsetningene for å finne sporene etter dem.
Møre og Romsdal har et betydelig antall registrerte steinalderboplasser, men funnene er ujevnt fordelt. Skyldes det hvor menneskene faktisk levde, eller hvor arkeologene har lett? Dette var et av hovedspørsmålene da Kristoffer Dahle og Carl Fredrik Vemmestad fra Møre og Romsdal fylkeskommune presenterte utfordringer og nye satsingsområder under årets AMR-konferanse i Kristiansund.
Den 14. og 15. oktober ble AMR-konferansen – Arkeologi i Møre og Romsdal arrangert i Normoria i Kristiansund. Årets tema var steinalderen, med innlegg fra fylkeskommunen, universitetsmuseene i Trondheim, Bergen og Stavanger, samt flere forskningsinstitusjoner.
AMR ble etablert i 2019 for å skape en felles møteplass for arkeologien i fylket. Formålet er å styrke det regionale fagmiljøet, utveksle forskningsresultater og utvikle samarbeid mellom institusjonene. Konferansen er også åpen for andre med interesse for arkeologi og lokalhistorie.
Programmet omfattet nye utgravningsresultater, bosetning etter siste istid, jakt og fangst, bergkunst, redskapsteknologi og overgangen til jordbruk. Et særlig viktig spørsmål var hvordan arkeologene kan finne flere spor etter steinaldermenneskene i landskap som hittil har vært lite undersøkt. Dette var hovedtemaet da Kristoffer Dahle og Carl Fredrik Vemmestad fra Møre og Romsdal fylkeskommune innledet den første faglige sesjonen med foredraget «Steinalder i Møre og Romsdal – tendensar og utfordringar».
Møre og Romsdal har mange registrerte steinalderlokaliteter, men fordelingen er langt fra jevn. Særlig langs deler av mørekysten finnes en høy konsentrasjon av boplasser og aktivitetsområder. Lenger inn i fjordene og i enkelte fjellområder er antallet registreringer betydelig lavere.
Dahle viste til oversikter fra kulturminnedatabasen Askeladden, der fylket kommer relativt høyt ut i antall registrerte steinalderlokaliteter på landsbasis. Men tallene reiser også spørsmål om hvor representativt materialet er.
En mulig forklaring på den geografiske fordelingen er at menneskene i steinalderen foretrakk bestemte deler av kysten. En annen er at arkeologene har vært særlig flinke til å finne lokaliteter nettopp der. Det siste kan ha stor betydning. Når registreringsarbeidet hovedsakelig foregår i områder der man forventer å finne steinalderboplasser, vil nye undersøkelser gjerne bekrefte det eksisterende bildet. Andre landskap kan forbli nesten uten registrerte funn, selv om de ble brukt i forhistorisk tid.
Dahle trakk derfor fram behovet for å undersøke indre fjordstrøk, elvedaler, fjellområder og lokaliteter som ikke ligger langs gamle strandlinjer. Et eksempel er tidligere undersøkelser i Vestnes, der et beskjedent antall flintavslag under registreringen etter hvert førte til en mer omfattende arkeologisk undersøkelse.
Også funn fra Aursjøen og andre fjellområder viser at steinaldermenneskene utnyttet langt større deler av landskapet enn de tradisjonelle kystboplassene alene skulle tilsi. Utfordringer i fjorder og elvedaler kan være at jordsmonnet som eksisterte i steinalderen har blitt forstyrret igjennom leirras, erosjon eller at elver har gravd ut, fjernet og forandret landskapet. Dette kan være forklaringen på at man enkelte steder har funnet gjenstander langt under datidens havnivå, ført dit av jord / leirras.
Fylkeskommunen har ansvar for å registrere kulturminner i forbindelse med utbygging og andre tiltak. Steinalderboplasser er automatisk fredet etter kulturminneloven, og mulige konflikter med slike kulturminner må vurderes før inngrep gjennomføres. Ifølge presentasjonen behandlet fylkeskommunen nærmere 1 200 saker det foregående året. Omtrent åtte prosent utløste krav om arkeologisk registrering.
Arbeidet begynner som regel med kart og eksisterende dokumentasjon. Arkeologene undersøker kjente funn i Askeladden, studerer flyfoto og terrengmodeller og vurderer hvordan landskapet kan ha sett ut i steinalderen. Særlig viktig er landhevingen.
Da innlandsisen forsvant, begynte landet å heve seg. Områder som i dag ligger mange meter over havet, kan derfor ha vært strender og naturlige havner da de første menneskene kom til regionen.
Ved hjelp av digitale høydemodeller og strandlinjekurver kan arkeologene forsøke å rekonstruere disse landskapene. De ser etter lune havner, tilgang til ferskvann, god drenering, utsikt og beskyttelse mot vind. Slike forhold kan ha gjort bestemte steder attraktive for kortvarige opphold eller mer varige boplasser. Men kartene i seg selv er ikke tilstrekkelige.
I felt må arkeologene undersøke hvordan terrenget faktisk er. En plass som virker velegnet på en digital modell, kan vise seg å ha dårlige forhold. Andre steder kan små, skjermede flater være vanskelige å oppdage før man står der. Den vanligste undersøkelsesmetoden er prøvestikking, der arkeologene graver mindre hull og undersøker massene for flintavslag og andre spor.
Funnene kan være svært ujevnt fordelt. Under presentasjonen ble det vist til et prøvestikk med omkring 700 flintavslag, mens prøvestikk bare én meter unna var uten funn. På litt over én kvadradmeter kan det ligge flere hundre funn. Det illustrerer hvor lett en mindre boplass kan bli oversett.
Steinalderen har fått navn etter steinredskapene, men menneskene benyttet også tre, bein, skinn og andre organiske materialer. Problemet er at mye av dette sjelden blir bevart. Det arkeologene finner, er derfor bare en begrenset del av den opprinnelige materielle kulturen. Båter, telt, klær og redskaper av tre kan ha vært avgjørende for dagliglivet uten å etterlate tydelige spor.
Dahle og Vemmestad pekte på behovet for å lete etter mer enn flintavslag. Teltringer, hustufter, groper, ildsteder og andre konstruksjoner kan gi viktig informasjon om hvordan boplassene var organisert.
Mange oppholdssteder kan ha vært små og kortvarige, særlig for en nomadisk gruppe mennesker. Slo de leir ved sjøen i en kort periode, behøvde de ikke å etterlate seg omfattende kulturlag. Andre steder kan gjentatt bruk ha skapt større og mer sammensatte boplasser.
Fylkeskommunen ønsker derfor å bli bedre til å skille mellom basisboplasser og mindre aktivitetsområder, både gjennom funnmengde, kulturlag og lokalitetenes størrelse.
Et av de største problemene for arkeologene er at landskapet har endret seg betydelig siden steinalderen. I indre fjordstrøk og elvedaler har flommer, erosjon, ras og sedimentavsetninger både flyttet og begravd spor etter menneskelig aktivitet.
Dahle viste eksempler fra Romsdalen, der elvene gjennom tusenvis av år har avsatt nye lag med sand og andre masser. Steinalderboplasser kan dermed ligge så dypt at vanlige prøvestikk ikke når ned til dem. Likeså kan jordskred og steinras gjøre tolkningen av en boplass vanskelig. Gjenstander kan bli flyttet fra sin opprinnelige plassering, og naturlige terrengformer kan bli forvekslet med menneskeskapte anlegg.
Dette gjør samarbeid med geologiske fagmiljøer viktig. Et annet utfordrende område er myrene. Her kan organiske materialer være godt bevart over tusener av år, men undersøkelser krever ofte omfattende inngrep. Samtidig er det et mål å bevare myrområdene av hensyn til natur og klima.
Fylkeskommunen ønsker derfor bedre metoder for å undersøke lokaliteter under myr, strandvoller, flomavsetninger og rasmasser, blant annet gjennom maskinell bistand, georadar og mer systematiske landskapsanalyser.
Et særlig interessant tema for konferanse var overgangen fra jakt og fangst til jordbruk. Dahle viste til undersøkelser som kan utfordre forståelsen av når dyrking ble introdusert i Møre og Romsdal. Ved Bogge er det registrert dyrkningslag som kan være eldre enn det man vanligvis forbinder med tydelig jordbruksaktivitet i regionen.
Mens enkelte lag er datert til omkring 2000 f.Kr., ble det også vist til et mulig dyrkningslag som kan være omtrent tusen år eldre. Dersom dette faktisk representerer tidlig jordbruk, kan det få betydning for forståelsen av overgangen mellom fangstsamfunn og jordbrukssamfunn. Slike funn må undersøkes videre og mer omfattende.
Et jordlag kan være påvirket av flere naturlige og menneskeskapte prosesser. Datering alene er ikke nok til å fastslå at det har vært dyrking. Derfor ønsker fylkeskommunen mer systematisk innsamling av jordprøver, pollenprøver og preparater fra jordprofiler. Dette gjelder også lag som i utgangspunktet ikke er planlagt utgravd.
I enkelte utbyggingssaker blir interessante lag bare dokumentert i smale sjakter. Når området senere bygges ned, forsvinner muligheten for videre undersøkelser. Gjennom å sikre prøvemateriale kan forskerne gjennomføre nye analyser i ettertid.
Selve innføringen av husdyrhold er vanskelig å dokumentere fordi dyrebein ofte er dårlig bevart. Nye metoder, blant annet analyser av DNA fra jord og sedimenter, kan bidra til å identifisere spor som tradisjonelle arkeologiske undersøkelser ikke fanger opp.
Fylkeskommunen arbeider nå med et faglig program for steinalderen som skal gi tydeligere prioriteringer for framtidige registreringer. Programmet omfatter både utbredelse og lokalisering, undersøkelsesmetoder, vern og utgraving.
Et hovedmål er å gjennomføre systematiske undersøkelser utenfor de forhistoriske strandlinjene. Her skal man blant annet vurdere vassdrag, vilttrekk og bergformasjoner som mulige lokaliseringsfaktorer. Samarbeidet med Norges geologiske undersøkelse (NGU) skal styrkes for å forstå hvordan is, elver, ras og andre naturprosesser har påvirket landskapet.
Fylkesarkeologene ønsker også å benytte lidar, flyfoto, GIS og statistiske analyser i større grad for å kartlegge mulige kulturminner. Samtidig skal arkeologene bli bedre til å påvise hustufter, keramikk, lokale bergarter og steinbrudd. Et annet satsingsområde er forholdet mellom bergkunst og steinalderarkeologi, der mulige sammenhenger og forbindelser mellom billedlige uttrykk, bosetning og landskapsbruk skal undersøkes.
Det legges også vekt på bedre dokumentasjon av kulturlag og naturlige jordlag, økt bruk av mikromorfologi og andre naturvitenskapelige metoder samt digitale registreringsløsninger. Fylkeskommunen ønsker videre å utvikle GIS-baserte analyser som kan vise hvordan funn og kulturlag fordeler seg innenfor en lokalitet.
På forvaltningssiden er målet å prioritere vern av særlig verdifulle eller sjeldne lokaliteter og redusere omfanget av frigivelser av automatisk fredede kulturminner der det er mulig. Også formidling inngår i programmet, med ønske om bedre informasjon til publikum og tettere samarbeid med kommuner og frivillige.
Bergkunsten i Møre og Romsdal var også en del av konferanseprogrammet. Dag-Øyvind Engtrø fra Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU) presenterte dokumentasjonsarbeidet som er gjennomført ved Hinna og Honnhammaren i Tingvoll i perioden 2024–2026.
Bergmaleriene representerer en annen type kildemateriale enn de mange boplassfunnene og steinredskapene. De kan gi kunnskap om billedlige uttrykk og bruken av bestemte steder i landskapet, men motivene er ikke alltid enkle å tolke. I fylkeskommunens presentasjon ble det blant annet vist til et mulig båtmotiv på Honnhammaren. Tolkningen er usikker, men interessant i lys av steinalderens maritime kultur.
Etter avslutningen av fagprogrammet 15. oktober gikk turen til Honnhammaren i Tingvoll, der deltakerne fikk anledning til å se bergmaleriene. Applausen var med på turen og kommer med en senere reportasje.
De samlede foredragene på AMR-konferansen viste at steinalderarkeologien i Møre og Romsdal fortsatt har en rekke områder man ønsker å utvikle seg på, samtidig som at det er mye god forskning som foregår.
Det er registrert mange boplasser, men den geografiske fordelingen er skjev. Flere typer aktivitet er dårlig dokumentert, og organiske materialer som kunne gitt kunnskap om dagliglivet, er sjelden bevart.
Utfordringene handler ikke bare om manglende funn, men også om hvordan arkeologene leter. Med bedre landskapsmodeller, mer målrettede registreringer, naturvitenskapelige analyser og samarbeid mellom fagmiljøene ønsker fylkeskommunen å utvikle et bredere kunnskapsgrunnlag. Arbeidet skal også gi bedre grunnlag for å vurdere hvilke kulturminner som bør bevares, og hvordan de skal dokumenteres når arkeologiske undersøkelser er nødvendige.
Et sentralt spørsmål for det videre arbeidet er derfor om dagens kart over steinalderlokaliteter først og fremst viser hvor menneskene oppholdt seg, eller at det viser hvor arkeologene hittil har hatt de beste forutsetningene for å finne sporene etter dem.
Laget av ScaleFlow.
