For rundt 8200 år siden utløste et enormt undersjøisk skred utenfor norskekysten en tsunami som rammet steinalderens bosetninger. Samtidig ble klimaet kaldere. Hvordan overlevde menneskene katastrofen, og hva skjedde med samfunnene etterpå? Ny arkeologisk forskning utfordrer forestillingen om at kystsamfunnene brøt sammen.
Illustrasjonsfoto, sjø i storm. Foto: Erik Aukan / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementFor rundt 8200 år siden raste omkring 3500 kubikkilometer sedimenter ut fra kontinentalskråningen utenfor Midt-Norge. Storegga-skredet utløste en tsunami som rammet store deler av norskekysten, Skottland og områder i Nord-Atlanteren.
Havet trakk seg først tilbake før vannmassene slo inn over land. For menneskene som levde langs kysten, kunne hendelsen innebære tap av boplasser, redskaper, matressurser og områder de var avhengige av for å overleve.
Arkeolog Astrid Johanne Nyland ved Arkeologisk museum, Universitetet i Stavanger, har ledet et forskningsprosjekt om livet etter Storegga-tsunamien. Utgangspunktet har vært å undersøke hvordan steinalderens samfunn håndterte en naturkatastrofe, og om sporene etter denne håndteringen fortsatt kan identifiseres i det arkeologiske materialet.
Den geologiske dokumentasjonen av tsunamien er omfattende. Det er funnet avsetninger etter bølgene langs kysten med tydelige spor i landskapet. Derimot har det vært langt mindre forskning på hva som skjedde med menneskene som bodde der.
Nyland peker på at tsunamien inntraff samtidig med den kuldehendelsen for 8200 år siden, en periode med markant klimaforverring. Dermed kan samfunnene ha blitt rammet av flere belastninger samtidig. Undersøkelser av biologisk materiale i sedimentkjerner tyder dessuten på at tsunamien kan ha inntruffet sent på høsten. Dette skjedde på det verst tenkelige tidspunktet, da tilgangen til kritiske reserver opparbeidet over våren og sommeren skulle berge dem igjennom vinteren. Dersom de mistet matlagrene sine på dette tidspunktet, ville mulighetene til å klare vinteren ha blitt alvorlig svekket.
Men hvor omfattende ødeleggelsene var for de enkelte samfunnene, vet forskerne fortsatt ikke.
En sentral del av forskningsprosjektet har vært å undersøke hvordan tsunamien traff ulike deler av norskekysten. Ved hjelp av simuleringsmodeller fra Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) har forskerne studert bølgenes bevegelser i utvalgte kystområder, blant annet ved Aukra, Hitra og Frøya, Bømlo, Stord, Karmøy, Fosenhalvøya og Hafrsfjorden.
Områdene ble valgt fordi det allerede fantes arkeologisk materiale fra undersøkte steinalderboplasser. Modellene viser store lokale og regionale forskjeller. Landskapets utforming påvirket hvordan vannmassene beveget seg, og hvor kraftig de rammet. Det innebærer at mennesker som bodde relativt nær hverandre, kunne oppleve katastrofen svært forskjellig.
Denne variasjonen er avgjørende for tolkningen av de arkeologiske funnene. Dersom tsunamien hadde ulike konsekvenser fra sted til sted, kan man heller ikke forvente én felles reaksjon fra steinalderens samfunn. Forskerne må derfor undersøke både lokale og regionale utviklingstrekk, fremfor å behandle hele norskekysten som ett sammenhengende katastrofeområde.
Nyland viser til forskningen til James Goff, som har beskrevet ulike typer spor etter tsunamier. De geologiske sporene omfatter blant annet sedimentlag avsatt av vannmassene. Biologiske og kjemiske spor kan fortelle om endringer i økosystemer og grunnforhold.
De arkeologiske sporene er mer sammensatte. Ødelagte boplasser, endringer i bosetningsmønster, avfallsdynger og ressursutnyttelse kan gi opplysninger om hvordan mennesker ble påvirket. Også endringer i gravskikker, sosiale tradisjoner og muntlig kunnskapsoverføring kan være relevante. Et vesentlig poeng er at forskerne ikke nødvendigvis må finne et fysisk tsunamilag på en boplass for å kunne diskutere konsekvensene av katastrofen. Endringene kan være indirekte og vise seg først gjennom utviklingen over flere generasjoner.
Det reiser samtidig et metodisk spørsmål: Hvordan skiller man konsekvensene av en tsunami fra andre endringer som allerede pågikk i samfunnet?
Forskning på nyere naturkatastrofer viser at flytting og mobilitet kan være viktige overlevelsesstrategier. Likevel er det ikke gitt at mennesker forlater et område etter en katastrofe. Nyland trekker frem eksempler fra Japan, der mennesker har fortsatt å bo på tsunamiutsatte øyer, men flyttet bosetningene høyere opp i terrenget. Forskningsprosjektet undersøkte derfor om tilsvarende endringer kunne spores langs norskekysten.
Resultatene viste at mennesker i flere av de hardest rammede områdene, blant annet ved Bømlo, Karmøy, Fosen og Sola, fortsatt holdt seg nær kysten. I områder som var mindre hardt rammet, var det større variasjon i hvordan landskapet ble utnyttet.
Funnene gir dermed ikke grunnlag for å hevde at tsunamien førte til en generell tilbaketrekning fra kysten.
En annen undersøkelse, gjennomført av Håvard Kilhavn, tok utgangspunkt i radiokarbondaterte lokaliteter i Nord-Norge, opplysninger fra kulturminnedatabasen Askeladden og rekonstruksjoner av tidligere strandlinjer. Analysene peker mot forskjeller i bosetningsmønster mellom periodene, med en utvikling fra mange mindre lokaliteter til færre og større.
Dette trenger ikke bety at befolkningen ble dramatisk redusert. Det kan også skyldes at menneskene organiserte bosetningene sine på andre måter. Kilhavns arbeid problematiserer dermed tidligere tolkninger av et mulig befolkningssammenbrudd i tiden omkring Storegga-tsunamien. Samtidig er det vanskelig å avgjøre om endringene skyldtes tsunamien, klimaforverringen eller andre samfunnsprosesser. Antallet registrerte boplasser kan heller ikke uten videre brukes som et direkte mål på befolkningens størrelse.
Arkeologiske undersøkelser i Rogaland har gitt ytterligere kunnskap om livet før og etter tsunamien. På en undersøkt boplass i Paradis-området har forskerne gjennomført nye naturvitenskapelige analyser av tidligere utgravd materiale. Blant metodene var mikromorfologi, som gjør det mulig å studere jordlag og aktivitetsspor i detalj. Det ble også forsøkt andre analyser, men bevaringsforholdene begrenset enkelte av resultatene.
Undersøkelsene viste gjentatte, kortvarige opphold både før og etter tsunamien. Ikke noen målbare endringer så langt. Menneskene hadde brukt ildsteder, ryddet etter aktivitetene og etterlatt brente skjell. Det mest interessante var endringene i ressursutnyttelsen. Etter tsunamien finner forskerne fortsatt de samme typene skjell, men størrelsen på skjellene var mindre, og samtidig spor etter et bredere utvalg ressurser, også fra land. Dette kan tyde på at menneskene utvidet livsgrunnlaget og tilpasset seg endrede forhold.
Forskningsprosjektet har også undersøkt utviklingen i steinteknologi gjennom flere tusen år. Analysene omfatter blant annet perioden fra omkring 7500 til 5500 år før nåtid og viser økende forskjeller mellom regionene, særlig mellom Nord-Norge og Rogaland.
Forskjellene gjelder blant annet hvordan steinredskaper ble fremstilt, hvilke teknikker som ble benyttet, og hvordan råstoffene ble utnyttet. En mulig forklaring er at tilgangen på steinråstoff endret seg. En annen er at samfunnene utviklet ulike tradisjoner som følge av endringer i bosetning, kontakt og organisering.
Nyland understreker betydningen av kunnskapsoverføring. Steinteknologi var ikke bare en praktisk ferdighet. Den representerte også tradisjoner av handlingsbåren kunnskap som ble lært og videreført mellom mennesker. Små endringer i slike tradisjoner kunne over tid føre til større regionale forskjeller.
Forskerne diskuterer derfor om Storegga-tsunamien kan ha bidratt til en utvikling der samfunn langs kysten i økende grad utviklet forskjellige materielle uttrykk. Dette er en mulig sammenheng, ikke en fastslått årsaksforklaring.
For å forstå Storegga-tsunamien må forskerne også rekonstruere landskapet menneskene levde i. Geolog Anders Romundseth har gjennom forskning på isavsmelting, landheving og tidligere havnivå vist hvor omfattende endringene var i årtusenene etter siste istid.
Ved hjelp av blant annet LiDAR, høydemodeller, sedimentprøver og dateringer kan forskerne rekonstruere gamle strandlinjer, isdemte innsjøer og breenes tilbaketrekning. I Oslofjordområdet lå havnivået omkring 120 meter høyere enn i dag for 10 300 år siden. I Romsdalen viser undersøkelsene at isen i en periode ble gjennomsnittlig 2,6 meter tynnere årlig, før dalbunnen ble isfri omkring 10 000 år tilbake.
Romundseth beskriver også store isdemte innsjøer og omfattende flomhendelser. For omkring 10 000 år siden ble en stor innsjø ved Dovre tømt. Vannmassene påvirket blant annet Romsdalen og vassdragssystemene mot Mjøsa og Glomma. Også Nord-Østerdalen og Romerike gjennomgikk store landskapsendringer.
Disse hendelsene fant sted før Storegga-tsunamien, men viser et mer sammensatt bilde på steinalderens mennesker levde i et landskap som stadig forandret seg. Romundseths undersøkelser fra blant annet Ingøya, Sørlandet, Oslofjorden og Romerike viser hvor viktig presise rekonstruksjoner av tidligere strandlinjer er for arkeologien.
En boplass som i dag ligger langt fra sjøen, kan opprinnelig ha ligget ved stranden. Andre lokaliteter kan være oversvømt eller ødelagt av senere naturprosesser. Romundseth ønsker å gjøre rekonstruksjonene tilgjengelige gjennom digitale kartløsninger, slik at forskere kan undersøke hvordan landskapet så ut på forskjellige tidspunkter.
Nylands prosjekt undersøker også hvordan kunnskap om naturfarer kan ha blitt videreført.
Et eksempel er Simeulue i Indonesia, der muntlige fortellinger om en tsunami i 1907 bidro til at senere generasjoner kjente faresignalene da tsunamien rammet i 2004. Fortellingene lærte mennesker at de måtte søke høyere terreng dersom bakken ristet eller havet plutselig trakk seg tilbake.
Forskerne omtaler dette som geomytologi: muntlige tradisjoner som bevarer kunnskap om geologiske hendelser.
Vi vet selvsagt ikke om tilsvarende fortellinger eksisterte langs norskekysten etter Storegga-tsunamien. Likevel åpner perspektivet for å undersøke krisehåndtering som mer enn flytting, matforsyning og teknologiske endringer. En slik hendelse ville satt spor og kanskje blitt gjenfortalt over leirbålet i generasjoner senere.
Kunnskap, tradisjoner og sosiale forbindelser kan også ha hatt betydning for samfunnets overlevelse. Nyland har dessuten formidlet forskningen gjennom barneboken «Dagen da sjøen ble et monster», der kunnskap om tsunamier og hvordan mennesker kan beskytte seg, står sentralt.
Storegga-tsunamien var en omfattende naturhendelse. Men de arkeologiske undersøkelsene gir foreløpig ikke grunnlag for å beskrive konsekvensene som ett samlet sammenbrudd langs norskekysten. Forskningen viser fortsatt kystbosetning, endringer i ressursutnyttelse og regionale forskjeller i teknologi og bosetningsmønster.
Det sentrale spørsmålet er derfor ikke bare hvor store ødeleggelsene var, men hvordan samfunnene organiserte livet etterpå. Nylands undersøkelser viser samtidig begrensningene i det arkeologiske materialet. Mange endringer kan ha flere årsaker, og direkte spor etter menneskenes handlinger under selve katastrofen er vanskelige å identifisere.
Forskningsprosjektet legger dermed grunnlaget for en mer sammensatt forståelse av steinalderens kystsamfunn, der naturkatastrofer, klimaendringer, mobilitet, teknologi og kunnskapsoverføring undersøkes i sammenheng.
For rundt 8200 år siden raste omkring 3500 kubikkilometer sedimenter ut fra kontinentalskråningen utenfor Midt-Norge. Storegga-skredet utløste en tsunami som rammet store deler av norskekysten, Skottland og områder i Nord-Atlanteren.
Havet trakk seg først tilbake før vannmassene slo inn over land. For menneskene som levde langs kysten, kunne hendelsen innebære tap av boplasser, redskaper, matressurser og områder de var avhengige av for å overleve.
Arkeolog Astrid Johanne Nyland ved Arkeologisk museum, Universitetet i Stavanger, har ledet et forskningsprosjekt om livet etter Storegga-tsunamien. Utgangspunktet har vært å undersøke hvordan steinalderens samfunn håndterte en naturkatastrofe, og om sporene etter denne håndteringen fortsatt kan identifiseres i det arkeologiske materialet.
Den geologiske dokumentasjonen av tsunamien er omfattende. Det er funnet avsetninger etter bølgene langs kysten med tydelige spor i landskapet. Derimot har det vært langt mindre forskning på hva som skjedde med menneskene som bodde der.
Nyland peker på at tsunamien inntraff samtidig med den kuldehendelsen for 8200 år siden, en periode med markant klimaforverring. Dermed kan samfunnene ha blitt rammet av flere belastninger samtidig. Undersøkelser av biologisk materiale i sedimentkjerner tyder dessuten på at tsunamien kan ha inntruffet sent på høsten. Dette skjedde på det verst tenkelige tidspunktet, da tilgangen til kritiske reserver opparbeidet over våren og sommeren skulle berge dem igjennom vinteren. Dersom de mistet matlagrene sine på dette tidspunktet, ville mulighetene til å klare vinteren ha blitt alvorlig svekket.
Men hvor omfattende ødeleggelsene var for de enkelte samfunnene, vet forskerne fortsatt ikke.
En sentral del av forskningsprosjektet har vært å undersøke hvordan tsunamien traff ulike deler av norskekysten. Ved hjelp av simuleringsmodeller fra Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) har forskerne studert bølgenes bevegelser i utvalgte kystområder, blant annet ved Aukra, Hitra og Frøya, Bømlo, Stord, Karmøy, Fosenhalvøya og Hafrsfjorden.
Områdene ble valgt fordi det allerede fantes arkeologisk materiale fra undersøkte steinalderboplasser. Modellene viser store lokale og regionale forskjeller. Landskapets utforming påvirket hvordan vannmassene beveget seg, og hvor kraftig de rammet. Det innebærer at mennesker som bodde relativt nær hverandre, kunne oppleve katastrofen svært forskjellig.
Denne variasjonen er avgjørende for tolkningen av de arkeologiske funnene. Dersom tsunamien hadde ulike konsekvenser fra sted til sted, kan man heller ikke forvente én felles reaksjon fra steinalderens samfunn. Forskerne må derfor undersøke både lokale og regionale utviklingstrekk, fremfor å behandle hele norskekysten som ett sammenhengende katastrofeområde.
Nyland viser til forskningen til James Goff, som har beskrevet ulike typer spor etter tsunamier. De geologiske sporene omfatter blant annet sedimentlag avsatt av vannmassene. Biologiske og kjemiske spor kan fortelle om endringer i økosystemer og grunnforhold.
De arkeologiske sporene er mer sammensatte. Ødelagte boplasser, endringer i bosetningsmønster, avfallsdynger og ressursutnyttelse kan gi opplysninger om hvordan mennesker ble påvirket. Også endringer i gravskikker, sosiale tradisjoner og muntlig kunnskapsoverføring kan være relevante. Et vesentlig poeng er at forskerne ikke nødvendigvis må finne et fysisk tsunamilag på en boplass for å kunne diskutere konsekvensene av katastrofen. Endringene kan være indirekte og vise seg først gjennom utviklingen over flere generasjoner.
Det reiser samtidig et metodisk spørsmål: Hvordan skiller man konsekvensene av en tsunami fra andre endringer som allerede pågikk i samfunnet?
Forskning på nyere naturkatastrofer viser at flytting og mobilitet kan være viktige overlevelsesstrategier. Likevel er det ikke gitt at mennesker forlater et område etter en katastrofe. Nyland trekker frem eksempler fra Japan, der mennesker har fortsatt å bo på tsunamiutsatte øyer, men flyttet bosetningene høyere opp i terrenget. Forskningsprosjektet undersøkte derfor om tilsvarende endringer kunne spores langs norskekysten.
Resultatene viste at mennesker i flere av de hardest rammede områdene, blant annet ved Bømlo, Karmøy, Fosen og Sola, fortsatt holdt seg nær kysten. I områder som var mindre hardt rammet, var det større variasjon i hvordan landskapet ble utnyttet.
Funnene gir dermed ikke grunnlag for å hevde at tsunamien førte til en generell tilbaketrekning fra kysten.
En annen undersøkelse, gjennomført av Håvard Kilhavn, tok utgangspunkt i radiokarbondaterte lokaliteter i Nord-Norge, opplysninger fra kulturminnedatabasen Askeladden og rekonstruksjoner av tidligere strandlinjer. Analysene peker mot forskjeller i bosetningsmønster mellom periodene, med en utvikling fra mange mindre lokaliteter til færre og større.
Dette trenger ikke bety at befolkningen ble dramatisk redusert. Det kan også skyldes at menneskene organiserte bosetningene sine på andre måter. Kilhavns arbeid problematiserer dermed tidligere tolkninger av et mulig befolkningssammenbrudd i tiden omkring Storegga-tsunamien. Samtidig er det vanskelig å avgjøre om endringene skyldtes tsunamien, klimaforverringen eller andre samfunnsprosesser. Antallet registrerte boplasser kan heller ikke uten videre brukes som et direkte mål på befolkningens størrelse.
Arkeologiske undersøkelser i Rogaland har gitt ytterligere kunnskap om livet før og etter tsunamien. På en undersøkt boplass i Paradis-området har forskerne gjennomført nye naturvitenskapelige analyser av tidligere utgravd materiale. Blant metodene var mikromorfologi, som gjør det mulig å studere jordlag og aktivitetsspor i detalj. Det ble også forsøkt andre analyser, men bevaringsforholdene begrenset enkelte av resultatene.
Undersøkelsene viste gjentatte, kortvarige opphold både før og etter tsunamien. Ikke noen målbare endringer så langt. Menneskene hadde brukt ildsteder, ryddet etter aktivitetene og etterlatt brente skjell. Det mest interessante var endringene i ressursutnyttelsen. Etter tsunamien finner forskerne fortsatt de samme typene skjell, men størrelsen på skjellene var mindre, og samtidig spor etter et bredere utvalg ressurser, også fra land. Dette kan tyde på at menneskene utvidet livsgrunnlaget og tilpasset seg endrede forhold.
Forskningsprosjektet har også undersøkt utviklingen i steinteknologi gjennom flere tusen år. Analysene omfatter blant annet perioden fra omkring 7500 til 5500 år før nåtid og viser økende forskjeller mellom regionene, særlig mellom Nord-Norge og Rogaland.
Forskjellene gjelder blant annet hvordan steinredskaper ble fremstilt, hvilke teknikker som ble benyttet, og hvordan råstoffene ble utnyttet. En mulig forklaring er at tilgangen på steinråstoff endret seg. En annen er at samfunnene utviklet ulike tradisjoner som følge av endringer i bosetning, kontakt og organisering.
Nyland understreker betydningen av kunnskapsoverføring. Steinteknologi var ikke bare en praktisk ferdighet. Den representerte også tradisjoner av handlingsbåren kunnskap som ble lært og videreført mellom mennesker. Små endringer i slike tradisjoner kunne over tid føre til større regionale forskjeller.
Forskerne diskuterer derfor om Storegga-tsunamien kan ha bidratt til en utvikling der samfunn langs kysten i økende grad utviklet forskjellige materielle uttrykk. Dette er en mulig sammenheng, ikke en fastslått årsaksforklaring.
For å forstå Storegga-tsunamien må forskerne også rekonstruere landskapet menneskene levde i. Geolog Anders Romundseth har gjennom forskning på isavsmelting, landheving og tidligere havnivå vist hvor omfattende endringene var i årtusenene etter siste istid.
Ved hjelp av blant annet LiDAR, høydemodeller, sedimentprøver og dateringer kan forskerne rekonstruere gamle strandlinjer, isdemte innsjøer og breenes tilbaketrekning. I Oslofjordområdet lå havnivået omkring 120 meter høyere enn i dag for 10 300 år siden. I Romsdalen viser undersøkelsene at isen i en periode ble gjennomsnittlig 2,6 meter tynnere årlig, før dalbunnen ble isfri omkring 10 000 år tilbake.
Romundseth beskriver også store isdemte innsjøer og omfattende flomhendelser. For omkring 10 000 år siden ble en stor innsjø ved Dovre tømt. Vannmassene påvirket blant annet Romsdalen og vassdragssystemene mot Mjøsa og Glomma. Også Nord-Østerdalen og Romerike gjennomgikk store landskapsendringer.
Disse hendelsene fant sted før Storegga-tsunamien, men viser et mer sammensatt bilde på steinalderens mennesker levde i et landskap som stadig forandret seg. Romundseths undersøkelser fra blant annet Ingøya, Sørlandet, Oslofjorden og Romerike viser hvor viktig presise rekonstruksjoner av tidligere strandlinjer er for arkeologien.
En boplass som i dag ligger langt fra sjøen, kan opprinnelig ha ligget ved stranden. Andre lokaliteter kan være oversvømt eller ødelagt av senere naturprosesser. Romundseth ønsker å gjøre rekonstruksjonene tilgjengelige gjennom digitale kartløsninger, slik at forskere kan undersøke hvordan landskapet så ut på forskjellige tidspunkter.
Nylands prosjekt undersøker også hvordan kunnskap om naturfarer kan ha blitt videreført.
Et eksempel er Simeulue i Indonesia, der muntlige fortellinger om en tsunami i 1907 bidro til at senere generasjoner kjente faresignalene da tsunamien rammet i 2004. Fortellingene lærte mennesker at de måtte søke høyere terreng dersom bakken ristet eller havet plutselig trakk seg tilbake.
Forskerne omtaler dette som geomytologi: muntlige tradisjoner som bevarer kunnskap om geologiske hendelser.
Vi vet selvsagt ikke om tilsvarende fortellinger eksisterte langs norskekysten etter Storegga-tsunamien. Likevel åpner perspektivet for å undersøke krisehåndtering som mer enn flytting, matforsyning og teknologiske endringer. En slik hendelse ville satt spor og kanskje blitt gjenfortalt over leirbålet i generasjoner senere.
Kunnskap, tradisjoner og sosiale forbindelser kan også ha hatt betydning for samfunnets overlevelse. Nyland har dessuten formidlet forskningen gjennom barneboken «Dagen da sjøen ble et monster», der kunnskap om tsunamier og hvordan mennesker kan beskytte seg, står sentralt.
Storegga-tsunamien var en omfattende naturhendelse. Men de arkeologiske undersøkelsene gir foreløpig ikke grunnlag for å beskrive konsekvensene som ett samlet sammenbrudd langs norskekysten. Forskningen viser fortsatt kystbosetning, endringer i ressursutnyttelse og regionale forskjeller i teknologi og bosetningsmønster.
Det sentrale spørsmålet er derfor ikke bare hvor store ødeleggelsene var, men hvordan samfunnene organiserte livet etterpå. Nylands undersøkelser viser samtidig begrensningene i det arkeologiske materialet. Mange endringer kan ha flere årsaker, og direkte spor etter menneskenes handlinger under selve katastrofen er vanskelige å identifisere.
Forskningsprosjektet legger dermed grunnlaget for en mer sammensatt forståelse av steinalderens kystsamfunn, der naturkatastrofer, klimaendringer, mobilitet, teknologi og kunnskapsoverføring undersøkes i sammenheng.
Laget av ScaleFlow.
