Når Nøtteknekkeren åpner vinterens scenekalender i den nye operasalen i Normoria, er det ikke som et tradisjonelt gjensyn. Det er en fullstendig nykonstruert opplevelse, der både scenografi, lysdesign og romakustikk er tenkt fra grunnen av. Resultatet er en forestilling som tar godt vare på de klassiske elementene og de etablerte forestillingene om klassikeren – uten å miste forbindelsen til nåtiden og den moderne lyssettingen.
Denne versjonen av Nøttekrnekkeren tar vare på de klassiske elementene. Foto: Erik Aukan
Tekst av Roger Hagen og Erik Aukan
Premiere i Normoria, 5. desember 2025
Når Nøtteknekkeren åpner vinterens scenekalender i den nye operasalen i Normoria, er det ikke som et tradisjonelt gjensyn. Det er en fullstendig nykonstruert opplevelse, der både scenografi, lysdesign og romakustikk er tenkt fra grunnen av. Resultatet er en forestilling som tar godt vare på de klassiske elementene og de etablerte forestillingene om klassikeren – uten å miste forbindelsen til nåtiden og den moderne lyssettingen.
Det første vi blir møtt av, er en klassisk prosceniumbue som rammer inn sceneteppet og scenen bak i en flott bue, med sceneteppet der "Nøtteknekkeren" er projisert på teppet.
Allerede ved første tone merkes det hvordan akustikken i det nye huset gir rom for detaljer i Tsjajkovskijs partitur som tidligere ofte forsvant i taket i gamle Festiviteten. Klangbildet er presist, og det gir musikerne i Normoria Symfoniorkester et uvanlig stort spillerom. Når det er stille, kan man høre en knappenål falle. Akkustikken er upåklagelig, og lyden kommer på et behagelig og godt hørbart lydnivå.
De nye kulissene er utviklet spesielt for denne produksjonen og fremstår som et selvstendig kunstnerisk prosjekt. Designteamet har tatt utgangspunkt i et visuelt univers der elementer fra den klassiske forestillingen, nordisk vinter og digital projeksjon og dramatisk lyssetting glir over i hverandre.
Nøtteknekkeren står og faller på sin visuelle oppfinnsomhet. Det er løst godt i den første fremføringen av "Nøtteknekkeren" i Normoria. Kulissene består av modulbaserte konstruksjoner som kan dreies rundt og skifte form i sanntid. Når Clara går over i drømmens verden, forvandles scenen ved hjelp av skjulte roterende elementer og transparente flater. De halvt gjennomsiktige sceneteppene som brukes her fungerer veldig godt og gir en naturlig sceneovergang. Det er spesielt i akt 2 med fantasiuniverset og sukkerslottet kullissene virkelig "smeller" til.
Det betyr absolutt ikke at nivået på resten av kullissene er noe dårligere. Tvert i mot. Kulissene, kostymene og lysprojeksjonene tar kommandoen og etablerer rom. Scenografien er her en aktiv medspiller, ikke bare til pynt. Det er gjennomført høy kvalitet på kullissene og de gjør sin del av jobben med å tydeliggjøre sceneskiftet, stemning og overgang i god harmoni med lyset og musikken.
I klassikere med tablåstruktur er sammenheng ofte vanskelig å opprettholde.
Her vurderer vi det slik at regissøren og koreografen har klart å binde scenene sammen på en god måte og fortsatt en rød fortellertråd igjennom balletten, hvor overgangene bindes sammen i en syntese av i både dansere, kulisser, orkester og lyssetting. Overgangen mellom realisme (festen) og fantasi (drømmen) får derfor både en klar funksjon og et tydelig visuelt brudd.
Når det gjelder overgangen mellom første akt og andre akt, blir dette tydeliggjort med et klart brudd som fra da av blir til to estetisk ulike forestillinger frem til Clara våkner.
Danserne gjør en formidabel innsats. Det er veldig godt levert, spesielt når man tenker på hvor mange som er involverte, fra 6 år til godt voksne. Mangfoldet i alder, bakgrunn og erfaring var her helt klart en styrke som bidro til å løfte opplevelsen enda høyere!
Lyset som forteller
Lysdesignet er et av forestillingens mest særpregede bidrag.
Det er spesielt i overgangen til drømmescenen i akt 1 og i akt 2 med fantasiuniverset og sukkerslottet at lysarbeidet viser sin styrke. I stedet for mørke og dramatikk på klassisk vis, bygges scenen opp i pulserende hvitt og sølvtoner, rosaskjær fra kulissene og gultoner, der rytmen følger perkusjonens driv. Publikum får en visuell opplevelse som matcher musikkens intensitet.
Det er sjelden et nytt kultur- og operahus setter så tydelig preg på en produksjon som her. Den akustiske presisjonen gjør at orkesteret kan spille med større dynamisk spenn, og dirigenten utnytter dette fullt ut.
Partituret fremstår med en klarhet som gir publikum et nytt forhold til musikken. Overtonestrukturen er merkbart rikere, og særlig har treblåserne fått et rom som styrker deres rolle i dramaturgien.
Nøtteknekkeren i Normoria er ikke en radikal omskriving, men en seriøs og grundig nytolkning der form, lyd og bevegelse er integrert i en helhet. Produksjonen har behold de klassiske elementene med stilen fra 1890-årene og klassiske kulisser, men i en utrolig sprek og smakfull form.
Resultatet er en forestilling med sterk visuell og auditiv tilstedeværelse, der kulisser, lys, akustikk og koreografi arbeider mot samme mål: en presis og gjennomarbeidet gjenfortolkning av en klassiker.
Premieren i Normoria viser at huset er rigget for store produksjoner, og at dette samarbeidet kan bli begynnelsen på en ny tradisjon der klassiske verk gis nytt liv uten å miste sin kjerne.
Bildene er tatt på generalprøven tidligere i uken.
Tekst av Roger Hagen og Erik Aukan
Premiere i Normoria, 5. desember 2025
Når Nøtteknekkeren åpner vinterens scenekalender i den nye operasalen i Normoria, er det ikke som et tradisjonelt gjensyn. Det er en fullstendig nykonstruert opplevelse, der både scenografi, lysdesign og romakustikk er tenkt fra grunnen av. Resultatet er en forestilling som tar godt vare på de klassiske elementene og de etablerte forestillingene om klassikeren – uten å miste forbindelsen til nåtiden og den moderne lyssettingen.
Det første vi blir møtt av, er en klassisk prosceniumbue som rammer inn sceneteppet og scenen bak i en flott bue, med sceneteppet der "Nøtteknekkeren" er projisert på teppet.
Allerede ved første tone merkes det hvordan akustikken i det nye huset gir rom for detaljer i Tsjajkovskijs partitur som tidligere ofte forsvant i taket i gamle Festiviteten. Klangbildet er presist, og det gir musikerne i Normoria Symfoniorkester et uvanlig stort spillerom. Når det er stille, kan man høre en knappenål falle. Akkustikken er upåklagelig, og lyden kommer på et behagelig og godt hørbart lydnivå.
De nye kulissene er utviklet spesielt for denne produksjonen og fremstår som et selvstendig kunstnerisk prosjekt. Designteamet har tatt utgangspunkt i et visuelt univers der elementer fra den klassiske forestillingen, nordisk vinter og digital projeksjon og dramatisk lyssetting glir over i hverandre.
Nøtteknekkeren står og faller på sin visuelle oppfinnsomhet. Det er løst godt i den første fremføringen av "Nøtteknekkeren" i Normoria. Kulissene består av modulbaserte konstruksjoner som kan dreies rundt og skifte form i sanntid. Når Clara går over i drømmens verden, forvandles scenen ved hjelp av skjulte roterende elementer og transparente flater. De halvt gjennomsiktige sceneteppene som brukes her fungerer veldig godt og gir en naturlig sceneovergang. Det er spesielt i akt 2 med fantasiuniverset og sukkerslottet kullissene virkelig "smeller" til.
Det betyr absolutt ikke at nivået på resten av kullissene er noe dårligere. Tvert i mot. Kulissene, kostymene og lysprojeksjonene tar kommandoen og etablerer rom. Scenografien er her en aktiv medspiller, ikke bare til pynt. Det er gjennomført høy kvalitet på kullissene og de gjør sin del av jobben med å tydeliggjøre sceneskiftet, stemning og overgang i god harmoni med lyset og musikken.
I klassikere med tablåstruktur er sammenheng ofte vanskelig å opprettholde.
Her vurderer vi det slik at regissøren og koreografen har klart å binde scenene sammen på en god måte og fortsatt en rød fortellertråd igjennom balletten, hvor overgangene bindes sammen i en syntese av i både dansere, kulisser, orkester og lyssetting. Overgangen mellom realisme (festen) og fantasi (drømmen) får derfor både en klar funksjon og et tydelig visuelt brudd.
Når det gjelder overgangen mellom første akt og andre akt, blir dette tydeliggjort med et klart brudd som fra da av blir til to estetisk ulike forestillinger frem til Clara våkner.
Danserne gjør en formidabel innsats. Det er veldig godt levert, spesielt når man tenker på hvor mange som er involverte, fra 6 år til godt voksne. Mangfoldet i alder, bakgrunn og erfaring var her helt klart en styrke som bidro til å løfte opplevelsen enda høyere!
Lyset som forteller
Lysdesignet er et av forestillingens mest særpregede bidrag.
Det er spesielt i overgangen til drømmescenen i akt 1 og i akt 2 med fantasiuniverset og sukkerslottet at lysarbeidet viser sin styrke. I stedet for mørke og dramatikk på klassisk vis, bygges scenen opp i pulserende hvitt og sølvtoner, rosaskjær fra kulissene og gultoner, der rytmen følger perkusjonens driv. Publikum får en visuell opplevelse som matcher musikkens intensitet.
Det er sjelden et nytt kultur- og operahus setter så tydelig preg på en produksjon som her. Den akustiske presisjonen gjør at orkesteret kan spille med større dynamisk spenn, og dirigenten utnytter dette fullt ut.
Partituret fremstår med en klarhet som gir publikum et nytt forhold til musikken. Overtonestrukturen er merkbart rikere, og særlig har treblåserne fått et rom som styrker deres rolle i dramaturgien.
Nøtteknekkeren i Normoria er ikke en radikal omskriving, men en seriøs og grundig nytolkning der form, lyd og bevegelse er integrert i en helhet. Produksjonen har behold de klassiske elementene med stilen fra 1890-årene og klassiske kulisser, men i en utrolig sprek og smakfull form.
Resultatet er en forestilling med sterk visuell og auditiv tilstedeværelse, der kulisser, lys, akustikk og koreografi arbeider mot samme mål: en presis og gjennomarbeidet gjenfortolkning av en klassiker.
Premieren i Normoria viser at huset er rigget for store produksjoner, og at dette samarbeidet kan bli begynnelsen på en ny tradisjon der klassiske verk gis nytt liv uten å miste sin kjerne.
Bildene er tatt på generalprøven tidligere i uken.
