Like sikkert som at sommeren nærmer seg, så nærmer det seg også skoleslutt. Dette gjelder også for elevene på kulturskolen. Så nå har vi kommet til den tiden av året hvor den ene og den andre sommerkonserten dukker opp. I Lillesalen på Normoria var det duket for sang - og band elever sin faste konsert.
Andrea og Anna spilte sin egen låt. Foto: Roger Hagen / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementDet var et enormt oppmøte av tilhørere, faktisk så mange at det ble kommentert av de lærerne som mente den nye rekorden av antall publikummere fortjente en applaus. Det ble ønsket velkommen og forklart hvilken gruppe av kulturskoleelever vi skulle få æren av å få høre. Lærerne hjalp til på sine instrumenter der dette var naturlig for å få en følelse av at melodiene ble spilt av et band.
Første opptreden ble gitt av fire jenter i ungdomsskole alder som vekslet på å synge solo, duo eller som et lite kor. Bandet besto av noen lærere og Julia. Inga, Selma, Tanja og Sara hadde lyse stemmer, og man kunne høre harmoni i deres felles sang. Hver for seg hadde de også fine kvaliteter i sine stemmer. Låten har en fengende melodi som står i stor kontrast til teksten som handler om å trygle om kjærlighet.
Neste sanggruppe ut var tre jenter, og en gutt på slutten av barneskolealder. Det var August på trommer, mens på sang hørte vi Ylva, Alodia og Margot. Jentene sang solo, eller sammen som kor. Folk- rock låten ble ganske bra sunget av trioen, og det svingte bra av kompet. Låten har en tekst om at den som har kjærlighetssorg bestemt mener at de fremdeles hører sammen.
Etter å ha stilt trommesett og krakk i riktig høyde fikk vi Frank Richard på trommer, sammen med det lille lærerbandet. Det ble spilt og sunget «Dum og deilig», og gutten i barneskolealder gjorde en god jobb på trommene. Publikum startet å klappe i takt til musikken og synge med på den energiske og lekne sangen. Låten handler om følelsen av å kunne være dum og deilig barnslig, uten at alle rundt trenger å ha noe mening om det. Slik bare Knutsen og Ludviksen kunne si det.
En ny sangelev og trommeslager fant sine plasser for å fremføre en pop/rock låt. Sigmund sang «En solskinnsdag» som i all sin enkelhet handler om det bekymringsfrie og idylliske med det norske sommerlivet. hadde bra diksjon i sin rene og fine guttestemme. Jeg synes hans stemme var kraftig til å være så ung. Gutten på trommer gjorde en strålende jobb for å få frem rytmene i låten.
Så skulle vi få oppleve Emilia som sang en gammel jazzlåt. Låten «l-o-v-e» var et sangvalg som passet godt til hennes stemme. Hun hadde en bra diksjon og sang rent og pent. Låten er skrevet av Berg Kaempferd og Milt Gabler. Den er gjort verdensberømt av Nate Cole. Låten er en søt og leken hyllest til romantikken der hver bokstav kommer med sin egen betydning og budskapet om at man er den perfekte match som vil vare i det uendelige.
Alle må vi starte et sted om vi skal underholde i fremtiden. At dette var aller første gang Markus opptrådte live for et publikum, ville jeg aldri trodd. Jeg synes han var kjempe flink og tok meg i å tenke at han må jo ha spilt ganske lenge. Jeg vet jo ikke hvor lang tid det tar å lære seg å spille på et trommesett, for alt jeg vet er noen måneder nok for å spille bra. Låten handler om de intense spenningene, sjalusien og usikkerheten rundt det å være forelsket i en som allerede har en kjæreste, og hva som kan oppstå når man venter på en mulighet til å ha litt hemmelig tid sammen. Låten var i sin tid Marius Müller sin gjennombruddslåt, en av Norges virkelig store gitarister som gikk bort så altfor, altfor tidlig.
Med John Lennon sin fredssang fikk en elev på gitar, en bak keyboardet og to som sangere som oppfordret oss til å forestille oss en verden uten landegrenser og religioner, eller materielle eiendeler. Sjangrene byttet på å synge solo med sine lyse stemmer, og noe ble sunget som duo. Jentene har tydeligvis jobbet mye med tekst, for jeg opplevde veldig tydelig diksjon på denne låten. Vi kan ikke se bort fra at John Lennon smiler tilfreds i landet bortenfor tiden, i tilfredshet over at hans soundtrack lever videre og tolkes av ungdommen.
Så skulle vi få noe unikt fra de to gitarelevene som hadde skrevet neste låt selv. De presenterte låten selv, og det å spille sine egne sanger like vi. Det var Andrea som sang sangen med sin veldig unike stemme, den var kraftig for sin unge alder. Jeg opplevde melodien som veldig fin. « I never knew that there could be such a tragedy» ble det sunget.
Så var det de fire jentene som åpnet kvelden sin tur igjen, de fikk med seg August på tommer. Her ble det solosang og fellessang. Inga, Selma, Tanja og Sara gjorde så godt de kunne for å gi oss en fin opplevelse av låten som ble skrevet av John Farrar til musikalfilmen Grease. I filmen er det Oliva Newton som synger denne og skaper den såre følelsen av ugjengjeldt kjærlighet. Det er ikke alltid så godt å være forelsket i en person som sårer deg.
Siste låt kom med en kraftig og varm stemme. Han spøkte med publikum at han nok var litt underkledd for en slik låt. Karolis er ungdommen med en voksen stemme trass for sin unge alder. Man kunne jo undre seg om han ville klare å komme opp på de litt dramatiske delene av sangen, men det kan jeg garantere at han gjorde. Låten ble bygget ned igjen på slutten.
Underveis fikk vi små øyeblikk der han slo seg litt løs og flørtet litt med publikum. Det er Paul Anka som har oversatt den franske sangen til engelsk. Orginalen heter «Comme d’hacitude» og ble skrevet av trioen Revaux, Tnibaut og Francois. «My way» var alt i alt en strålende slutt på en strålende konsert med et knippe av kjempeflinke elever fra kulturskolen. Karolis og hans medelever imponerte i år, slik de gjorde i fjor.
Det var et enormt oppmøte av tilhørere, faktisk så mange at det ble kommentert av de lærerne som mente den nye rekorden av antall publikummere fortjente en applaus. Det ble ønsket velkommen og forklart hvilken gruppe av kulturskoleelever vi skulle få æren av å få høre. Lærerne hjalp til på sine instrumenter der dette var naturlig for å få en følelse av at melodiene ble spilt av et band.
Første opptreden ble gitt av fire jenter i ungdomsskole alder som vekslet på å synge solo, duo eller som et lite kor. Bandet besto av noen lærere og Julia. Inga, Selma, Tanja og Sara hadde lyse stemmer, og man kunne høre harmoni i deres felles sang. Hver for seg hadde de også fine kvaliteter i sine stemmer. Låten har en fengende melodi som står i stor kontrast til teksten som handler om å trygle om kjærlighet.
Neste sanggruppe ut var tre jenter, og en gutt på slutten av barneskolealder. Det var August på trommer, mens på sang hørte vi Ylva, Alodia og Margot. Jentene sang solo, eller sammen som kor. Folk- rock låten ble ganske bra sunget av trioen, og det svingte bra av kompet. Låten har en tekst om at den som har kjærlighetssorg bestemt mener at de fremdeles hører sammen.
Etter å ha stilt trommesett og krakk i riktig høyde fikk vi Frank Richard på trommer, sammen med det lille lærerbandet. Det ble spilt og sunget «Dum og deilig», og gutten i barneskolealder gjorde en god jobb på trommene. Publikum startet å klappe i takt til musikken og synge med på den energiske og lekne sangen. Låten handler om følelsen av å kunne være dum og deilig barnslig, uten at alle rundt trenger å ha noe mening om det. Slik bare Knutsen og Ludviksen kunne si det.
En ny sangelev og trommeslager fant sine plasser for å fremføre en pop/rock låt. Sigmund sang «En solskinnsdag» som i all sin enkelhet handler om det bekymringsfrie og idylliske med det norske sommerlivet. hadde bra diksjon i sin rene og fine guttestemme. Jeg synes hans stemme var kraftig til å være så ung. Gutten på trommer gjorde en strålende jobb for å få frem rytmene i låten.
Så skulle vi få oppleve Emilia som sang en gammel jazzlåt. Låten «l-o-v-e» var et sangvalg som passet godt til hennes stemme. Hun hadde en bra diksjon og sang rent og pent. Låten er skrevet av Berg Kaempferd og Milt Gabler. Den er gjort verdensberømt av Nate Cole. Låten er en søt og leken hyllest til romantikken der hver bokstav kommer med sin egen betydning og budskapet om at man er den perfekte match som vil vare i det uendelige.
Alle må vi starte et sted om vi skal underholde i fremtiden. At dette var aller første gang Markus opptrådte live for et publikum, ville jeg aldri trodd. Jeg synes han var kjempe flink og tok meg i å tenke at han må jo ha spilt ganske lenge. Jeg vet jo ikke hvor lang tid det tar å lære seg å spille på et trommesett, for alt jeg vet er noen måneder nok for å spille bra. Låten handler om de intense spenningene, sjalusien og usikkerheten rundt det å være forelsket i en som allerede har en kjæreste, og hva som kan oppstå når man venter på en mulighet til å ha litt hemmelig tid sammen. Låten var i sin tid Marius Müller sin gjennombruddslåt, en av Norges virkelig store gitarister som gikk bort så altfor, altfor tidlig.
Med John Lennon sin fredssang fikk en elev på gitar, en bak keyboardet og to som sangere som oppfordret oss til å forestille oss en verden uten landegrenser og religioner, eller materielle eiendeler. Sjangrene byttet på å synge solo med sine lyse stemmer, og noe ble sunget som duo. Jentene har tydeligvis jobbet mye med tekst, for jeg opplevde veldig tydelig diksjon på denne låten. Vi kan ikke se bort fra at John Lennon smiler tilfreds i landet bortenfor tiden, i tilfredshet over at hans soundtrack lever videre og tolkes av ungdommen.
Så skulle vi få noe unikt fra de to gitarelevene som hadde skrevet neste låt selv. De presenterte låten selv, og det å spille sine egne sanger like vi. Det var Andrea som sang sangen med sin veldig unike stemme, den var kraftig for sin unge alder. Jeg opplevde melodien som veldig fin. « I never knew that there could be such a tragedy» ble det sunget.
Så var det de fire jentene som åpnet kvelden sin tur igjen, de fikk med seg August på tommer. Her ble det solosang og fellessang. Inga, Selma, Tanja og Sara gjorde så godt de kunne for å gi oss en fin opplevelse av låten som ble skrevet av John Farrar til musikalfilmen Grease. I filmen er det Oliva Newton som synger denne og skaper den såre følelsen av ugjengjeldt kjærlighet. Det er ikke alltid så godt å være forelsket i en person som sårer deg.
Siste låt kom med en kraftig og varm stemme. Han spøkte med publikum at han nok var litt underkledd for en slik låt. Karolis er ungdommen med en voksen stemme trass for sin unge alder. Man kunne jo undre seg om han ville klare å komme opp på de litt dramatiske delene av sangen, men det kan jeg garantere at han gjorde. Låten ble bygget ned igjen på slutten.
Underveis fikk vi små øyeblikk der han slo seg litt løs og flørtet litt med publikum. Det er Paul Anka som har oversatt den franske sangen til engelsk. Orginalen heter «Comme d’hacitude» og ble skrevet av trioen Revaux, Tnibaut og Francois. «My way» var alt i alt en strålende slutt på en strålende konsert med et knippe av kjempeflinke elever fra kulturskolen. Karolis og hans medelever imponerte i år, slik de gjorde i fjor.
Under feiringen av Anetts Danceterias 40-årsjubileum i Festiviteten forteller ordfører Kjell Neergaard om det politiske vedtaket som gir kulturen en mer synlig plass i kommunens arbeid. Før hvert bystyremøte skal det nå presenteres et kulturelt innslag. For Neergaard handler det om mer enn underholdning. Han mener kultur er avgjørende for fellesskap, identitet og samfunnets beredskap. Neergaard avslører også et ukjent talent for dans.
Henrik A. Stordalen i Strawberry-konsernet, delte i sitt foredrag på Nordmørskonferansen i Kristiansund sine ambisiøse planer for et nytt hotellprosjekt. Stordalen er Business Development Manager og involvert i eiendomsforvaltningen og leieavtalene i konsernet. Han understreket viktigheten av å videreføre arven fra sin far, Petter Stordalen, gjennom et friskt perspektiv.
Laget av ScaleFlow.
