Under Bjørnsonfestivalen møtte kulturjournalist Erle Marie Sørheim den sudanske kunstneren Khaled Albaih til en samtale om politisk satire, sensur, krig, identitet og ytringsfrihet. På skjermen bak dem fikk publikum se et utvalg av tegningene som har gjort Albaih kjent langt utenfor avisen sin karikaturspalter.
Khaled Albaih. Foto: Anette Thomsen / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementDet var satt av en time til samtalen mellom Erle Marie Sørheim og Khaled Albaih under Bjørnsonfestivalen. Sørheim er kulturjournalist, litteraturkritiker og forfatter, med særlig interesse for tegneserier og karikaturer. Under denne samtalen var det den politiske tegningen som sto i sentrum.
På scenen satt Khaled Albaih, kunstneren som publiserer under navnet «Khartoon!». Albaih ble født i București i 1980 i en sudansk familie. Han er sønn av en sudansk diplomat, og vokste opp med politiske diskusjoner som en naturlig del av hverdagen. Etterhvert flyttet Khaiih til Qatar med faren. Hans mor nektet å bli med på flyttelasset, hun var liberal og ikke villig til å bo i det hun oppfattes som et konservativt muslimsk land. Det var ikke så mye å gjøre for den unge Albaih i Qatar, så han tegnet. Tidlig fattet han interesse for politiske tegninger.
Identitet og tilhørighet har blitt et tilbakevendende tema i kunsten hans. Han beskrev hvordan han på en måte kan oppfattes som arabisk i Sudan, men som afrikansk i den arabiske verden. I dag er det Norge som er basen hans. Han kom til Europa gjennom ICORN, International Cities of Refuge Network, etter trusler knyttet til arbeidet hans. Albaih bodde fire år i København før veien gikk videre til Norge. Hans barn har for lenge lært seg språket, men han selv snakker fremdeles engelsk
Det spesielle med Albaihs historie er at han ikke først og fremst ble kjent gjennom tradisjonelle aviser. Rundt 2009–2010 forsøkte han å få politiske tegninger publisert på vanlig måte, men opplevde at det var vanskelig å få dem inn. Svaret fra redaktøren var konstant nei. I stedet begynte han å publisere på nettet og skapte seg et navn på den måten. Så kom Den arabiske våren, og da spredte tegningene hans seg raskt gjennom sosiale medier. Det som først hadde vært digitale kommentarer, fikk plutselig et langt større publikum. Arbeidet hans befinner seg i skjæringspunktet mellom kunst, journalistikk, aktivisme og sosiale medier. En tegning kan være en kommentar i dag, en protest i morgen og et historisk dokument senere.
På skjermen under samtalen dukket blant annet tegningen «Golf» opp. Her er Donald Trump fremstilt som golfspiller klar til å slå golfballen som er en jordklode. Det er et godt eksempel på Albaihs evne til å gjøre et komplisert politisk budskap svært enkelt. Han trenger ikke skrive at USAs president har enorm innflytelse over verden. Han lar selve bildet gjøre jobben. Golf er et spill der spilleren forsøker å bestemme retningen til ballen og her er ballen hele kloden. Bildet blir en kommentar til politikeren sitt ønske om å behandle verden som han ønsker og kan flytte den etter eget ønske. Jordkloden står på en golf-tee og er gjort klar til å bli slått, og det er Trump som vil bestemme retningen.
En annen tegning tar for seg Elon Musk og Twitter, plattformen som senere ble omprofilert til X etter at Musk kjøpte hele den sosiale plattformen. Musk er her fremstilt som en enorm skikkelse som holder Twitter-fuglen i et hundebånd. Historisk er Twitter-fuglen sett på som et symbol på fri kommunikasjon. På bildet er den ikke lenger fri. Den er blitt bundet av eieren. Man kan jo undre seg om hvem som egentlig kontrollerer den digitale offentligheten når én svært rik person får kontroll over en sentral kommunikasjonsplattform. I bakgrunnen står en liten person med et annet bånd i hånden. Den lille figuren kan her forstås en aktør som plutselig står langt svakere enn den enorme figuren, som har overtatt kontrollen. Det er få elementer, men det er igjen umulig å misforstå.
En av tegningene som ble vist, er delt i «Then» og «Now». På «Then» er en rød strek plassert over munnen. På «Now» ligger den over øynene.
Forskjellen er enkel, men betydningen kan være omfattende. Den første figuren kan representere den klassiske formen for sensur: Du får ikke lov til å si det du mener. Den andre kan leses som en mer moderne form for kontroll: Du kan få lov til å snakke, men påvirkes av hva du får se, hvilken informasjon som når deg, og hva som blir holdt utenfor synsfeltet.
Det er særlig interessant i møte med Albaihs egen historie. Han fikk sitt internasjonale gjennombrudd gjennom sosiale medier. De samme plattformene som kan gjøre en politisk tegning synlig for millioner, kan også brukes til å begrense rekkevidde, styre oppmerksomhet eller kontrollere informasjon. Tegningen sier ikke nødvendigvis at den gamle sensuren er borte. Den antyder at den har fått nye former. Han forteller at plattformer som før var tro mot algoritmen hos sine brukere, ikke lenger delter. Dette er en form for sensur når noen få skal bestemme hvem som automatisk skal få se hva du legger ut.
En annen karikatur handler om hvordan verden reagerer på menneskelige tragedier. På venstre side ligger en enorm mengde døde mennesker, og under står det «Them». Mens på høyre side ligger bare noen få døde mennesker, og det står «Europeans». En av personene ved den lille haugen står og roper,«This is a massacre!!!». Kontrasten er voldsom og kan oppfattes som en kritikk av den ulike fordelingen av oppmerksomhet og empati. Der noen få dødsfall skaper enorme reaksjoner i vestlige medier og politiske miljøer, blir et langt større tap av menneskeliv, andre steder i verden, bli møtt med stillhet eller normalisering. Det handler dermed ikke bare om hvor mange som dør, men også om hvem som blir sett og hvem som ikke blir sett.
Albaih er tydelig på at han ikke tilhører et politisk parti. For ham er det viktig å kunne kritisere makt fra flere sider. Det har også ført til at han får kritikk fra svært forskjellige politiske miljøer. Han kan oppfattes av islamister som for liberal og Israel-vennlig, mens av israelere bli beskyldt for antisemittisme. Dette illustrerer en viktig del av prosjektet hans. Han forsøker ikke nødvendigvis å fortelle publikum hvem som er de gode eller hvem som er de onde. Khaled Albaih er mer interessert i selve maktforholdet, og i hykleriet som kan oppstå når utøverne sier en ting, men gjør noe helt annet. Tegningene hans handler derfor om langt mer enn Sudan. De handler også om autoritære regimer, den arabiske våren, Syria, Palestina og Israel, flyktningkrisen, rasisme, migrasjon, religion, krig og konflikt, korrupsjon, identitet, vestlig dobbeltmoral og amerikansk politikk, for å virkelig ramse opp temaene som går igjen i hans tegninger.
Vi får også se en tegning som er mer politisk direkte med to bevæpnede personer sentralt i bildet. Øverst til venstre kan vi se en due med en olivengren, som er et klassisk symbol på fred. Over personene er en snakkeboble der det står «Bibi said this one as well». «Bibi» er et vanlig kallenavn for Israels statsminister Benjamin Netanyahu. Kontrasten mellom fredssymbolet og våpenet er her det sentrale virkemiddelet. Duen symboliserer fred og forsoning, mens våpenet symboliserer krig og vold. Tegningen sier noe om kritikk av kontrasten mellom politisk språk, fred og militær maktbruk. Det er nettopp dette en karikatur skal gjøre. Den skal forenkle, spisse og provosere for å få frem et bestemt perspektiv.
Albaih har selv vært tydelig på at tegningene ikke nødvendigvis skal være morsomme. De skal få mennesker til å stoppe opp, og begynne å diskutere.
En av de sterkeste tegningene som ble vist under samtalen, handler om journalister som er drept i Gaza. Øverst står: «200+ journalists killed in Gaza in 2 years». En journalist med mikrofon står omgitt av en stor mengde likposer. En person med kamera er også med i motivet. Journalisten er der for å fortelle, mens kameraet er der for å dokumentere. Mikrofonen er der for å gi en stemme til det som skjer. Men rundt journalisten ligger de døde. Bildet er fult av kontraster, og handlet ikke bare om antallet journalister som er drept. Motivet kan også forstås som en kommentar til hva som skjer når de som skal være vitner til en krig, selv blir ofre for den.
Når journalister blir drept, mister verden også vitner som kan fortelle hva som skjer og de mange likposene gjør summen mer visuelt. Det er ikke lenger bare et statistisk tall, men blir en fysisk masse der det enkle uttrykket gjør budskapet svært direkte.
Et annet verk viser et overvåkningskamera og personer som forsiktig kikker inn gjennom en dør på en mann i en stol. Det er arabisk tekst i snakkeboblene. Albaih kunne fortelle at personene i døren lurte på om han var død, og personen svarte nei. Tegningen er ment som en kommentar til samfunn der mennesker aldri er sikre på hvem som lytter, ser, eller hvilke konsekvenser ordene deres kan få. Den påminner oss om at sensur ikke alltid kommer som et direkte forbud. Våres frykt for å bli overvåket kan resultere i at vi begynner å sensurere oss selv.
Blant bildene som ble vist, var også en historisk referanse til den palestinske tegneren Naji al-Ali, som er en viktig inspirasjonskilde for Albaih. På bildet ser vi en stridsvogn som er gjort om til en plog. Bak den går bønder og sår jorden. På scenen kunne publikum også se den lille figuren «Handala», Naji al-Alis karakteristiske figur med ryggen vendt mot betrakteren. «Handala» har blitt et symbol på det palestinske flyktningbarnet og på motstand mot urettferdighet. Dette er et bilde på hvordan et redskap for krig kan omformes til noe som skaper liv.
Referansen til al-Ali er viktig fordi den viser at Albaih selv står i en lang tradisjon av politisk tegning. Pennen og streken har vært brukt som våpen mot makten lenge før sosiale medier eksisterte. Historien til Naji al-Ali viser også risikoen ved å gjøre det. Albaih kan selv bli et mål, slik al-Ali mest sannsynlig ble når han ble skutt på vei inn til sin forlegger i London 1987.
En annen tegning viser mennesket som er i ferd med å drukne og som stikker en hånd opp av havet.. På hver sin side sitter politiske aktører i små båter. I valget mellom å redde den som druknet kastes redningsbøyen til de andre politikerne. Tauet danner det arabiske ordet for avtale. Det blir et bilde på flyktningkrisen, og på hvordan menneskeliv kan bli underordnet politiske avtaler. Den druknende personen trenger hjelp nå, men politikerne er opptatt av å diskutere vilkår, avtaler, grenser og ansvar. Redningsbøyen blir fanget i et byråkrati der flyktninger og migranter blir behandlet som et politisk problem som må håndteres, i stedet for faktiske mennesker som trenger hjelp. Albaih lar de visuelle grepene gjøre arbeidet.
En av de mest universelle tegningene som ble vist, viser en stor, mørk knyttneve hevet mot himmelen. Det er gjort et forsøk på å binde armen fast med tynne tråder. Om de som prøver å holde hånden fast er makteliten, blir handlingen et forsøk på å holde befolkningen nede.
Knyttneven symboliserer da den folkelige motstanden, solidariteten og kampen for friheten. Det at knyttneven fortsatt står og ikke lar seg bindes blir et bilde på folkelig motstand mot regimet.
Khaled Albaih representerer på mange måter en overgang fra den klassiske politiske avistegneren til den globale og digitale politiske tegneren. Hans politiske tegninger befinner seg et sted mellom journalistikk og kunst. Albaih lager bilder som kan publiseres på en skjerm, deles av tusenvis av mennesker, kopieres, oversettes og i enkelte tilfeller males på en vegg. Noe som gjør at tegningene kan få sitt eget liv og løsrive seg fra kunstneren. En politisk karikatur kan nå mennesker som aldri ville lest en lang politisk analyse. Det er at han ikke trenger mange ord som er styrken i arbeidet hans. Noen ganger holder det med en jordklode på en golf-tee, en fugl i bånd, en rød strek over øynene, en hånd som stikker opp av havet eller en knyttneve som nekter å bøye seg for å forklare hva han ønsker å sette ord på.
Sudan har fått en stadig større plass i Albaih sitt arbeid. Krigen i Sudan, som brøt ut i 2023, har gitt kunsten hans en ny dimensjon. Han snakker om politiske tegninger som samtidshistoriske dokumenter og de trenger ikke være morsomme. Karikatur forbindes ofte med latter, men når motivet er krig, flukt, død og undertrykkelse, kan det være andre reaksjoner kunstneren ønsker å fremkalle. Da kan en tegning bli et vitnesbyrd, et visuell bilde på historien og et bilde som gjør at en hendelse ikke bare blir et tall i en statistikk.
Mot slutten av presentasjonen fikk publikum også se Albaihs egen grafiske roman «Zugag». Ordet zugag eller zuqaq betyr «smug» eller «trang bakgate» på arabisk. Boken er en personlig, visuell dagbok om forflytning, eksil og tilhørighet. Undertittelen er «Diario grafico di uno straniero professionista» som bety, en grafisk dagbok fra en profesjonell utlending. Her blir det personlige tydeligere. Albaih knytter erfaringer fra Sudan sammen med opplevelser fra Venezia. De trange smugene i Sudan og Venezias smale gater blir deler av den samme fortellingen. Det handler om å være fremmed. Om å bevege seg mellom steder. Og om spørsmålet om hvor man egentlig hører hjemme. Boken knytter dermed sammen flere av temaene som går igjen i Albaihs kunst: krig, migrasjon, identitet og eksil.Boken er utgitt på italiensk, og det er utvist om den vil bli oversatt til andre språk. Albaihs kan fortelle at det er en historie knyttet til motivet på bokens perm. I Venezia er det nemlig en mann som nekter å oppgi sitt hjem. Der alt av naboer er små butikker, restauranter og hoteller har denne mannen valgt å leve som vanlig omgitt av byens tilrettelegging til turismen. Den eldre mannen sitter flere timer utenfor sitt hjem og lar seg ikke affektere av turister som tar bilder av huset hans.
Samtalen mellom Erle Marie Sørheim og Khaled Albaih handlet i bunn og grunn om mer enn karikaturer. Den handlet om hvem som får snakke, hvem som får bli sett, hvem som får fortelle historien, hvem som kontrollerer informasjonen og hva som skjer når mennesker bruker kunsten til å utfordre dem som har makten.
Albaih har selv erfart hva det betyr å måtte forlate et sted på grunn av arbeidet sitt. Samtidig har han brukt sin internasjonale posisjon til å løfte frem andre kunstnere og arbeide for sudansk kunst og kultur. Derfor blir tegningen hans mer enn en politisk kommentar. De blir også en form for motstand i en verden der informasjon kan spres på sekunder og en enkel tegning kan nå lengre enn en avisartikkel.
Det er fortsatt kraft i streken, selv om den kan være liten og enkel, er det vanskelig å tie den i hjel.
Det var satt av en time til samtalen mellom Erle Marie Sørheim og Khaled Albaih under Bjørnsonfestivalen. Sørheim er kulturjournalist, litteraturkritiker og forfatter, med særlig interesse for tegneserier og karikaturer. Under denne samtalen var det den politiske tegningen som sto i sentrum.
På scenen satt Khaled Albaih, kunstneren som publiserer under navnet «Khartoon!». Albaih ble født i București i 1980 i en sudansk familie. Han er sønn av en sudansk diplomat, og vokste opp med politiske diskusjoner som en naturlig del av hverdagen. Etterhvert flyttet Khaiih til Qatar med faren. Hans mor nektet å bli med på flyttelasset, hun var liberal og ikke villig til å bo i det hun oppfattes som et konservativt muslimsk land. Det var ikke så mye å gjøre for den unge Albaih i Qatar, så han tegnet. Tidlig fattet han interesse for politiske tegninger.
Identitet og tilhørighet har blitt et tilbakevendende tema i kunsten hans. Han beskrev hvordan han på en måte kan oppfattes som arabisk i Sudan, men som afrikansk i den arabiske verden. I dag er det Norge som er basen hans. Han kom til Europa gjennom ICORN, International Cities of Refuge Network, etter trusler knyttet til arbeidet hans. Albaih bodde fire år i København før veien gikk videre til Norge. Hans barn har for lenge lært seg språket, men han selv snakker fremdeles engelsk
Det spesielle med Albaihs historie er at han ikke først og fremst ble kjent gjennom tradisjonelle aviser. Rundt 2009–2010 forsøkte han å få politiske tegninger publisert på vanlig måte, men opplevde at det var vanskelig å få dem inn. Svaret fra redaktøren var konstant nei. I stedet begynte han å publisere på nettet og skapte seg et navn på den måten. Så kom Den arabiske våren, og da spredte tegningene hans seg raskt gjennom sosiale medier. Det som først hadde vært digitale kommentarer, fikk plutselig et langt større publikum. Arbeidet hans befinner seg i skjæringspunktet mellom kunst, journalistikk, aktivisme og sosiale medier. En tegning kan være en kommentar i dag, en protest i morgen og et historisk dokument senere.
På skjermen under samtalen dukket blant annet tegningen «Golf» opp. Her er Donald Trump fremstilt som golfspiller klar til å slå golfballen som er en jordklode. Det er et godt eksempel på Albaihs evne til å gjøre et komplisert politisk budskap svært enkelt. Han trenger ikke skrive at USAs president har enorm innflytelse over verden. Han lar selve bildet gjøre jobben. Golf er et spill der spilleren forsøker å bestemme retningen til ballen og her er ballen hele kloden. Bildet blir en kommentar til politikeren sitt ønske om å behandle verden som han ønsker og kan flytte den etter eget ønske. Jordkloden står på en golf-tee og er gjort klar til å bli slått, og det er Trump som vil bestemme retningen.
En annen tegning tar for seg Elon Musk og Twitter, plattformen som senere ble omprofilert til X etter at Musk kjøpte hele den sosiale plattformen. Musk er her fremstilt som en enorm skikkelse som holder Twitter-fuglen i et hundebånd. Historisk er Twitter-fuglen sett på som et symbol på fri kommunikasjon. På bildet er den ikke lenger fri. Den er blitt bundet av eieren. Man kan jo undre seg om hvem som egentlig kontrollerer den digitale offentligheten når én svært rik person får kontroll over en sentral kommunikasjonsplattform. I bakgrunnen står en liten person med et annet bånd i hånden. Den lille figuren kan her forstås en aktør som plutselig står langt svakere enn den enorme figuren, som har overtatt kontrollen. Det er få elementer, men det er igjen umulig å misforstå.
En av tegningene som ble vist, er delt i «Then» og «Now». På «Then» er en rød strek plassert over munnen. På «Now» ligger den over øynene.
Forskjellen er enkel, men betydningen kan være omfattende. Den første figuren kan representere den klassiske formen for sensur: Du får ikke lov til å si det du mener. Den andre kan leses som en mer moderne form for kontroll: Du kan få lov til å snakke, men påvirkes av hva du får se, hvilken informasjon som når deg, og hva som blir holdt utenfor synsfeltet.
Det er særlig interessant i møte med Albaihs egen historie. Han fikk sitt internasjonale gjennombrudd gjennom sosiale medier. De samme plattformene som kan gjøre en politisk tegning synlig for millioner, kan også brukes til å begrense rekkevidde, styre oppmerksomhet eller kontrollere informasjon. Tegningen sier ikke nødvendigvis at den gamle sensuren er borte. Den antyder at den har fått nye former. Han forteller at plattformer som før var tro mot algoritmen hos sine brukere, ikke lenger delter. Dette er en form for sensur når noen få skal bestemme hvem som automatisk skal få se hva du legger ut.
En annen karikatur handler om hvordan verden reagerer på menneskelige tragedier. På venstre side ligger en enorm mengde døde mennesker, og under står det «Them». Mens på høyre side ligger bare noen få døde mennesker, og det står «Europeans». En av personene ved den lille haugen står og roper,«This is a massacre!!!». Kontrasten er voldsom og kan oppfattes som en kritikk av den ulike fordelingen av oppmerksomhet og empati. Der noen få dødsfall skaper enorme reaksjoner i vestlige medier og politiske miljøer, blir et langt større tap av menneskeliv, andre steder i verden, bli møtt med stillhet eller normalisering. Det handler dermed ikke bare om hvor mange som dør, men også om hvem som blir sett og hvem som ikke blir sett.
Albaih er tydelig på at han ikke tilhører et politisk parti. For ham er det viktig å kunne kritisere makt fra flere sider. Det har også ført til at han får kritikk fra svært forskjellige politiske miljøer. Han kan oppfattes av islamister som for liberal og Israel-vennlig, mens av israelere bli beskyldt for antisemittisme. Dette illustrerer en viktig del av prosjektet hans. Han forsøker ikke nødvendigvis å fortelle publikum hvem som er de gode eller hvem som er de onde. Khaled Albaih er mer interessert i selve maktforholdet, og i hykleriet som kan oppstå når utøverne sier en ting, men gjør noe helt annet. Tegningene hans handler derfor om langt mer enn Sudan. De handler også om autoritære regimer, den arabiske våren, Syria, Palestina og Israel, flyktningkrisen, rasisme, migrasjon, religion, krig og konflikt, korrupsjon, identitet, vestlig dobbeltmoral og amerikansk politikk, for å virkelig ramse opp temaene som går igjen i hans tegninger.
Vi får også se en tegning som er mer politisk direkte med to bevæpnede personer sentralt i bildet. Øverst til venstre kan vi se en due med en olivengren, som er et klassisk symbol på fred. Over personene er en snakkeboble der det står «Bibi said this one as well». «Bibi» er et vanlig kallenavn for Israels statsminister Benjamin Netanyahu. Kontrasten mellom fredssymbolet og våpenet er her det sentrale virkemiddelet. Duen symboliserer fred og forsoning, mens våpenet symboliserer krig og vold. Tegningen sier noe om kritikk av kontrasten mellom politisk språk, fred og militær maktbruk. Det er nettopp dette en karikatur skal gjøre. Den skal forenkle, spisse og provosere for å få frem et bestemt perspektiv.
Albaih har selv vært tydelig på at tegningene ikke nødvendigvis skal være morsomme. De skal få mennesker til å stoppe opp, og begynne å diskutere.
En av de sterkeste tegningene som ble vist under samtalen, handler om journalister som er drept i Gaza. Øverst står: «200+ journalists killed in Gaza in 2 years». En journalist med mikrofon står omgitt av en stor mengde likposer. En person med kamera er også med i motivet. Journalisten er der for å fortelle, mens kameraet er der for å dokumentere. Mikrofonen er der for å gi en stemme til det som skjer. Men rundt journalisten ligger de døde. Bildet er fult av kontraster, og handlet ikke bare om antallet journalister som er drept. Motivet kan også forstås som en kommentar til hva som skjer når de som skal være vitner til en krig, selv blir ofre for den.
Når journalister blir drept, mister verden også vitner som kan fortelle hva som skjer og de mange likposene gjør summen mer visuelt. Det er ikke lenger bare et statistisk tall, men blir en fysisk masse der det enkle uttrykket gjør budskapet svært direkte.
Et annet verk viser et overvåkningskamera og personer som forsiktig kikker inn gjennom en dør på en mann i en stol. Det er arabisk tekst i snakkeboblene. Albaih kunne fortelle at personene i døren lurte på om han var død, og personen svarte nei. Tegningen er ment som en kommentar til samfunn der mennesker aldri er sikre på hvem som lytter, ser, eller hvilke konsekvenser ordene deres kan få. Den påminner oss om at sensur ikke alltid kommer som et direkte forbud. Våres frykt for å bli overvåket kan resultere i at vi begynner å sensurere oss selv.
Blant bildene som ble vist, var også en historisk referanse til den palestinske tegneren Naji al-Ali, som er en viktig inspirasjonskilde for Albaih. På bildet ser vi en stridsvogn som er gjort om til en plog. Bak den går bønder og sår jorden. På scenen kunne publikum også se den lille figuren «Handala», Naji al-Alis karakteristiske figur med ryggen vendt mot betrakteren. «Handala» har blitt et symbol på det palestinske flyktningbarnet og på motstand mot urettferdighet. Dette er et bilde på hvordan et redskap for krig kan omformes til noe som skaper liv.
Referansen til al-Ali er viktig fordi den viser at Albaih selv står i en lang tradisjon av politisk tegning. Pennen og streken har vært brukt som våpen mot makten lenge før sosiale medier eksisterte. Historien til Naji al-Ali viser også risikoen ved å gjøre det. Albaih kan selv bli et mål, slik al-Ali mest sannsynlig ble når han ble skutt på vei inn til sin forlegger i London 1987.
En annen tegning viser mennesket som er i ferd med å drukne og som stikker en hånd opp av havet.. På hver sin side sitter politiske aktører i små båter. I valget mellom å redde den som druknet kastes redningsbøyen til de andre politikerne. Tauet danner det arabiske ordet for avtale. Det blir et bilde på flyktningkrisen, og på hvordan menneskeliv kan bli underordnet politiske avtaler. Den druknende personen trenger hjelp nå, men politikerne er opptatt av å diskutere vilkår, avtaler, grenser og ansvar. Redningsbøyen blir fanget i et byråkrati der flyktninger og migranter blir behandlet som et politisk problem som må håndteres, i stedet for faktiske mennesker som trenger hjelp. Albaih lar de visuelle grepene gjøre arbeidet.
En av de mest universelle tegningene som ble vist, viser en stor, mørk knyttneve hevet mot himmelen. Det er gjort et forsøk på å binde armen fast med tynne tråder. Om de som prøver å holde hånden fast er makteliten, blir handlingen et forsøk på å holde befolkningen nede.
Knyttneven symboliserer da den folkelige motstanden, solidariteten og kampen for friheten. Det at knyttneven fortsatt står og ikke lar seg bindes blir et bilde på folkelig motstand mot regimet.
Khaled Albaih representerer på mange måter en overgang fra den klassiske politiske avistegneren til den globale og digitale politiske tegneren. Hans politiske tegninger befinner seg et sted mellom journalistikk og kunst. Albaih lager bilder som kan publiseres på en skjerm, deles av tusenvis av mennesker, kopieres, oversettes og i enkelte tilfeller males på en vegg. Noe som gjør at tegningene kan få sitt eget liv og løsrive seg fra kunstneren. En politisk karikatur kan nå mennesker som aldri ville lest en lang politisk analyse. Det er at han ikke trenger mange ord som er styrken i arbeidet hans. Noen ganger holder det med en jordklode på en golf-tee, en fugl i bånd, en rød strek over øynene, en hånd som stikker opp av havet eller en knyttneve som nekter å bøye seg for å forklare hva han ønsker å sette ord på.
Sudan har fått en stadig større plass i Albaih sitt arbeid. Krigen i Sudan, som brøt ut i 2023, har gitt kunsten hans en ny dimensjon. Han snakker om politiske tegninger som samtidshistoriske dokumenter og de trenger ikke være morsomme. Karikatur forbindes ofte med latter, men når motivet er krig, flukt, død og undertrykkelse, kan det være andre reaksjoner kunstneren ønsker å fremkalle. Da kan en tegning bli et vitnesbyrd, et visuell bilde på historien og et bilde som gjør at en hendelse ikke bare blir et tall i en statistikk.
Mot slutten av presentasjonen fikk publikum også se Albaihs egen grafiske roman «Zugag». Ordet zugag eller zuqaq betyr «smug» eller «trang bakgate» på arabisk. Boken er en personlig, visuell dagbok om forflytning, eksil og tilhørighet. Undertittelen er «Diario grafico di uno straniero professionista» som bety, en grafisk dagbok fra en profesjonell utlending. Her blir det personlige tydeligere. Albaih knytter erfaringer fra Sudan sammen med opplevelser fra Venezia. De trange smugene i Sudan og Venezias smale gater blir deler av den samme fortellingen. Det handler om å være fremmed. Om å bevege seg mellom steder. Og om spørsmålet om hvor man egentlig hører hjemme. Boken knytter dermed sammen flere av temaene som går igjen i Albaihs kunst: krig, migrasjon, identitet og eksil.Boken er utgitt på italiensk, og det er utvist om den vil bli oversatt til andre språk. Albaihs kan fortelle at det er en historie knyttet til motivet på bokens perm. I Venezia er det nemlig en mann som nekter å oppgi sitt hjem. Der alt av naboer er små butikker, restauranter og hoteller har denne mannen valgt å leve som vanlig omgitt av byens tilrettelegging til turismen. Den eldre mannen sitter flere timer utenfor sitt hjem og lar seg ikke affektere av turister som tar bilder av huset hans.
Samtalen mellom Erle Marie Sørheim og Khaled Albaih handlet i bunn og grunn om mer enn karikaturer. Den handlet om hvem som får snakke, hvem som får bli sett, hvem som får fortelle historien, hvem som kontrollerer informasjonen og hva som skjer når mennesker bruker kunsten til å utfordre dem som har makten.
Albaih har selv erfart hva det betyr å måtte forlate et sted på grunn av arbeidet sitt. Samtidig har han brukt sin internasjonale posisjon til å løfte frem andre kunstnere og arbeide for sudansk kunst og kultur. Derfor blir tegningen hans mer enn en politisk kommentar. De blir også en form for motstand i en verden der informasjon kan spres på sekunder og en enkel tegning kan nå lengre enn en avisartikkel.
Det er fortsatt kraft i streken, selv om den kan være liten og enkel, er det vanskelig å tie den i hjel.
Forfatteren Per Petterson møtte under Bjørnsonfestivalen forrige uke, journalist i Klassekampen, Karin Haugen, til en samtale om «Kjærlighet, utroskap og Hemingway». Møtet tok utgangspunkt i Pettersons siste roman, «Du er hjemme nå», men beveget seg raskt inn i de dypere lagene av forfatterskapet. Den dreide seg om litterære impulser, nødvendigheten av emosjonell ærlighet i livets sene faser og språkets tette bånd til klassebakgrunn.
Laget av ScaleFlow.
