Da Arild Dybå Eidem møtte publikum i Nordmøre historielag for å fortelle om Sundbåten, handlet foredraget om langt mer enn båter og rutetabeller. Historien om Kristiansunds flytende kollektivtransport er også historien om hvordan en by fordelt på øyer ble knyttet sammen. Det handler også om hvordan et transportselskap gjennom 150 år har utviklet seg til kulturminne, identitetsmarkør og en del av byens beredskap.
Arild Dybå Eidem. Foto: Erik Aukan / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementHistorien om Sundbåten kan vanskelig skilles fra geografien i Kristiansund. Byen vokste fram på flere øyer, og sjøen var både ferdselsåre og skille mellom boligområder, arbeidsplasser, handel og offentlige tjenester.
Da Kristiansund Dampbåtsamlag ble etablert i 1875, var derfor formålet først og fremst praktisk: forbindelsen mellom byens ulike deler måtte bli bedre. I foredraget for Nordmøre historielag trakk Arild Dybå Eidem fram nettopp den opprinnelige formålsparagrafen. Allerede der lå tanken om å «lette forbindelsen» mellom byens forskjellige deler.
Det er et poeng Eidem vender tilbake til: Sundbåten var fra begynnelsen kollektivtransport, lenge før begrepet fikk den betydningen vi legger i det i dag.
Selskapet ble organisert i 1875, mens den første båten kom i drift året etter. Dermed startet en transporthistorie som skulle bli uløselig knyttet til utviklingen av Kristiansund.
Det som i utgangspunktet var et svar på et konkret transportproblem, ble etter hvert en institusjon.
For å forstå hvorfor Sundbåten fikk en slik betydning, må man også forstå hvordan Kristiansund fungerte.
Arbeidsplasser, boliger, skole, sykehus, apotek og handel lå på forskjellige deler av byen. Før broer, biltrafikk og dagens veinett endret reisemønsteret, var sjøveien den naturlige forbindelsen.
Sundbåten gjorde dermed mer enn å frakte mennesker over havna. Den gjorde det mulig å bruke byen som én by.
Eidem peker på dette som en grunnleggende del av historien. Byens havn var ikke et område man måtte rundt. Den var selve transportåren.
Det førte også til omfattende bruk av tilbudet. Allerede det første driftsåret skal Sundbåten ha fraktet mer enn 364.000 passasjerer. Første uken var det 4765 passasjerer som reiste med båten. Da var det totalt 7585 innbyggere i Kristiansund. Sett opp mot folketallet viser det hvor raskt båtene ble en del av dagliglivet.
Gjennom historien har det samlede passasjertallet kommet opp i mange millioner.
Men tallene forteller bare deler av historien. Sundbåten ble brukt til arbeid, skole, handel og besøk. Den fraktet arbeidere mellom bydelene, barn til skole og mennesker til tjenester de var avhengige av.
Den ble kort sagt en del av hverdagen.
Et sentralt poeng i Eidems framstilling er hvor moderne selve grunntanken fra 1875 egentlig framstår.
I dag snakker man om kollektivtransport som et sammenhengende system av buss, tog, ferge og andre transportformer. Da Kristiansund Dampbåtsamlag ble etablert, eksisterte ikke et slikt moderne begrepsapparat.
Likevel var funksjonen den samme.
Båtene skulle gå etter et system, være tilgjengelige for befolkningen og knytte bydelene sammen. Sundbåten var ikke først og fremst lysttrafikk eller tilfeldig persontransport. Den var etablert for å løse et offentlig transportbehov.
Eidem trekker også fram hvordan trafikken etter hvert ble organisert som pendeltrafikk over havna. Innlandet, Kirkelandet, Nordlandet og Gomalandet måtte forbindes med hverandre på en effektiv måte.
Det var byens geografi som bestemte transportsystemet.
Sundbåthistorien handler også om hvordan selve reisen ble organisert.
I foredraget kommer Eidem inn på det karakteristiske polettsystemet, som mange kristiansundere fortsatt forbinder med Sundbåten. Passasjeren kjøpte polett og la den på plass ved ombordstigning.
Det gjorde betalingen enkel og effektiv.
Systemet kan i ettertid ses som en tidlig form for selvbetjent betaling i kollektivtrafikken. Samtidig ble lyden av poletten en del av den konkrete erfaringen ved å reise med Sundbåten – en liten detalj som for mange ble like gjenkjennelig som båtene selv.
Slike detaljer er viktige i Eidems framstilling fordi Sundbåtens historie ikke bare finnes i protokoller, vedtak og passasjertall. Den finnes også i hvordan mennesker faktisk brukte båtene.
150 år med sammenhengende transporthistorie innebærer nødvendigvis store endringer.
Sundbåten har vært gjennom verdenskriger, økonomiske nedgangstider, teknologiske endringer og en grunnleggende omforming av Kristiansunds transportsystem.
Etter hvert kom bilen.
Broer og veier gjorde byen mindre avhengig av sjøtransport, og reisemønsteret endret seg. Det som tidligere hadde vært den naturligste måten å komme seg mellom bydelene på, fikk konkurranse fra transport på land.
Likevel forsvant ikke Sundbåten.
Det er nettopp kontinuiteten Eidem framhever som noe av det særpregede ved historien. Transportformen har overlevd selv om byen rundt den er fundamentalt forandret.
Det gjør Sundbåten spesiell både i norsk og internasjonal sammenheng, mener han.
Samtidig er Sundbåtens historie historien om en lang rekke fartøy og mennesker.
Båtene ble arbeidsplasser. Mannskapene var ikke bare ansvarlige for å føre fartøyene fra brygge til brygge, men også for passasjerene og den daglige driften av et transportsystem som skulle fungere gjennom skiftende vær og årstider. Enkelte fikk svært lang tjenestetid.
Gjennom foredraget trekker Eidem fram både fartøy, ansatte og mennesker som på ulike måter har bidratt til at virksomheten kunne fortsette. Dermed blir historien også en arbeidshistorie.
Sundbåten var avhengig av kompetanse som måtte overføres mellom generasjonene.
Det er en problemstilling som fortsatt er aktuell. Skal et levende kulturminne fortsette å være levende, holder det ikke å bevare et fartøy. Man må også bevare kunnskapen om hvordan det skal drives.
Et avgjørende skifte i historien kom da Sundbåten også ble vurdert som kulturminne.
Eidem viser til 1997 som et viktig år i denne sammenhengen. Da ble kulturminneperspektivet tydeligere knyttet til Sundbåten.
Det innebar en annen måte å se virksomheten på.
En gammel båt kan bevares ved å legges til kai eller plasseres i en museumssammenheng. Sundbåten representerer noe annet: et kulturminne som fortsatt brukes til det formålet det opprinnelig ble skapt for.
Det er nettopp kombinasjonen som er interessant.
Sundbåten er både historie og transport.
Den kan formidle hvordan Kristiansund fungerte tidligere, samtidig som den fortsatt frakter mennesker over havna.
Eidem understreker også betydningen av mobiliseringen rundt Sundbåten da tilbudet har vært truet. Uten lokal oppslutning kunne historien ha fått en annen utvikling.
I denne sammenhengen kommer også «Synsmåten» inn som en viktig del av arbeidet med å bevare Sundbåthistorien.
Fartøyet representerer en eldre del av virksomheten og har stor kulturhistorisk verdi. Eidem forteller om arbeidet som er gjort for å sikre at denne delen av historien blir tatt vare på, og om prosesser knyttet til framtidig bevaring.
Poenget er større enn selve båten.
Gjennom et historisk fartøy kan man formidle teknologi, arbeidsliv, transporthistorie og byutvikling. Det blir en konkret inngang til historien om hvordan Kristiansund fungerte som havneby.
Det samme gjelder dokumentasjon, fotografier, gjenstander og kunnskapen til menneskene som har arbeidet på båtene.
Å bevare Sundbåthistorien handler derfor ikke bare om skrog og maskiner, men om å bevare sammenhengene rundt dem.
I løpet av 150 år har Sundbåten også fått en funksjon som vanskelig lar seg måle i passasjertall.
Den har blitt et symbol på Kristiansund.
Båtene går midt gjennom byens sentrale landskap og er synlige fra store deler av havna. De finnes på fotografier, postkort, malerier og i fortellinger om byen.
For mange kristiansundere er Sundbåten knyttet til egne erfaringer: skolevei, arbeid, handleturer eller ganske enkelt det å komme seg fra én del av byen til en annen.
Dermed oppstår det Eidem beskriver som en forbindelse mellom transport, historie og identitet.
Sundbåten tilhører ikke bare selskapet eller kommunen. Den inngår i befolkningens forestilling om byen.
Eidem legger betydelig vekt på Kristiansund kommunes rolle.
Det kommunale eierskapet har vært avgjørende for kontinuiteten. I mer enn hundre år har kommunen stått som eier og dermed også hatt ansvar for å videreføre virksomheten gjennom perioder der rent økonomiske vurderinger kunne ha trukket i en annen retning.
Sundbåten kan derfor vanskelig vurderes som et ordinært kommersielt transportselskap.
Den utfører en transportoppgave, men representerer samtidig kulturhistorie, reiseliv, formidling og offentlig infrastruktur.
Denne kombinasjonen forklarer også hvorfor diskusjoner om Sundbåten ofte blir større enn spørsmål om rutetider og driftsbudsjett.
Når tilbudet diskuteres, diskuteres samtidig en del av Kristiansunds historie.
I nyere tid har gratis reise blitt en viktig del av Sundbåtens tilbud.
Det har gjort terskelen lavere både for lokalbefolkningen og besøkende. Man trenger ikke lenger vurdere billettpris for en kort tur mellom bydelene. Dermed kan båten igjen brukes spontant som en del av ferdselen gjennom sentrum.
For reiselivet har dette også betydning.
En besøkende kan gå om bord og oppleve havnebassenget fra sjøen samtidig som båten utfører sin ordinære transportoppgave. Det som for en lokal passasjer er kollektivtransport, kan for en turist være en introduksjon til Kristiansund.
Dermed møtes igjen de forskjellige funksjonene: transport, kulturhistorie og reiseliv.
Sundbåtens framtid er samtidig avhengig av at nye generasjoner kjenner historien.
Eidem forteller om arbeid rettet mot barn og unge, blant annet gjennom skoleklasser, formidling og arbeidsmuligheter for ungdom.
Dette er ikke bare et spørsmål om å fortelle at Sundbåten er gammel.
Historien kan brukes til å forklare hvorfor Kristiansund ser ut som byen gjør, hvordan mennesker tidligere kom seg til arbeid og skole, hvordan havna fungerte og hvordan teknologi og samfunnsendringer påvirket hverdagen.
Dermed blir Sundbåten også en inngang til lokalhistorien.
For en by som fortsatt har havna som sitt geografiske sentrum, finnes mye av historien rett utenfor vinduet.
En mindre kjent side av dagens Sundbåt er rollen i beredskap.
Eidem peker på at båtene kan brukes når ordinær infrastruktur ikke fungerer. I en by med sjø på alle kanter kan muligheten til rask transport over havnebassenget ha betydning dersom veier, broer eller andre forbindelser blir satt ut av spill.
Sundbåten har også vært involvert i ulike oppdrag i samarbeid med andre aktører.
Dette gir virksomheten enda en funksjon.
Den er ikke bare kollektivtransport og kulturminne, men kan også være en mobil ressurs i havneområdet når situasjonen krever det.
Forutsetningen er at både fartøy og mannskap er operative.
Det gjennomgående poenget i Eidems foredrag er at Sundbåtens verdi nettopp ligger i kombinasjonen av fortid og nåtid.
Historien startet fordi innbyggerne i en by fordelt på øyer trengte transport. 150 år senere eksisterer fortsatt det samme grunnprinsippet: båtene skal knytte byen sammen.
Men rundt denne oppgaven har det kommet nye lag.
Sundbåten er blitt kulturminne, turistopplevelse, arena for formidling, arbeidsplass, beredskapsressurs og identitetsmarkør.
Samtidig står virksomheten overfor de samme spørsmålene som andre historiske institusjoner: Hvordan skal man bevare det gamle uten å gjøre det til en museumsgjenstand? Hvordan skal kompetansen videreføres? Hvordan skal driften finansieres? Og hvordan skal tilbudet utvikles slik at det fortsatt er relevant?
For Eidem ligger mye av svaret i å fortsette å bruke Sundbåten.
Historien blir ikke bare bevart gjennom dokumentasjon og gamle fotografier. Den bevares også hver gang båten legger fra kai med nye passasjerer om bord.
Da Kristiansund Dampbåtsamlag ble etablert i 1875, var oppgaven å lette forbindelsen mellom byens deler. Etter 150 år er organisasjonen, fartøyene, teknologien og byen forandret.
Men båtene går fortsatt over den samme havna.
Historien om Sundbåten kan vanskelig skilles fra geografien i Kristiansund. Byen vokste fram på flere øyer, og sjøen var både ferdselsåre og skille mellom boligområder, arbeidsplasser, handel og offentlige tjenester.
Da Kristiansund Dampbåtsamlag ble etablert i 1875, var derfor formålet først og fremst praktisk: forbindelsen mellom byens ulike deler måtte bli bedre. I foredraget for Nordmøre historielag trakk Arild Dybå Eidem fram nettopp den opprinnelige formålsparagrafen. Allerede der lå tanken om å «lette forbindelsen» mellom byens forskjellige deler.
Det er et poeng Eidem vender tilbake til: Sundbåten var fra begynnelsen kollektivtransport, lenge før begrepet fikk den betydningen vi legger i det i dag.
Selskapet ble organisert i 1875, mens den første båten kom i drift året etter. Dermed startet en transporthistorie som skulle bli uløselig knyttet til utviklingen av Kristiansund.
Det som i utgangspunktet var et svar på et konkret transportproblem, ble etter hvert en institusjon.
For å forstå hvorfor Sundbåten fikk en slik betydning, må man også forstå hvordan Kristiansund fungerte.
Arbeidsplasser, boliger, skole, sykehus, apotek og handel lå på forskjellige deler av byen. Før broer, biltrafikk og dagens veinett endret reisemønsteret, var sjøveien den naturlige forbindelsen.
Sundbåten gjorde dermed mer enn å frakte mennesker over havna. Den gjorde det mulig å bruke byen som én by.
Eidem peker på dette som en grunnleggende del av historien. Byens havn var ikke et område man måtte rundt. Den var selve transportåren.
Det førte også til omfattende bruk av tilbudet. Allerede det første driftsåret skal Sundbåten ha fraktet mer enn 364.000 passasjerer. Første uken var det 4765 passasjerer som reiste med båten. Da var det totalt 7585 innbyggere i Kristiansund. Sett opp mot folketallet viser det hvor raskt båtene ble en del av dagliglivet.
Gjennom historien har det samlede passasjertallet kommet opp i mange millioner.
Men tallene forteller bare deler av historien. Sundbåten ble brukt til arbeid, skole, handel og besøk. Den fraktet arbeidere mellom bydelene, barn til skole og mennesker til tjenester de var avhengige av.
Den ble kort sagt en del av hverdagen.
Et sentralt poeng i Eidems framstilling er hvor moderne selve grunntanken fra 1875 egentlig framstår.
I dag snakker man om kollektivtransport som et sammenhengende system av buss, tog, ferge og andre transportformer. Da Kristiansund Dampbåtsamlag ble etablert, eksisterte ikke et slikt moderne begrepsapparat.
Likevel var funksjonen den samme.
Båtene skulle gå etter et system, være tilgjengelige for befolkningen og knytte bydelene sammen. Sundbåten var ikke først og fremst lysttrafikk eller tilfeldig persontransport. Den var etablert for å løse et offentlig transportbehov.
Eidem trekker også fram hvordan trafikken etter hvert ble organisert som pendeltrafikk over havna. Innlandet, Kirkelandet, Nordlandet og Gomalandet måtte forbindes med hverandre på en effektiv måte.
Det var byens geografi som bestemte transportsystemet.
Sundbåthistorien handler også om hvordan selve reisen ble organisert.
I foredraget kommer Eidem inn på det karakteristiske polettsystemet, som mange kristiansundere fortsatt forbinder med Sundbåten. Passasjeren kjøpte polett og la den på plass ved ombordstigning.
Det gjorde betalingen enkel og effektiv.
Systemet kan i ettertid ses som en tidlig form for selvbetjent betaling i kollektivtrafikken. Samtidig ble lyden av poletten en del av den konkrete erfaringen ved å reise med Sundbåten – en liten detalj som for mange ble like gjenkjennelig som båtene selv.
Slike detaljer er viktige i Eidems framstilling fordi Sundbåtens historie ikke bare finnes i protokoller, vedtak og passasjertall. Den finnes også i hvordan mennesker faktisk brukte båtene.
150 år med sammenhengende transporthistorie innebærer nødvendigvis store endringer.
Sundbåten har vært gjennom verdenskriger, økonomiske nedgangstider, teknologiske endringer og en grunnleggende omforming av Kristiansunds transportsystem.
Etter hvert kom bilen.
Broer og veier gjorde byen mindre avhengig av sjøtransport, og reisemønsteret endret seg. Det som tidligere hadde vært den naturligste måten å komme seg mellom bydelene på, fikk konkurranse fra transport på land.
Likevel forsvant ikke Sundbåten.
Det er nettopp kontinuiteten Eidem framhever som noe av det særpregede ved historien. Transportformen har overlevd selv om byen rundt den er fundamentalt forandret.
Det gjør Sundbåten spesiell både i norsk og internasjonal sammenheng, mener han.
Samtidig er Sundbåtens historie historien om en lang rekke fartøy og mennesker.
Båtene ble arbeidsplasser. Mannskapene var ikke bare ansvarlige for å føre fartøyene fra brygge til brygge, men også for passasjerene og den daglige driften av et transportsystem som skulle fungere gjennom skiftende vær og årstider. Enkelte fikk svært lang tjenestetid.
Gjennom foredraget trekker Eidem fram både fartøy, ansatte og mennesker som på ulike måter har bidratt til at virksomheten kunne fortsette. Dermed blir historien også en arbeidshistorie.
Sundbåten var avhengig av kompetanse som måtte overføres mellom generasjonene.
Det er en problemstilling som fortsatt er aktuell. Skal et levende kulturminne fortsette å være levende, holder det ikke å bevare et fartøy. Man må også bevare kunnskapen om hvordan det skal drives.
Et avgjørende skifte i historien kom da Sundbåten også ble vurdert som kulturminne.
Eidem viser til 1997 som et viktig år i denne sammenhengen. Da ble kulturminneperspektivet tydeligere knyttet til Sundbåten.
Det innebar en annen måte å se virksomheten på.
En gammel båt kan bevares ved å legges til kai eller plasseres i en museumssammenheng. Sundbåten representerer noe annet: et kulturminne som fortsatt brukes til det formålet det opprinnelig ble skapt for.
Det er nettopp kombinasjonen som er interessant.
Sundbåten er både historie og transport.
Den kan formidle hvordan Kristiansund fungerte tidligere, samtidig som den fortsatt frakter mennesker over havna.
Eidem understreker også betydningen av mobiliseringen rundt Sundbåten da tilbudet har vært truet. Uten lokal oppslutning kunne historien ha fått en annen utvikling.
I denne sammenhengen kommer også «Synsmåten» inn som en viktig del av arbeidet med å bevare Sundbåthistorien.
Fartøyet representerer en eldre del av virksomheten og har stor kulturhistorisk verdi. Eidem forteller om arbeidet som er gjort for å sikre at denne delen av historien blir tatt vare på, og om prosesser knyttet til framtidig bevaring.
Poenget er større enn selve båten.
Gjennom et historisk fartøy kan man formidle teknologi, arbeidsliv, transporthistorie og byutvikling. Det blir en konkret inngang til historien om hvordan Kristiansund fungerte som havneby.
Det samme gjelder dokumentasjon, fotografier, gjenstander og kunnskapen til menneskene som har arbeidet på båtene.
Å bevare Sundbåthistorien handler derfor ikke bare om skrog og maskiner, men om å bevare sammenhengene rundt dem.
I løpet av 150 år har Sundbåten også fått en funksjon som vanskelig lar seg måle i passasjertall.
Den har blitt et symbol på Kristiansund.
Båtene går midt gjennom byens sentrale landskap og er synlige fra store deler av havna. De finnes på fotografier, postkort, malerier og i fortellinger om byen.
For mange kristiansundere er Sundbåten knyttet til egne erfaringer: skolevei, arbeid, handleturer eller ganske enkelt det å komme seg fra én del av byen til en annen.
Dermed oppstår det Eidem beskriver som en forbindelse mellom transport, historie og identitet.
Sundbåten tilhører ikke bare selskapet eller kommunen. Den inngår i befolkningens forestilling om byen.
Eidem legger betydelig vekt på Kristiansund kommunes rolle.
Det kommunale eierskapet har vært avgjørende for kontinuiteten. I mer enn hundre år har kommunen stått som eier og dermed også hatt ansvar for å videreføre virksomheten gjennom perioder der rent økonomiske vurderinger kunne ha trukket i en annen retning.
Sundbåten kan derfor vanskelig vurderes som et ordinært kommersielt transportselskap.
Den utfører en transportoppgave, men representerer samtidig kulturhistorie, reiseliv, formidling og offentlig infrastruktur.
Denne kombinasjonen forklarer også hvorfor diskusjoner om Sundbåten ofte blir større enn spørsmål om rutetider og driftsbudsjett.
Når tilbudet diskuteres, diskuteres samtidig en del av Kristiansunds historie.
I nyere tid har gratis reise blitt en viktig del av Sundbåtens tilbud.
Det har gjort terskelen lavere både for lokalbefolkningen og besøkende. Man trenger ikke lenger vurdere billettpris for en kort tur mellom bydelene. Dermed kan båten igjen brukes spontant som en del av ferdselen gjennom sentrum.
For reiselivet har dette også betydning.
En besøkende kan gå om bord og oppleve havnebassenget fra sjøen samtidig som båten utfører sin ordinære transportoppgave. Det som for en lokal passasjer er kollektivtransport, kan for en turist være en introduksjon til Kristiansund.
Dermed møtes igjen de forskjellige funksjonene: transport, kulturhistorie og reiseliv.
Sundbåtens framtid er samtidig avhengig av at nye generasjoner kjenner historien.
Eidem forteller om arbeid rettet mot barn og unge, blant annet gjennom skoleklasser, formidling og arbeidsmuligheter for ungdom.
Dette er ikke bare et spørsmål om å fortelle at Sundbåten er gammel.
Historien kan brukes til å forklare hvorfor Kristiansund ser ut som byen gjør, hvordan mennesker tidligere kom seg til arbeid og skole, hvordan havna fungerte og hvordan teknologi og samfunnsendringer påvirket hverdagen.
Dermed blir Sundbåten også en inngang til lokalhistorien.
For en by som fortsatt har havna som sitt geografiske sentrum, finnes mye av historien rett utenfor vinduet.
En mindre kjent side av dagens Sundbåt er rollen i beredskap.
Eidem peker på at båtene kan brukes når ordinær infrastruktur ikke fungerer. I en by med sjø på alle kanter kan muligheten til rask transport over havnebassenget ha betydning dersom veier, broer eller andre forbindelser blir satt ut av spill.
Sundbåten har også vært involvert i ulike oppdrag i samarbeid med andre aktører.
Dette gir virksomheten enda en funksjon.
Den er ikke bare kollektivtransport og kulturminne, men kan også være en mobil ressurs i havneområdet når situasjonen krever det.
Forutsetningen er at både fartøy og mannskap er operative.
Det gjennomgående poenget i Eidems foredrag er at Sundbåtens verdi nettopp ligger i kombinasjonen av fortid og nåtid.
Historien startet fordi innbyggerne i en by fordelt på øyer trengte transport. 150 år senere eksisterer fortsatt det samme grunnprinsippet: båtene skal knytte byen sammen.
Men rundt denne oppgaven har det kommet nye lag.
Sundbåten er blitt kulturminne, turistopplevelse, arena for formidling, arbeidsplass, beredskapsressurs og identitetsmarkør.
Samtidig står virksomheten overfor de samme spørsmålene som andre historiske institusjoner: Hvordan skal man bevare det gamle uten å gjøre det til en museumsgjenstand? Hvordan skal kompetansen videreføres? Hvordan skal driften finansieres? Og hvordan skal tilbudet utvikles slik at det fortsatt er relevant?
For Eidem ligger mye av svaret i å fortsette å bruke Sundbåten.
Historien blir ikke bare bevart gjennom dokumentasjon og gamle fotografier. Den bevares også hver gang båten legger fra kai med nye passasjerer om bord.
Da Kristiansund Dampbåtsamlag ble etablert i 1875, var oppgaven å lette forbindelsen mellom byens deler. Etter 150 år er organisasjonen, fartøyene, teknologien og byen forandret.
Men båtene går fortsatt over den samme havna.
Laget av ScaleFlow.
