I utgivelsen Fusions fra plateselskapet SOMM Recordings forenes George Gershwins og Nikolai Kapustins unike klangverdener av den russiskfødte pianisten Nikolay Medvedev. Gjennom teknisk presisjon og strukturell kontroll belyser innspillingen hvordan jazzens rytmiske og harmoniske idiomer har transformert den klassiske pianolitteraturen, i et program som spenner fra Kapustins strengt partiturbundne fusjonsverk til Earl Wilds virtuose transkripsjoner av Gershwins udødelige melodier. Nikolay Medvedev har også gjestet Kristiansund og holdt huskonsert i «Minimoria»
Albumcover: Somm Recordings
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementUtgivelsen Fusions fra plateselskapet SOMM Recordings markerer et interessant og analytisk givende nedslagspunkt i den moderne pianolitteraturen. Den russiskfødte pianisten Nikolay Medvedev har satt sammen et program som belyser tverrforbindelsene mellom den klassiske tradisjonen og jazzens harmoniske og rytmiske idiomer. Platen forener verk av George Gershwin og Nikolai Kapustin – to komponister og pianister som på ulikt vis integrerte jazzelementer i sin musikk. Samtidig trekker utgivelsen linjer til Earl Wild, en av det 20. århundrets mest markante amerikanske pianist-virtuoser.
Der George Gershwin i dag fremstår som en etablert skikkelse i grenselandet mellom populærmusikk, jazz og tradisjonell klassisk musikk, forble Nikolai Kapustin lenge en mer perifer skikkelse utenfor Russlands grenser. Kapustin ble født i 1937, samme år som Gershwin gikk bort, og hans særegne sammensmeltning av klassiske former og jazz var lenge forbeholdt et nisjepublikum i hjemlandet. Det var først på tidlig 2000-tall at musikken hans oppnådde internasjonal anerkjennelse.
Tolkingene på denne utgivelsen ivaretas av Nikolay Medvedev. Hans tekniske og kunstneriske tilnærming har høstet anerkjennelse i fagpressen, der kritikere peker på en balanse mellom strukturell kontroll og formidlingsevne. Jeg har selv tidligere opplevd Medvedevs fantastiske evne til å få flygelet til å snakke et tydelig og vidundelig språk. Dette er uten tvil en pianist i verdens klasse. Om man hører han som her i en innspilling, på en scene i Berlin eller hos hans manager Gunnar Strømsholm i en stue på Moskvahaugen i Kristiansund. Her i denne utgivelsen får han klangene til å leve.
Det er en trygghet i fremføringene til Nikolay. Dette er mine refleksjoner, men jeg vil anta at komponistene, de gamle mestre. ville vært meget tilfreds med å overlate sine verker i hans varetekt for foredling og formidling.
Det sentrale kjennetegnet ved Nikolai Kapustin som komponist er hans metodiske tilnærming til jazzens formspråk. Til tross for at musikken klinger som improvisert jazz, er samtlige elementer partiturbundet og nedskrevet i detalj. Utgivelsen åpner med hans Pianosonate nr. 2, op. 54 fra 1989. Verket er strukturert over fire satser og preges av en lys grunntone der den klassiske sonateformen danner rammeverket for komplekse, synkoperte rytmer som stiller høye krav til utøverens tekniske kapasitet. Her får vi høyt nivå på fremføringen av Medvedev. Den er med andre ord i de tryggeste hender. Han får det til å høre lett ut, noe dette ikke er for en utøver, selv på det svært høye nivået Nikolai er på.
Kapustins harmoniske og rytmiske fundament er preget av impulser fra jazzfusion, noe som også kommer til uttrykk i hans åtte konsertetuder, op. 40 fra 1984. Etudene var opprinnelig ikke ment å fremføres som en sammenhengende syklus. På denne innspillingen presenterer Nikolay Medvedev fem utvalgte etuder. Disse spenner fra en atmosfærisk stylisering av søramerikansk karnevalsmusikk til tradisjonell ragtime i Scott Joplins tradisjon, båret frem av en markant og kraftfull og gjennomført teknikk.
Innspillingen avrundes med Kapustins Variasjoner for piano, op. 41, også disse fra 1984. Verket følger den klassiske variasjonsformen, men integrerer en bred jazzpåvirkning.
George Gershwin rakk ikke å komponere en fullstendig syklus på 24 preludier for solopiano, der ble han avbrutt av en alt for tidlig reise ut av vår tid, i en alder av bare 38 år. Jeg tenker alltid når stor musikksmeder går bort før sin tid, at der gikk vi glipp av mye god musikk. Det var en digresjon. Han ferdigstilte i alt åtte preludier, hvorav de tre første ble publisert samlet i 1925 som 3 Preludes. På 1950-tallet bearbeidet Earl Wild materialet på dette videre etter Gershwin og utga to samlinger med egne versjoner av Gershwins sanger.
Medvedev spiller her Gershwin med en selvfølgelighet som komponisten nok ville satt stor pris på. Dette er fremføring på høyt nivå. Han har et uttrykk og en flyt i spillet som smitter over på oss som lyttere. Han åpner en dør og slipper oss inn i en verden av musikk, der han tolker mesterverk for oss med kronisk klossete fingre. Dette er jazz med et noe klassisk uttrykk.
Så oppsummert, om du liker musikk, skaff deg denne. Det er de som bruker terningens tilfeldig flukt over bordet, som et rent tabloid uttrykk for å beskrive kunstneriske prestasjoner og kulturelle opplevelser. Den kan kan man bruke også som en slags metafor her. Den terning med nok øyne til dette nivået, er ikke produsert enda. Den ville i så fall betydd. Gå rett i mål, du har vunnet!
Nikolai Kapustin (1937–2020) Piano Sonata No. 2, Op. 54
George Gershwin (1898–1937) 3 Preludes
Nikolai Kapustin from 8 Concert Études, Op. 40
Earl Wild (1915–2010)7 Virtuoso Etudes after George Gershwin
Nikolai Kapustin Variations for piano, Op. 4
Utgivelsen Fusions fra plateselskapet SOMM Recordings markerer et interessant og analytisk givende nedslagspunkt i den moderne pianolitteraturen. Den russiskfødte pianisten Nikolay Medvedev har satt sammen et program som belyser tverrforbindelsene mellom den klassiske tradisjonen og jazzens harmoniske og rytmiske idiomer. Platen forener verk av George Gershwin og Nikolai Kapustin – to komponister og pianister som på ulikt vis integrerte jazzelementer i sin musikk. Samtidig trekker utgivelsen linjer til Earl Wild, en av det 20. århundrets mest markante amerikanske pianist-virtuoser.
Der George Gershwin i dag fremstår som en etablert skikkelse i grenselandet mellom populærmusikk, jazz og tradisjonell klassisk musikk, forble Nikolai Kapustin lenge en mer perifer skikkelse utenfor Russlands grenser. Kapustin ble født i 1937, samme år som Gershwin gikk bort, og hans særegne sammensmeltning av klassiske former og jazz var lenge forbeholdt et nisjepublikum i hjemlandet. Det var først på tidlig 2000-tall at musikken hans oppnådde internasjonal anerkjennelse.
Tolkingene på denne utgivelsen ivaretas av Nikolay Medvedev. Hans tekniske og kunstneriske tilnærming har høstet anerkjennelse i fagpressen, der kritikere peker på en balanse mellom strukturell kontroll og formidlingsevne. Jeg har selv tidligere opplevd Medvedevs fantastiske evne til å få flygelet til å snakke et tydelig og vidundelig språk. Dette er uten tvil en pianist i verdens klasse. Om man hører han som her i en innspilling, på en scene i Berlin eller hos hans manager Gunnar Strømsholm i en stue på Moskvahaugen i Kristiansund. Her i denne utgivelsen får han klangene til å leve.
Det er en trygghet i fremføringene til Nikolay. Dette er mine refleksjoner, men jeg vil anta at komponistene, de gamle mestre. ville vært meget tilfreds med å overlate sine verker i hans varetekt for foredling og formidling.
Det sentrale kjennetegnet ved Nikolai Kapustin som komponist er hans metodiske tilnærming til jazzens formspråk. Til tross for at musikken klinger som improvisert jazz, er samtlige elementer partiturbundet og nedskrevet i detalj. Utgivelsen åpner med hans Pianosonate nr. 2, op. 54 fra 1989. Verket er strukturert over fire satser og preges av en lys grunntone der den klassiske sonateformen danner rammeverket for komplekse, synkoperte rytmer som stiller høye krav til utøverens tekniske kapasitet. Her får vi høyt nivå på fremføringen av Medvedev. Den er med andre ord i de tryggeste hender. Han får det til å høre lett ut, noe dette ikke er for en utøver, selv på det svært høye nivået Nikolai er på.
Kapustins harmoniske og rytmiske fundament er preget av impulser fra jazzfusion, noe som også kommer til uttrykk i hans åtte konsertetuder, op. 40 fra 1984. Etudene var opprinnelig ikke ment å fremføres som en sammenhengende syklus. På denne innspillingen presenterer Nikolay Medvedev fem utvalgte etuder. Disse spenner fra en atmosfærisk stylisering av søramerikansk karnevalsmusikk til tradisjonell ragtime i Scott Joplins tradisjon, båret frem av en markant og kraftfull og gjennomført teknikk.
Innspillingen avrundes med Kapustins Variasjoner for piano, op. 41, også disse fra 1984. Verket følger den klassiske variasjonsformen, men integrerer en bred jazzpåvirkning.
George Gershwin rakk ikke å komponere en fullstendig syklus på 24 preludier for solopiano, der ble han avbrutt av en alt for tidlig reise ut av vår tid, i en alder av bare 38 år. Jeg tenker alltid når stor musikksmeder går bort før sin tid, at der gikk vi glipp av mye god musikk. Det var en digresjon. Han ferdigstilte i alt åtte preludier, hvorav de tre første ble publisert samlet i 1925 som 3 Preludes. På 1950-tallet bearbeidet Earl Wild materialet på dette videre etter Gershwin og utga to samlinger med egne versjoner av Gershwins sanger.
Medvedev spiller her Gershwin med en selvfølgelighet som komponisten nok ville satt stor pris på. Dette er fremføring på høyt nivå. Han har et uttrykk og en flyt i spillet som smitter over på oss som lyttere. Han åpner en dør og slipper oss inn i en verden av musikk, der han tolker mesterverk for oss med kronisk klossete fingre. Dette er jazz med et noe klassisk uttrykk.
Så oppsummert, om du liker musikk, skaff deg denne. Det er de som bruker terningens tilfeldig flukt over bordet, som et rent tabloid uttrykk for å beskrive kunstneriske prestasjoner og kulturelle opplevelser. Den kan kan man bruke også som en slags metafor her. Den terning med nok øyne til dette nivået, er ikke produsert enda. Den ville i så fall betydd. Gå rett i mål, du har vunnet!
Nikolai Kapustin (1937–2020) Piano Sonata No. 2, Op. 54
George Gershwin (1898–1937) 3 Preludes
Nikolai Kapustin from 8 Concert Études, Op. 40
Earl Wild (1915–2010)7 Virtuoso Etudes after George Gershwin
Nikolai Kapustin Variations for piano, Op. 4
Laget av ScaleFlow.
.jpg)
