Festspillene i Kristiansund avsluttet med Palmeris «Misa Tango», Piazzolla, kor, kvartett og argentinske rytmerDet var musikken, ikke talene, som fikk avslutte Festspillene i Kristiansund søndag. I Nordlandet kirke ble årets festival avrundet med et program der den klassiske kirkemusikkens former møtte den argentinske tangoens rytmiske språk. Sentralt sto Martín Palmeris «Misa a Buenos Aires», bedre kjent som «Misa Tango», framført med Festspillkoret, solist, piano, bandoneon, kontrabass og Kristiansund Festivalkvartett.
Festspillene med en flott avslutning med musikk og dans. Foto: Erik Aukan / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementDet var musikken, ikke talene, som fikk avslutte Festspillene i Kristiansund søndag. I Nordlandet kirke ble årets festival avrundet med et program der den klassiske kirkemusikkens former møtte den argentinske tangoens rytmiske språk. Sentralt sto Martín Palmeris «Misa a Buenos Aires», bedre kjent som «Misa Tango», framført med Festspillkoret, solist, piano, bandoneon, kontrabass og Kristiansund Festivalkvartett.
Avslutningskonserten var lagt opp med lite snakk mellom numrene. I stedet fikk programmet utvikle seg gjennom selve musikken. Tangoen var den gjennomgående forbindelsen, fra Astor Piazzollas «Oblivion» til Palmeris messe, og de to tangodanserne Steinar Refsdal og Cyrena Drusine gjorde tangoens fysiske og sceniske side til en del av konsertuttrykket.
Dermed ble det også en avslutning som skilte seg fra en tradisjonell kirkekonsert. Tangoens synkoper, markerte aksenter og stadige veksling mellom framdrift og tilbakeholdenhet ble satt opp mot kirkerommets akustikk og med koret i bakgrunnen. Det ga et musikalsk møte mellom to tradisjoner som i utgangspunktet kan synes å stå langt fra hverandre, men som hos Palmeri er skrevet inn i den samme formen.
Martín Palmeri skrev «Misa a Buenos Aires» i 1996. Komponisten tar utgangspunkt i den latinske messeteksten og dens tradisjonelle hoveddeler, men lar musikken følge tangoens harmoniske, melodiske og rytmiske språk. Det var koret som fremførte den latinske og greske messeteksten, slik som «kyrie eleison».
Det er nettopp denne kombinasjonen som har gjort verket kjent internasjonalt. Formen og teksten tilhører den vestlige kirkemusikktradisjonen, mens mye av det musikalske materialet peker mot Argentina og tangoen.
Det innebærer mer enn at en vanlig messe får et rytmisk akkompagnement. Tangoens særtrekk ligger inne i selve komposisjonen. Rytmen kan være stramt markert, men samtidig fleksibel. Frasene kan strekke seg over pulsen før musikken igjen samler seg i tydelige aksenter. Harmonikken beveger seg mellom spenning og oppløsning på en måte som gir musikken både mørke og framdrift.
For publikum krever det ingen forkunnskaper i verken tango eller kirkemusikk. Kontrasten er umiddelbart hørbar: Koret representerer den store, kollektive klangen, mens tangoensemblet gir musikken en mer konsentrert rytmisk nerve.
I sentrum for mye av dette står bandoneonet.
Bandoneonet er nært forbundet med argentinsk tango, og under konserten var instrumentet i hendene på Åsbjørg Ryeng. Sammen med Sverre Indris Joner på piano og Steinar Haugerud på kontrabass dannet hun den instrumentale tangokjernen.
Bandoneonet kan ved første øyekast minne om et trekkspill, men instrumentets klang og spillemåte har en annen karakter. Tonen oppstår når belgen trekker eller presser luft gjennom instrumentets tunger. Musikeren kan dermed forme tonen gjennom selve belgbevegelsen. Det gir mulighet for raske skifter mellom korte, markerte toner og lange linjer med stor dynamisk spennvidde.
I tangoen har instrumentet en rolle som både rytmisk og melodisk stemme. Det kan markere pulsen, kommentere melodien eller selv føre den. I kombinasjon med pianoets tydelige anslag og kontrabassens fundament oppstår den karakteristiske balansen mellom presisjon og elastisitet som er sentral i tangoen.
At dette ensemblet ble kombinert med Kristiansund Festivalkvartett, gjorde samtidig den klassiske siden av prosjektet tydelig. Strykerklangen tilfører lange linjer og et bredere harmonisk register, mens tangoinstrumentene kan arbeide mer direkte med puls og aksenter.
Det er i denne kombinasjonen mye av ideen bak avslutningskonserten ligger.
Programmet omfattet også Astor Piazzollas «Oblivion», et av komponistens mest kjente lyriske verk.
Piazzolla er en sentral skikkelse i utviklingen av tango nuevo, der den tradisjonelle tangoen ble utvidet gjennom impulser fra klassisk musikk og jazz. Hos Piazzolla er tangoen derfor ikke bare dansemusikk. Den fungerer også som konsertmusikk, med større harmonisk frihet, kontrapunkt og mer utviklede kompositoriske forløp.
«Oblivion» viser en annen side av tangoen enn den mest rytmisk pågående. Her ligger tyngdepunktet i den lange melodiske linjen. Pulsen finnes under overflaten, men uttrykket er tilbakeholdent. Melodien beveger seg over et harmonisk grunnlag som stadig skifter farge uten å miste sin tydelige retning.
Plasseringen av Piazzolla i samme konsert som Palmeri var derfor musikalsk naturlig. Begge bruker tangoen som utgangspunkt for konsertmusikk, men på forskjellige måter. Hos Piazzolla står den instrumentale tangoen sentralt. Hos Palmeri blir tangospråket ført inn i en stor vokal og sakral form.
For Festspillkoret innebar «Misa Tango» andre krav enn mye tradisjonelt kirkekorrepertoar.
Koret var regionalt sammensatt og hadde Paul-André Nilsen Grande som kormester og Rune Tylden som repetitør. Under konserten var det Eva Holm Foosnæs som dirigerte det samlede ensemblet.
I et verk som dette må dirigenten holde sammen flere musikalske funksjoner samtidig. Koret skal artikulere den latinske teksten på en god og gjenkjennende måte, men må også forholde seg presist til tangoens rytmiske mønstre. Strykerne skal inngå i helheten uten at musikken mister den rytmiske profilen, og piano, bandoneon og kontrabass må kunne beholde tangoens egenart innenfor et stort ensemble.
Det krever en annen rytmisk bevissthet enn når et kor arbeider med musikk der fraseringen først og fremst følger teksten.
Tangoens puls er ofte tydelig, men den er ikke mekanisk. Små forskyvninger, synkoper og aksenter er avgjørende for karakteren. En synkope betyr enkelt sagt at trykket legges et annet sted enn lytteren først forventer. Det skaper spenning og framdrift. Når et stort kor skal synge innenfor et slikt rytmisk mønster, må konsonanter, innsatser og avslutninger være presise. Ellers forsvinner mye av tangoens særpreg.
Samtidig må presisjonen ikke føre til at de melodiske linjene blir oppstykket. Det er denne balansen mellom rytme og frase som er en av verkets sentrale utfordringer.
Birgitte Velsvik hadde solistrollen i avslutningskonserten.
Soliststemmen får en annen funksjon enn koret. Der koret kan bygge store klangflater og markere verkets form, kan solisten arbeide mer individuelt med tekst, frasering og melodisk retning. Kontrasten mellom én stemme og det samlede koret blir dermed en viktig del av verkets dynamikk.
I en kirke kommer også akustikken inn som en egen faktor. Et stort kor kan fylle rommet med en bred klang, mens mindre besetninger og enkeltstemmer framstår mer direkte. Når tangoens forholdsvis presise rytmiske språk plasseres i et rom med etterklang, må tempo, artikulasjon og dynamikk avveies slik at detaljene ikke forsvinner.
Det gjelder særlig i partier der mange stemmer og instrumenter arbeider samtidig.
Konserten var ikke begrenset til det rent musikalske. Steinar Refsdal og Cyrena Drusine deltok som tangodansere og tilføyde en scenisk dimensjon til programmet.
Det var et vesentlig grep fordi tangoens musikk og dans historisk henger tett sammen. Mange av rytmene som i en konsertsal kan oppfattes som musikalske figurer, har samtidig en fysisk funksjon. Pauser, aksenter, plutselige retningsskifter og forskyvninger i pulsen kan høres i ensemblet og ses i dansen.
Når danserne ble en del av konsertbildet, ble denne forbindelsen synlig.
Tango er heller ikke en dans der bevegelsen nødvendigvis følger hvert enkelt slag på en forutsigbar måte. Mye av uttrykket ligger i forventningen før neste bevegelse, i oppbremsingen og i den kontrollerte overgangen mellom stillstand og framdrift. Det har en klar parallell i musikken.
Dermed fikk konserten et visuelt element uten at det sto løsrevet fra programmet. Dansen sprang ut av det samme rytmiske materialet som musikerne arbeidet med.
Det mest karakteristiske ved avslutningsprogrammet var sammensetningen.
På den ene siden sto Festspillkoret, en klassisk strykekvartett, dirigent og solist. På den andre siden sto piano, kontrabass og bandoneon med tangoen som musikalsk utgangspunkt. I tillegg kom danserne.
Det kunne ha blitt flere parallelle uttrykk. I stedet var programmet bygget rundt musikk der forbindelsene allerede finnes.
Palmeris messe er selve hovedeksemplet. Den latinske teksten og messeformen er hentet fra en flere hundre år gammel europeisk kirkemusikalsk tradisjon, sist endret under det andre vatikankonsil i 1960-årene. Tangoens rytmikk og klangverden har sitt tyngdepunkt i Argentina og særlig Buenos Aires. Komponisten forsøker ikke å skjule motsetningen mellom dem. Han bruker den.
Det gjør også bandoneonet til mer enn en effekt eller et eksotisk innslag. Instrumentet blir en nødvendig del av verkets musikalske identitet.
Det samme gjelder tangoens rytme. Den ligger ikke utenpå den sakrale formen, men påvirker hvordan teksten, melodiene og harmonikken beveger seg.
Festspillenes siste konsert ble gjennomført uten omfattende taler og muntlige forklaringer mellom de musikalske innslagene. Det gjorde at overgangen mellom verkene og besetningene kunne bære konserten.
For en avslutningskonsert er det et tydelig valg.
Et festspill kan oppsummeres fra scenen med takksigelser, tilbakeblikk og presentasjoner. I Nordlandet kirke var hovedvekten i stedet lagt på framføringen. Det var Festspillkoret, Kristiansund Festivalkvartett, solisten, tangomusikerne og danserne som sto for avslutningen.
Med Eva Holm Foosnæs som dirigent, Birgitte Velsvik som solist, Sverre Indris Joner ved pianoet, Åsbjørg Ryeng på bandoneon og Steinar Haugerud på kontrabass ble tangoensemblet knyttet sammen med kvartetten og koret. Steinar Refsdal og Cyrena Drusine gjorde samtidig den argentinske dansetradisjonen synlig i kirkerommet. Bak korets arbeid sto også kormester Paul-André Nilsen Grande og repetitør Rune Tylden.
Programmet tok dermed Festspillene ut med et verk som i seg selv bygger på et møte: mellom Buenos Aires og den europeiske kirkemusikken, mellom kortradisjon og tango, og mellom en fast liturgisk tekst og et rytmisk språk utviklet i en helt annen musikalsk sammenheng.
Søndag var dette møtet flyttet til Nordlandet kirke i Kristiansund. Festspillenes avslutning ble i år uttrykt igjennom musikken og dansen.
Jeg kan også bearbeide denne til en enda lengre Applausen-reportasje på 2 500–3 500 ord, dersom du gir meg egne observasjoner fra konserten, for eksempel publikumsoppslutning, hvordan koret og solisten faktisk låt, særskilte høydepunkter og hva som skjedde i kirkerommet før og etter framføringen.
Det var musikken, ikke talene, som fikk avslutte Festspillene i Kristiansund søndag. I Nordlandet kirke ble årets festival avrundet med et program der den klassiske kirkemusikkens former møtte den argentinske tangoens rytmiske språk. Sentralt sto Martín Palmeris «Misa a Buenos Aires», bedre kjent som «Misa Tango», framført med Festspillkoret, solist, piano, bandoneon, kontrabass og Kristiansund Festivalkvartett.
Avslutningskonserten var lagt opp med lite snakk mellom numrene. I stedet fikk programmet utvikle seg gjennom selve musikken. Tangoen var den gjennomgående forbindelsen, fra Astor Piazzollas «Oblivion» til Palmeris messe, og de to tangodanserne Steinar Refsdal og Cyrena Drusine gjorde tangoens fysiske og sceniske side til en del av konsertuttrykket.
Dermed ble det også en avslutning som skilte seg fra en tradisjonell kirkekonsert. Tangoens synkoper, markerte aksenter og stadige veksling mellom framdrift og tilbakeholdenhet ble satt opp mot kirkerommets akustikk og med koret i bakgrunnen. Det ga et musikalsk møte mellom to tradisjoner som i utgangspunktet kan synes å stå langt fra hverandre, men som hos Palmeri er skrevet inn i den samme formen.
Martín Palmeri skrev «Misa a Buenos Aires» i 1996. Komponisten tar utgangspunkt i den latinske messeteksten og dens tradisjonelle hoveddeler, men lar musikken følge tangoens harmoniske, melodiske og rytmiske språk. Det var koret som fremførte den latinske og greske messeteksten, slik som «kyrie eleison».
Det er nettopp denne kombinasjonen som har gjort verket kjent internasjonalt. Formen og teksten tilhører den vestlige kirkemusikktradisjonen, mens mye av det musikalske materialet peker mot Argentina og tangoen.
Det innebærer mer enn at en vanlig messe får et rytmisk akkompagnement. Tangoens særtrekk ligger inne i selve komposisjonen. Rytmen kan være stramt markert, men samtidig fleksibel. Frasene kan strekke seg over pulsen før musikken igjen samler seg i tydelige aksenter. Harmonikken beveger seg mellom spenning og oppløsning på en måte som gir musikken både mørke og framdrift.
For publikum krever det ingen forkunnskaper i verken tango eller kirkemusikk. Kontrasten er umiddelbart hørbar: Koret representerer den store, kollektive klangen, mens tangoensemblet gir musikken en mer konsentrert rytmisk nerve.
I sentrum for mye av dette står bandoneonet.
Bandoneonet er nært forbundet med argentinsk tango, og under konserten var instrumentet i hendene på Åsbjørg Ryeng. Sammen med Sverre Indris Joner på piano og Steinar Haugerud på kontrabass dannet hun den instrumentale tangokjernen.
Bandoneonet kan ved første øyekast minne om et trekkspill, men instrumentets klang og spillemåte har en annen karakter. Tonen oppstår når belgen trekker eller presser luft gjennom instrumentets tunger. Musikeren kan dermed forme tonen gjennom selve belgbevegelsen. Det gir mulighet for raske skifter mellom korte, markerte toner og lange linjer med stor dynamisk spennvidde.
I tangoen har instrumentet en rolle som både rytmisk og melodisk stemme. Det kan markere pulsen, kommentere melodien eller selv føre den. I kombinasjon med pianoets tydelige anslag og kontrabassens fundament oppstår den karakteristiske balansen mellom presisjon og elastisitet som er sentral i tangoen.
At dette ensemblet ble kombinert med Kristiansund Festivalkvartett, gjorde samtidig den klassiske siden av prosjektet tydelig. Strykerklangen tilfører lange linjer og et bredere harmonisk register, mens tangoinstrumentene kan arbeide mer direkte med puls og aksenter.
Det er i denne kombinasjonen mye av ideen bak avslutningskonserten ligger.
Programmet omfattet også Astor Piazzollas «Oblivion», et av komponistens mest kjente lyriske verk.
Piazzolla er en sentral skikkelse i utviklingen av tango nuevo, der den tradisjonelle tangoen ble utvidet gjennom impulser fra klassisk musikk og jazz. Hos Piazzolla er tangoen derfor ikke bare dansemusikk. Den fungerer også som konsertmusikk, med større harmonisk frihet, kontrapunkt og mer utviklede kompositoriske forløp.
«Oblivion» viser en annen side av tangoen enn den mest rytmisk pågående. Her ligger tyngdepunktet i den lange melodiske linjen. Pulsen finnes under overflaten, men uttrykket er tilbakeholdent. Melodien beveger seg over et harmonisk grunnlag som stadig skifter farge uten å miste sin tydelige retning.
Plasseringen av Piazzolla i samme konsert som Palmeri var derfor musikalsk naturlig. Begge bruker tangoen som utgangspunkt for konsertmusikk, men på forskjellige måter. Hos Piazzolla står den instrumentale tangoen sentralt. Hos Palmeri blir tangospråket ført inn i en stor vokal og sakral form.
For Festspillkoret innebar «Misa Tango» andre krav enn mye tradisjonelt kirkekorrepertoar.
Koret var regionalt sammensatt og hadde Paul-André Nilsen Grande som kormester og Rune Tylden som repetitør. Under konserten var det Eva Holm Foosnæs som dirigerte det samlede ensemblet.
I et verk som dette må dirigenten holde sammen flere musikalske funksjoner samtidig. Koret skal artikulere den latinske teksten på en god og gjenkjennende måte, men må også forholde seg presist til tangoens rytmiske mønstre. Strykerne skal inngå i helheten uten at musikken mister den rytmiske profilen, og piano, bandoneon og kontrabass må kunne beholde tangoens egenart innenfor et stort ensemble.
Det krever en annen rytmisk bevissthet enn når et kor arbeider med musikk der fraseringen først og fremst følger teksten.
Tangoens puls er ofte tydelig, men den er ikke mekanisk. Små forskyvninger, synkoper og aksenter er avgjørende for karakteren. En synkope betyr enkelt sagt at trykket legges et annet sted enn lytteren først forventer. Det skaper spenning og framdrift. Når et stort kor skal synge innenfor et slikt rytmisk mønster, må konsonanter, innsatser og avslutninger være presise. Ellers forsvinner mye av tangoens særpreg.
Samtidig må presisjonen ikke føre til at de melodiske linjene blir oppstykket. Det er denne balansen mellom rytme og frase som er en av verkets sentrale utfordringer.
Birgitte Velsvik hadde solistrollen i avslutningskonserten.
Soliststemmen får en annen funksjon enn koret. Der koret kan bygge store klangflater og markere verkets form, kan solisten arbeide mer individuelt med tekst, frasering og melodisk retning. Kontrasten mellom én stemme og det samlede koret blir dermed en viktig del av verkets dynamikk.
I en kirke kommer også akustikken inn som en egen faktor. Et stort kor kan fylle rommet med en bred klang, mens mindre besetninger og enkeltstemmer framstår mer direkte. Når tangoens forholdsvis presise rytmiske språk plasseres i et rom med etterklang, må tempo, artikulasjon og dynamikk avveies slik at detaljene ikke forsvinner.
Det gjelder særlig i partier der mange stemmer og instrumenter arbeider samtidig.
Konserten var ikke begrenset til det rent musikalske. Steinar Refsdal og Cyrena Drusine deltok som tangodansere og tilføyde en scenisk dimensjon til programmet.
Det var et vesentlig grep fordi tangoens musikk og dans historisk henger tett sammen. Mange av rytmene som i en konsertsal kan oppfattes som musikalske figurer, har samtidig en fysisk funksjon. Pauser, aksenter, plutselige retningsskifter og forskyvninger i pulsen kan høres i ensemblet og ses i dansen.
Når danserne ble en del av konsertbildet, ble denne forbindelsen synlig.
Tango er heller ikke en dans der bevegelsen nødvendigvis følger hvert enkelt slag på en forutsigbar måte. Mye av uttrykket ligger i forventningen før neste bevegelse, i oppbremsingen og i den kontrollerte overgangen mellom stillstand og framdrift. Det har en klar parallell i musikken.
Dermed fikk konserten et visuelt element uten at det sto løsrevet fra programmet. Dansen sprang ut av det samme rytmiske materialet som musikerne arbeidet med.
Det mest karakteristiske ved avslutningsprogrammet var sammensetningen.
På den ene siden sto Festspillkoret, en klassisk strykekvartett, dirigent og solist. På den andre siden sto piano, kontrabass og bandoneon med tangoen som musikalsk utgangspunkt. I tillegg kom danserne.
Det kunne ha blitt flere parallelle uttrykk. I stedet var programmet bygget rundt musikk der forbindelsene allerede finnes.
Palmeris messe er selve hovedeksemplet. Den latinske teksten og messeformen er hentet fra en flere hundre år gammel europeisk kirkemusikalsk tradisjon, sist endret under det andre vatikankonsil i 1960-årene. Tangoens rytmikk og klangverden har sitt tyngdepunkt i Argentina og særlig Buenos Aires. Komponisten forsøker ikke å skjule motsetningen mellom dem. Han bruker den.
Det gjør også bandoneonet til mer enn en effekt eller et eksotisk innslag. Instrumentet blir en nødvendig del av verkets musikalske identitet.
Det samme gjelder tangoens rytme. Den ligger ikke utenpå den sakrale formen, men påvirker hvordan teksten, melodiene og harmonikken beveger seg.
Festspillenes siste konsert ble gjennomført uten omfattende taler og muntlige forklaringer mellom de musikalske innslagene. Det gjorde at overgangen mellom verkene og besetningene kunne bære konserten.
For en avslutningskonsert er det et tydelig valg.
Et festspill kan oppsummeres fra scenen med takksigelser, tilbakeblikk og presentasjoner. I Nordlandet kirke var hovedvekten i stedet lagt på framføringen. Det var Festspillkoret, Kristiansund Festivalkvartett, solisten, tangomusikerne og danserne som sto for avslutningen.
Med Eva Holm Foosnæs som dirigent, Birgitte Velsvik som solist, Sverre Indris Joner ved pianoet, Åsbjørg Ryeng på bandoneon og Steinar Haugerud på kontrabass ble tangoensemblet knyttet sammen med kvartetten og koret. Steinar Refsdal og Cyrena Drusine gjorde samtidig den argentinske dansetradisjonen synlig i kirkerommet. Bak korets arbeid sto også kormester Paul-André Nilsen Grande og repetitør Rune Tylden.
Programmet tok dermed Festspillene ut med et verk som i seg selv bygger på et møte: mellom Buenos Aires og den europeiske kirkemusikken, mellom kortradisjon og tango, og mellom en fast liturgisk tekst og et rytmisk språk utviklet i en helt annen musikalsk sammenheng.
Søndag var dette møtet flyttet til Nordlandet kirke i Kristiansund. Festspillenes avslutning ble i år uttrykt igjennom musikken og dansen.
Jeg kan også bearbeide denne til en enda lengre Applausen-reportasje på 2 500–3 500 ord, dersom du gir meg egne observasjoner fra konserten, for eksempel publikumsoppslutning, hvordan koret og solisten faktisk låt, særskilte høydepunkter og hva som skjedde i kirkerommet før og etter framføringen.
En nesten ti meter lang småbåt fra det berømte Gokstadfunnet i Vestfold skal lånes ut til Moesgaard Museum utenfor Århus i Danmark. Riksantikvaren har gitt tillatelse til at den over tusen år gamle båten kan føres ut av Norge. Utlånet kan vare i opptil ti år, men norske myndigheter understreker at den sjeldne kulturskatten skal tilbake.
Møre og Romsdal har et betydelig antall registrerte steinalderboplasser, men funnene er ujevnt fordelt. Skyldes det hvor menneskene faktisk levde, eller hvor arkeologene har lett? Dette var et av hovedspørsmålene da Kristoffer Dahle og Carl Fredrik Vemmestad fra Møre og Romsdal fylkeskommune presenterte utfordringer og nye satsingsområder under årets AMR-konferanse i Kristiansund. Et nytt faglig program for steinalderen er under utvikling.
Laget av ScaleFlow.
