Når Mads Ousdal snakker om teaterets situasjon i Norge, gjør han det uten omsvøp. Det handler ikke bare om rammevilkår, men om en grunnleggende forskyvning i hvordan kunst vurderes og forstås.

Han utdyper først det økonomiske presset:

– Se bare på diskusjonen i Oslo nå med dette Oslo Nye Teater, hvordan det blir snakket om og behandlet i bystyret. Fra å være et viktig teater har det blitt et næringslivsforetak som de bare teller resultatene på.

Det han peker på, er en overgang fra kulturpolitikk til bedriftsøkonomisk tenkning. Teateret vurderes ikke lenger primært ut fra sitt kunstneriske mandat og kvaliteter, men etter målbare resultater:

– Hvis ikke det tjener penger, så kan ikke … altså det har blitt en kjøp-og-selg-materiell som de diskuterer ganske skjødesløst.

Her ligger også hans kritikk av selve premisset:

– At det å lage kunst og kultur skal ha et overordnet mål om å tjene penger, det er en vanskelig kombinasjon.

Han avviser ikke at økonomi spiller en rolle, men understreker behovet for politisk vilje og forståelse:

– Man trenger insentiver og man trenger politikere som støtter opp om at kunst og kultur er viktig.

Tapet av den offentlige arenaen

Ousdal peker videre på en mindre synlig, men vesentlig endring: teaterets rolle som sosial og politisk møteplass er svekket.

– Før var premieren en arena hvor politikere kunne koble seg på kulturlivet og bli sett.

Dette var ikke bare symbolsk, men en del av kulturens plass i offentligheten. Nå er denne funksjonen i ferd med å forsvinne:

– De trenger ikke den arenaen lenger. Det kommer ikke politikere på premierer.

Forklaringen ligger i medieutviklingen:

– Nå kan de gjøre det hver dag gjennom sosiale medier.

Konsekvensen er at teateret mister en direkte kobling til makt og offentlighet – og dermed også noe av sin politiske tyngde.

Kulturforakt og politisk fravær

Ousdal går lenger og peker på en holdningsendring:

– Vi får en kulturforakt i politikken i dag.

Han viser til hvordan kultur i liten grad prioriteres i den offentlige samtalen:

– Det er merkelig å se en valgkamp hvor ikke kultur nevnes en gang.

Når kultur først omtales, opplever han det som overfladisk:

– De gangene det blir snakket om, så er det med et smil om munnen og et sitat fra Peer Gynt.

Her beskriver han en form for symbolsk anerkjennelse uten reelt innhold – kultur brukes som pynt, ikke som politikk.

Det indre presset – ytringsrommet snevres inn

Samtidig peker Ousdal på en utvikling innenfor teaterfeltet selv. Presset er ikke bare økonomisk og politisk, men også kulturelt og normativt.

– Teateret har blitt en mer politisk korrekt arena.

Han problematiserer dette som en innsnevring av kunstens handlingsrom:

– I stedet for et fritt scenerom for nye ideer, blir det snevret inn av mange krefter som skal ha sin plass.

Dette knytter han til bredere samfunnsstrømninger:

– Evnen til å tale fritt blir snevret inn av reaksjoner og polarisering.

For Ousdal er dette en grunnleggende utfordring for scenekunsten:

– Det er i scenerommet man skal utforske, utfordre og provosere.

Tilbake til kjernepunktet

I møte med disse utviklingene vender han tilbake til det han ser som teaterets kjerne:

– Møtet mellom publikum og scene er selve atomet i det vi driver med.

Det er her teateret enten overlever eller mister sin funksjon. Ikke i budsjetter, ikke i politiske markeringer, men i det konkrete møtet og kommunikasjonen med publikum.

Slik tegner Ousdal et bilde av en kunstform som står i et spenn mellom økonomisk press, politisk fravær og interne begrensninger. Derimot har teateret fortsatt har sitt fundament intakt, dersom det får virke på egne premisser.

‍