Etter en verdig innledning rundt hans Majestet Kong Harald V bortgang og dertilhørende et minutt stillhet. Ble tonen for selve forestillingen satt av karakteren Alexander, levendegjort av Conrad James McLean, som resiterte de kjente linjene om livets syv akter og menneskets omskiftelige roller. La det være sagt med en gang. McLean leverer en overbevisende fremstilling av den fantasifulle og søkende gutten Alexander.

Den fargerike familien Ekdahls verden

I forestillingens første del ble publikum invitert inn til den livlige og fargerike teaterfamilien Ekdahl under en overdådig julefeiring. Teaterdirektøren Oscar Ekdahl holdt sin tradisjonsrike juletale, en programerklæring for teatrets evne til å lindre livets realiteter. Kort tid etter rammes familien av tragedie da Oscar blir syk og dør. På dødsleiet formidlet han sitt siste ønske til sin kone Emilie og barna om at Alexander skal arve teateret.

Tidlig i stykket legger jeg merke til et levende og lekende samspill mellom McLean i rollen som Alexander, Annette Sissener Amundsen som Tjenestepiken Maj og Anne Wiig som Fanny. I en scene der man ser hvor knyttet disse rollefigurene er til hverandre. Skuespillerne gjør dette forholdet høyst levende.

Den fysiske scenen fremstår klassisk, og gir en flott ramme rundt stykket.

Overgangen til biskopens asketiske tyranni

Vi blir dratt inn i et brutalt skifte i atmosfæren etter Emilies, Fanny og Alexanders mor, sitt gjengifte med biskop Edvard Vergerus. Det fargerike og tekstilrike universet erstattes av en dempet, grå og asketisk tilværelse i biskopens hus, blottet for møbler og personlige eiendeler. Biskopen stiller ufravikelige krav om at fortiden skal utslettes.

– Jeg vil at du og barna dine skal komme til mitt hus uten eiendeler.

Han insisterer på at de skal legge sitt liv bak seg, og viser tidlig psykopatiske trekk.

I dette grå rommet etablerer biskopens søster, Henrietta Vergerus som spilles av Johanna Mørch, et militaristisk regime basert på renslighet og punktlighet. Når Emilie forsøker å beskytte sine barn, slår Henrietta fast husets ufravikelige orden, at der bestemmer hun. Per Egil Askes dobbeltrolle som både den aldrende teaterdirektøren Oscar Ekdahl og biskop Edvard Vergerus, må nevnes. Han gir liv til barna Fanny og Alexanders biologiske far og deres tyranniske stefar, og han lykkes med å skape en ubehagelig, men fascinerende psykologisk gjenklang på scenen.

I første akt gir Aske teaterdirektør Oscar en varm, livstrett, men brennende humanisme. Hans skildring av den døende direktøren er preget av en verdig sårbarhet, og replikkene leveres med en mild og god hengivenhet

Når han i neste rolle trer inn i biskopens grå embetsdrakt, er transformasjonen total. Den lune fortellerstemmen er erstattet av en kald, og kynisk presisjon. Hans autoritære biskop Vergerus er ikke en ensidig karikatur av ondskap, men en dypt ubehagelig realisering av et menneske som oppriktig tror at hans sadisme er en form for kjærlighet.

‍Psykologisk maktkamp og visuelle skyggevirkninger

I forestillingen skapes gripende skyggeeffekter som underbygger den overnaturlige og psykologiske frykten i huset. Conrad James McLean leverer i denne delen av stykket en intens tolkning av Alexander, som hjemsøkes av spøkelsene til biskopens druknede døtre.

Konfrontasjonen mellom biskopen og Alexander utgjør forestillingens dramatiske kjerne, der Per Egil Aske gestalter en nådeløs og autoritær skikkelse som utøver fysisk avstraffelse i kjærlighetens navn:

– Jeg hater deg ikke. Jeg elsker deg.

Emilie, spilt med økende desperasjon av Kirsti Torhaug, innser etter hvert biskopens sanne natur og det fellen hun har fanget seg selv og barna i.

Oppløsning, hevn og teatrets kraft

Forestillingens andre del bringer en vending gjennom familiens motstand og påvirkning utenfra. Isak Jacobi, spilt av Lars Melsæter Rydjord, bidrar til å utfordre biskopens autoritet ved å kjøpe opp hans personlige gjeld. På den andre side er det trivelig å se hvordan Marit Østbye er en moderlig stabilisator som fru Ekdahl, som mor og bestemor.

Anette Sissener Amundsen gestalter først den unge tjenestepiken Maj i det Ekdahlske hjemmet. En rolle preget av jordnær varme, uskyld og sanselig livsglede under familiens julefeiring, og kanskje en smule naiv når Gustav Adolf skrur på sjarmen. Kontrasten blir stor til hennes rolle i andre del, der hun trer frem som den innelåste og farlige Ismael.

Forestillingen runder av med en refleksjon over August Strindbergs Et drømspill, som sementerer teatrets posisjon som et grenseløst rom der fantasi og virkelighet sameksisterer, og hvor skuespillerensemblet lykkes i å formidle en dyp medlidenhet med alt levende.

Konklusjon

Dette er teater! Teateret Vårt har et fantastisk ensemble som leverer et gjennomført stykke. Dette er ikke noe lett stykke, men et stykke som trenger tilstedeværelse. Dette gjelder like mye på scene som sal. Scenografi og kostymer leveres med stil. Dette understreker tiden stykke foregår i. Kontrasten mellom de to hjemmene i stykket forsterkes med de flotte kostymene i stykket. Stykket oser av kvalitet, og dette er et toppet lag. Man kan trygt si, her er det kvalitet i alle ledd.

Grunnleggende fakta:

Fanny og Alexander av Ingmar Bergman

Dramatisert av
Arne Lygre

Instruktør
Morten Borgersen

Scenografi og kostymer
‌‍​‌‌‌‍​‍​Milja Salovaara

Lysdesigner
Geir Hovland

Maskør
Stig Wedvik

Teatermaler
Hans Fosby

Medvirkende/roller
Anne Wiig - Fanny
Conrad James McLean - Alexander
Marit Østbye - Helena Ekdahl
Per Egil Aske - Oscar Ekdahl/Biskop Edvard Vergerus
Kirsti Torhaug - Emilie
Johanna Mørck - Alma/Henrietta Vergerus
Bjørnar Lisether Teigen - Gustav Adolf/Aron/spøkelset Esmeralda
Lars Melsæter Rydjord Isak - Jacobi/Spøkelset Paulina
Anette Sissener Amundsen - Maj/Ismael

‍

‍