Det var fullt i salen da dokumentaren «Tilbakereisen til India» ble vist. For Ingrid ble reisen til fødelandet et møte med et India hun tidligere ikke hadde ønsket å oppsøke. For datteren Maria ble den en anledning til å forstå mer av familiens historie.
Tilbakereisen til India. Blant gjestene under premierevisningen kom fv: skuespiller og regissør Nasrulla Qureshi, Matgründer Sarita Sehjpal, Maria Kruse Småge, Ingrid Kruse Fevåg og Chand Torsvik
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementDa Ingrid var liten, ønsket adoptivforeldrene å ta henne med tilbake til India. Det ville hun ikke. Hun hadde kommet til Norge som baby og oppfattet Norge som hjemlandet sitt. Opphavet i India var en del av historien hennes, men ikke noe hun ønsket å oppsøke.
Den holdningen sto lenge fast.
– Jeg hadde kommet til Norge for å bli. Jeg ville ikke prate om det. Jeg kom da jeg var fem måneder gammel, og tenkte jeg var ferdig snakka om det, sier Ingrid.
Datteren Maria ble etter hvert mer interessert i morens biologiske bakgrunn enn moren selv var. Hun begynte å stille spørsmål. Ingrid brukte rundt to år på å bestemme seg for om hun skulle reise. Det endte opp til slutt med at mor og datter dro sammen.
– Man reiser heller ikke tilbake bare til et sted. Man reiser tilbake til en del av seg selv, sier Ingrid.
Opptakene fra reisen utgjorde rundt seks timer. De ble senere bearbeidet til en dokumentar på 32 minutter. Magnus Rotås er regissør og mannen som satte materialet sammen til den ferdige filmen.
Filmens tydeligste grep er kontrastene mellom Norge og India, det er mellom fattigdom og velstand, den norske hverdagen Ingrid kjenner og landet hun biologisk kommer fra.
India møtte dem umiddelbart med forskjeller. Trafikken, språket, varmen, folkemengdene og kjønnsrollene gjorde inntrykk. En sykkeltur tidlig under oppholdet ble viktig fordi Ingrid og Maria på kort tid fikk se mye av byen og hverdagslivet.
Turen ga dem også et konkret møte med forskjellene i levekår. Senere fikk de vite at en eldre mann som hadde syklet dem gjennom byen, selv bodde under svært enkle forhold. Han eide et par sandaler og bodde og sov i sykkeltaxien sin. Opplevelsen skapte spørsmål om deres egen rolle som relativt velstående besøkende. De tenkte mye på sykkeltaxien, og resonerte seg frem til at de hadde hjulpet mannen ved å betale ham for å sykle rundt med dem.
India viste seg samtidig vanskelig å beskrive med én fortelling. Fattigdommen var omfattende og synlig, men de møtte også velstående og høyt utdannede mennesker og moderne miljøer. Religionens plass i samfunnet var langt mer synlig enn Ingrid og Maria var vant til fra Norge. Det samme gjaldt tradisjonelle kjønnsroller.
India har fremdeles sterke sosiale skiller, og kastesystemets historiske og sosiale betydning ligger fortsatt som en del av bakteppet i landet.
Da Applausen spurte Ingrid og Maria om kulturmøtet de hadde med India, trakk Ingrid særlig fram kvinnenes stilling.
– Forskjellene var veldig store. Du følte at mennene regjerte. Det var de som var sjefen i familien. Jeg og Maria lurte på om vi bare kunne gå oss en tur en kveld. Nei, det kunne vi ikke, fordi de som pleide å være ute om kvelden, var ikke damene, sier Ingrid.
Maria peker på de økonomiske kontrastene.
– Det var masse fattige folk, barn som dessverre levde i slummen, og voksne for så vidt. Det var mye fattigdom, men det var også masse velstående plasser og rike folk som var høyt utdannet. Det var veldig spennende å se de økonomiske forskjellene, sier Maria.
På spørsmålet fra Applausen om hva som overrasket mest, var svaret tydeligere.
Det var menneskene.
– Det var de som var veldig, veldig fattige, som kanskje hadde lite selv. Smilene og hjelpsomheten de ga oss, er vanskelig å beskrive. Det å gi så mye kjærlighet til fremmede som oss, det rørte oss begge, sier Ingrid.
Maria satt igjen med det samme inntrykket. De møtte mennesker som hadde lite materielt, men som likevel viste en mellommenneskelig gjestfrihet de merket seg.
Likhetene mellom Norge og India var vanskeligere å peke ut umiddelbart, men Maria fant likheter mellom moren og India.
Hun konstaterte at inderne de møtte var sterkt familieorienterte, ønsket store familier og tok varmt imot gjester. Ingrid, mente datteren, hadde mer enn nok med den familien hun allerede hadde. Inderne smilte mye, mens et smil fra moren ifølge Maria kunne være vanskeligere å få øye på.
Familiene de besøkte hadde dessuten mange dyr. Indere var veldig glade i kjæledyrene sine. Maria fortalte at hun selv måtte be i årevis før hun fikk en kampfisk. Og mens indisk mat forbindes med et omfattende krydderregister, beskrev hun morens kjøkken som hovedsakelig dominert av salt, pepper og, når det virkelig skulle slås på stortromma, piffikrydder.
Én likhet fant hun likevel:
Både moren og inderne var, som Maria formulerte det, svært «tydelige i trafikken» – i betydningen at hornet gjerne ble brukt flittig og tålmodigheten var begrenset.
Den mest personlige delen av reisen gikk til sykehuset der Ingrid ble født. Hun hadde ingen biologisk mor å oppsøke. Dokumentene ga henne få opplysninger, og på sykehuset fant hun heller ingen nye spor. Hun velger likevel å se morens beslutning ut fra at hun ønsket barnet sitt det beste.
– Jeg tenker at hun ville gjøre det beste for meg. Når hun ikke kunne ta vare på meg, så var adopsjon det rette å gjøre, og det er jeg kjempetakknemlig for, sier Ingrid.
Besøket ble krevende. Å gå rundt på stedet og vite at hennes egen historie hadde begynt der, gjorde et sterkt inntrykk på Ingrid.
En lokal familie ble avgjørende under reisen. Kontakten kom i stand etter at Ingrid skrev i en Facebook-gruppe for nordmenn i India. Gjennom denne kontakten ble de kjent med Alex, hvor familien hjalp dem med språk, praktiske spørsmål og lokalkunnskap.
De var også en støtte da Ingrid oppsøkte sykehuset.
Sterkest sto møtene med fattige barn. På en skole og et hjem for barn fra slummen møtte Ingrid og Maria barn som hadde helt andre materielle forutsetninger enn dem selv. Særlig én jente festet seg hos Ingrid.
– Hun var kjempeglad og så takknemlig for å gå på skolen. Takknemlig for å ha en plass å bo. Takknemlig for å få mat. Den lille jenta har jeg senere ikke hatt én dag uten å tenke på, sier Ingrid.
Den samme dagen hadde de vært på sykehuset, barnehjemmet og skolen. Da de kom tilbake til hotellet, ble inntrykkene for sterke.
Maria forteller også om et barn som kom bort til dem mens de satt på en sykkeltaxi. De fikk beskjed om ikke å dele ut penger, fordi flere raskt ville komme til og situasjonen kunne bli urettferdig og vanskelig å håndtere. Det skapte et konkret dilemma: De hadde mulighet til å gi, men ble rådet til å la være.
– Man vet jo at det finnes fattigdom. Man vet at det er fattige i store deler av verden. Men det var noe med å stå der selv og faktisk se dem inn i øynene og vite hva de må gå gjennom hver dag, sier Maria.
Reisen endret Ingrids forhold til opphavet. Hun formulerer selv skillet mellom den hun var før reisen og den hun ble etterpå:
– Den gamle Ingrid var uinteressert. Den nye Ingrid er takknemlig og reflekterende over det som har med livet å gjøre, fordi jeg fikk et liv med håp, muligheter og kjærlighet i Norge.
Men filmen handler ikke om at Ingrid reiste til India og oppdaget at hun egentlig var indisk. Tvert imot beskriver hun seg som norsk. Det biologiske opphavet og den norske identiteten står side om side.
Maria fortalte også at moren, når folk spør hvor hun kommer fra, gjerne svarer Averøya. Det er ikke nødvendigvis det spørsmålsstilleren egentlig mener, men svaret sier noe vesentlig om hvor Ingrid selv plasserer tilhørigheten sin.
Etter filmvisningen dreide samtalen seg naturlig over på den pågående debatten om internasjonal adopsjon.
Ingrid mener alvorlige og ulovlige forhold må undersøkes og ryddes opp i. Samtidig reagerer hun på det hun oppfatter som en altfor ensidig framstilling av adopsjon, der historiene til adopterte som selv opplever adopsjonen som positiv, får for liten plass. Det er de negative historiene som får stor oppmerksomhet, men Ingrid mener det også må være rom for andre erfaringer.
Hun sitter nå i et erfaringsutvalg knyttet til granskingen av utenlandsadopsjoner og ønsker å bruke sin egen historie i arbeidet.
– Det er viktig å få fram min historie, som fikk et liv med håp, muligheter og kjærlighet. Vi kan ikke ta alle under én kam, sier Ingrid.
Den offentlige debatten har ifølge Ingrid også fått konsekvenser for mennesker rundt de adopterte. Hun forteller at hun har fått telefoner fra adoptivforeldre og besteforeldre som gråter og spør om de har gjort noe galt ved å adoptere.
– Har vi gjort noe kriminelt? Det gjør veldig vondt, sier Ingrid.
Selv forteller hun at hun har mottatt hets, hat og trusler i perioden. Det har ikke fått henne til å trekke seg fra debatten.
– Jeg bryr meg ikke. Min stemme skal fram i den saken. Jeg er drittlei av at det bare er én side som kommer fram, sier Ingrid.
Hun understreker at det finnes mange adopterte som har fått det hun selv beskriver som et verdig liv i Norge. Samtidig mener hun at feil og ulovlige forhold ved internasjonale adopsjoner må undersøkes. For henne handler diskusjonen derfor om å få fram flere erfaringer, ikke om å avvise problemene som er avdekket.
For Ingrid er det samtidig avgjørende at en reise tilbake til fødelandet skjer på den adoptertes premisser.
– Det er viktig at de som er adoptert, føler seg trygge på å gå inn i den veien. Det er en stor emosjonell belastning. Du vet ikke hva du møter, sier hun.
Adoptivforeldrenes ønske om å vise barnet fødelandet er ikke tilstrekkelig. Den adopterte må selv være klar.
– Familie handler ikke bare om biologi. Det handler faktisk om kjærlighet, sier Ingrid.
Leif Ersnes tok ordet fra salen og gratulerte mor og datter som dokumentarfilmdebutanter. Deretter stilte han kveldens naturlige spørsmål:
Hvordan blir oppfølgeren?
Maria innrømmet at tanken allerede har vært diskutert.
– Nå har vi vært der én gang, og vi lærte veldig mye underveis. Når jeg ser filmingen og snakkingen nå, er det nesten så jeg må reise en tur til for å gjøre ting bedre, sier hun med et smil.
De har blant annet fått tilbud om å bo og arbeide noen dager ved skolen for barn fra slummen dersom de vender tilbake. Ingrid var likevel langt mer forsiktig med å love en ny dokumentar.
Andre prosjekter ligger nærmere. Et bokprosjekt er påbegynt, og de ønsker å få dokumentaren vist flere steder. Det arbeides også med muligheten for indisk teksting til et indiskspråklig publikum.
Maria ser dessuten for seg at historien kan føres videre til neste generasjon. Dersom hun selv får barn, ønsker hun å kunne ta dem med til India og vise dem den delen av familiens bakgrunn.
Reisen forandret også måten Ingrid betraktet den norske hverdagen på. Kort tid etter hjemkomsten deltok hun i kommunestyremøte. Problemstillingene som ble diskutert, var vanskelige for henne å ta inn etter det hun nettopp hadde sett.
– Jeg føler egentlig at nordmenn er kravstore. De er utakknemlige, sier Ingrid.
Hun beskriver hvordan møtet med norsk julehandel forsterket reaksjonen. Hun gikk på kjøpesenteret og så folk kjøpe dyre gaver og gå rundt med fulle handleposer. Kontrasten ble stor i forhold til menneskene hun nettopp hadde møtt i India.
Poenget hennes er ikke at norske problemer ikke finnes, men at reisen forskjøv målestokken. Perspektivet hun hadde ble ganske forandret.
– Det viktigste er at vi er sammen med dem vi bryr oss om, sammen med familien. Det er det som betyr noe, ikke om du får den riktige julegaven eller ikke.
Musikken rammet inn filmvisningen. Artisten Chand Torsvik, som i likhet med Ingrid er adoptert fra India, sang både før og etter filmen.
Maria fortalte at de gjennom arbeidet med dokumentaren hadde oppdaget en forbindelse mellom Torsviks og Ingrids adopsjonshistorier: Kvinnen som fulgte Ingrid til flyplassen i New Delhi, var den samme som senere fulgte Torsvik på reisen til Norge.
Torsvik åpnet arrangementet med sangen «Diamanten». Senere vendte han tilbake med en sang som tok utgangspunkt i egne erfaringer som adoptert.
Han fortalte om oppveksten i Namsos, om å ha en annen hudfarge enn de fleste rundt seg og om det å oppleve seg som annerledes. Han begynte å skrive sanger som tenåring, og musikken ble en måte å formulere erfaringene på.
I sangen tok han for seg utenforskap, identitet og det å være adoptert. Torsvik beskrev hvordan det kunne oppleves å være en fremmed i sitt eget liv, samtidig som sangen også handlet om å finne trygghet og stolthet i den man er.
Musikken ga dermed filmvisningen et annet perspektiv på flere av de samme spørsmålene Ingrid og Maria tok opp: Hva betyr biologisk opphav? Hva former tilhørighet? Og hvordan oppleves det å vokse opp som norsk når utseendet samtidig gjør at andre stadig kan stille spørsmål ved hvor man kommer fra?
Også måltidet var en del av arrangementet. Sarita, som er indisk restaurantdriver og gründer fra Kristiansand, sto bak maten og fortalte samtidig om sin egen vei inn i norsk restaurant- og dagligvarebransje.
Etter filmvisningen ble det servert butterchicken med nan og andre tynne brødvarianter. Krydderet ble nok her redusert for å kunne passe litt sartere norske ganer, men samtidig var retten saftig og smakfull. Det er lett å skjønne at slike retter blir populære.
Hun kom til Kristiansand som femåring og har senere bygget opp virksomhet rundt indisk mat. Hun fortalte om etableringen av et ferdigmatmerke, om å bli kjøpt opp av et større konsern og senere at hun bestemte seg for å satse selv og kjøpe merket tilbake.
Mot slutten av arrangementet ble også regissør Magnus Rotås trukket fram. Ingrid og Maria understreket at dokumentaren ikke ville blitt til uten ham.
Det var Rotås som tok de mange timene med opptak og satte materialet sammen til en film. Han fikk overrakt blomster som takk.
Filmen ender ikke med et svar på hvor Ingrid egentlig hører hjemme. Det spørsmålet har hun i stor grad allerede besvart selv.
Hun er norsk. Hun kommer fra Averøya. Hun er adoptert fra India. Reisen endret ikke disse opplysningene, men den endret forholdet mellom dem og gav Ingrid et nytt perspektiv på livet.
Den Ingrid som i mange år ikke ønsket å reise tilbake, kom hjem med større interesse for landet hun ble født i. Datteren Maria, som i utgangspunktet stilte flere av spørsmålene, ønsker å føre kunnskapen videre.
Dermed ble «Tilbakereisen til India» mer enn bare dokumentasjonen av en reise tilbake til sitt fødeland. Den ble også dokumentasjonen av hvordan et menneskes forhold til sin egen historie kan endres uten at identiteten må byttes ut med en annen. Ingrid er fremdeles Ingrid, med erfaringer og opplevelser som har endret synet hennes på livet og samfunnet.
Da Ingrid var liten, ønsket adoptivforeldrene å ta henne med tilbake til India. Det ville hun ikke. Hun hadde kommet til Norge som baby og oppfattet Norge som hjemlandet sitt. Opphavet i India var en del av historien hennes, men ikke noe hun ønsket å oppsøke.
Den holdningen sto lenge fast.
– Jeg hadde kommet til Norge for å bli. Jeg ville ikke prate om det. Jeg kom da jeg var fem måneder gammel, og tenkte jeg var ferdig snakka om det, sier Ingrid.
Datteren Maria ble etter hvert mer interessert i morens biologiske bakgrunn enn moren selv var. Hun begynte å stille spørsmål. Ingrid brukte rundt to år på å bestemme seg for om hun skulle reise. Det endte opp til slutt med at mor og datter dro sammen.
– Man reiser heller ikke tilbake bare til et sted. Man reiser tilbake til en del av seg selv, sier Ingrid.
Opptakene fra reisen utgjorde rundt seks timer. De ble senere bearbeidet til en dokumentar på 32 minutter. Magnus Rotås er regissør og mannen som satte materialet sammen til den ferdige filmen.
Filmens tydeligste grep er kontrastene mellom Norge og India, det er mellom fattigdom og velstand, den norske hverdagen Ingrid kjenner og landet hun biologisk kommer fra.
India møtte dem umiddelbart med forskjeller. Trafikken, språket, varmen, folkemengdene og kjønnsrollene gjorde inntrykk. En sykkeltur tidlig under oppholdet ble viktig fordi Ingrid og Maria på kort tid fikk se mye av byen og hverdagslivet.
Turen ga dem også et konkret møte med forskjellene i levekår. Senere fikk de vite at en eldre mann som hadde syklet dem gjennom byen, selv bodde under svært enkle forhold. Han eide et par sandaler og bodde og sov i sykkeltaxien sin. Opplevelsen skapte spørsmål om deres egen rolle som relativt velstående besøkende. De tenkte mye på sykkeltaxien, og resonerte seg frem til at de hadde hjulpet mannen ved å betale ham for å sykle rundt med dem.
India viste seg samtidig vanskelig å beskrive med én fortelling. Fattigdommen var omfattende og synlig, men de møtte også velstående og høyt utdannede mennesker og moderne miljøer. Religionens plass i samfunnet var langt mer synlig enn Ingrid og Maria var vant til fra Norge. Det samme gjaldt tradisjonelle kjønnsroller.
India har fremdeles sterke sosiale skiller, og kastesystemets historiske og sosiale betydning ligger fortsatt som en del av bakteppet i landet.
Da Applausen spurte Ingrid og Maria om kulturmøtet de hadde med India, trakk Ingrid særlig fram kvinnenes stilling.
– Forskjellene var veldig store. Du følte at mennene regjerte. Det var de som var sjefen i familien. Jeg og Maria lurte på om vi bare kunne gå oss en tur en kveld. Nei, det kunne vi ikke, fordi de som pleide å være ute om kvelden, var ikke damene, sier Ingrid.
Maria peker på de økonomiske kontrastene.
– Det var masse fattige folk, barn som dessverre levde i slummen, og voksne for så vidt. Det var mye fattigdom, men det var også masse velstående plasser og rike folk som var høyt utdannet. Det var veldig spennende å se de økonomiske forskjellene, sier Maria.
På spørsmålet fra Applausen om hva som overrasket mest, var svaret tydeligere.
Det var menneskene.
– Det var de som var veldig, veldig fattige, som kanskje hadde lite selv. Smilene og hjelpsomheten de ga oss, er vanskelig å beskrive. Det å gi så mye kjærlighet til fremmede som oss, det rørte oss begge, sier Ingrid.
Maria satt igjen med det samme inntrykket. De møtte mennesker som hadde lite materielt, men som likevel viste en mellommenneskelig gjestfrihet de merket seg.
Likhetene mellom Norge og India var vanskeligere å peke ut umiddelbart, men Maria fant likheter mellom moren og India.
Hun konstaterte at inderne de møtte var sterkt familieorienterte, ønsket store familier og tok varmt imot gjester. Ingrid, mente datteren, hadde mer enn nok med den familien hun allerede hadde. Inderne smilte mye, mens et smil fra moren ifølge Maria kunne være vanskeligere å få øye på.
Familiene de besøkte hadde dessuten mange dyr. Indere var veldig glade i kjæledyrene sine. Maria fortalte at hun selv måtte be i årevis før hun fikk en kampfisk. Og mens indisk mat forbindes med et omfattende krydderregister, beskrev hun morens kjøkken som hovedsakelig dominert av salt, pepper og, når det virkelig skulle slås på stortromma, piffikrydder.
Én likhet fant hun likevel:
Både moren og inderne var, som Maria formulerte det, svært «tydelige i trafikken» – i betydningen at hornet gjerne ble brukt flittig og tålmodigheten var begrenset.
Den mest personlige delen av reisen gikk til sykehuset der Ingrid ble født. Hun hadde ingen biologisk mor å oppsøke. Dokumentene ga henne få opplysninger, og på sykehuset fant hun heller ingen nye spor. Hun velger likevel å se morens beslutning ut fra at hun ønsket barnet sitt det beste.
– Jeg tenker at hun ville gjøre det beste for meg. Når hun ikke kunne ta vare på meg, så var adopsjon det rette å gjøre, og det er jeg kjempetakknemlig for, sier Ingrid.
Besøket ble krevende. Å gå rundt på stedet og vite at hennes egen historie hadde begynt der, gjorde et sterkt inntrykk på Ingrid.
En lokal familie ble avgjørende under reisen. Kontakten kom i stand etter at Ingrid skrev i en Facebook-gruppe for nordmenn i India. Gjennom denne kontakten ble de kjent med Alex, hvor familien hjalp dem med språk, praktiske spørsmål og lokalkunnskap.
De var også en støtte da Ingrid oppsøkte sykehuset.
Sterkest sto møtene med fattige barn. På en skole og et hjem for barn fra slummen møtte Ingrid og Maria barn som hadde helt andre materielle forutsetninger enn dem selv. Særlig én jente festet seg hos Ingrid.
– Hun var kjempeglad og så takknemlig for å gå på skolen. Takknemlig for å ha en plass å bo. Takknemlig for å få mat. Den lille jenta har jeg senere ikke hatt én dag uten å tenke på, sier Ingrid.
Den samme dagen hadde de vært på sykehuset, barnehjemmet og skolen. Da de kom tilbake til hotellet, ble inntrykkene for sterke.
Maria forteller også om et barn som kom bort til dem mens de satt på en sykkeltaxi. De fikk beskjed om ikke å dele ut penger, fordi flere raskt ville komme til og situasjonen kunne bli urettferdig og vanskelig å håndtere. Det skapte et konkret dilemma: De hadde mulighet til å gi, men ble rådet til å la være.
– Man vet jo at det finnes fattigdom. Man vet at det er fattige i store deler av verden. Men det var noe med å stå der selv og faktisk se dem inn i øynene og vite hva de må gå gjennom hver dag, sier Maria.
Reisen endret Ingrids forhold til opphavet. Hun formulerer selv skillet mellom den hun var før reisen og den hun ble etterpå:
– Den gamle Ingrid var uinteressert. Den nye Ingrid er takknemlig og reflekterende over det som har med livet å gjøre, fordi jeg fikk et liv med håp, muligheter og kjærlighet i Norge.
Men filmen handler ikke om at Ingrid reiste til India og oppdaget at hun egentlig var indisk. Tvert imot beskriver hun seg som norsk. Det biologiske opphavet og den norske identiteten står side om side.
Maria fortalte også at moren, når folk spør hvor hun kommer fra, gjerne svarer Averøya. Det er ikke nødvendigvis det spørsmålsstilleren egentlig mener, men svaret sier noe vesentlig om hvor Ingrid selv plasserer tilhørigheten sin.
Etter filmvisningen dreide samtalen seg naturlig over på den pågående debatten om internasjonal adopsjon.
Ingrid mener alvorlige og ulovlige forhold må undersøkes og ryddes opp i. Samtidig reagerer hun på det hun oppfatter som en altfor ensidig framstilling av adopsjon, der historiene til adopterte som selv opplever adopsjonen som positiv, får for liten plass. Det er de negative historiene som får stor oppmerksomhet, men Ingrid mener det også må være rom for andre erfaringer.
Hun sitter nå i et erfaringsutvalg knyttet til granskingen av utenlandsadopsjoner og ønsker å bruke sin egen historie i arbeidet.
– Det er viktig å få fram min historie, som fikk et liv med håp, muligheter og kjærlighet. Vi kan ikke ta alle under én kam, sier Ingrid.
Den offentlige debatten har ifølge Ingrid også fått konsekvenser for mennesker rundt de adopterte. Hun forteller at hun har fått telefoner fra adoptivforeldre og besteforeldre som gråter og spør om de har gjort noe galt ved å adoptere.
– Har vi gjort noe kriminelt? Det gjør veldig vondt, sier Ingrid.
Selv forteller hun at hun har mottatt hets, hat og trusler i perioden. Det har ikke fått henne til å trekke seg fra debatten.
– Jeg bryr meg ikke. Min stemme skal fram i den saken. Jeg er drittlei av at det bare er én side som kommer fram, sier Ingrid.
Hun understreker at det finnes mange adopterte som har fått det hun selv beskriver som et verdig liv i Norge. Samtidig mener hun at feil og ulovlige forhold ved internasjonale adopsjoner må undersøkes. For henne handler diskusjonen derfor om å få fram flere erfaringer, ikke om å avvise problemene som er avdekket.
For Ingrid er det samtidig avgjørende at en reise tilbake til fødelandet skjer på den adoptertes premisser.
– Det er viktig at de som er adoptert, føler seg trygge på å gå inn i den veien. Det er en stor emosjonell belastning. Du vet ikke hva du møter, sier hun.
Adoptivforeldrenes ønske om å vise barnet fødelandet er ikke tilstrekkelig. Den adopterte må selv være klar.
– Familie handler ikke bare om biologi. Det handler faktisk om kjærlighet, sier Ingrid.
Leif Ersnes tok ordet fra salen og gratulerte mor og datter som dokumentarfilmdebutanter. Deretter stilte han kveldens naturlige spørsmål:
Hvordan blir oppfølgeren?
Maria innrømmet at tanken allerede har vært diskutert.
– Nå har vi vært der én gang, og vi lærte veldig mye underveis. Når jeg ser filmingen og snakkingen nå, er det nesten så jeg må reise en tur til for å gjøre ting bedre, sier hun med et smil.
De har blant annet fått tilbud om å bo og arbeide noen dager ved skolen for barn fra slummen dersom de vender tilbake. Ingrid var likevel langt mer forsiktig med å love en ny dokumentar.
Andre prosjekter ligger nærmere. Et bokprosjekt er påbegynt, og de ønsker å få dokumentaren vist flere steder. Det arbeides også med muligheten for indisk teksting til et indiskspråklig publikum.
Maria ser dessuten for seg at historien kan føres videre til neste generasjon. Dersom hun selv får barn, ønsker hun å kunne ta dem med til India og vise dem den delen av familiens bakgrunn.
Reisen forandret også måten Ingrid betraktet den norske hverdagen på. Kort tid etter hjemkomsten deltok hun i kommunestyremøte. Problemstillingene som ble diskutert, var vanskelige for henne å ta inn etter det hun nettopp hadde sett.
– Jeg føler egentlig at nordmenn er kravstore. De er utakknemlige, sier Ingrid.
Hun beskriver hvordan møtet med norsk julehandel forsterket reaksjonen. Hun gikk på kjøpesenteret og så folk kjøpe dyre gaver og gå rundt med fulle handleposer. Kontrasten ble stor i forhold til menneskene hun nettopp hadde møtt i India.
Poenget hennes er ikke at norske problemer ikke finnes, men at reisen forskjøv målestokken. Perspektivet hun hadde ble ganske forandret.
– Det viktigste er at vi er sammen med dem vi bryr oss om, sammen med familien. Det er det som betyr noe, ikke om du får den riktige julegaven eller ikke.
Musikken rammet inn filmvisningen. Artisten Chand Torsvik, som i likhet med Ingrid er adoptert fra India, sang både før og etter filmen.
Maria fortalte at de gjennom arbeidet med dokumentaren hadde oppdaget en forbindelse mellom Torsviks og Ingrids adopsjonshistorier: Kvinnen som fulgte Ingrid til flyplassen i New Delhi, var den samme som senere fulgte Torsvik på reisen til Norge.
Torsvik åpnet arrangementet med sangen «Diamanten». Senere vendte han tilbake med en sang som tok utgangspunkt i egne erfaringer som adoptert.
Han fortalte om oppveksten i Namsos, om å ha en annen hudfarge enn de fleste rundt seg og om det å oppleve seg som annerledes. Han begynte å skrive sanger som tenåring, og musikken ble en måte å formulere erfaringene på.
I sangen tok han for seg utenforskap, identitet og det å være adoptert. Torsvik beskrev hvordan det kunne oppleves å være en fremmed i sitt eget liv, samtidig som sangen også handlet om å finne trygghet og stolthet i den man er.
Musikken ga dermed filmvisningen et annet perspektiv på flere av de samme spørsmålene Ingrid og Maria tok opp: Hva betyr biologisk opphav? Hva former tilhørighet? Og hvordan oppleves det å vokse opp som norsk når utseendet samtidig gjør at andre stadig kan stille spørsmål ved hvor man kommer fra?
Også måltidet var en del av arrangementet. Sarita, som er indisk restaurantdriver og gründer fra Kristiansand, sto bak maten og fortalte samtidig om sin egen vei inn i norsk restaurant- og dagligvarebransje.
Etter filmvisningen ble det servert butterchicken med nan og andre tynne brødvarianter. Krydderet ble nok her redusert for å kunne passe litt sartere norske ganer, men samtidig var retten saftig og smakfull. Det er lett å skjønne at slike retter blir populære.
Hun kom til Kristiansand som femåring og har senere bygget opp virksomhet rundt indisk mat. Hun fortalte om etableringen av et ferdigmatmerke, om å bli kjøpt opp av et større konsern og senere at hun bestemte seg for å satse selv og kjøpe merket tilbake.
Mot slutten av arrangementet ble også regissør Magnus Rotås trukket fram. Ingrid og Maria understreket at dokumentaren ikke ville blitt til uten ham.
Det var Rotås som tok de mange timene med opptak og satte materialet sammen til en film. Han fikk overrakt blomster som takk.
Filmen ender ikke med et svar på hvor Ingrid egentlig hører hjemme. Det spørsmålet har hun i stor grad allerede besvart selv.
Hun er norsk. Hun kommer fra Averøya. Hun er adoptert fra India. Reisen endret ikke disse opplysningene, men den endret forholdet mellom dem og gav Ingrid et nytt perspektiv på livet.
Den Ingrid som i mange år ikke ønsket å reise tilbake, kom hjem med større interesse for landet hun ble født i. Datteren Maria, som i utgangspunktet stilte flere av spørsmålene, ønsker å føre kunnskapen videre.
Dermed ble «Tilbakereisen til India» mer enn bare dokumentasjonen av en reise tilbake til sitt fødeland. Den ble også dokumentasjonen av hvordan et menneskes forhold til sin egen historie kan endres uten at identiteten må byttes ut med en annen. Ingrid er fremdeles Ingrid, med erfaringer og opplevelser som har endret synet hennes på livet og samfunnet.
I Tingvoll finnes noen av de største feltene og blant de mest interessante hellemaleriene fra norsk steinalder. Ved Honnhammeren og Hinnhammeren Her er elger, båter, fisker og geometriske mønstre malt på bergflater som gjennom tusenvis av år har vært utsatt for vær og vind.
Laget av ScaleFlow.
