Det ble mye fri improvisasjon da pianisten Alexander von Schlippenbach og perkusjonisten Paal Nilssen-Love spilte på scenen i Teatret Vårt under Moldejazz' siste festivaldag.
Alexander von Schlippenbach og Paal Nilssen-Love. Foto: Dagfinn Reppen / Moldejazz
På scenen sto to generasjoner av europeiske frijazz- og improvisasjonsmusikere og skapte en unik opplevelse for de fremmøtte. Begge er musikere på et svært høyt nivå, og sammen skapte de et lydbilde som opplevdes som eksplosivt, jagende, marsjerende, harmonisk, utforskende, eksperimentelt og energisk. De to musikerne møttes i 2024 i forbindelse med en minnekonsert, og to år senere har de etablert en duo som har fått stor internasjonal interesse. Dette var jazz for viderekomne – for dem som virkelig ønsker å gå inn i materien. Man må lytte aktivt for å få fullt utbytte av denne musikken, ellers kan den fort oppfattes som et kreativt kaos.
Konserten startet i det mer eksperimentelle og utforskende hjørnet, før flygelet beveget seg over i et spill som bar mer preg av en fast melodi, uten hørbare trommer. Det varte imidlertid ikke lenge før trommene kom inn, og sammen fant de et harmonisk musikalsk uttrykk. Slik varer aldri lenge i frijazz, og snart gikk de over til en fri utforskning av lyder der flygel og trommer lenge byttet på å føre melodien. Alt fremsto som forholdsvis kontrollert uten at verken flygel eller trommer tok helt av, men gradvis bygde de opp intensiteten og tempoet. Alexander beveget seg mellom lyse og mørke toner på flygelet og skapte på den måten stadig nye stemninger gjennom stykket.
Et parti besto av trillende toner fra flygelet, akkompagnert av svak visping på trommene i bakgrunnen. Deretter fulgte et avsnitt med flygel alene, som gradvis økte i intensitet og styrke. Enkelte passasjer kunne minne om klassiske verk. Så kom trommene inn igjen, og musikken utviklet seg til et kaotisk lydbilde, men alltid med en underliggende musikalitet. Denne delen holdt seg forholdsvis jevn en god stund før Paal fikk en trommesolo uten flygel. Han slo intenst på både trommer og cymbaler før flygelet kom tilbake, og de to fortsatte med et vilt samspill.
Perkusjonisten hadde et imponerende utvalg instrumenter og effekter rundt trommesettet, blant annet flere gonger hengende på stativ. Her var alt tenkelig og utenkelig som kunne brukes til å skape lyd: ulike typer trommestikker, visper, bjeller, løse cymbaler og metallspisepinner. Han tok også frem noe som lignet en okarina, som han blåste i under konserten. Dette var en musiker som virkelig behersket perkusjon, med en hel verktøykasse av lydskapende redskaper. I starten av et av verkene brukte han hendene direkte på trommeskinn og cymbaler. Under ekstranummeret overrasket han ved å hente frem en sparkelspade, som han skrapte mot en gong.
Vi var nå inne i den mest kraftfulle delen av stykket. Det ville samspillet fortsatte lenge uten at noen av instrumentene overdøvet hverandre, samtidig som rytmen og intensiteten stadig økte. Dynamikken bølget opp og ned før stykket nesten stilnet helt med kun flygel. Det varte ikke lenge før intensiteten bygde seg opp igjen, med et viltert flygelspill og trommer som fulgte tett bak. Det massive lydbildet holdt seg helt frem til avslutningen. De hadde da spilt i nærmere 30 minutter.
Publikum svarte med lang applaus og jubel da første verk var over. Pianisten begynte å spille neste verk før applausen hadde lagt seg.
Pianisten er Alexander von Schlippenbach. Han er en levende legende innen europeisk frijazz og improvisert musikk. Den tyske pianisten og komponisten har siden 1960-tallet vært en av de fremste pionerene i utviklingen av en særegen europeisk frijazztradisjon, der fri improvisasjon møter impulser fra samtidsmusikk, klassisk modernisme og jazzens historie. Med en virtuos, energisk og dypt utforskende pianostil har han satt varige spor gjennom ensembler som Globe Unity Orchestra og den legendariske Schlippenbach Trio. Hans livslange fascinasjon for Thelonious Monk viser samtidig en kunstner som forener respekt for tradisjonen med en stadig søken etter nye uttrykk. Selv i dag fremstår han som en kompromissløs og høyst relevant musiker med en unik plass i den internasjonale improvisasjonsscenen.
Det neste stykket startet med trillende og rytmiske toner fra flygelet. Musikken hadde et jagende preg. Flygelet spilte alene en god stund før trommene kom inn med samme rytme og intensitet som pianisten hadde bygget opp. Sammen gjorde de uttrykket enda kraftigere. På det mest intense forsvant flygelet nesten helt i trommenes massive lydbilde. Da trommene trakk seg tilbake, kom flygelet igjen tydelig frem.
Bak trommene var det Paal Nilssen-Love er som satt. Han er en av Norges mest anerkjente og innflytelsesrike trommeslagere innen frijazz og fri improvisasjon. Født i Molde og oppvokst i Stavanger har han gjennom de siste tre tiårene etablert seg som en sentral skikkelse på den internasjonale jazzscenen. Hans spill kjennetegnes av en eksplosiv energi, stor dynamisk spennvidde og en fysisk intensitet som gjør hver konsert til en unik opplevelse. Gjennom band som Atomic, The Thing og Paal Nilssen-Love Circus, samt samarbeid med noen av improvisasjonsmusikkens største navn, har han vært med på å forme utviklingen av moderne fri improvisasjon. Han er også kjent for å utvide trommesettets uttrykksmuligheter gjennom bruk av et omfattende perkusjonsoppsett og store gonger.
Spillet var tidvis vilt, men også kontrollert. Enkelte partier opplevdes harmoniske og nesten meditative før de igjen slapp seg løs. De rolige partiene fungerte som små pusterom der man kunne la musikken virke avslappende. Men idet man senket skuldrene, økte dramatikken igjen og rev lytteren med. Det er imponerende hvor mange stemninger pianisten klarte å skape. På et tidspunkt beveget musikken seg inn i et mørkt og svært jagende parti der trommene spilte en viktig rolle. Man kunne nesten se for seg en skrekkfilm, der et offer blir jaget gjennom en tett skog av en psykotisk morder. Når offeret tror faren er over, varer det bare et øyeblikk før jakten fortsetter. Slik opplevdes musikken.
Flygelet fortsatte alene med jagende og trillende rytmer som steg og sank gjentatte ganger. Etter hvert kom Paal inn med visper på trommeskinn og cymbaler, og sammen skapte de konsertens mest dramatiske og intense parti. Intensiteten økte til det virket umulig å spille raskere eller mer eksplosivt, og de holdt dette nivået i minst fem minutter før de gradvis bygde ned dramatikken. Likevel var musikken fortsatt fylt av heftig frijazz. Til slutt spilte flygelet alene en melodi med et tydelig gjenkjennelig tema. Trommene kom forsiktig inn igjen, og sammenlignet med det vi nettopp hadde opplevd, fremsto denne delen nærmest rolig og harmonisk. Stykket fikk en behagelig avslutning etter godt over 20 minutter.
Applausen ville ingen ende ta, og det var tydelig at publikum ønsket mer. Musikerne var ikke vanskelige å be og satte i gang et ekstranummer som startet svært heftig og beholdt intensiteten gjennom nesten hele verket. Også her fikk vi et parti med flygel alene før trommene tok fullstendig over i et voldsomt samspill. Det kreative kaoset var så massivt at det var umulig å ikke bli revet med. Akkurat idet man trodde intensiteten ikke kunne øke mer, avsluttet de med rundt 15 sekunder med lette, plingende toner fra flygelet. Ekstranummeret varte i omtrent fem minutter og besto av vill improvisasjon.
Publikum var eksemplarisk stille gjennom konserten og ga kun sporadisk applaus mellom de ulike delene av verkene. Dette er musikk som krever konsentrasjon. Forsøker man å få med seg alle nyansene og detaljene, kan man bli ganske sliten i hodet. Samtidig er det nettopp denne intensiteten og kompromissløse spillet som gjør opplevelsen fascinerende for dem som setter pris på fri improvisasjon.
På scenen sto to generasjoner av europeiske frijazz- og improvisasjonsmusikere og skapte en unik opplevelse for de fremmøtte. Begge er musikere på et svært høyt nivå, og sammen skapte de et lydbilde som opplevdes som eksplosivt, jagende, marsjerende, harmonisk, utforskende, eksperimentelt og energisk. De to musikerne møttes i 2024 i forbindelse med en minnekonsert, og to år senere har de etablert en duo som har fått stor internasjonal interesse. Dette var jazz for viderekomne – for dem som virkelig ønsker å gå inn i materien. Man må lytte aktivt for å få fullt utbytte av denne musikken, ellers kan den fort oppfattes som et kreativt kaos.
Konserten startet i det mer eksperimentelle og utforskende hjørnet, før flygelet beveget seg over i et spill som bar mer preg av en fast melodi, uten hørbare trommer. Det varte imidlertid ikke lenge før trommene kom inn, og sammen fant de et harmonisk musikalsk uttrykk. Slik varer aldri lenge i frijazz, og snart gikk de over til en fri utforskning av lyder der flygel og trommer lenge byttet på å føre melodien. Alt fremsto som forholdsvis kontrollert uten at verken flygel eller trommer tok helt av, men gradvis bygde de opp intensiteten og tempoet. Alexander beveget seg mellom lyse og mørke toner på flygelet og skapte på den måten stadig nye stemninger gjennom stykket.
Et parti besto av trillende toner fra flygelet, akkompagnert av svak visping på trommene i bakgrunnen. Deretter fulgte et avsnitt med flygel alene, som gradvis økte i intensitet og styrke. Enkelte passasjer kunne minne om klassiske verk. Så kom trommene inn igjen, og musikken utviklet seg til et kaotisk lydbilde, men alltid med en underliggende musikalitet. Denne delen holdt seg forholdsvis jevn en god stund før Paal fikk en trommesolo uten flygel. Han slo intenst på både trommer og cymbaler før flygelet kom tilbake, og de to fortsatte med et vilt samspill.
Perkusjonisten hadde et imponerende utvalg instrumenter og effekter rundt trommesettet, blant annet flere gonger hengende på stativ. Her var alt tenkelig og utenkelig som kunne brukes til å skape lyd: ulike typer trommestikker, visper, bjeller, løse cymbaler og metallspisepinner. Han tok også frem noe som lignet en okarina, som han blåste i under konserten. Dette var en musiker som virkelig behersket perkusjon, med en hel verktøykasse av lydskapende redskaper. I starten av et av verkene brukte han hendene direkte på trommeskinn og cymbaler. Under ekstranummeret overrasket han ved å hente frem en sparkelspade, som han skrapte mot en gong.
Vi var nå inne i den mest kraftfulle delen av stykket. Det ville samspillet fortsatte lenge uten at noen av instrumentene overdøvet hverandre, samtidig som rytmen og intensiteten stadig økte. Dynamikken bølget opp og ned før stykket nesten stilnet helt med kun flygel. Det varte ikke lenge før intensiteten bygde seg opp igjen, med et viltert flygelspill og trommer som fulgte tett bak. Det massive lydbildet holdt seg helt frem til avslutningen. De hadde da spilt i nærmere 30 minutter.
Publikum svarte med lang applaus og jubel da første verk var over. Pianisten begynte å spille neste verk før applausen hadde lagt seg.
Pianisten er Alexander von Schlippenbach. Han er en levende legende innen europeisk frijazz og improvisert musikk. Den tyske pianisten og komponisten har siden 1960-tallet vært en av de fremste pionerene i utviklingen av en særegen europeisk frijazztradisjon, der fri improvisasjon møter impulser fra samtidsmusikk, klassisk modernisme og jazzens historie. Med en virtuos, energisk og dypt utforskende pianostil har han satt varige spor gjennom ensembler som Globe Unity Orchestra og den legendariske Schlippenbach Trio. Hans livslange fascinasjon for Thelonious Monk viser samtidig en kunstner som forener respekt for tradisjonen med en stadig søken etter nye uttrykk. Selv i dag fremstår han som en kompromissløs og høyst relevant musiker med en unik plass i den internasjonale improvisasjonsscenen.
Det neste stykket startet med trillende og rytmiske toner fra flygelet. Musikken hadde et jagende preg. Flygelet spilte alene en god stund før trommene kom inn med samme rytme og intensitet som pianisten hadde bygget opp. Sammen gjorde de uttrykket enda kraftigere. På det mest intense forsvant flygelet nesten helt i trommenes massive lydbilde. Da trommene trakk seg tilbake, kom flygelet igjen tydelig frem.
Bak trommene var det Paal Nilssen-Love er som satt. Han er en av Norges mest anerkjente og innflytelsesrike trommeslagere innen frijazz og fri improvisasjon. Født i Molde og oppvokst i Stavanger har han gjennom de siste tre tiårene etablert seg som en sentral skikkelse på den internasjonale jazzscenen. Hans spill kjennetegnes av en eksplosiv energi, stor dynamisk spennvidde og en fysisk intensitet som gjør hver konsert til en unik opplevelse. Gjennom band som Atomic, The Thing og Paal Nilssen-Love Circus, samt samarbeid med noen av improvisasjonsmusikkens største navn, har han vært med på å forme utviklingen av moderne fri improvisasjon. Han er også kjent for å utvide trommesettets uttrykksmuligheter gjennom bruk av et omfattende perkusjonsoppsett og store gonger.
Spillet var tidvis vilt, men også kontrollert. Enkelte partier opplevdes harmoniske og nesten meditative før de igjen slapp seg løs. De rolige partiene fungerte som små pusterom der man kunne la musikken virke avslappende. Men idet man senket skuldrene, økte dramatikken igjen og rev lytteren med. Det er imponerende hvor mange stemninger pianisten klarte å skape. På et tidspunkt beveget musikken seg inn i et mørkt og svært jagende parti der trommene spilte en viktig rolle. Man kunne nesten se for seg en skrekkfilm, der et offer blir jaget gjennom en tett skog av en psykotisk morder. Når offeret tror faren er over, varer det bare et øyeblikk før jakten fortsetter. Slik opplevdes musikken.
Flygelet fortsatte alene med jagende og trillende rytmer som steg og sank gjentatte ganger. Etter hvert kom Paal inn med visper på trommeskinn og cymbaler, og sammen skapte de konsertens mest dramatiske og intense parti. Intensiteten økte til det virket umulig å spille raskere eller mer eksplosivt, og de holdt dette nivået i minst fem minutter før de gradvis bygde ned dramatikken. Likevel var musikken fortsatt fylt av heftig frijazz. Til slutt spilte flygelet alene en melodi med et tydelig gjenkjennelig tema. Trommene kom forsiktig inn igjen, og sammenlignet med det vi nettopp hadde opplevd, fremsto denne delen nærmest rolig og harmonisk. Stykket fikk en behagelig avslutning etter godt over 20 minutter.
Applausen ville ingen ende ta, og det var tydelig at publikum ønsket mer. Musikerne var ikke vanskelige å be og satte i gang et ekstranummer som startet svært heftig og beholdt intensiteten gjennom nesten hele verket. Også her fikk vi et parti med flygel alene før trommene tok fullstendig over i et voldsomt samspill. Det kreative kaoset var så massivt at det var umulig å ikke bli revet med. Akkurat idet man trodde intensiteten ikke kunne øke mer, avsluttet de med rundt 15 sekunder med lette, plingende toner fra flygelet. Ekstranummeret varte i omtrent fem minutter og besto av vill improvisasjon.
Publikum var eksemplarisk stille gjennom konserten og ga kun sporadisk applaus mellom de ulike delene av verkene. Dette er musikk som krever konsentrasjon. Forsøker man å få med seg alle nyansene og detaljene, kan man bli ganske sliten i hodet. Samtidig er det nettopp denne intensiteten og kompromissløse spillet som gjør opplevelsen fascinerende for dem som setter pris på fri improvisasjon.
Forfatteren Per Petterson møtte under Bjørnsonfestivalen forrige uke, journalist i Klassekampen, Karin Haugen, til en samtale om «Kjærlighet, utroskap og Hemingway». Møtet tok utgangspunkt i Pettersons siste roman, «Du er hjemme nå», men beveget seg raskt inn i de dypere lagene av forfatterskapet. Den dreide seg om litterære impulser, nødvendigheten av emosjonell ærlighet i livets sene faser og språkets tette bånd til klassebakgrunn.
Laget av ScaleFlow.
