Det ble en stemningsfull, men også en konsert med mye latter når Bjørn Tomren avsluttet sommerens konserter i Kvernes kirke.
Bjørn Tomren. Foto: Anette Thomsen / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementKonserten var helt utsolgt, og det var ikke plass til noen som ikke hadde kjøpt billett på forhånd. Folk hadde møtt opp i god tid, for å sikre seg plasser ned i kirkerommet. Det var satt ut ekstra stoler helt foran, og i midtgangen. Kom du sent var det ikke sikkert du fikk sitte nede sammen med dine. Man prøvde å fylle opp kirkerommet, før man sendte folk opp på galleri. Fra den første konserten til den siste konserten har konsertene i Kvernes kirke vært godt besøkt denne sommeren. Denne kvelden åpnet ved at presten sa noen ord, og at vi fellesskap markerte et minutt stillhet i respekt for kongefamilien. Konserten ble avholdt på torsdag, kvelden før Hans Majestet Kong Harald V, vår kjære konge avgikk med døden.
At Bjørn Tomren er en høyreist mann bar det ingen tvil om når han kom gående ned midtgangen. Han satte seg ned på en stol foran alteret, plukket opp sin shrutiboks og startet å spille og synge. Instrument han spilte på er et tradisjonelt indisk instrument som ser ut som en boks, men også kan minne om et lite trekkspill. Vi får også kveldens første møte med strupe sang. Med første låt var stemningen satt for en kveld med nydelige toner og sang.
Det var mellom låtene vi fikk bli bedre kjent med hans lite selvhøytidelige humor. Han fikk publikum til å le opptil flere ganger i løpet av konserten. Tomren har en basstemme som setter seg i ryggmargen, og at han kunne spille gitar var det ingen tvil om. Melodiene var en blanding mellom raske rytmiske, til rolige nesten lydløse der sangen var i fokus.
Når han skulle presentere andre låt for kvelden gjorde han det med en så brutal ærlighet at han fikk publikum til å le. Låten var titelsporet, hentet fra debut albumet «Bad Science Fiction», og var ikke et album han ville anbefale folk å kjøpe med mindre du allerede var i en dyp depresjon. Om det var en bevist handling, eller del av hans humor vites ikke. Låter ble en heller kort affære da han sluttet å spille etter første vers. Tomren kunne meddele at han ikke husket mer av låten, så han gikk rett inn i en rytmisk rask låt fra samme albumet.
Mer humor skulle det bli når han sang en sang om sin bror som ikke hadde håndtert at den tyske skihopperen Jens Weißflog viste fingeren til publikum og presse under Vinter-OL på Lillehammer i 1994. Det hadde endt i raseri der blant annet en tv på en bar ble knust. Melodien i seg selv var fin og sto i kontrast til den humoristiske teksten.
Bjørn Tomren er en mann med mange talenter, ikke bare synger han med en mørk stemme, driver med strupesang, men han er også en dyktig jodler. Det fikk vi virkelig høre når han spilte en gammel 1950-talls rockelåt. En annen cover var «Wayfaring Stranger» som ble en fantastiske fremføringer av Bjørn med sin dype vokal, spilt i en melankolske country-stil.
Tomren er et friluftsmenneske som rett som det er både går, padler, står på ski og ror rundt omkring. Han forteller oss om den gangen han skulle padle i Finland, men først måtte han vente på at isen skule tine. Han brukte tiden på å dra på konsert der selve vokalisten var Matti Nykänen. Kjent for de aller fleste som finsk skihopper med flere OL og VM gull. Han fikk et personlig møte med Matti og lagde en låt om han. Låten med en helt tydelig humoristisk undertone ble selvfølgelig fremførte for oss.
En gang på 1940-tallet ble «Ekko i Romsdalshorn» komponert. Bjørn forteller om sitt spesielle forhold til denne jodlerfoxen, som er en blanding av swing, foxtrot og tyrolerjodling. Sangen ble fremført acopella, og han sjonglerte også med appelsiner under fremføringen. Det ble en artig og spesielt del av konserten samtidig som han nok en gang briljerte med sin jodling.
Nå var det på tide å finne frem setlista for å se hva han skulle spille. Det ble et morsomt avbrekk når han rotet nedi jakken og brettet ut et ark som etter litt studering ble lagt på gulvet. Han startet spille en middelalder-vise, som er hentet fra et spell. Neste låt minnet litt om en vuggevise og påfølgende var en rocka country blues sang med mer jodling og strupesang.
Han forteller om strupesang og en lang flytur med flere mellomlandinger og en lang bussreise, alt for å delta i en konkuranse. Han forteller oss al han skal synge en sang han hørte på et gatehjørne. Med sin gitar synger han samtidig noe som minner om slavisk musikk. Han hadde på forhånd fortalt historien sangen handlet om. Så når hans hyl kom viste vi alle hvor han var i historien. Kort fortalt handlet historien om en russer som var en spøkefugl og likte å tulle med folk. En gang hadde han kledd seg ut som en gorilla, og det hadde på ingen måte endt godt. Etter denne kom nok en låt om en mann som er verdensmester på ski.
Så skulle vi få oppleve noe veldig fascinerende. Han tok opp skålen der appelsinene hadde ligget i og hentet frem en mynt. Denne mynten fikk til å snurre rundt i bollen og det ble en veldig spesiell lyd, som han sang sammen med. Til denne låten måtte han ha en jukselapp med tekst. Arket med teksten finner han på et ark nedi en lomme. Klønete holder han lappen mens han spiller på bollen med mynten. Han må stadig se på «jukselappen» som om han ikke allerede kan teksten. Det hele oppleves som nok et humoristisk innsalg.
Nå nærmet vi oss slutten, og han meddelte at nå kom siste låt. «There'll Be peace in the Valley for me», sang han med sin ekstrem mørke bass stemme. «Peace in the Valley» er en tradisjonell gospelsang skrevet i 1937 av den kjente blues og gospelkomponisten Thomas A. Dorsey. Sangen regnes som en av de ti mest kjente gospelstandardene gjennom tidene.
Mens Applausen står i taket rusler Tomren bak alteret, etter en liten stund kommer han tilbake og gir oss et ekstra nummer. «Here is a house in New Orleans» starter han synge, og vi vet alle at det er den tradisjonelle folke sangen «The House of the Rising Sun» gjort verdenskjent av rockebandet The Animals på 1960-tallet. Jeg får frysninger når han virkelig skrur opp volum på sin røst ut i låten. Det er mektig og kraftfullt og etterlater ingen tvil om at han har en nydelig bass i stemmen. Låten avsluttes med litt brumming.
Konklusjon
Jeg er i ekstase og ekstremt lykkelig for at jeg dro på denne konserten. Om ikke annet for å få et lite avbrekk i det som har vært noen timer, og dager med en nasjon der vi alle har gått på knivspisser. En kveld da håpet at vår konge skal bli frisk, fortsatt var blant oss. Det er nettopp i slike tunge stunder det er godt å få le litt og lytte til bra musikk. Dette var en konsert også i Kong Harald sin ånd, men humor og referanser til sport.
Konserten var helt utsolgt, og det var ikke plass til noen som ikke hadde kjøpt billett på forhånd. Folk hadde møtt opp i god tid, for å sikre seg plasser ned i kirkerommet. Det var satt ut ekstra stoler helt foran, og i midtgangen. Kom du sent var det ikke sikkert du fikk sitte nede sammen med dine. Man prøvde å fylle opp kirkerommet, før man sendte folk opp på galleri. Fra den første konserten til den siste konserten har konsertene i Kvernes kirke vært godt besøkt denne sommeren. Denne kvelden åpnet ved at presten sa noen ord, og at vi fellesskap markerte et minutt stillhet i respekt for kongefamilien. Konserten ble avholdt på torsdag, kvelden før Hans Majestet Kong Harald V, vår kjære konge avgikk med døden.
At Bjørn Tomren er en høyreist mann bar det ingen tvil om når han kom gående ned midtgangen. Han satte seg ned på en stol foran alteret, plukket opp sin shrutiboks og startet å spille og synge. Instrument han spilte på er et tradisjonelt indisk instrument som ser ut som en boks, men også kan minne om et lite trekkspill. Vi får også kveldens første møte med strupe sang. Med første låt var stemningen satt for en kveld med nydelige toner og sang.
Det var mellom låtene vi fikk bli bedre kjent med hans lite selvhøytidelige humor. Han fikk publikum til å le opptil flere ganger i løpet av konserten. Tomren har en basstemme som setter seg i ryggmargen, og at han kunne spille gitar var det ingen tvil om. Melodiene var en blanding mellom raske rytmiske, til rolige nesten lydløse der sangen var i fokus.
Når han skulle presentere andre låt for kvelden gjorde han det med en så brutal ærlighet at han fikk publikum til å le. Låten var titelsporet, hentet fra debut albumet «Bad Science Fiction», og var ikke et album han ville anbefale folk å kjøpe med mindre du allerede var i en dyp depresjon. Om det var en bevist handling, eller del av hans humor vites ikke. Låter ble en heller kort affære da han sluttet å spille etter første vers. Tomren kunne meddele at han ikke husket mer av låten, så han gikk rett inn i en rytmisk rask låt fra samme albumet.
Mer humor skulle det bli når han sang en sang om sin bror som ikke hadde håndtert at den tyske skihopperen Jens Weißflog viste fingeren til publikum og presse under Vinter-OL på Lillehammer i 1994. Det hadde endt i raseri der blant annet en tv på en bar ble knust. Melodien i seg selv var fin og sto i kontrast til den humoristiske teksten.
Bjørn Tomren er en mann med mange talenter, ikke bare synger han med en mørk stemme, driver med strupesang, men han er også en dyktig jodler. Det fikk vi virkelig høre når han spilte en gammel 1950-talls rockelåt. En annen cover var «Wayfaring Stranger» som ble en fantastiske fremføringer av Bjørn med sin dype vokal, spilt i en melankolske country-stil.
Tomren er et friluftsmenneske som rett som det er både går, padler, står på ski og ror rundt omkring. Han forteller oss om den gangen han skulle padle i Finland, men først måtte han vente på at isen skule tine. Han brukte tiden på å dra på konsert der selve vokalisten var Matti Nykänen. Kjent for de aller fleste som finsk skihopper med flere OL og VM gull. Han fikk et personlig møte med Matti og lagde en låt om han. Låten med en helt tydelig humoristisk undertone ble selvfølgelig fremførte for oss.
En gang på 1940-tallet ble «Ekko i Romsdalshorn» komponert. Bjørn forteller om sitt spesielle forhold til denne jodlerfoxen, som er en blanding av swing, foxtrot og tyrolerjodling. Sangen ble fremført acopella, og han sjonglerte også med appelsiner under fremføringen. Det ble en artig og spesielt del av konserten samtidig som han nok en gang briljerte med sin jodling.
Nå var det på tide å finne frem setlista for å se hva han skulle spille. Det ble et morsomt avbrekk når han rotet nedi jakken og brettet ut et ark som etter litt studering ble lagt på gulvet. Han startet spille en middelalder-vise, som er hentet fra et spell. Neste låt minnet litt om en vuggevise og påfølgende var en rocka country blues sang med mer jodling og strupesang.
Han forteller om strupesang og en lang flytur med flere mellomlandinger og en lang bussreise, alt for å delta i en konkuranse. Han forteller oss al han skal synge en sang han hørte på et gatehjørne. Med sin gitar synger han samtidig noe som minner om slavisk musikk. Han hadde på forhånd fortalt historien sangen handlet om. Så når hans hyl kom viste vi alle hvor han var i historien. Kort fortalt handlet historien om en russer som var en spøkefugl og likte å tulle med folk. En gang hadde han kledd seg ut som en gorilla, og det hadde på ingen måte endt godt. Etter denne kom nok en låt om en mann som er verdensmester på ski.
Så skulle vi få oppleve noe veldig fascinerende. Han tok opp skålen der appelsinene hadde ligget i og hentet frem en mynt. Denne mynten fikk til å snurre rundt i bollen og det ble en veldig spesiell lyd, som han sang sammen med. Til denne låten måtte han ha en jukselapp med tekst. Arket med teksten finner han på et ark nedi en lomme. Klønete holder han lappen mens han spiller på bollen med mynten. Han må stadig se på «jukselappen» som om han ikke allerede kan teksten. Det hele oppleves som nok et humoristisk innsalg.
Nå nærmet vi oss slutten, og han meddelte at nå kom siste låt. «There'll Be peace in the Valley for me», sang han med sin ekstrem mørke bass stemme. «Peace in the Valley» er en tradisjonell gospelsang skrevet i 1937 av den kjente blues og gospelkomponisten Thomas A. Dorsey. Sangen regnes som en av de ti mest kjente gospelstandardene gjennom tidene.
Mens Applausen står i taket rusler Tomren bak alteret, etter en liten stund kommer han tilbake og gir oss et ekstra nummer. «Here is a house in New Orleans» starter han synge, og vi vet alle at det er den tradisjonelle folke sangen «The House of the Rising Sun» gjort verdenskjent av rockebandet The Animals på 1960-tallet. Jeg får frysninger når han virkelig skrur opp volum på sin røst ut i låten. Det er mektig og kraftfullt og etterlater ingen tvil om at han har en nydelig bass i stemmen. Låten avsluttes med litt brumming.
Konklusjon
Jeg er i ekstase og ekstremt lykkelig for at jeg dro på denne konserten. Om ikke annet for å få et lite avbrekk i det som har vært noen timer, og dager med en nasjon der vi alle har gått på knivspisser. En kveld da håpet at vår konge skal bli frisk, fortsatt var blant oss. Det er nettopp i slike tunge stunder det er godt å få le litt og lytte til bra musikk. Dette var en konsert også i Kong Harald sin ånd, men humor og referanser til sport.
Forfatteren Per Petterson møtte under Bjørnsonfestivalen forrige uke, journalist i Klassekampen, Karin Haugen, til en samtale om «Kjærlighet, utroskap og Hemingway». Møtet tok utgangspunkt i Pettersons siste roman, «Du er hjemme nå», men beveget seg raskt inn i de dypere lagene av forfatterskapet. Den dreide seg om litterære impulser, nødvendigheten av emosjonell ærlighet i livets sene faser og språkets tette bånd til klassebakgrunn.
Laget av ScaleFlow.
