Torodd Wigum: Kultur er mer enn underholdning

Debatten om «spel i hver avkrok» ble starten på en samtale om langt mer enn teater. I møte med Torodd Wigum handler det om kultur som demokratisk beredskap, om hvordan film og dataspill har gitt en ny generasjon et forhold til symfoniorkesteret – og om hvorfor et lokalt spel kan bety langt mer enn forestillingen publikum ser fra tribunene.

Påstanden om at Norge ikke trenger «spel i hver avkrok» blir utgangspunktet for samtalen med Torodd Wigum. Det er formulert som en spissformulering, nesten et spark til speltradisjonen. Men den åpner samtidig for et større og mer interessant spørsmål: Hvorfor lager vi egentlig slike forestillinger?

– Trenger vi spel i hver avkrok?

Wigum svarer umiddelbart.

– Ja. I hvert fall hvis det finnes mennesker som ønsker å lage og framføre et spel. Da ser jeg ingen grunn til at de ikke skal gjøre det.

Han oppfatter formuleringen som bevisst provoserende.

– Den er skrevet med glimt i øyet. Litt for å sparke i leggen. Det er egentlig fint, for da kan vi snakke om hvorfor svaret er ja.

– For dette handler kanskje ikke om hvor mange spel vi har, men om hvorfor de finnes?

– Nettopp. Alt vi mennesker kan gjøre sammen av gode kulturprosjekter skaper opplevelser. Men det skaper også samhold. Det er lett å glemme når vi bare ser de to timene forestillingen varer.

Det usynlige arbeidet

Det er vanskelig å omtale Spelet om Heilag Olav som et lite spel. Flere hundre mennesker er involvert, og frivilligheten er fortsatt bærebjelken.

– Mange sier at dugnadsånden er svakere enn før. Likevel virker Stiklestad å stå ganske støtt?

– Det gjør den, sier Wigum. – Pandemien var krevende, men frivilligheten står fortsatt veldig sterkt her. Jeg tenker høyt. Publikum ser skuespillerne, orkesteret og scenen. Men de ser ikke organisasjonen som bærer alt sammen.

– Er det kanskje den delen som er lettest å overse?

– Ja, svarer Wigum. – Forestillingen er egentlig bare toppen av isfjellet. Det viktigste er alle menneskene som møtes og skaper noe sammen. Det er der verdien ligger.

Kultur er beredskap

Samtalen beveger seg naturlig videre til et tema som har preget samfunnsdebatten de siste årene.

– Da den første beredskapsmeldingen kom, var kultur ikke nevnt, sier Wigum. – Det skapte en viktig diskusjon. Nå er kultur tatt inn igjen, og det gjør at vi kan få en større bevissthet om hvilken betydning kulturen faktisk har i samfunnet. Det handler om mer enn underholdning. Det handler om samhold, frivillighet og det som skjer konkret her på Stiklestad.

– I Ukraina midt under krigen har de faktisk valgt å øke kulturbudsjettene. Det forteller jo mye.

– Nettopp, svarer Wigum. – Det sier noe om hva mennesker trenger. De trenger å møtes. De trenger å dyrke kulturen sin. Identiteten sin. Derfor ser vi også at kulturinstitusjoner ofte blir mål i krig. Det handler om å svekke et folks samhold.

– Da blir kulturpolitikk også en del av demokratiet?

– Ja. Kultur er en essensiell del av demokratiet og sivilisasjonen. Historien viser at autoritære regimer ofte angriper kulturen tidlig. Den bidrar til dannelse. Den utfordrer makt. Derfor tenker jeg også mer over hva vi som arbeider med kultur faktisk holder på med. Vi er ikke bare underholdere. Vi er også en del av den demokratiske beredskapen.

«En slags sniksymfonisering»

Samtalen glir over i musikken. Wigum peker på at mange som besøker Stiklestad kanskje bare hører et symfoniorkester live én gang i året.

– Jeg tenker på konsertene i Kristiansund, der besteforeldre og barnebarn fyller salen til konserter med musikk fra film og dataspill. Det slo meg hvor naturlig det var. Begge generasjonene kunne relatere til den samme konserten og forstå den. Er det kanskje en ny vei inn til den symfoniske musikken?

– Det er et nydelig prosjekt, sier Wigum. – Veldig mange, også unge mennesker, har hørt mye orkestermusikk nettopp gjennom film og dataspill.

– En slags sniksymfonisering?

Wigum ler.

– Det er akkurat det. Uten filmmusikken de siste hundre årene hadde den symfoniske verdenen vært vesentlig mindre og smalere. Filmmusikken har vært kjempeviktig for å opprettholde den symfoniske orkestertradisjonen.

Samtalen fortsetter inn i musikken til Paul Okkenhaug.

– Når jeg hører åpningen av Spelet om Heilag Olav, tenker jeg gjerne på en heltefilm. Eller et spill som Assassin's Creed Valhalla. Det er de samme naturtonene, den samme dramaturgien og de samme musikalske temaene. Kunne denne musikken fungert i et dataspill?

– Det tror jeg absolutt, svarer Wigum. – Musikken er veldig karakteristisk. Den bruker ledemotiv, altså musikalske temaer som kommer tilbake når bestemte personer eller situasjoner vender tilbake. Det er et av de viktigste grepene i operahistorien etter Wagner, men det er også et av de viktigste virkemidlene i dagens film- og spillmusikk.

– Når naturhornene åpner forestillingen, tenker jeg på hvordan slike signaler har fulgt musikkhistorien i tusener av år igjennom det som er kalt (den pytagoriske ) naturtoneskalaen. Helt siden den tidlige barokken har vi hatt tydelige ledemotiv, slik som for eksempel der bibelregalens (instrument, red. anm.) nasale og snerrende toner i Monteverdi sin opera «Orfeo» representerte helvete (Hades), mens trefløytemusikk/ treorgelpiper representerte hyrdene og nymfene på engen. Klangen forteller oss derfor hvor vi er før ett eneste ord er sagt.

– Ja, sier Wigum. – Når musikken gjentar bestemte motiver, begynner vi å forbinde dem med personer eller hendelser. Musikken virker på oss. Trond Halstein Moe fortalte meg en gang at da han hørte de fire første horntonene her på Stiklestad, var han plutselig tusen år tilbake i tid.

Fra båstenking til algoritmer

Samtalen beveger seg videre til hvordan vi lytter til musikk i dag.

– Hva er ditt inntrykk av hvordan vi ser på musikk i dag? Har musikken blitt mer mangfoldig?

– Min opplevelse er definitivt at det har blitt mer mangfoldig, sier Wigum. – Det er rundt tretti år siden jeg selv var ung musikkstudent, og jeg tror vi var mye smalere enn unge mennesker er i dag.

Han beskriver en tid med langt tydeligere sjangergrenser.

– Det var mye mer båstenking. Dette var rock. Dette var pop. Dette var jazz. Dette var klassisk. Jeg tror unge i dag er mye friere. De kan høre på heavy metal, Wagner og filmmusikk uten å tenke at det er motsetninger.

– Samtidig har vi kanskje fått noen nye båser. Ikke gjennom sjangrene, men gjennom algoritmene på sosiale medier og strømmetjenester?

– Nettopp, sier Wigum. – Algoritmene velger ofte den neste låta for oss. Da havner vi lett i ekkokamre. Derfor blir arenaer som dette viktige. Kanskje noen hører orkesteret her, går hjem og søker opp et symfoniorkester, en opera eller mer filmmusikk. Da har vi åpnet en dør.

Det viktigste skjer etter applausen

Mot slutten vender vi tilbake til forestillingen.

– Hva håper du publikum tar med seg hjem?

Wigum bruker noen sekunder før han svarer.

– Jeg håper de har blitt berørt. Ikke nødvendigvis at de kan forklare hvorfor. Kanskje de bare kjenner at de har opplevd noe. At de har fått en ny tanke eller en ny følelse.

Vi vender tilbake til spørsmålet som startet samtalen.

– Da handler ikke diskusjonen om hvor mange spel vi trenger. Den handler om hva som forsvinner dersom de blir borte?

– Ja, sier Wigum. – Hvis vi mister arenaene der mennesker skaper kunst sammen, mister vi også møteplasser, tilhørighet og fellesskap. Det er langt større enn en forestilling. Det er derfor slike steder betyr noe.