Salen fylte seg raskt med forventningsfulle publikummere som var kommet for å oppleve en trommeslager i verdensklasse sammen med et band bestående av musikere fra øverste hylle.
Nate Smith. Foto: Remi Reksten / Moldejazz
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementKonserten startet med at Nate Smith kom alene inn på scenen og satte seg ved trommesettet. Han begynte å spille alene, før de tre andre musikerne kom inn. Etter en bygget de opp det første nummeret sammen. Til tross for kraftfulle trommer og saksofon hadde musikken et rolig og harmonisk uttrykk.
Nate Smith er en amerikansk trommeslager, komponist og produsent, og regnes som en av de mest innflytelsesrike jazztrommeslagerne i sin generasjon. 50 åringen er kjent for å kombinere jazz med funk, gospel, R&B og hiphop, og har samarbeidet med blant andre Betty Carter, Dave Holland og Michael Jackson. Spillestilen kjennetegnes av presist groove, kreative rytmer og stor musikalsk dynamikk.
Uten å vente på at applausen skulle legge seg, gikk bandet rett over i neste låt. En lang tromme-intro ledet inn i et gjentakende tema på keyboard, før saksofonen tok over melodien. Trommene var den dominerende stemmen gjennom hele stykket. Underveis fikk keyboardet rom til en lengre improvisasjon, mens trommene ble spilt med visper og bassen holdt et rolig fundament. Etter hvert bygget musikken seg opp igjen med mer markant trommespill og et vekselspill mellom rolige og intense partier.
Etter de to første låtene takket Nate Smith publikum og presenterte musikerne før bandet startet neste nummer . Den tredje låten åpnet med en fengende rytme, før saksofonen senket intensiteten med en mer melodisk innledning. Likevel utviklet musikken seg raskt til energiske partier med fri improvisasjon og det som kan beskrives som «bråke jazz», der en tydelig melodi hele tiden lå skjult i det tette lydbildet.
Josh Johnson er en amerikansk altsaksofonist, komponist og produsent med et særegent uttrykk der jazz, ambient og elektronikk smelter sammen. Han er kjent for å skape stemninger og teksturer fremfor virtuose soloer, og bruker elektroniske effekter som en naturlig del av saksofonspillet. Han har blant annet samarbeidet med Leon Bridges, Makaya McCraven og Meshell Ndegeocello.
Neste nummer startet som en rolig ballade med lavmælt trommespill, trillende pianolinjer og bass i bakgrunnen. Gradvis vokste musikken i intensitet og utviklet seg til frijazz. Saksofonen kom etter hvert inn og la seg bak pianoet og trommene som en del av helheten. Elektronikk og trommer innledet deretter et rolig samspill, før saksofonen la seg over lydbildet. Låten hadde et harmonisk preg, og keyboardisten fikk en lengre solo mens bass og trommer holdt seg diskret i bakgrunnen. Det virket lenge som om musikken var på vei mot et stort klimaks, men i stedet vendte den tilbake til et gjentakende tema og ble avsluttet på en stillferdig måte.
Deretter fikk Anna Butterss scenen alene. Med en pulserende bassfigur som minnet om et hjerteslag, bygget hen gradvis opp et nytt lydlandskap ved hjelp av effekt pedaler. Etter noen minutter kom resten av bandet tilbake og sluttet seg til. Nate Smith brukte også ulike perkusjonseffekter, blant annet et rasleinstrument som ga en lyd nesten som knust glass når det ble dratt over cymbalene. Låten lå lenge på den samme melodilinjen før den plutselig stoppet, og uten pause gikk bandet videre til neste nummer.
Der var rytmen mer drivende, mens saksofonen lekte fritt over et fast groove. Intensiteten økte kraftig før musikken igjen roet seg ned og endte med en brå avslutning.
Anna Butterss er en australsk bassist og komponist som har markert seg som en av de mest ettertraktede bassistene innen moderne jazz og improvisasjonsmusikk. Hen kombinerer jazz med indie, eksperimentell musikk og pop, og er kjent for melodiske basslinjer, presis timing og en varm tone. I stedet for å dominere lydbildet bygger hen groove og støtter helheten i musikken, noe som var tydelig gjennom hele konserten.
Nate Smith benyttet anledningen til på nytt å presentere bandet før han startet en lang trommesolo. Etter hvert kom først bassen, deretter pianoet og til slutt saksofonen inn. Det utviklet seg til en kraftfull jazzlåt med stort driv og tydelig improvisasjon. Publikum applauderte flere ganger underveis.
Neste nummer startet med eksperimenterende lyder fra trommesettet, blant annet ved at Nate laget rytmiske lyder med fingrene. Keyboardet skapte klanger som minnet om et sagblad, mens resten av bandet bygget opp en improvisert jazzlåt med tydelige elektroniske elementer. Denne fikk en klar og markert avslutning.
Etter hvert ble det tydelig at dette var en konsert der musikken sto i sentrum. Man kom ikke først og fremst for å se Nate Smith – man kom for å høre ham og samspillet med musikerne.
James Francies er en amerikansk pianist og keyboardist som har etablert seg som en av de ledende skikkelsene innen moderne jazz. Han kombinerer avansert jazzharmonikk med gospel, elektronikk og hiphop, og er kjent for sitt flytende pianospill og kreative bruk av synthesizere. Han har spilt med artister som Pat Metheny, Chris Potter og The Roots.
Den neste låten åpnet med en lengre piano introduksjon der James Francies alene fikk utforske melodien. Resten av bandet holdt seg tilbake før de gradvis kom inn og utvidet lydbildet. Pianoet beholdt hovedrollen gjennom hele stykket, og publikum kvitterte med applaus etter de lange improvisasjonene.
Deretter brukte trommer og bass god tid på å etablere grooven før keyboard og saksofon kom inn. Keyboardet skapte lyder som minnet om ringetoner og kunstige bjeller. Anna Butterss trakk seg ut en periode slik at trioen kunne utvikle musikken videre, før hen kom tilbake og fullførte låten sammen med resten av bandet. Mot slutten takket Nate Smith publikum nok en gang.
Ekstranummeret startet med trommesolo og bass før piano og saksofon gradvis kom inn. Musikken beveget seg mellom kraftige, støyende partier og mer melodiske improvisasjoner. Etter en siste takk til publikum fortsatte bandet å spille noen takter, men så var det over og musikerne forlot scenen.
Det er ikke noe tvil om at Nate kan spille trommer, eller at de andre musikerne kunne spille på sine instrumenter. Om jeg får mulighet drar jeg mer enn gjerne tilbake for å se alle fire musikerne sammen eller hver for seg. Personlig er jeg glad for at jeg dro på denne konserten, hadde jeg gitt terningkast måtte jeg brukt monopolterninger. Dette var rett og slett veldig kult å overvære.
Konserten startet med at Nate Smith kom alene inn på scenen og satte seg ved trommesettet. Han begynte å spille alene, før de tre andre musikerne kom inn. Etter en bygget de opp det første nummeret sammen. Til tross for kraftfulle trommer og saksofon hadde musikken et rolig og harmonisk uttrykk.
Nate Smith er en amerikansk trommeslager, komponist og produsent, og regnes som en av de mest innflytelsesrike jazztrommeslagerne i sin generasjon. 50 åringen er kjent for å kombinere jazz med funk, gospel, R&B og hiphop, og har samarbeidet med blant andre Betty Carter, Dave Holland og Michael Jackson. Spillestilen kjennetegnes av presist groove, kreative rytmer og stor musikalsk dynamikk.
Uten å vente på at applausen skulle legge seg, gikk bandet rett over i neste låt. En lang tromme-intro ledet inn i et gjentakende tema på keyboard, før saksofonen tok over melodien. Trommene var den dominerende stemmen gjennom hele stykket. Underveis fikk keyboardet rom til en lengre improvisasjon, mens trommene ble spilt med visper og bassen holdt et rolig fundament. Etter hvert bygget musikken seg opp igjen med mer markant trommespill og et vekselspill mellom rolige og intense partier.
Etter de to første låtene takket Nate Smith publikum og presenterte musikerne før bandet startet neste nummer . Den tredje låten åpnet med en fengende rytme, før saksofonen senket intensiteten med en mer melodisk innledning. Likevel utviklet musikken seg raskt til energiske partier med fri improvisasjon og det som kan beskrives som «bråke jazz», der en tydelig melodi hele tiden lå skjult i det tette lydbildet.
Josh Johnson er en amerikansk altsaksofonist, komponist og produsent med et særegent uttrykk der jazz, ambient og elektronikk smelter sammen. Han er kjent for å skape stemninger og teksturer fremfor virtuose soloer, og bruker elektroniske effekter som en naturlig del av saksofonspillet. Han har blant annet samarbeidet med Leon Bridges, Makaya McCraven og Meshell Ndegeocello.
Neste nummer startet som en rolig ballade med lavmælt trommespill, trillende pianolinjer og bass i bakgrunnen. Gradvis vokste musikken i intensitet og utviklet seg til frijazz. Saksofonen kom etter hvert inn og la seg bak pianoet og trommene som en del av helheten. Elektronikk og trommer innledet deretter et rolig samspill, før saksofonen la seg over lydbildet. Låten hadde et harmonisk preg, og keyboardisten fikk en lengre solo mens bass og trommer holdt seg diskret i bakgrunnen. Det virket lenge som om musikken var på vei mot et stort klimaks, men i stedet vendte den tilbake til et gjentakende tema og ble avsluttet på en stillferdig måte.
Deretter fikk Anna Butterss scenen alene. Med en pulserende bassfigur som minnet om et hjerteslag, bygget hen gradvis opp et nytt lydlandskap ved hjelp av effekt pedaler. Etter noen minutter kom resten av bandet tilbake og sluttet seg til. Nate Smith brukte også ulike perkusjonseffekter, blant annet et rasleinstrument som ga en lyd nesten som knust glass når det ble dratt over cymbalene. Låten lå lenge på den samme melodilinjen før den plutselig stoppet, og uten pause gikk bandet videre til neste nummer.
Der var rytmen mer drivende, mens saksofonen lekte fritt over et fast groove. Intensiteten økte kraftig før musikken igjen roet seg ned og endte med en brå avslutning.
Anna Butterss er en australsk bassist og komponist som har markert seg som en av de mest ettertraktede bassistene innen moderne jazz og improvisasjonsmusikk. Hen kombinerer jazz med indie, eksperimentell musikk og pop, og er kjent for melodiske basslinjer, presis timing og en varm tone. I stedet for å dominere lydbildet bygger hen groove og støtter helheten i musikken, noe som var tydelig gjennom hele konserten.
Nate Smith benyttet anledningen til på nytt å presentere bandet før han startet en lang trommesolo. Etter hvert kom først bassen, deretter pianoet og til slutt saksofonen inn. Det utviklet seg til en kraftfull jazzlåt med stort driv og tydelig improvisasjon. Publikum applauderte flere ganger underveis.
Neste nummer startet med eksperimenterende lyder fra trommesettet, blant annet ved at Nate laget rytmiske lyder med fingrene. Keyboardet skapte klanger som minnet om et sagblad, mens resten av bandet bygget opp en improvisert jazzlåt med tydelige elektroniske elementer. Denne fikk en klar og markert avslutning.
Etter hvert ble det tydelig at dette var en konsert der musikken sto i sentrum. Man kom ikke først og fremst for å se Nate Smith – man kom for å høre ham og samspillet med musikerne.
James Francies er en amerikansk pianist og keyboardist som har etablert seg som en av de ledende skikkelsene innen moderne jazz. Han kombinerer avansert jazzharmonikk med gospel, elektronikk og hiphop, og er kjent for sitt flytende pianospill og kreative bruk av synthesizere. Han har spilt med artister som Pat Metheny, Chris Potter og The Roots.
Den neste låten åpnet med en lengre piano introduksjon der James Francies alene fikk utforske melodien. Resten av bandet holdt seg tilbake før de gradvis kom inn og utvidet lydbildet. Pianoet beholdt hovedrollen gjennom hele stykket, og publikum kvitterte med applaus etter de lange improvisasjonene.
Deretter brukte trommer og bass god tid på å etablere grooven før keyboard og saksofon kom inn. Keyboardet skapte lyder som minnet om ringetoner og kunstige bjeller. Anna Butterss trakk seg ut en periode slik at trioen kunne utvikle musikken videre, før hen kom tilbake og fullførte låten sammen med resten av bandet. Mot slutten takket Nate Smith publikum nok en gang.
Ekstranummeret startet med trommesolo og bass før piano og saksofon gradvis kom inn. Musikken beveget seg mellom kraftige, støyende partier og mer melodiske improvisasjoner. Etter en siste takk til publikum fortsatte bandet å spille noen takter, men så var det over og musikerne forlot scenen.
Det er ikke noe tvil om at Nate kan spille trommer, eller at de andre musikerne kunne spille på sine instrumenter. Om jeg får mulighet drar jeg mer enn gjerne tilbake for å se alle fire musikerne sammen eller hver for seg. Personlig er jeg glad for at jeg dro på denne konserten, hadde jeg gitt terningkast måtte jeg brukt monopolterninger. Dette var rett og slett veldig kult å overvære.
Laget av ScaleFlow.
.jpg)
