Donald Trump’s gjentatte yttringer om Grønlands plass i amerikansk geopolitikk har fått fornyet oppmerksomhet det siste året. En ny pressemelding fra Oplandske Bokforlag, distribuert av NTB, tar utgangspunkt i et faglig verk av Willy Østreng, tidligere direktør ved Fridtjof Nansens Institutt, og setter Trumps interesser i et historisk perspektiv.
Bilde: Norges vitenskapsakademi for polarforskning / Oplandske Bokforlag as
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementTrumps ambisjoner plasseres i en langvarig amerikansk geopolitisk tradisjon, som strekker seg tilbake til Alaskakjøpet i 1867. Der ble territorium ervervet gjennom transaksjon mellom to villige parter. Forfatteren argumenterer at dette klassiske mønsteret – «markedet krever en villig selger og en interessert kjøper» – ikke er til stede i saken om Grønland.
– «Trump har som flere presidenter før ham uttrykt ønske om å plante det amerikanske flagget på Grønland. Det han er alene om er å true med militærmakt om han ikke får det som han vil», skriver Østreng i pressemeldingen, med henvisning til nettopp dette bruddet med tradisjonell amerikansk geopolitikk.
Østreng peker deretter på at verken København eller Nuuk har uttrykt ønske om overdragelse. Tvert imot omtales Grønland som «en integrert del av det danske riksfellesskapet», og budskapet er klart: Ingen ønsker å avhende suverenitet.
Som eksempel på denne nye praksisen nevnes utnevnelsen av Louisiana-guvernøren Jeff Landry som spesialutsending til Grønland for å lede prosessen mot overtakelse. Det understrekes at dette skjer uten enighet med Danmark eller Grønlands selvstyre, og at markedet ikke taler Trumps sak.
Utenfor pressemeldingen er det vel dokumentert at denne utnevnelsen har reist diplomatisk uro. Danmark har protestert sterkt, og både danske og grønlandske ledere har understreket at Grønland forblir dansk territorium med utstrakt selvstyre.
Østreng og boken "Det geopolitiske Polhavet" behandler også arktiske premisser. Med klimaendringer og smeltende is kommer nye ressursmuligheter, endrede skipsruter og økt militær interesse. Det understrekes at disse faktorene gir usikkerhet og kompleksitet i politikkutforming, og at de aktuelle spørsmålene ikke lar seg løse med retorikk eller historiske analogier alene.
Andre analyser peker på Grønlands strategiske og ressursmessige betydning: økt tilgang til sjøruter, mineralforekomster og arktisk sikkerhet gjør området til et fokuspunkt for flere stormakter, ikke bare USA.
I lys av Trumps vedvarende retorikk om at USA «vil få» Grønland, og ikke utelukker bruk av makt for dette målet, har kommentatorer og forskere reist kritiske spørsmål om målsettingens realisme og konsekvenser for internasjonal rett og samarbeid.
Østreng understreker at Trumps linje representerer et brudd med tidligere amerikansk praksis ved å legge vekt på maktbruk fremfor forhandling og frivillig overdragelse. Det er et perspektiv som ifølge Østreng belyser tradisjon og ny praksis i amerikansk geopolitikk i Arktis.
Artikkelen som står sentralt i pressemeldingen tar for seg både historiske mønstre og samtidens utfordringer, og argumenterer for at det er nødvendig med en bredere forståelse av geopolitiske endringer i Polhavet.
Trumps ambisjoner plasseres i en langvarig amerikansk geopolitisk tradisjon, som strekker seg tilbake til Alaskakjøpet i 1867. Der ble territorium ervervet gjennom transaksjon mellom to villige parter. Forfatteren argumenterer at dette klassiske mønsteret – «markedet krever en villig selger og en interessert kjøper» – ikke er til stede i saken om Grønland.
– «Trump har som flere presidenter før ham uttrykt ønske om å plante det amerikanske flagget på Grønland. Det han er alene om er å true med militærmakt om han ikke får det som han vil», skriver Østreng i pressemeldingen, med henvisning til nettopp dette bruddet med tradisjonell amerikansk geopolitikk.
Østreng peker deretter på at verken København eller Nuuk har uttrykt ønske om overdragelse. Tvert imot omtales Grønland som «en integrert del av det danske riksfellesskapet», og budskapet er klart: Ingen ønsker å avhende suverenitet.
Som eksempel på denne nye praksisen nevnes utnevnelsen av Louisiana-guvernøren Jeff Landry som spesialutsending til Grønland for å lede prosessen mot overtakelse. Det understrekes at dette skjer uten enighet med Danmark eller Grønlands selvstyre, og at markedet ikke taler Trumps sak.
Utenfor pressemeldingen er det vel dokumentert at denne utnevnelsen har reist diplomatisk uro. Danmark har protestert sterkt, og både danske og grønlandske ledere har understreket at Grønland forblir dansk territorium med utstrakt selvstyre.
Østreng og boken "Det geopolitiske Polhavet" behandler også arktiske premisser. Med klimaendringer og smeltende is kommer nye ressursmuligheter, endrede skipsruter og økt militær interesse. Det understrekes at disse faktorene gir usikkerhet og kompleksitet i politikkutforming, og at de aktuelle spørsmålene ikke lar seg løse med retorikk eller historiske analogier alene.
Andre analyser peker på Grønlands strategiske og ressursmessige betydning: økt tilgang til sjøruter, mineralforekomster og arktisk sikkerhet gjør området til et fokuspunkt for flere stormakter, ikke bare USA.
I lys av Trumps vedvarende retorikk om at USA «vil få» Grønland, og ikke utelukker bruk av makt for dette målet, har kommentatorer og forskere reist kritiske spørsmål om målsettingens realisme og konsekvenser for internasjonal rett og samarbeid.
Østreng understreker at Trumps linje representerer et brudd med tidligere amerikansk praksis ved å legge vekt på maktbruk fremfor forhandling og frivillig overdragelse. Det er et perspektiv som ifølge Østreng belyser tradisjon og ny praksis i amerikansk geopolitikk i Arktis.
Artikkelen som står sentralt i pressemeldingen tar for seg både historiske mønstre og samtidens utfordringer, og argumenterer for at det er nødvendig med en bredere forståelse av geopolitiske endringer i Polhavet.
