UKM: Den første konserten under Ungdommens kulturmønstring (UKM) i Møre og Romsdal samlet unge utøvere på scenen i Normoria i Kristiansund. Programmet viste en bredde som går fra rock og metal til dans, visuelle uttrykk, drill og egenkomponert musikk. Felles for innslagene var at de unge fikk presentere seg på egne premisser, foran et publikum som ble oppfordret til å delta aktivt.
Eyes of Disaster. Foto: Roger Hagen / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementKonferansierene åpnet arrangementet med en tydelig oppfordring til publikum om å skape stemning.
– Nå må vi få stemningen her! Var oppfordringen fra scenen.
Slik ble tonen satt for en konsert der publikum ikke bare skulle sitte stille og lytte, men også være en del av arrangementet. Det ble klappet, heiet og oppmuntret mellom innslagene, mens konferansierene bandt programmet sammen.
UKM er en landsdekkende kulturfestival for ungdom mellom 13 og 20 år. Festivalen gir unge mulighet til å opptre innenfor profesjonelle rammer, møte andre med tilsvarende interesser og ta del i både kunstneriske og praktiske oppgaver. På Normoria var dette synlig både på scenen og i arbeidet rundt arrangementet. Programmet ble strømmet, og unge arrangører hadde oppgaver knyttet til gjennomføringen.
Den første forestillingen er den første av tre. På plakaten sto 19 sceneinnslag, med alt fra band og solister til dans, andre sceniske uttrykk. Konferansierene presenterte deltakerne fortløpende, og flere av innslagene var knyttet til ungdommenes egne musikalske interesser.
De første på scenen var Kirils kamerater, som spilte Deep Purple. Dette er en gjeng godt forankret med nåværende og tidligere elever fra Atlanten Videregående skole, Musikk, Dans og Drama avsinttet. De ble etterfulgt av Leah Isabell og Moon. Programmet fortsatte med Amanda Victoria og Cornelia, Amine Mali, Bølt, Ovidia, Ustemt og Formation.
Konserten fikk dermed tidlig et preg av variasjon. Det var ikke lagt opp til én bestemt uttrykk eller en bestemt type opptreden. Her er det mangfold som gjelder. UKM-programmet rommet ulike uttrykksformer side om side, uten at de skulle presses inn i samme estetiske ramme.
Dette er en viktig del av festivalens idé. UKM handler ikke først og fremst om å finne en vinner eller om å måle alle etter samme standard. Det handler om å gi ungdom et sted der ulike uttrykk kan få plass, også når de er i en formativ periode, er uvanlige eller vanskelig å plassere.
Et av innslagene som ble trukket frem fra scenen, var Amanda Victoria og Cornelia. De fremførte et nummer med sang, der tegnspråk var en integrert del av fremføringen.
Konferansieren presenterte innslaget som en sang der tegnspråk skulle inngå, og fremføringen viste hvordan tilgjengelighet kan være en del av det kunstneriske uttrykket. Der dette ikke bare var et tillegg rundt det. Når tegnspråk får plass på scenen sammen med musikken, utvides også måten publikum kan oppleve en sang på.
I et arrangement som UKM, der mange unge skal finne sitt eget språk, blir slike finesser særlig betydningsfullt. Det handler om hvem som får delta, men også om hvilke uttrykk publikum får møte.
Ovidia sto også på programmet. Hun fremførte «Tek det i morgo» av Synne Vo, et innslag som ga konserten et annet uttrykk enn de mer bandorienterte opptredenene.
Programmet inneholdt også Hidden Silence,Tiril Egeberg, Jazzgirls drill, Dead radio, Tore Flostrands skel, Crocs on ice, Leikarring, Henry, Cherry Wine og Eyes of Disaster.
Denne bredden gjorde at forestillingen hele tiden skiftet karakter. Noen innslag bygget på sang og instrumental fremføring, mens andre tok utgangspunkt i bevegelse, scenisk samspill eller et mer visuelt uttrykk. Det ble ikke presentert som et problem at forestillingen skiftet retning. Tvert imot var det nettopp variasjonen som bar forestillingen.
Konferansieren beskrev deltakerne som svært dyktige:
– Jeg synes alle som er her i dag er dritflinke.
Utsagnet var folkelig og direkte, men fanget samtidig noe vesentlig ved arrangementet. Det var en tydelig støtte fra scenen til alle som hadde våget å stille seg foran publikum. I UKM er det å gjennomføre selve opptredenen en viktig del av prestasjonen.
Egenkomponerte verk gir en annen form for risiko enn coverlåter. Publikum kjenner ikke materialet fra før, og utøverne kan ikke støtte seg på forventninger til hvordan låten skal låte. Samtidig gir det dem en større mulighet til å vise hva de selv vil uttrykke. All honnør til unge musikere som tør spille sine egne sanger. Det er tøft.
Mot slutten av konserten ble publikum invitert inn i metalverden. Eyes of Disaster fremførte «The Witchfinder», en egenkomponert låt, og konferansieren varslet innslaget som en tydelig inngang:
– Sist skal vi inn i metalverden. Eyes of Disaster har med en egenkomponert låt.
Trioen fra Åndalsnes leverte med sin rå og direkte metal. Den er inspirert av tidlig 80 tall og band som Venom, Raven og Vardis. Alle de nevnte er trioer som gled inn under paraplyen New Wave of British Heavy Metal. Forrige uke gikk den legendariske frontmannen i den grunnleggende besetningen av Venom, Cronos ut av vår tid. Det virker som om arven går videre.
Eyes of Disaster varmet opp for Pil og Bue på Kulturfabikken, les om det i Applausen her
Applausen har også fått med seg at en trendskaper innen metal gikk bort her
Det var en presis avslutning på en konsert som hadde beveget seg gjennom mange musikalske og artistiske landskap. Metalinnslaget markerte ikke bare slutten på programmet, men også hvordan UKM gir plass til uttrykk som ofte har mindre rom i tradisjonelle kulturarrangementer.
Her finnes ingen forventning om at alle skal spille samme type musikk, eller danse etter samme pipe. En deltaker kan komme med pop, en annen med rock, en tredje med drill, en fjerde med en egenkomponert metallåt. Det er nettopp denne forskjellen som gjør festivalformatet relevant.
Etter det siste innslaget takket konferansierene alle som hadde deltatt. Alle som hadde stått på scenen, ble invitert frem igjen, sammen med trommeslageren.
Avslutningen samlet dermed deltakerne på tvers av programmet. De hadde kommet med ulike uttrykk, ulike erfaringer og ulike former for scenisk trygghet. Likevel var de del av den samme forestillingen.
Det er også her UKM skiller seg fra en vanlig konsert. Publikum får ikke bare se ferdige artister. De får møte ungdommer som er i ferd med å finne ut hvem de er som utøvere, arrangører og skapende mennesker. Noen kommer med ferdig utviklede uttrykk, andre prøver ut noe for første gang. Alle får erfaring med å stå i et profesjonelt arrangementsformat.
Den første konserten på Normoria viste derfor ikke bare bredden i årets program. Den viste også bredden i ungdomskulturen på Nordmøre og i Møre og Romsdal. UKM gir plass til både det etablerte og det utfordrende, det kollektive og det personlige, det trygge og det eksperimentelle.
Med denne fikk publikum den første delen av en serie konserter der ungdommene selv står i sentrum. Det viktigste var ikke at alle uttrykkene skulle ligne på hverandre, men at de fikk eksistere side om side.
Konferansierene åpnet arrangementet med en tydelig oppfordring til publikum om å skape stemning.
– Nå må vi få stemningen her! Var oppfordringen fra scenen.
Slik ble tonen satt for en konsert der publikum ikke bare skulle sitte stille og lytte, men også være en del av arrangementet. Det ble klappet, heiet og oppmuntret mellom innslagene, mens konferansierene bandt programmet sammen.
UKM er en landsdekkende kulturfestival for ungdom mellom 13 og 20 år. Festivalen gir unge mulighet til å opptre innenfor profesjonelle rammer, møte andre med tilsvarende interesser og ta del i både kunstneriske og praktiske oppgaver. På Normoria var dette synlig både på scenen og i arbeidet rundt arrangementet. Programmet ble strømmet, og unge arrangører hadde oppgaver knyttet til gjennomføringen.
Den første forestillingen er den første av tre. På plakaten sto 19 sceneinnslag, med alt fra band og solister til dans, andre sceniske uttrykk. Konferansierene presenterte deltakerne fortløpende, og flere av innslagene var knyttet til ungdommenes egne musikalske interesser.
De første på scenen var Kirils kamerater, som spilte Deep Purple. Dette er en gjeng godt forankret med nåværende og tidligere elever fra Atlanten Videregående skole, Musikk, Dans og Drama avsinttet. De ble etterfulgt av Leah Isabell og Moon. Programmet fortsatte med Amanda Victoria og Cornelia, Amine Mali, Bølt, Ovidia, Ustemt og Formation.
Konserten fikk dermed tidlig et preg av variasjon. Det var ikke lagt opp til én bestemt uttrykk eller en bestemt type opptreden. Her er det mangfold som gjelder. UKM-programmet rommet ulike uttrykksformer side om side, uten at de skulle presses inn i samme estetiske ramme.
Dette er en viktig del av festivalens idé. UKM handler ikke først og fremst om å finne en vinner eller om å måle alle etter samme standard. Det handler om å gi ungdom et sted der ulike uttrykk kan få plass, også når de er i en formativ periode, er uvanlige eller vanskelig å plassere.
Et av innslagene som ble trukket frem fra scenen, var Amanda Victoria og Cornelia. De fremførte et nummer med sang, der tegnspråk var en integrert del av fremføringen.
Konferansieren presenterte innslaget som en sang der tegnspråk skulle inngå, og fremføringen viste hvordan tilgjengelighet kan være en del av det kunstneriske uttrykket. Der dette ikke bare var et tillegg rundt det. Når tegnspråk får plass på scenen sammen med musikken, utvides også måten publikum kan oppleve en sang på.
I et arrangement som UKM, der mange unge skal finne sitt eget språk, blir slike finesser særlig betydningsfullt. Det handler om hvem som får delta, men også om hvilke uttrykk publikum får møte.
Ovidia sto også på programmet. Hun fremførte «Tek det i morgo» av Synne Vo, et innslag som ga konserten et annet uttrykk enn de mer bandorienterte opptredenene.
Programmet inneholdt også Hidden Silence,Tiril Egeberg, Jazzgirls drill, Dead radio, Tore Flostrands skel, Crocs on ice, Leikarring, Henry, Cherry Wine og Eyes of Disaster.
Denne bredden gjorde at forestillingen hele tiden skiftet karakter. Noen innslag bygget på sang og instrumental fremføring, mens andre tok utgangspunkt i bevegelse, scenisk samspill eller et mer visuelt uttrykk. Det ble ikke presentert som et problem at forestillingen skiftet retning. Tvert imot var det nettopp variasjonen som bar forestillingen.
Konferansieren beskrev deltakerne som svært dyktige:
– Jeg synes alle som er her i dag er dritflinke.
Utsagnet var folkelig og direkte, men fanget samtidig noe vesentlig ved arrangementet. Det var en tydelig støtte fra scenen til alle som hadde våget å stille seg foran publikum. I UKM er det å gjennomføre selve opptredenen en viktig del av prestasjonen.
Egenkomponerte verk gir en annen form for risiko enn coverlåter. Publikum kjenner ikke materialet fra før, og utøverne kan ikke støtte seg på forventninger til hvordan låten skal låte. Samtidig gir det dem en større mulighet til å vise hva de selv vil uttrykke. All honnør til unge musikere som tør spille sine egne sanger. Det er tøft.
Mot slutten av konserten ble publikum invitert inn i metalverden. Eyes of Disaster fremførte «The Witchfinder», en egenkomponert låt, og konferansieren varslet innslaget som en tydelig inngang:
– Sist skal vi inn i metalverden. Eyes of Disaster har med en egenkomponert låt.
Trioen fra Åndalsnes leverte med sin rå og direkte metal. Den er inspirert av tidlig 80 tall og band som Venom, Raven og Vardis. Alle de nevnte er trioer som gled inn under paraplyen New Wave of British Heavy Metal. Forrige uke gikk den legendariske frontmannen i den grunnleggende besetningen av Venom, Cronos ut av vår tid. Det virker som om arven går videre.
Eyes of Disaster varmet opp for Pil og Bue på Kulturfabikken, les om det i Applausen her
Applausen har også fått med seg at en trendskaper innen metal gikk bort her
Det var en presis avslutning på en konsert som hadde beveget seg gjennom mange musikalske og artistiske landskap. Metalinnslaget markerte ikke bare slutten på programmet, men også hvordan UKM gir plass til uttrykk som ofte har mindre rom i tradisjonelle kulturarrangementer.
Her finnes ingen forventning om at alle skal spille samme type musikk, eller danse etter samme pipe. En deltaker kan komme med pop, en annen med rock, en tredje med drill, en fjerde med en egenkomponert metallåt. Det er nettopp denne forskjellen som gjør festivalformatet relevant.
Etter det siste innslaget takket konferansierene alle som hadde deltatt. Alle som hadde stått på scenen, ble invitert frem igjen, sammen med trommeslageren.
Avslutningen samlet dermed deltakerne på tvers av programmet. De hadde kommet med ulike uttrykk, ulike erfaringer og ulike former for scenisk trygghet. Likevel var de del av den samme forestillingen.
Det er også her UKM skiller seg fra en vanlig konsert. Publikum får ikke bare se ferdige artister. De får møte ungdommer som er i ferd med å finne ut hvem de er som utøvere, arrangører og skapende mennesker. Noen kommer med ferdig utviklede uttrykk, andre prøver ut noe for første gang. Alle får erfaring med å stå i et profesjonelt arrangementsformat.
Den første konserten på Normoria viste derfor ikke bare bredden i årets program. Den viste også bredden i ungdomskulturen på Nordmøre og i Møre og Romsdal. UKM gir plass til både det etablerte og det utfordrende, det kollektive og det personlige, det trygge og det eksperimentelle.
Med denne fikk publikum den første delen av en serie konserter der ungdommene selv står i sentrum. Det viktigste var ikke at alle uttrykkene skulle ligne på hverandre, men at de fikk eksistere side om side.
Laget av ScaleFlow.
