Moldejazz sin scene i Alexandraparken byr på mye musikk på dagtid. Her er det ofte unge musikere som får muligheten til å prøve seg på en stor festivalscene, med profesjonelle scenearbeidere rundt seg. Torsdag fikk publikum oppleve to ungdomsjazzorkestre som leverte energisk powerjazz.
Oslo og Akershus Ungdomsjazzorkester. Foto: Anette Thomsen / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementFørst ut var Oslo og Akershus Ungdomsjazzorkester. Orkesteret ble etablert høsten 2014 og har siden den gang spilt på både små og store scener. Denne gangen var det Moldejazz sin hovedscene i Alexandraparken som ventet, der de skulle begeistre et lydhørt publikum. Orkesteret ledes av jazzmusikeren, trombonisten og komponisten Magnus Murphy Joelson.
Konserten åpnet med en låt full av styrke og kraft. Musikken var preget av partier med intens «bråkejazz», som ga en følelse av fri improvisasjon. Den neste låten startet langt roligere, med vokal og piano i sentrum. Etter hvert meldte både rytmeseksjonen og blåserne seg på med stor tyngde. Vi fikk et spennende samspill mellom trommer og bass før en blåsersolo la seg over beaten. Saksofon og tuba spilte sammen i en periode, før saksofonen skrudde opp tempoet til et kontrollert musikalsk kaos sammen med resten av bandet.
Det er ingen tvil om at et så stort ensemble skaper et massivt lydbilde. To trommesett bidrar til den kraftige rytmen som preger uttrykket. Dette er powerjazz som for mange kan oppleves som støy, men som samtidig har en tydelig musikalsk retning. Den neste låten gikk rett på med tunge rytmer og høy intensitet. Innimellom kom det roligere partier der blåserrekken fikk skinne, men hovedinntrykket var full kraft fra start til slutt. Mot slutten fikk vi en flott saksofon solo akkompagnert av koring.
Så fulgte en ballade skrevet av dirigenten for mange år siden. Vokalisten hadde en varm og behagelig jazzstemme som passet uttrykket godt. En lengre fløytesolo fikk god plass før resten av blåserne kom inn og gradvis bygget opp intensiteten. Etter hvert utviklet balladen seg til et jazzuttrykk med tydelige rockeinfluenser, før den vendte tilbake til det rolige utgangspunktet og fikk en fin avslutning.
Deretter startet en låt med en seig jazzrytme som bygget seg opp til en lang eksplosjon av lyd. Intensiteten gikk opp og ned gjennom hele stykket. En lang gitarsolo skilte seg spesielt ut, den var rå, fri og full av energi. Det er en stor opplevelse å høre et så omfattende ungdomsorkester spille. Enda mer imponerende blir det når man vet at musikerne er mellom 14 og 18 år. Det var ingen tvil om at nivået var svært høyt, og dette lover godt for fremtiden. Låten endte i en felles trommesolo full av kraft og rytme, før resten av orkesteret kom inn igjen på beaten.
«Last Close Call» startet med tuba før resten av orkesteret eksploderte inn. Tubaen hadde hovedrollen i starten, og lyden minnet nesten om en sint humle. Deretter tok vibrafonen over med en flott solo, etterfulgt av synth. Saksofonen fikk også en sterk solo, og publikum fikk høre litt elegant scat-sang. Trommene tok fullstendig av et lite øyeblikk før hele ensemblet fant tilbake til melodien og avsluttet med en brå slutt.
Den musikalske lederen takket publikum for at de hadde tatt turen, og rettet en ekstra takk til orkesterets medlemmer. En spesielt takk ble særlig gitt dem som nå avslutter tiden i orkesteret og går videre til høyere studier.
Konsertens siste nummer var «November», en låt som, i likhet med mange av orkesterets komposisjoner, er skrevet i fellesskap. Låten hadde en fengende og jevn rytme uten de store dynamiske svingningene, bortsett fra under soloene. Musikerne viste imponerende tekniske ferdigheter, og jeg lot meg virkelig imponere over nivået. Det som først virket som en avslutning, viste seg å være starten på en voldsom oppbygging. Et drivende beat, mektige blåserrekker og ville tangentpartier førte låten frem mot en storslått avslutning. Dette var rett og slett fantastisk. At ungdommene sammen kan skape musikk på dette nivået, sier alt om hvor dyktige de er.
Medvirkende: Betina Melody Olsen – vokal, Marie van den Heuvel – fløyte, Elinor Plaucci – altsaksofon, Tarald Vilberg-Jansen – altsaksofon, Torkil Gjerde Iglebæk – altsaksofon, Konrad Berge Neerland – tenorsaksofon, Ebla Abdulbasid Harun – trompet, Miriam Jiménez Franke – trombone, Jonatan Slettli Amdam – trombone, Sondre Vinje – tuba, Alfred Dalskog Beisland – tuba, Eva Damberg Reistad – piano, Anders Heiberg Eckhoff – piano, Live Kaslegard Nordal – gitar, Ida Dørmænen Irgens – elbass, Heine Laurinsson Eriksen – vibrafon og Haldor Vilberg-Jansen – trommer, Magnus Murphy Joelson- leder
Etter en kort pause entret Buskerud Ungdomsjazzorkester scenen. Ensemblet består av talentfulle musikere mellom 16 og 19 år. De fremfører originalmusikk, blant annet skrevet av orkesterets leder Magnus Aannestad Oseth. De siste ti årene har de spilt for publikum over hele Østlandet, og nå var turen kommet til Molde.
Konserten startet umiddelbart med en kraftig blåserrekke og en klassisk storband sound. En flott keyboard solo fulgte, og det var imponerende hvor massivt lydbildet ble med bare elleve musikere på scenen. Låten fikk en rolig avslutning med synth alene, som gled sømløst over i neste nummer. Denne låten hadde en nesten trolsk stemning. Synthen kunne til tider minne om en harpe, mens blåserrekken ga musikken et tydelig jazzpreg. Growlen i blåserne, melodien og det samlede lydbildet gjorde låten svært fengende.
«Word L» åpnet med hele orkesteret samlet før bassen tok over i en solo. Den gjentakende basslinjen dannet grunnlaget mens blåserne, gitaren og keyboardet bygget lag på lag over. Etter en kort nedtoning vokste musikken seg igjen stor og mektig før den roet seg ned og avsluttet på en elegant måte.
«Boksen går» startet med et rockepreg, men da blåserne kom inn, tok jazz følelsene over. Vokalisten gjorde en imponerende innsats etter å ha steppet inn på kort varsel fordi den opprinnelige sangeren var blitt syk. Det sto det respekt av. Teksten ble fremført på norsk, og en vrengende gitarsolo ga låten et tydelig rockepreg. Etter hvert økte både tempoet og intensiteten, særlig da blåserne kom inn for fullt. Musikken fikk tidvis et snev av asiatiske klanger. En trommesolo ledet videre inn i en galopperende rytme som bygget seg opp til et kontrollert kaos på keyboard, mens resten av orkesteret holdt uttrykket samlet. Etter en kort nedbygging eksploderte alt i en intens dose powerjazz. Det føltes nesten som om bandet bestemte seg for å spille så stygt de kunne i tretti sekunder – og det fungerte overraskende godt.
Neste stykke fortsatte i samme kompromissløse stil. Dette var powerjazz med en tydelig rød tråd, selv når musikken nærmet seg totalt kaos. Etter hvert stilnet det hele ned til en bassolo akkompagnert av svake trommer og keyboard. En saksofonsolo tok over, før trommene overtok på den samme beaten. Musikken bygget seg sakte opp igjen mot en ny eksplosjon. Jeg tok meg selv i å tenke at dette kunne vært filmmusikk. Til slutt tonet stykket rolig ut.
Konserten ble avsluttet med «Tutu». Låten startet energisk med barytonsaksofonen, et instrument som nærmest får hele kroppen til å vibrere. Orkesteret spilte med stor trygghet og presisjon. Gitarsoloen var rå og intens over et tungt og seigt groove. Musikerne holdt energien oppe lenge, med gjentakende rytmer og blåserrekker som kom og gikk. Jeg lot meg virkelig imponere over hvor profesjonelt disse unge musikerne spilte. Turen til Alexandraparken var absolutt verdt det.
Medvirkende: Lilja Follestad – vokal (syk), Sigve Rognehaug – altsaksofon, Trym Fluge Ulleberg – tenorsaksofon, Felix Malmo – barytonsaksofon, Inga Benum – trompet, Nanna Bakken Jakobsen – trompet, Andreas Thorsteinsen – trompet, Christian-Frederik Bertelsen Kopperud – piano, Eirik Prøsch Vik – gitar, Kristoffer Skinsrud – bass, Ole Entian – bass, Einar Øyen – trommer, Magnus Aannestad Oseth – leder og Steffen Granly – leder.
Først ut var Oslo og Akershus Ungdomsjazzorkester. Orkesteret ble etablert høsten 2014 og har siden den gang spilt på både små og store scener. Denne gangen var det Moldejazz sin hovedscene i Alexandraparken som ventet, der de skulle begeistre et lydhørt publikum. Orkesteret ledes av jazzmusikeren, trombonisten og komponisten Magnus Murphy Joelson.
Konserten åpnet med en låt full av styrke og kraft. Musikken var preget av partier med intens «bråkejazz», som ga en følelse av fri improvisasjon. Den neste låten startet langt roligere, med vokal og piano i sentrum. Etter hvert meldte både rytmeseksjonen og blåserne seg på med stor tyngde. Vi fikk et spennende samspill mellom trommer og bass før en blåsersolo la seg over beaten. Saksofon og tuba spilte sammen i en periode, før saksofonen skrudde opp tempoet til et kontrollert musikalsk kaos sammen med resten av bandet.
Det er ingen tvil om at et så stort ensemble skaper et massivt lydbilde. To trommesett bidrar til den kraftige rytmen som preger uttrykket. Dette er powerjazz som for mange kan oppleves som støy, men som samtidig har en tydelig musikalsk retning. Den neste låten gikk rett på med tunge rytmer og høy intensitet. Innimellom kom det roligere partier der blåserrekken fikk skinne, men hovedinntrykket var full kraft fra start til slutt. Mot slutten fikk vi en flott saksofon solo akkompagnert av koring.
Så fulgte en ballade skrevet av dirigenten for mange år siden. Vokalisten hadde en varm og behagelig jazzstemme som passet uttrykket godt. En lengre fløytesolo fikk god plass før resten av blåserne kom inn og gradvis bygget opp intensiteten. Etter hvert utviklet balladen seg til et jazzuttrykk med tydelige rockeinfluenser, før den vendte tilbake til det rolige utgangspunktet og fikk en fin avslutning.
Deretter startet en låt med en seig jazzrytme som bygget seg opp til en lang eksplosjon av lyd. Intensiteten gikk opp og ned gjennom hele stykket. En lang gitarsolo skilte seg spesielt ut, den var rå, fri og full av energi. Det er en stor opplevelse å høre et så omfattende ungdomsorkester spille. Enda mer imponerende blir det når man vet at musikerne er mellom 14 og 18 år. Det var ingen tvil om at nivået var svært høyt, og dette lover godt for fremtiden. Låten endte i en felles trommesolo full av kraft og rytme, før resten av orkesteret kom inn igjen på beaten.
«Last Close Call» startet med tuba før resten av orkesteret eksploderte inn. Tubaen hadde hovedrollen i starten, og lyden minnet nesten om en sint humle. Deretter tok vibrafonen over med en flott solo, etterfulgt av synth. Saksofonen fikk også en sterk solo, og publikum fikk høre litt elegant scat-sang. Trommene tok fullstendig av et lite øyeblikk før hele ensemblet fant tilbake til melodien og avsluttet med en brå slutt.
Den musikalske lederen takket publikum for at de hadde tatt turen, og rettet en ekstra takk til orkesterets medlemmer. En spesielt takk ble særlig gitt dem som nå avslutter tiden i orkesteret og går videre til høyere studier.
Konsertens siste nummer var «November», en låt som, i likhet med mange av orkesterets komposisjoner, er skrevet i fellesskap. Låten hadde en fengende og jevn rytme uten de store dynamiske svingningene, bortsett fra under soloene. Musikerne viste imponerende tekniske ferdigheter, og jeg lot meg virkelig imponere over nivået. Det som først virket som en avslutning, viste seg å være starten på en voldsom oppbygging. Et drivende beat, mektige blåserrekker og ville tangentpartier førte låten frem mot en storslått avslutning. Dette var rett og slett fantastisk. At ungdommene sammen kan skape musikk på dette nivået, sier alt om hvor dyktige de er.
Medvirkende: Betina Melody Olsen – vokal, Marie van den Heuvel – fløyte, Elinor Plaucci – altsaksofon, Tarald Vilberg-Jansen – altsaksofon, Torkil Gjerde Iglebæk – altsaksofon, Konrad Berge Neerland – tenorsaksofon, Ebla Abdulbasid Harun – trompet, Miriam Jiménez Franke – trombone, Jonatan Slettli Amdam – trombone, Sondre Vinje – tuba, Alfred Dalskog Beisland – tuba, Eva Damberg Reistad – piano, Anders Heiberg Eckhoff – piano, Live Kaslegard Nordal – gitar, Ida Dørmænen Irgens – elbass, Heine Laurinsson Eriksen – vibrafon og Haldor Vilberg-Jansen – trommer, Magnus Murphy Joelson- leder
Etter en kort pause entret Buskerud Ungdomsjazzorkester scenen. Ensemblet består av talentfulle musikere mellom 16 og 19 år. De fremfører originalmusikk, blant annet skrevet av orkesterets leder Magnus Aannestad Oseth. De siste ti årene har de spilt for publikum over hele Østlandet, og nå var turen kommet til Molde.
Konserten startet umiddelbart med en kraftig blåserrekke og en klassisk storband sound. En flott keyboard solo fulgte, og det var imponerende hvor massivt lydbildet ble med bare elleve musikere på scenen. Låten fikk en rolig avslutning med synth alene, som gled sømløst over i neste nummer. Denne låten hadde en nesten trolsk stemning. Synthen kunne til tider minne om en harpe, mens blåserrekken ga musikken et tydelig jazzpreg. Growlen i blåserne, melodien og det samlede lydbildet gjorde låten svært fengende.
«Word L» åpnet med hele orkesteret samlet før bassen tok over i en solo. Den gjentakende basslinjen dannet grunnlaget mens blåserne, gitaren og keyboardet bygget lag på lag over. Etter en kort nedtoning vokste musikken seg igjen stor og mektig før den roet seg ned og avsluttet på en elegant måte.
«Boksen går» startet med et rockepreg, men da blåserne kom inn, tok jazz følelsene over. Vokalisten gjorde en imponerende innsats etter å ha steppet inn på kort varsel fordi den opprinnelige sangeren var blitt syk. Det sto det respekt av. Teksten ble fremført på norsk, og en vrengende gitarsolo ga låten et tydelig rockepreg. Etter hvert økte både tempoet og intensiteten, særlig da blåserne kom inn for fullt. Musikken fikk tidvis et snev av asiatiske klanger. En trommesolo ledet videre inn i en galopperende rytme som bygget seg opp til et kontrollert kaos på keyboard, mens resten av orkesteret holdt uttrykket samlet. Etter en kort nedbygging eksploderte alt i en intens dose powerjazz. Det føltes nesten som om bandet bestemte seg for å spille så stygt de kunne i tretti sekunder – og det fungerte overraskende godt.
Neste stykke fortsatte i samme kompromissløse stil. Dette var powerjazz med en tydelig rød tråd, selv når musikken nærmet seg totalt kaos. Etter hvert stilnet det hele ned til en bassolo akkompagnert av svake trommer og keyboard. En saksofonsolo tok over, før trommene overtok på den samme beaten. Musikken bygget seg sakte opp igjen mot en ny eksplosjon. Jeg tok meg selv i å tenke at dette kunne vært filmmusikk. Til slutt tonet stykket rolig ut.
Konserten ble avsluttet med «Tutu». Låten startet energisk med barytonsaksofonen, et instrument som nærmest får hele kroppen til å vibrere. Orkesteret spilte med stor trygghet og presisjon. Gitarsoloen var rå og intens over et tungt og seigt groove. Musikerne holdt energien oppe lenge, med gjentakende rytmer og blåserrekker som kom og gikk. Jeg lot meg virkelig imponere over hvor profesjonelt disse unge musikerne spilte. Turen til Alexandraparken var absolutt verdt det.
Medvirkende: Lilja Follestad – vokal (syk), Sigve Rognehaug – altsaksofon, Trym Fluge Ulleberg – tenorsaksofon, Felix Malmo – barytonsaksofon, Inga Benum – trompet, Nanna Bakken Jakobsen – trompet, Andreas Thorsteinsen – trompet, Christian-Frederik Bertelsen Kopperud – piano, Eirik Prøsch Vik – gitar, Kristoffer Skinsrud – bass, Ole Entian – bass, Einar Øyen – trommer, Magnus Aannestad Oseth – leder og Steffen Granly – leder.
Laget av ScaleFlow.
.jpg)
