Den norske kirke har i flere år stått i et offentlig ordskifte der fall i gudstro, lavere deltakelse og institusjonell distanse ofte har vært de mest fremtredende overskriftene. Når Kirkerådet nå legger fram funn fra Den norske kirkes medlemsundersøkelse 2025, tegnes et mer sammensatt bilde: folkekirken har fortsatt en bred oppslutning blant medlemmene, og særlig i gruppen 15–29 år framtrer en tydelig nysgjerrighet knyttet til troens innhold.
Hver tredje unge kirkemedlem ønsker å lære mer om kristen tro. Foto: Torstein Kiserud / Den norske kirke.
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementDen norske kirke
Undersøkelsen er gjennomført av Opinion på oppdrag fra Kirkerådet, og bygger på svar fra et representativt utvalg på nær 6 000 medlemmer. Materialet gir et bredt innblikk i både medlemmenes forhold til kirken og vurderinger av kirkelige handlinger og kirkens rolle i samfunnet.
Det mest iøynefallende funnet handler om lærings- og kunnskapsønske: 33 % av Den norske kirkes medlemmer i alderen 15–29 år svarer at de ønsker å lære mer om kristen tro. For medlemmene over 30 år er andelen 18 %. Avstanden mellom aldersgruppene er dermed markant.
Kirkerådets leder Harald Hegstad vektlegger nettopp dette som en utvikling som er verdt å merke seg, og knytter funnet til et generelt ønske om fordypning:
– Jeg er glad for alle som ønsker å lære mer om kristen tro. At særlig unge ønsker å lære om tro er en spennende utvikling, sier Harald Hegstad, leder i Kirkerådet.
At unge i større grad enn eldre uttrykker et eksplisitt ønske om å lære, peker mot et skifte i hvordan medlemskap kan forstås: mindre som en passiv tilhørighet og mer som et mulig utgangspunkt for innholdsorientert interesse.
Undersøkelsen skiller ikke bare mellom et generelt ønske om å lære, men fanger også opp hva slags elementer ved troen som oppleves tiltrekkende. Blant de unge svarer 46 % at de synes det er spennende å høre om det mystiske i kristen tro.
Dette er et presist tallfestet uttrykk for en bestemt type interesse: ikke først og fremst organisasjon, men fortelling, symbolikk, erfaring og det som ikke lar seg redusere til praktiske eller sosiale funksjoner. Samtidig er funnet ikke formulert som en trosbekjennelse, men som en vurdering av hva det er «spennende å høre om» – en nyansering som gjør at tallet kan romme både troende, tvilende og nysgjerrige.
I samme aldersgruppe oppgir 37 % at de leter etter en større mening i hverdagen. Slik blir kunnskapsønsket satt inn i en bredere livstolkende ramme: interessen for tro og det mystiske står side om side med et mer generelt behov for orientering og mening.
Tallene sier ikke i seg selv hva slags svar de unge søker, men de viser at en betydelig del av medlemsmassen i 15–29 år kobler hverdagslivets spørsmål til en åpenhet for større forklaringsrammer. Det er i dette rommet kirkelig læring, trosformidling og samtalepraksis kan få betydning.
Medlemsundersøkelsen måler også holdninger til sentrale kirkelige handlinger. Et stort flertall av medlemmene svarer ja på spørsmålet om de ville valgt dåp, konfirmasjon, bryllup eller begravelse dersom det var aktuelt i dag.
Utviklingen er ikke lik på alle områder. For å døpe eget barn og for begravelse beskrives utviklingen som stabil. Derimot er det en signifikant oppgang på to sentrale markører for livsfase og offentlig ritual:
Hegstad leser dette som et uttrykk for fortsatt bred forankring, og peker samtidig på den tydelige aldersprofilen i materialet:
– Disse tallene viser at folkekirken har bred oppslutning, og det er ekstra gledelig at unge er enda mer positive enn de eldre, sier Harald Hegstad, leder i Kirkerådet.
At oppslutningen øker på nettopp konfirmasjon og bryllup, kan forstås som en styrking av kirkens posisjon i overgangsritualene: de hendelsene der identitet, familie og offentlig markering ofte møtes. Undersøkelsen sier ikke hvorfor, men den dokumenterer at viljen til å velge kirkelig ramme er økende på disse punktene.
Når aldersgruppen 15–29 år isoleres, blir mønsteret enda tydeligere. Undersøkelsen viser at:
Dette er høye tall i en tid der religiøs praksis ofte beskrives som fragmentert og mer individuelt sammensatt. Samtidig handler spørsmålene om hypotetiske valg «dersom det var aktuelt i dag», noe som gjør funnene til et mål på holdning og tilbøyelighet – ikke et direkte uttrykk for faktisk gjennomføring.
Likevel peker tallene på at kirkens ritualer fortsatt framstår som relevante for mange unge medlemmer, og at dette ikke bare gjelder begravelse – som ofte vurderes som mer tradisjonsbundet – men også handlinger der alternativene er mange og sosialt legitime.
Undersøkelsen tematiserer også kirkens samfunnsrolle og hva medlemmene forbinder kirken med i møte med vanskelige livssituasjoner. Mange opplever at kirken kan være et sted når livet blir krevende. Om lag hvert tredje medlem sier:
– Ville vurdert å gå i en kirke hvis de står overfor noe vanskelig, oppgir om lag hvert tredje medlem i undersøkelsen.
Her beskrives kirken ikke som en daglig arena, men som et mulig rom i krise og belastning. Formuleringen «ville vurdert» er i seg selv interessant: Den uttrykker en terskel som kan være både praktisk, kulturell og eksistensiell, men også en åpen dør – en tanke om at kirken kan tas i bruk når det trengs.
Et viktig bakteppe i materialet er at undersøkelsen samtidig viser nedgang i gudstro. Det er likevel ikke slik at dette oversettes direkte til en avvisning av troens funksjon eller betydning.
Hele 73 % mener at det å ha en tro kan være til hjelp i vanskelige tider. Videre er 36 % enige i påstanden:
– Kirken skaper håp for meg i en urolig verden, svarer 36 % av medlemmene i undersøkelsen.
Det siste tallet er lavere enn andelen som vurderer tro som hjelp i vanskelige tider, og forskjellen kan peke mot et skille mellom «tro» som personlig ressurs og «kirken» som institusjonell formidler av håp. Like fullt dokumenterer tallene at en betydelig minoritet direkte knytter eget håp til kirken.
Hegstad setter dette i sammenheng med samtidsdiagnosen mange deler, og med kirkens egen forståelse av hva den kan tilby:
– Mange opplever at verden er urolig. I kirken har vi rom og folk med et godt budskap om håp. Mange av oss trenger slike rom for håp og tro for å holde ut i krevende tider, sier Harald Hegstad, leder i Kirkerådet.
På et mer overordnet nivå måler undersøkelsen også holdninger til kirkens tilstedeværelse i samfunnet. Nesten ni av ti medlemmer oppgir at de er glade for at kirken er der når folk trenger den.
Når respondentene rangerer samfunnsnytten av kirkens arbeid, kommer støtten til mennesker i sorg ut på topp. Det betyr at kirkens diakonale og omsorgsrettede funksjon – slik medlemmene vurderer den – framstår som den mest betydningsfulle samfunnsbidraget i dette materialet.
Samlet viser medlemsundersøkelsen 2025 en kirke der flere parallelle utviklingstrekk lever side om side: nedgang i gudstro, men høy oppslutning om tro som ressurs i krise; stabilitet i noen kirkelige handlinger, men målbar vekst i oppslutning om konfirmasjon og bryllup; og – kanskje mest påfallende – en ung medlemsgruppe der kunnskapsønsket om kristen tro er betydelig høyere enn blant eldre medlemmer.
For Den norske kirke og Kirkerådet gir tallene et tydelig faktagrunnlag: folkekirken står fortsatt sterkt i befolkningens rituelle og omsorgsrelaterte forventninger, og blant unge finnes det et dokumentert rom for mer innhold, mer læring og mer samtale om troens stoff – inkludert det mystiske.
Den norske kirke
Undersøkelsen er gjennomført av Opinion på oppdrag fra Kirkerådet, og bygger på svar fra et representativt utvalg på nær 6 000 medlemmer. Materialet gir et bredt innblikk i både medlemmenes forhold til kirken og vurderinger av kirkelige handlinger og kirkens rolle i samfunnet.
Det mest iøynefallende funnet handler om lærings- og kunnskapsønske: 33 % av Den norske kirkes medlemmer i alderen 15–29 år svarer at de ønsker å lære mer om kristen tro. For medlemmene over 30 år er andelen 18 %. Avstanden mellom aldersgruppene er dermed markant.
Kirkerådets leder Harald Hegstad vektlegger nettopp dette som en utvikling som er verdt å merke seg, og knytter funnet til et generelt ønske om fordypning:
– Jeg er glad for alle som ønsker å lære mer om kristen tro. At særlig unge ønsker å lære om tro er en spennende utvikling, sier Harald Hegstad, leder i Kirkerådet.
At unge i større grad enn eldre uttrykker et eksplisitt ønske om å lære, peker mot et skifte i hvordan medlemskap kan forstås: mindre som en passiv tilhørighet og mer som et mulig utgangspunkt for innholdsorientert interesse.
Undersøkelsen skiller ikke bare mellom et generelt ønske om å lære, men fanger også opp hva slags elementer ved troen som oppleves tiltrekkende. Blant de unge svarer 46 % at de synes det er spennende å høre om det mystiske i kristen tro.
Dette er et presist tallfestet uttrykk for en bestemt type interesse: ikke først og fremst organisasjon, men fortelling, symbolikk, erfaring og det som ikke lar seg redusere til praktiske eller sosiale funksjoner. Samtidig er funnet ikke formulert som en trosbekjennelse, men som en vurdering av hva det er «spennende å høre om» – en nyansering som gjør at tallet kan romme både troende, tvilende og nysgjerrige.
I samme aldersgruppe oppgir 37 % at de leter etter en større mening i hverdagen. Slik blir kunnskapsønsket satt inn i en bredere livstolkende ramme: interessen for tro og det mystiske står side om side med et mer generelt behov for orientering og mening.
Tallene sier ikke i seg selv hva slags svar de unge søker, men de viser at en betydelig del av medlemsmassen i 15–29 år kobler hverdagslivets spørsmål til en åpenhet for større forklaringsrammer. Det er i dette rommet kirkelig læring, trosformidling og samtalepraksis kan få betydning.
Medlemsundersøkelsen måler også holdninger til sentrale kirkelige handlinger. Et stort flertall av medlemmene svarer ja på spørsmålet om de ville valgt dåp, konfirmasjon, bryllup eller begravelse dersom det var aktuelt i dag.
Utviklingen er ikke lik på alle områder. For å døpe eget barn og for begravelse beskrives utviklingen som stabil. Derimot er det en signifikant oppgang på to sentrale markører for livsfase og offentlig ritual:
Hegstad leser dette som et uttrykk for fortsatt bred forankring, og peker samtidig på den tydelige aldersprofilen i materialet:
– Disse tallene viser at folkekirken har bred oppslutning, og det er ekstra gledelig at unge er enda mer positive enn de eldre, sier Harald Hegstad, leder i Kirkerådet.
At oppslutningen øker på nettopp konfirmasjon og bryllup, kan forstås som en styrking av kirkens posisjon i overgangsritualene: de hendelsene der identitet, familie og offentlig markering ofte møtes. Undersøkelsen sier ikke hvorfor, men den dokumenterer at viljen til å velge kirkelig ramme er økende på disse punktene.
Når aldersgruppen 15–29 år isoleres, blir mønsteret enda tydeligere. Undersøkelsen viser at:
Dette er høye tall i en tid der religiøs praksis ofte beskrives som fragmentert og mer individuelt sammensatt. Samtidig handler spørsmålene om hypotetiske valg «dersom det var aktuelt i dag», noe som gjør funnene til et mål på holdning og tilbøyelighet – ikke et direkte uttrykk for faktisk gjennomføring.
Likevel peker tallene på at kirkens ritualer fortsatt framstår som relevante for mange unge medlemmer, og at dette ikke bare gjelder begravelse – som ofte vurderes som mer tradisjonsbundet – men også handlinger der alternativene er mange og sosialt legitime.
Undersøkelsen tematiserer også kirkens samfunnsrolle og hva medlemmene forbinder kirken med i møte med vanskelige livssituasjoner. Mange opplever at kirken kan være et sted når livet blir krevende. Om lag hvert tredje medlem sier:
– Ville vurdert å gå i en kirke hvis de står overfor noe vanskelig, oppgir om lag hvert tredje medlem i undersøkelsen.
Her beskrives kirken ikke som en daglig arena, men som et mulig rom i krise og belastning. Formuleringen «ville vurdert» er i seg selv interessant: Den uttrykker en terskel som kan være både praktisk, kulturell og eksistensiell, men også en åpen dør – en tanke om at kirken kan tas i bruk når det trengs.
Et viktig bakteppe i materialet er at undersøkelsen samtidig viser nedgang i gudstro. Det er likevel ikke slik at dette oversettes direkte til en avvisning av troens funksjon eller betydning.
Hele 73 % mener at det å ha en tro kan være til hjelp i vanskelige tider. Videre er 36 % enige i påstanden:
– Kirken skaper håp for meg i en urolig verden, svarer 36 % av medlemmene i undersøkelsen.
Det siste tallet er lavere enn andelen som vurderer tro som hjelp i vanskelige tider, og forskjellen kan peke mot et skille mellom «tro» som personlig ressurs og «kirken» som institusjonell formidler av håp. Like fullt dokumenterer tallene at en betydelig minoritet direkte knytter eget håp til kirken.
Hegstad setter dette i sammenheng med samtidsdiagnosen mange deler, og med kirkens egen forståelse av hva den kan tilby:
– Mange opplever at verden er urolig. I kirken har vi rom og folk med et godt budskap om håp. Mange av oss trenger slike rom for håp og tro for å holde ut i krevende tider, sier Harald Hegstad, leder i Kirkerådet.
På et mer overordnet nivå måler undersøkelsen også holdninger til kirkens tilstedeværelse i samfunnet. Nesten ni av ti medlemmer oppgir at de er glade for at kirken er der når folk trenger den.
Når respondentene rangerer samfunnsnytten av kirkens arbeid, kommer støtten til mennesker i sorg ut på topp. Det betyr at kirkens diakonale og omsorgsrettede funksjon – slik medlemmene vurderer den – framstår som den mest betydningsfulle samfunnsbidraget i dette materialet.
Samlet viser medlemsundersøkelsen 2025 en kirke der flere parallelle utviklingstrekk lever side om side: nedgang i gudstro, men høy oppslutning om tro som ressurs i krise; stabilitet i noen kirkelige handlinger, men målbar vekst i oppslutning om konfirmasjon og bryllup; og – kanskje mest påfallende – en ung medlemsgruppe der kunnskapsønsket om kristen tro er betydelig høyere enn blant eldre medlemmer.
For Den norske kirke og Kirkerådet gir tallene et tydelig faktagrunnlag: folkekirken står fortsatt sterkt i befolkningens rituelle og omsorgsrelaterte forventninger, og blant unge finnes det et dokumentert rom for mer innhold, mer læring og mer samtale om troens stoff – inkludert det mystiske.
