Åpningen av In2It dansefestival ble representart av de yngste danserne. Med «Short Stories» fikk publikum et konsentrert og presist innblikk i hvordan neste generasjons koreografer og dansere arbeider. Danserne fikk her uttrykke sine egne selvstendige kunstneriske ytringer. Prosjektet startet som et regionalt initiativ for danseinteressert ungdom i Møre og Romsdal, og har nå for femte år på rad en tydelig plass i festivalprogrammet.
.jpg)
Vi fikk se flere varierte og spektakulære danseoppvisninger i "Short stories". Foto: Erik Aukan / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnement
Årets arbeider springer ut av festivaltemaet «Beyond Emergency – Dance as a practice of Agency». I Short Stories ble dette konkret: Det er dansen som handling. Dansen som valg. Dansen som kraft til å forme verden.
På scenen sto unge dansere fra Ålesund, Molde, Sunndal og Kristiansund. De representerte Operaens Dansekompani, Operaens Ungdomskompani, Anetts Danceteria, Molde Dansekompani, Kin Dansekompani og Fagerlia VGS – danselinjen. De møttes på tvers av kommunegrenser, erfaring og uttrykk. Det var synlig i materialet: ulike bevegelseskvaliteter, ulike musikalske valg, ulike innganger til tematikk – men med en felles vilje til å undersøke.
Short Stories er ikke en konkurransearena. Det er et arbeidsrom. Her åpnes et rom for utforskning, mot og fantasi, der hvor unge dansere kan prøve, feile, skape og skinne. Det er en praksis som bygger noe mer enn teknikk.
Rett etter forestillingen utdypet Tendai Makurumbandi betydningen av å legge til rette for slike rom. Han pekte på nødvendigheten av å utfordre komfortsonen:
– For det første er det jo artig å kunne utfordre seg selv litt. Og ikke alltid ha det så komfortabelt, for det bygger resiliens. Man bygger litt styrke.
Han viser til at arbeidet ikke bare handler om scenisk uttrykk, men om utvikling av motstandskraft. Å stå i det uferdige, i det undersøkende, er en del av læringen.
Makurumbandi knytter også den kunstneriske praksisen til forskning og helse:
– Og så vet vi nå, med så mye forskning, at det er helsebringende. Og da er det mye lettere å gjøre det. Vi har terskelen for å gjøre det mye lavere når du forankrer det.
Han forteller at bevegelse påvirker stressbalansen og det mentale overskuddet:
– Ja, og når jeg vet at det er bra helsemessig, det er bra for stressbalansen. Og så er det jo det at det er veldig sosialt. Du får masse drahjelp når det er flere andre som er med.
I Short Stories var dette synlig i koreografiene: relasjonelle strukturer, duetter og gruppepartier som krevde tillit og presisjon. Fellesskapet ble mer enn bare et bakteppe, det var en del av selve bevegelsesmaterialet.
Makurumbandi avviser at dette handler om press:
– Ja, så det er ikke gruppepress, men det er styrkegruppe? Ja, det er det. Det er ikke noe gruppepress, nei.
Overført til Short Stories ligger det en tydelig parallell: lav terskel, høy intensitet. Det koster ikke å delta i betydningen økonomisk kapital, men det krever vilje til å stå i prosess.
– Det koster jo ingenting å bade her nå. Det må man bare ha med det at det funker. Det er gratis om det er kaldt, sier Makurumbandi.
Metaforen er treffende for arbeidet de unge danserne gjør: De går inn i noe som kan oppleves kaldt og ukomfortabelt, men som gir effekt. Ikke som tvang, men som valg.
Festivaltemaet «Beyond Emergency» handler om handlekraft i møte med kriser, både personlige, sosiale, politiske. I Short Stories ble dette oversatt til kroppslige beslutninger. En hånd som ikke trekker seg unna. Et fall som ikke unngås. En rytme som insisterer.
Det var ikke store programerklæringer fra scenen, det var tydelige og konkrete valg i bevegelse. Det var ungdom som tar plass i et profesjonelt festivalformat og gjør det til sitt. Det fungerte godt og mottok publikums begeistring.
Short Stories viser at rekruttering ikke bare handler om å utdanne nye dansere, men om å gi dem reelle rom for kunstnerisk ansvar og utfoldelse. Slik blir dansen en praksis for agency, som erfaring.
Årets arbeider springer ut av festivaltemaet «Beyond Emergency – Dance as a practice of Agency». I Short Stories ble dette konkret: Det er dansen som handling. Dansen som valg. Dansen som kraft til å forme verden.
På scenen sto unge dansere fra Ålesund, Molde, Sunndal og Kristiansund. De representerte Operaens Dansekompani, Operaens Ungdomskompani, Anetts Danceteria, Molde Dansekompani, Kin Dansekompani og Fagerlia VGS – danselinjen. De møttes på tvers av kommunegrenser, erfaring og uttrykk. Det var synlig i materialet: ulike bevegelseskvaliteter, ulike musikalske valg, ulike innganger til tematikk – men med en felles vilje til å undersøke.
Short Stories er ikke en konkurransearena. Det er et arbeidsrom. Her åpnes et rom for utforskning, mot og fantasi, der hvor unge dansere kan prøve, feile, skape og skinne. Det er en praksis som bygger noe mer enn teknikk.
Rett etter forestillingen utdypet Tendai Makurumbandi betydningen av å legge til rette for slike rom. Han pekte på nødvendigheten av å utfordre komfortsonen:
– For det første er det jo artig å kunne utfordre seg selv litt. Og ikke alltid ha det så komfortabelt, for det bygger resiliens. Man bygger litt styrke.
Han viser til at arbeidet ikke bare handler om scenisk uttrykk, men om utvikling av motstandskraft. Å stå i det uferdige, i det undersøkende, er en del av læringen.
Makurumbandi knytter også den kunstneriske praksisen til forskning og helse:
– Og så vet vi nå, med så mye forskning, at det er helsebringende. Og da er det mye lettere å gjøre det. Vi har terskelen for å gjøre det mye lavere når du forankrer det.
Han forteller at bevegelse påvirker stressbalansen og det mentale overskuddet:
– Ja, og når jeg vet at det er bra helsemessig, det er bra for stressbalansen. Og så er det jo det at det er veldig sosialt. Du får masse drahjelp når det er flere andre som er med.
I Short Stories var dette synlig i koreografiene: relasjonelle strukturer, duetter og gruppepartier som krevde tillit og presisjon. Fellesskapet ble mer enn bare et bakteppe, det var en del av selve bevegelsesmaterialet.
Makurumbandi avviser at dette handler om press:
– Ja, så det er ikke gruppepress, men det er styrkegruppe? Ja, det er det. Det er ikke noe gruppepress, nei.
Overført til Short Stories ligger det en tydelig parallell: lav terskel, høy intensitet. Det koster ikke å delta i betydningen økonomisk kapital, men det krever vilje til å stå i prosess.
– Det koster jo ingenting å bade her nå. Det må man bare ha med det at det funker. Det er gratis om det er kaldt, sier Makurumbandi.
Metaforen er treffende for arbeidet de unge danserne gjør: De går inn i noe som kan oppleves kaldt og ukomfortabelt, men som gir effekt. Ikke som tvang, men som valg.
Festivaltemaet «Beyond Emergency» handler om handlekraft i møte med kriser, både personlige, sosiale, politiske. I Short Stories ble dette oversatt til kroppslige beslutninger. En hånd som ikke trekker seg unna. Et fall som ikke unngås. En rytme som insisterer.
Det var ikke store programerklæringer fra scenen, det var tydelige og konkrete valg i bevegelse. Det var ungdom som tar plass i et profesjonelt festivalformat og gjør det til sitt. Det fungerte godt og mottok publikums begeistring.
Short Stories viser at rekruttering ikke bare handler om å utdanne nye dansere, men om å gi dem reelle rom for kunstnerisk ansvar og utfoldelse. Slik blir dansen en praksis for agency, som erfaring.
