På Mellemverftet i Kristiansund leder smed og slippmester for Nordmørsmusea, John Olav Lillebostad, et av museets grunnkurs i smiing. Fire deltakere arbeider konsentrert mens glødende jern varmes i de to essene og formes under hammeren.
Hammeren treffer emnet så gnistene fyker på smikurset hos Mellemverftet. Foto: Erik Aukan / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnement– «I dag er det enklere smi-teknikker vi holder på med», sier Lillebostad.
Kurset følges av maksimalt fire deltakere. Det er et bevisst valg.
– «Det pleier å være 4 stykker som kommer på kurs. Det er det antallet vi regner som akkurat passe. Blir det flere, blir det behov for mer plass, og mindre tid til å følge hver enkelt opp», forklarer han.
Han peker på infrastrukturen som trengs for å holde aktiviteten i gang: – «De har to esser med ild som står til disposisjon til å varme jernet.»
Rundt ham er aktiviteten jevn, og deltakerne hamrer målrettet på emnene sine på fire ambolter.
Blant dem som jobber ved amboltene denne kvelden, står Simen Oscar Bø Wie, opprinnelig fra Drammen. Han har deltatt på en rekke av kurskveldene, og forklarer hvorfor han stadig vender tilbake.
Han beskriver først selve atmosfæren på Mellemverftet:
– «Det er så autentisk og ekte her. Det er kultur, det er en esse fra gamle dager vi bruker. Det å komme hit i de omgivelsene som Mellemverftet tilbyr (avdeling av Nordmørsmusea, red anm.), det synes jeg er utrolig godt.»
Simen er en ivrig deltaker på kursene.
– «Jeg prøver jo å komme hvis jeg kan. Jeg har fått med meg 7–8 ganger nå, tenker jeg.»
Med erfaringen kommer også mer presisjon i arbeidet, selv om han fortsatt opplever læringskurven som bratt:
– «Jeg har fortsatt litt krokete stål, men det kommer seg.»
Smiing passer Simen godt. Motivasjonen styrkes når han ser at resultatene nærmer seg det han ser for seg:
– «Det er gøy å lage ting. Så er det jo gøy å jobbe med ild og hammer og gammelt håndverk.»
Simen bruker mye av det han lager.
– «Jeg har laget flere kroker, og noen ildraker, og noen verktøy til seilbåten.»
Han beskriver også et spesielt redskap: – «Jeg har laget en sånn til å få opp knoper og knuter med.» Han forsøker å huske navnet på typen redskap. Han peker opp på en krittegning av gjenstanden på essen. Gjenstanden har en fasong som de fleste som seiler tradisjonelle seilskip vil kjenne igjen.
Han arbeider rolig og systematisk, og viser til ett av kveldens emner:
– «Det er mye fint å lage. Her ser du akkurat hva det er du skal lage. Jeg har laget to sånne, så om jeg skal lage en tredje, den blir sikkert bra.»
Gjenstandene han lager får praktisk verdi:
– «Selvlagd, vellagd», sier han, og legger til at flere av dem også fungerer som julegaver.
For ham er smikveldene både læring og et praktisk bidrag til båtlivet han allerede kjenner godt.
Kveldskurset 10. desember inngår i Nordmørsmuseas program for nybegynnere i smiing. Deltakerne får en praktisk innføring i grunnleggende teknikker som strekking, bøyning, stukking, lokking og doring. I tillegg lærer de hvordan de kontrollerer varme, steller essa og bruker verktøy på en trygg og effektiv måte.
Kurset gir deltakerne mulighet til å lage én eller flere gjenstander, enten bruks- eller pyntegjenstander. Typiske prosjekter er kastekrok, flaskeåpner, opphengskrok, nøkkelhank eller ildrake. Også dem med noe erfaring får et utbytte av gjennomgangen. Mengdeøvelse er også viktig.
Maksimalt fire deltakere sikrer tett oppfølging, og kursavgiften på 800 kroner inkluderer både materialer og Varde-kaffe, brent og kvernet ved museets egen maskin på Handelshuset Patrick Volckmar.
Deltakerne må bruke klær av naturfiber – ull, bomull eller lin. Disse fibrene er brannhemmende, mens syntetiske tekstiler kan smelte ved kontakt med varmt stål. Smia er kald nå i desember, derfor bruker de fleste ull. Deltakerne får utlevert smed forkle, vernebriller, øreplugger og hansker som museet stiller med. Sikkerheten er viktigst.
Når kurskvelden går mot slutten, sitter deltakerne igjen med et konkret produkt, men også med erfaring i et håndverk som krever både rytme, presisjon og tålmodighet. For Simen og de andre er det nettopp kombinasjonen av kystkultur, tradisjon, praktisk arbeid og veiledning som gjør at de vender tilbake til essen på Mellemverftet.
Gjenstanden Simen skulle lage er en «koffernagle», en pinne av tre eller metall brukt på tradisjonelle seilfartøyer for å feste tau fra riggen. Koffernaglen settes i hull langs rekka og flere steder på skipet kalt naglebenk. Der det var behov for et taufeste, satte man en inn en koffernagle kjapt og enkelt. Under seillas kunne det være behov for å flytte festpunktet for en haling. Dette kunne enkelt gjøres ved å flytte koffernaglen til et annet, mer egent hull i naglebenken. (kilde: snl.no ogwikipedia)
– «I dag er det enklere smi-teknikker vi holder på med», sier Lillebostad.
Kurset følges av maksimalt fire deltakere. Det er et bevisst valg.
– «Det pleier å være 4 stykker som kommer på kurs. Det er det antallet vi regner som akkurat passe. Blir det flere, blir det behov for mer plass, og mindre tid til å følge hver enkelt opp», forklarer han.
Han peker på infrastrukturen som trengs for å holde aktiviteten i gang: – «De har to esser med ild som står til disposisjon til å varme jernet.»
Rundt ham er aktiviteten jevn, og deltakerne hamrer målrettet på emnene sine på fire ambolter.
Blant dem som jobber ved amboltene denne kvelden, står Simen Oscar Bø Wie, opprinnelig fra Drammen. Han har deltatt på en rekke av kurskveldene, og forklarer hvorfor han stadig vender tilbake.
Han beskriver først selve atmosfæren på Mellemverftet:
– «Det er så autentisk og ekte her. Det er kultur, det er en esse fra gamle dager vi bruker. Det å komme hit i de omgivelsene som Mellemverftet tilbyr (avdeling av Nordmørsmusea, red anm.), det synes jeg er utrolig godt.»
Simen er en ivrig deltaker på kursene.
– «Jeg prøver jo å komme hvis jeg kan. Jeg har fått med meg 7–8 ganger nå, tenker jeg.»
Med erfaringen kommer også mer presisjon i arbeidet, selv om han fortsatt opplever læringskurven som bratt:
– «Jeg har fortsatt litt krokete stål, men det kommer seg.»
Smiing passer Simen godt. Motivasjonen styrkes når han ser at resultatene nærmer seg det han ser for seg:
– «Det er gøy å lage ting. Så er det jo gøy å jobbe med ild og hammer og gammelt håndverk.»
Simen bruker mye av det han lager.
– «Jeg har laget flere kroker, og noen ildraker, og noen verktøy til seilbåten.»
Han beskriver også et spesielt redskap: – «Jeg har laget en sånn til å få opp knoper og knuter med.» Han forsøker å huske navnet på typen redskap. Han peker opp på en krittegning av gjenstanden på essen. Gjenstanden har en fasong som de fleste som seiler tradisjonelle seilskip vil kjenne igjen.
Han arbeider rolig og systematisk, og viser til ett av kveldens emner:
– «Det er mye fint å lage. Her ser du akkurat hva det er du skal lage. Jeg har laget to sånne, så om jeg skal lage en tredje, den blir sikkert bra.»
Gjenstandene han lager får praktisk verdi:
– «Selvlagd, vellagd», sier han, og legger til at flere av dem også fungerer som julegaver.
For ham er smikveldene både læring og et praktisk bidrag til båtlivet han allerede kjenner godt.
Kveldskurset 10. desember inngår i Nordmørsmuseas program for nybegynnere i smiing. Deltakerne får en praktisk innføring i grunnleggende teknikker som strekking, bøyning, stukking, lokking og doring. I tillegg lærer de hvordan de kontrollerer varme, steller essa og bruker verktøy på en trygg og effektiv måte.
Kurset gir deltakerne mulighet til å lage én eller flere gjenstander, enten bruks- eller pyntegjenstander. Typiske prosjekter er kastekrok, flaskeåpner, opphengskrok, nøkkelhank eller ildrake. Også dem med noe erfaring får et utbytte av gjennomgangen. Mengdeøvelse er også viktig.
Maksimalt fire deltakere sikrer tett oppfølging, og kursavgiften på 800 kroner inkluderer både materialer og Varde-kaffe, brent og kvernet ved museets egen maskin på Handelshuset Patrick Volckmar.
Deltakerne må bruke klær av naturfiber – ull, bomull eller lin. Disse fibrene er brannhemmende, mens syntetiske tekstiler kan smelte ved kontakt med varmt stål. Smia er kald nå i desember, derfor bruker de fleste ull. Deltakerne får utlevert smed forkle, vernebriller, øreplugger og hansker som museet stiller med. Sikkerheten er viktigst.
Når kurskvelden går mot slutten, sitter deltakerne igjen med et konkret produkt, men også med erfaring i et håndverk som krever både rytme, presisjon og tålmodighet. For Simen og de andre er det nettopp kombinasjonen av kystkultur, tradisjon, praktisk arbeid og veiledning som gjør at de vender tilbake til essen på Mellemverftet.
Gjenstanden Simen skulle lage er en «koffernagle», en pinne av tre eller metall brukt på tradisjonelle seilfartøyer for å feste tau fra riggen. Koffernaglen settes i hull langs rekka og flere steder på skipet kalt naglebenk. Der det var behov for et taufeste, satte man en inn en koffernagle kjapt og enkelt. Under seillas kunne det være behov for å flytte festpunktet for en haling. Dette kunne enkelt gjøres ved å flytte koffernaglen til et annet, mer egent hull i naglebenken. (kilde: snl.no ogwikipedia)
