Under en presentasjon i Normoria, i regi av Operaen i Kristiansund, delte det kunstneriske teamet innsikt i den omfattende kreative prosessen. Samtalen ble ledet av Ingeborg Fagerlie Johannessen. I panelet satt regissør og dramaturg Mattias Palm, dirigent og arrangør Martin Bredin, samt musikalartist Gina Ranheim Bjerkan, som gestalter tittelrollen Donna Bacalao som nå egentlig heter Astrid Torske.

Bakgrunnen og inspirasjonen på Storkaia i Kristiansund

Den opprinnelige versjonen av «Donna Bacalao» hadde sin første oppsetning i 2008 utendørs på Vikaneset. Dette var en enorm arena med en 40 meter bred scene og plass til 4500 publikummere. Idéen til stykket oppsto opprinnelig som en hyllest til byens historie og sliterne på Kleppfiskbergan i Kristiansund.

Ingeborg Fagerlie Johannessen åpnet presentasjonen med å sette ord på rammene rundt verkets opprinnelse og den stoltheten som preget Kristiansund i perioden på 2000 tallet. Hun beskrev hvordan en ny og moderne ungdomsskole var etablert, og hvordan innbyggerne følte en fornyet framtidstro. Det var i denne atmosfæren at manusforfatter Stig Nilsson rettet blikket mot et kjent landemerke i byen.

Ingeborg Fagerlie Johannessen utdypet bakgrunnen for prosjektet:

– Så vendte Stig Nilsson blikket mot en kjær gammel kjenning, «Klippfiskkjerringa», som kunstneren Bjørn Skjølsvik har skapt, hvor hun sto stødig i den sure novembervinden. Og slik kom tanken og idéen om å skape en hyllest til kvinnene på bergan, dem som har tatt den harde jobben, stått med vann til knærne, vasket, tørket og båret. Uten dem, hvor hadde vi vært da?

Kontinuitet gjennom to tiår i operaen

For å ivareta verkets opprinnelige sjel i overgangen til det nye kulturhuset, har det vært avgjørende med kunstnerisk kontinuitet. Dirigent og arrangør Martin Bredin har vært tilknyttet Operaen i Kristiansund siden 2001 og fungerer som den direkte lenken tilbake til den aller første oppsetningen i 2008.

Ingeborg Fagerlie Johannessen henvendte seg til Martin Bredin og pekte på hans lange fartstid, som strekker seg over mer enn 20 år i operaen. Hun trakk frem at han har gjort mye spennende som dirigent og arrangør, og at han har vært med helt fra starten av dette spesifikke stykket, noe som gjør ham til bindeleddet til den opprinnelige versjonen. Hun minnet om at den første oppsetningen i 2008 ikke ble spilt i et flunkende nytt kulturhus, men ble formet under andre kår.

Martin Bredin reflekterte over rammene rundt den første prøveperioden:

– Vi hadde de faste prøvene oppe på Festiviteten. Da hadde vi jo liksom hele salen, ikke bare scenen, men hele salen. Og da visste vi jo at vi skulle ut på Vikaneset på det store, fantastiske anlegget egentlig, med plass til 4500 tilskuere og en scene som er 40 meter bred, og med havet som bakteppe.

Videre beskrev han den intense energien og samarbeidet som preget utendørsproduksjonen:

– Det var en utrolig sammenstimling og en voldsom suksess, både fra operaen sin side og bare som et samarbeid. Vi hadde jo en prøveperiode der ute som var helt fantastisk, med 25 grader hver dag.

Han la til at den største utfordringen den gangen var knotten.

Fra lokalt talentsenter til internasjonale scener

Hovedrollen som Donna Bacalao, eller Astrid Torske som hun egentlig heter, spilles av Gina Ranheim Bjerkan. Hun har i likhet med Martin Bredin personlig erfaring fra tidligere oppsetninger, blant annet i rollen som Klara i 2010. Siden den gang har hun fullført en profesjonell utdannelse og bygget en karriere innen musikkteater.

Ingeborg Fagerlie Johannessen introduserte hovedrolleinnehaveren ved å minne publikum om hennes bakgrunn fra Operaens Ballettsenter. Hun ba henne fortelle om reisen fra det lokale kulturlivet i Kristiansund og videre ut i den profesjonelle teaterverdenen.

Gina redegjorde for sin kunstneriske utvikling og utdanning:

– Jeg startet jo på Operaens Ballettsenter da jeg var 4–5 år, og så begynte jeg i Operaens Barnekor da det ble startet. Etter hvert så ble det et samarbeid med kulturskolen og operaen, så de startet en musikkteaterskole som het Scenario. Det jeg hadde som barn og ungdom her gjorde at jeg ville fortsette med dette. Da dro jeg til London og tok en bachelor i musikkteater ved London Studio Centre.

Hun utdypet sin påfølgende karriere og erfaring fra skandinaviske scener. Hun fortalte at det hadde blitt mange roller både i Oslo og andre storbyer.

– Det er musikaler som har vært hovedgreia mi. Jeg har gjort Cats og Mamma Mia!, og har spilt både i Norge, i Danmark, på Den Nationale Scene og litt her og der. Det er veldig stort å være tilbake hit nå i rollen som Donna Bacalao.

Dramaturgisk omarbeidelse for innendørsformatet

Regissør og dramaturg Mattias Palm kom til Kristiansund i 2023 for å regissere Il Trovatore (Trubaduren) i Festiviteten. Det var under dette oppholdet han først hørte om planene for det nye kulturhuset Normoria og den planlagte nyproduksjonen av «Donna Bacalao».

Ingeborg Fagerlie Johannessen spurte regissøren om hans umiddelbare tanker og faglige vurderinger da han først fikk overlevert manuskriptet og materialet til stykket for å tilpasse det til en innendørsscene.

Mattias Palm forklarte de strukturelle utfordringene ved overgangen:

– Da jeg tenkte på det, så forsto jeg jo at dette er en beretning som ligger veldig nære Kristiansund, og som beretter om oppkomsten av klippfisk og livet på bergan. Jeg føler at dette er en beretning som er viktig, og som er på liv og død. Men der det opprinnelig ble spilt i én akt utendørs, så var det veldig mange roller. Skal man spille innendørs og i to akter, må det bli færre roller.

Han utdypet hvordan det kreative teamet arbeidet med å spisse narrativet i Oslo og Kristiansund, og at det handler om å gjøre beretningen tydelig. Han fremhevet samarbeidet i prossessen med å skape forestillingen om og viste til et veldig nært og fruktbart samarbeid med Stig Nilsson og Frode Alnæs.

– Når man spiller innendørs, må man fjerne visse elementer, mens andre roller vokser og får mer plass. Karakterene har fått mer kjøtt på beina for at historien skal bli klarere.

Karakterskildringen av Astrid Torske

I den nye versjonen er tittelrollen Donna Bacalao, som Astrid Torske plassert tydeligere i sentrum av handlingen. Karakteren har gjennomgått en utvikling til å bli en yngre enke som ankommer byen for å overleve.

Mattias Palm redegjorde for de konkrete endringene i karakterutviklingen:

– Astrid er en ung kvinne fra Smøla som har mistet mannen sin på sjøen. Hun kommer til Kristiansund for å søke arbeid på klippfiskbergene. Det er dårlige tider, men hun gir seg ikke. Hun må være tøff på utsiden for å overleve, selv om hun kanskje er redd på innsiden. Hun får status på bergan fordi hun våger å si sin mening til overklassen og kreve sin rett.

Regissøren forklarte også symbolikken bak navnet:

– Navnet symboliserer hennes styrke. «Donna» betyr kvinne, og «Bacalao» betyr torsk. Så Astrid er kvinnen, torsken og havet. Ved å sette henne i sentrum gir vi publikum en helt annen forutsetning for å forstå hvorfor hun gjør som hun gjør.

Musikalsk sjangerbredde og nykomponerte verk

Den musikalske profilen har endret seg fra å være en utendørs «klippfiskopera» i spel format, til å bli definert som en helhetlig musikal. Komponist Frode Alnæs har omarbeidet det eksisterende materialet og skrevet flere nye låter til denne oppsetningen.

Ingeborg Fagerlie Johannessen rettet oppmerksomheten mot musikkens form og spurte hva som skiller denne versjonen fra en ren, tradisjonell musikal, og hvordan den musikalske strukturen er bygd opp.

Mattias Palm forklarte den musikalske strategien og blandingen av forskjellige musikalske uttrykk. Der han vektlegger at musikken spenner over veldig mange ulike uttrykk:

– Det er pop, rock, folkemusikk og skikkelig filmmusikk. Men det låter likevel som et helhetlig musikalsk landskap. I den forrige versjonen var absolutt alt sunget. Nå har vi valgt at det aller meste er sunget, men vi har også partier med dialog med underliggende musikk. Det gir oss en helt annen dramatisk frihet til å fortelle historien.

Han pekte videre på integreringen av klassiske musikalkonvensjoner:

– Vi har også lagt inn det man på Broadway kaller for en «I Want»-låt. Det er en sang tidlig i forestillingen hvor hovedkarakteren presenterer sin dypeste vilje og sin drøm for publikum, slik at de forstår hva stykket skal handle om og kan føle med henne hele veien.

Kollektivet og havet som levende karakterer

I tillegg til de individuelle hovedrollene, trekker det kunstneriske teamet frem at samfunnet og naturen fungerer som sentrale elementer i historien. Byen Kristiansund, arbeiderne og havet har alle fått en tydeligere dramatisk funksjon.

Martin Bredin forklarte korets utvidede rolle i forestillingen:– Vi har Kristiansund Operakor i bak oss, men vi har forsterket dem med et eget prosjektkor. Dette er gjort for at vi visuelt og musikalsk skal kunne illustrere de to helt tydelige gruppene som fantes i byen før i tiden. Arbeidsfolkene på bergan og det fine borgerskapet i salongene. Det gir en rik, episk bredde, litt som i Les Misérables.

Mattias Palm supplerte med at havet er en egen karakter i dette stykket. Havet er en metafor for både liv og død, overflod og mangel:

– Det er havet som gir fisken som gir penger på bordet, men når havet blir svart og fisken forsvinner, mister folk levebrødet sitt. Danserne i forestillingen fungerer som en direkte forlengelse av dette havet. De formidler de mest dramatiske og følelsesladde øyeblikkene i historien gjennom ren bevegelse.

Smakebit av fremtidstro

Presentasjonen i Normoria ble rundet av med en musikalsk smakebit fra forestillingen, som er sangen «Jeg har en drøm». Sangen skrevet for å invitere publikum direkte inn i fremtidens drøm. Forestillingen spilles over totalt 8 kvelder i det nye kulturhuset. «Donna Bacalao» fremstår som et modernisert verk, der både utøvere og opphavsmenn har gått inn i materien og gitt den en god og nødvendig oppussing. Det er nok alt for tidlig og konkludere. men det kan vise seg og være et klokt og ikke minst innovativt trekk. Vi ser frem til fortsettelsen.

‍