Den første dagen av Moldejazz bød på flere konserter, og en av de fant sted i kjelleren under Fuzzy Platebar. Her sto bergensbandet Vepsestikk på scenen. De er et ungt band som har gjort seg bemerket med en energisk blanding av indie, punk, progrock og jazz. Musikken deres har av flere kritikere blitt beskrevet som «jazzpunk», en merkelapp som passer godt på det publikum fikk oppleve denne ettermiddagen.
Vepsestikk på Fuzzy. Foto: Anette Thomsen / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementBandet består av Agnes Fernanda Kierulf (bass og trompet), Móeiður Loftsdóttir (trompet), Linnea Josefine Gjelstad Kierulf (trommer) og Hanna Elisabeth Zieritz (gitar og vokal). Konserten var booket etter ønske fra Programråd UNG og ble spilt mandag 13. juli klokken 17.00 på Fuzzy. Til daglig en platebar hvor man kan bla gjennom vinylplater mens man nyter noe i glasset. I kjelleren skjuler det seg et røft konsertlokale med betongvegger, klubbscene, bar og et interiør preget av 60- og 70-tallsmøbler. Et intimt lokale som passet bandets uttrykk svært godt.
Noen minutter etter klokken fem entret de fire musikerne scenen. Konserten åpnet med en lang, stemningsbyggende intro før trommene for alvor satte fart på musikken. Allerede fra første låt var det tydelig at bandet liker å leke med kontraster. Musikken beveget seg mellom rolige og eksplosive partier, og selv om vokalen tidvis druknet litt bak instrumentene, kom Hanna Elisabeth Zieritz' sterke stemme godt fram når arrangementene åpnet seg, og ikke minst under de andre verkene som ble spilt.
Publikum samlet seg tett foran scenen og responderte entusiastisk med jubel og tilrop under låtene. Det var lett å høre hvordan rock og punk var vevd inn i jazzuttrykket, eller kanskje snarere hvordan jazzen lå skjult under de tunge riffene og den rå energien. Resultatet ble et lydbilde som både kunne være mektig, sårbart og smått kaotisk på den beste måten.
Den andre låten var en ennå ikke uutgitt komposisjon. Her blandet bandet punk med en nærmest folketonepreget vokal, noe som ga låten et særpreg. Igjen imponerte de med hvordan de sømløst blandet sjangre, og avslutningen med en trompetsolo satte et punktum for låten.
På tredje låt utfordret bandet publikum til en liten dansekonkurranse. Musikken startet med et seigt riff og et rolig driv før tempoet plutselig eksploderte. Da løsnet det virkelig foran scenen, og publikum kastet seg ut i dansen. Etter en ny rolig passasje bygde låten seg opp igjen før den fikk en dempet avslutning.
Deretter fulgte «Stikk», en låt fra bandets kommende album som slippes til høsten. Den startet nesten viseaktig, med tydelige jazzreferanser gjennom trompetene, før den brøt ut i harde punkpartier. Kontrastene mellom det melodiøse og det brutale ble et gjennomgående trekk ved konserten.
Publikum som besto hovedsakelig av jevnaldrende med bandmedlemmene, med enkelte fra foreldregenerasjonen innimellom satte stor pris på å få høre noe helt nytt.
Neste nummer fortsatte den dynamiske stilen med rolige partier, trompet og gitar før rytmene tok over. Låten endte med tekstlesning over et lavmælt musikalsk bakteppe, som ble et uventet, men virkningsfullt grep. Det er utrolig hvor små grep kan gi låten en egen følelse.
Konsertens roligste øyeblikk kom med kjærlighetssorg-balladen «Brev til København». Sammenlignet med de foregående låtene var dette en svært nedstrippet og følelsesladet fremføring, der både tekst og melodi formidlet sårhet. Kontrasten gjorde inntrykk. Etter den stillferdige balladen var det godt å bli kastet tilbake inn i bandets energiske univers. Kraftige rytmer, drivende komp og intense trompetsoloer løftet stemningen igjen.
Den siste ordinære låten startet forsiktig med bass, trompet og cymbaler før den gradvis vokste i både volum og intensitet. Da det virket som om låten var over, overrasket bandet med en siste eksplosjon av rockerytmer og trompeter før de lot musikken ebbe rolig ut.
Etter applausen takket bandet blant annet lydmannen Stian og resten av arrangørstaben. Publikum ville imidlertid ha mer, og ekstranummeret «Anonym» ble en heftig avslutning på konserten. Med et høyt tempo, et drivende komp og et refreng bygget rundt ordet «anonym», fikk publikum synge med. En vilter trompetsolo mot slutten sørget for at konserten fikk en siste energieksplosjon fra bandet.
Vepsestikk leverte en svært god konsert. Musikerne viste både høy teknisk kvalitet og stor spilleglede, samtidig som de fremsto uredde i måten de kombinerer jazz, punk, rock og indie på. Alle tekstene var på norsk, noe som ga uttrykket en ekstra nærhet. Selv om settet ikke besto av veldig mange låter, var de fleste godt over fem minutter lange med mye instrumentale partier. Konserten viste hvorfor Vepsestikk er et band det er verdt å følge videre. De utfordrer grensene mellom flere sjangre på en måte som gjør at det føles som en selvfølgelighet at slik skal det være.
Bandet består av Agnes Fernanda Kierulf (bass og trompet), Móeiður Loftsdóttir (trompet), Linnea Josefine Gjelstad Kierulf (trommer) og Hanna Elisabeth Zieritz (gitar og vokal). Konserten var booket etter ønske fra Programråd UNG og ble spilt mandag 13. juli klokken 17.00 på Fuzzy. Til daglig en platebar hvor man kan bla gjennom vinylplater mens man nyter noe i glasset. I kjelleren skjuler det seg et røft konsertlokale med betongvegger, klubbscene, bar og et interiør preget av 60- og 70-tallsmøbler. Et intimt lokale som passet bandets uttrykk svært godt.
Noen minutter etter klokken fem entret de fire musikerne scenen. Konserten åpnet med en lang, stemningsbyggende intro før trommene for alvor satte fart på musikken. Allerede fra første låt var det tydelig at bandet liker å leke med kontraster. Musikken beveget seg mellom rolige og eksplosive partier, og selv om vokalen tidvis druknet litt bak instrumentene, kom Hanna Elisabeth Zieritz' sterke stemme godt fram når arrangementene åpnet seg, og ikke minst under de andre verkene som ble spilt.
Publikum samlet seg tett foran scenen og responderte entusiastisk med jubel og tilrop under låtene. Det var lett å høre hvordan rock og punk var vevd inn i jazzuttrykket, eller kanskje snarere hvordan jazzen lå skjult under de tunge riffene og den rå energien. Resultatet ble et lydbilde som både kunne være mektig, sårbart og smått kaotisk på den beste måten.
Den andre låten var en ennå ikke uutgitt komposisjon. Her blandet bandet punk med en nærmest folketonepreget vokal, noe som ga låten et særpreg. Igjen imponerte de med hvordan de sømløst blandet sjangre, og avslutningen med en trompetsolo satte et punktum for låten.
På tredje låt utfordret bandet publikum til en liten dansekonkurranse. Musikken startet med et seigt riff og et rolig driv før tempoet plutselig eksploderte. Da løsnet det virkelig foran scenen, og publikum kastet seg ut i dansen. Etter en ny rolig passasje bygde låten seg opp igjen før den fikk en dempet avslutning.
Deretter fulgte «Stikk», en låt fra bandets kommende album som slippes til høsten. Den startet nesten viseaktig, med tydelige jazzreferanser gjennom trompetene, før den brøt ut i harde punkpartier. Kontrastene mellom det melodiøse og det brutale ble et gjennomgående trekk ved konserten.
Publikum som besto hovedsakelig av jevnaldrende med bandmedlemmene, med enkelte fra foreldregenerasjonen innimellom satte stor pris på å få høre noe helt nytt.
Neste nummer fortsatte den dynamiske stilen med rolige partier, trompet og gitar før rytmene tok over. Låten endte med tekstlesning over et lavmælt musikalsk bakteppe, som ble et uventet, men virkningsfullt grep. Det er utrolig hvor små grep kan gi låten en egen følelse.
Konsertens roligste øyeblikk kom med kjærlighetssorg-balladen «Brev til København». Sammenlignet med de foregående låtene var dette en svært nedstrippet og følelsesladet fremføring, der både tekst og melodi formidlet sårhet. Kontrasten gjorde inntrykk. Etter den stillferdige balladen var det godt å bli kastet tilbake inn i bandets energiske univers. Kraftige rytmer, drivende komp og intense trompetsoloer løftet stemningen igjen.
Den siste ordinære låten startet forsiktig med bass, trompet og cymbaler før den gradvis vokste i både volum og intensitet. Da det virket som om låten var over, overrasket bandet med en siste eksplosjon av rockerytmer og trompeter før de lot musikken ebbe rolig ut.
Etter applausen takket bandet blant annet lydmannen Stian og resten av arrangørstaben. Publikum ville imidlertid ha mer, og ekstranummeret «Anonym» ble en heftig avslutning på konserten. Med et høyt tempo, et drivende komp og et refreng bygget rundt ordet «anonym», fikk publikum synge med. En vilter trompetsolo mot slutten sørget for at konserten fikk en siste energieksplosjon fra bandet.
Vepsestikk leverte en svært god konsert. Musikerne viste både høy teknisk kvalitet og stor spilleglede, samtidig som de fremsto uredde i måten de kombinerer jazz, punk, rock og indie på. Alle tekstene var på norsk, noe som ga uttrykket en ekstra nærhet. Selv om settet ikke besto av veldig mange låter, var de fleste godt over fem minutter lange med mye instrumentale partier. Konserten viste hvorfor Vepsestikk er et band det er verdt å følge videre. De utfordrer grensene mellom flere sjangre på en måte som gjør at det føles som en selvfølgelighet at slik skal det være.
Laget av ScaleFlow.
.jpg)
