Et 15 meter langt eikeskip ble lagt inn i dette monumentet i andre halvdel av 800-tallet. Rundt 1160 år senere er store deler av graven fortsatt bevart. Etter 124 år uten en ny arkeologisk undersøkelse skal lagene i Grønhaug igjen leses, denne gangen også som del av arbeidet med å fastslå hvilken plass Karmøys skipsgravlandskap skal ha i den norske og internasjonale kulturarven.
Et luftbilde som viser omfanget av Grønhaug. Foto: Øyvind Nesvåg, Rogaland fylkeskommune
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementDen monumentale skipsgravhaugen Grønhaug på Karmøy skal undersøkes for første gang siden 1902. Under jorden ligger store deler av en skipsgrav fra 800-tallet fortsatt bevart. Nå skal arkeologene forsøke å avklare både hvordan haugen ble bygget, hva som fremdeles finnes urørt, og om historien på stedet begynte allerede i bronsealderen. Undersøkelsen inngår samtidig i arbeidet med den norske vikingarven som mulig framtidig verdensarv.
Denne uken åpnes Grønhaug på Karmøy. Det er 124 år siden arkeologer sist undersøkte den monumentale gravhaugen, og denne gangen er utgangspunktet et annet enn ved undersøkelsen i 1902. Arkeologene vet allerede at det ligger rester av en skipsgrav fra andre halvdel av 800-tallet i haugen. Samtidig er betydelige deler av anlegget aldri undersøkt.
Arbeidet utføres av arkeologer fra Arkeologisk museum ved Universitetet i Stavanger, på oppdrag fra Riksantikvaren og i samarbeid med Rogaland fylkeskommune.
Grønhaug er én av flere skipsgraver fra vikingtiden på Karmøy. Sammen med blant annet Storhaug inngår den i et kulturhistorisk landskap langs Karmsundet der monumentale gravhauger ligger uvanlig tett. Storhaug er allerede blant de syv norske skipsgravmiljøene Riksantikvaren har anbefalt for Norges tentative liste for verdensarv. Nå skal undersøkelsen av Grønhaug gi et bedre kunnskapsgrunnlag for å vurdere også denne haugens betydning i den større sammenhengen.
For riksantikvar Hanna Geiran er undersøkelsen derfor både et arkeologisk prosjekt og en del av et større arbeid med å forstå og dokumentere den norske vikingarven.
– Dette blir utrolig spennende, og jeg gleder meg stort. Dette er som julaften for alle oss som er glad i den norske vikingarven. Skipsgravhaugene i Norge er uten sidestykke i verden, og på Karmøy er de unike. Her ligger de tettere enn i resten av landet, sier Geiran.
Det er særlig dateringen som gjør Grønhaug interessant i forståelsen av Karmøy som maktområde i vikingtiden. Grønhaugskipet er datert til omkring år 864, og skipsgraven kan dermed knyttes kronologisk til perioden da Harald Hårfagre forbindes med maktsenteret på Avaldsnes.
Skipet i haugen var bygget av eik. Det var omkring 15 meter langt og 2,8 meter bredt. Selve gravhaugen er langt større: omtrent 30 meter i diameter og fire meter høy.
Dimensjonene gjør Grønhaug til et markant monument i landskapet. Samtidig ligger den ikke isolert. Langs Karmsundet finnes flere store gravminner, og det er nettopp forholdet mellom skipsgravene, landskapet og den politiske historien som gjør området sentralt i det pågående verdensarvarbeidet.
– Nå ønsker vi å få vite mer om Grønhaug, og få ny kunnskap om det historisk viktige kulturlandskapet langs Karmsundet og en mulig nominering til verdensarven. Det er fortsatt mye vi ikke vet om denne skipsgravhaugen, sier Hanna Geiran.
At en grav fra omkring 864 befinner seg i dette landskapet, gjør det naturlig å se den i sammenheng med maktkonsentrasjonen på Avaldsnes. Undersøkelsen kan dermed bidra med kunnskap som går ut over selve skipsgraven. Spørsmålet er også hvordan monumentet inngikk i et landskap der makt, ferdsel og gravskikk møttes.
Da Grønhaug ble undersøkt i 1902, ble bare deler av haugen åpnet. Det innebærer at betydelige partier fremdeles kan inneholde arkeologiske spor som ikke har vært berørt siden vikingtiden.
Den nye undersøkelsen ledes av Marie Ødegaard, førsteamanuensis i arkeologi, og Håkon Reiersen, førsteamanuensis i arkeologi, begge ved Arkeologisk museum i Stavanger.
For arkeologene er det nettopp graden av bevaring som gjør prosjektet spesielt.
– Svært mye av skipsgraven er bevart, så her ligger mye urørt siden vikingtid. Vi vet ikke hva vi kommer til å støte på, sier Marie Ødegaard.
Det er et vesentlig utgangspunkt. Arkeologene undersøker et monument hvor deler av konstruksjonen og gravmiljøet fremdeles kan ligge slik det har gjort gjennom mer enn tusen år.
Samtidig er ikke bevaringshistorien ukomplisert. Haugen har vært utsatt for inngrep og hendelser som kan ha påvirket de arkeologiske lagene.
Et av de sentrale spørsmålene gjelder selve Grønhaugs alder.
Haugen ligger på linje med en rekke eldre, monumentale gravhauger fra bronsealderen. Denne plasseringen har ført til en hypotese om at Grønhaug ikke nødvendigvis ble anlagt første gang på 800-tallet.
Det kan i stedet dreie seg om et eldre gravmonument som ble tatt i bruk på nytt i vikingtiden.
Dersom dette viser seg å være riktig, kan vikingtidens skipsgrav ha blitt lagt inn i en allerede eksisterende gravhaug fra bronsealderen. En slik avklaring vil endre forståelsen av monumentet. Grønhaug vil da ikke bare fortelle om en gravlegging på 800-tallet, men også om hvordan mennesker i vikingtiden forholdt seg til langt eldre monumenter i landskapet.
Det er derfor haugens oppbygning og forskjellige lag som står sentralt i undersøkelsen. Arkeologene ønsker å finne ut hvordan haugen er konstruert, hvilke deler som tilhører skipsgraven, og om det finnes spor etter en eldre fase.
Dette spørsmålet kunne ikke avklares gjennom undersøkelsen i 1902, ettersom bare deler av haugen ble undersøkt.
I tillegg til inngrepene i 1902 har Grønhaug vært utsatt for en større brann en gang før 1970.
Brannen kan ha påvirket bevaringsforholdene inne i haugen. Hvor omfattende konsekvensene har vært, er blant forholdene arkeologene nå ønsker å undersøke nærmere.
Det betyr at arbeidet må forholde seg til flere historiske lag av påvirkning: den opprinnelige oppbyggingen av haugen, skipsgravleggingen i vikingtiden, undersøkelsen tidlig på 1900-tallet og senere hendelser på stedet.
Samtidig er det nettopp fordi så mye fortsatt er bevart at Grønhaug kan gi nye svar.
Kristin Armstrong-Oma, museumsdirektør ved Arkeologisk museum ved Universitetet i Stavanger, mener undersøkelsen kan bidra til økt kunnskap om vikingtidens samfunn.
– Det er helt fantastisk at vi nå skal få vite mer om hvordan vikingene levde. Det er en rik arv, som det er viktig at vi tar vare på, sier Armstrong-Oma.
Undersøkelsen av Grønhaug skjer samtidig som norske kulturminnemyndigheter arbeider med en mulig framtidig Unesco-nominasjon av norsk vikingarv.
I desember 2025 leverte Riksantikvaren en faglig anbefaling til Klima- og miljødepartementet om å føre den norske vikingarven opp på Norges tentative liste for verdensarv. Den tentative listen, ofte omtalt som verdensarvens «venteliste», er et nødvendig trinn før et land eventuelt kan arbeide videre med en formell nominasjon til Unescos verdensarvliste.
Riksantikvarens anbefaling omfatter syv monumentale skipsgravmiljøer: Gjellestad i Østfold, Borrehaugene, Oseberghaugen og Gokstadhaugen i Vestfold, Storhaug i Rogaland, Myklebust i Vestland og Herlaugshaugen i Trøndelag.
Felles for dem er at det ikke først og fremst er de utgravde vikingskipene som står i sentrum for en mulig verdensarvstatus. Det er gravhaugene og kulturmiljøene på de opprinnelige stedene som vurderes. Unescos kriterier innebærer at kulturmiljøene må vurderes på funnstedet; skip som er tatt ut av gravene og befinner seg på museum, som Oseberg- og Gokstadskipet, kan ikke i seg selv nomineres på denne måten.
Dermed får landskapet rundt skipsgravene en avgjørende betydning. Gravene vurderes ikke bare som beholdere for arkeologiske funn, men som monumenter plassert på bestemte steder og i bestemte sammenhenger.
For Karmøy er dette særlig tydelig.
Langs Karmsundet ligger de monumentale gravene tettere enn ellers i landet. Plasseringen må sees i sammenheng med sundet som ferdselsåre og Avaldsnes som et historisk maktsentrum.
Storhaug inngår allerede i Riksantikvarens anbefaling. Skipet der ble funnet i 1887. Grønhaug representerer et annet, men nært beslektet monument i det samme området.
Det er kombinasjonen av gravhaugene og landskapet som gjør Karmøy spesielt interessant i verdensarvsammenheng. Riksantikvaren har i sitt arbeid med de norske skipsgravene lagt vekt på at landskapene rundt haugene kan leses som vitnesbyrd om makt og statsdannelse, og at flere av gravmiljøene ligger strategisk langs den historiske ferdselsåren «norðrvegr» – veien mot nord.
Grønhaugs datering til omkring 864 gjør forbindelsen mellom monument, landskap og politisk historie særlig interessant. Gravleggingen fant sted i en periode som tradisjonelt forbindes med prosessene som førte fram mot rikssamlingen, og med Harald Hårfagres maktgrunnlag på Vestlandet.
Den nye undersøkelsen skal ikke i seg selv avgjøre slike større historiske spørsmål. Men den kan gi et sikrere arkeologisk grunnlag for å forstå hva slags monument Grønhaug var, hvordan det ble anlagt og hvordan det forholdt seg til de andre gravhaugene i området.
At Grønhaug nå undersøkes som del av verdensarvarbeidet, betyr ikke at haugen allerede er på vei inn på Unescos verdensarvliste.
Prosessen består av flere trinn. Riksantikvaren har levert sin faglige anbefaling om de syv skipsgravmiljøene til Klima- og miljødepartementet. Det er regjeringen som avgjør om vikingarven skal føres opp på Norges tentative liste. En plass på den tentative listen er heller ikke det samme som verdensarvstatus. Regjeringen må senere beslutte om Norge skal gå videre med en formell nominasjonsprosess, før en eventuell sak kan behandles av Unesco.
Norge har forsøkt å få en internasjonal vikingarvnominasjon gjennom tidligere. Et samarbeid med flere andre land førte ikke fram i 2015. Flere av landene gikk senere videre med egne prosjekter. Danmark fikk fem ringborger fra vikingtiden innskrevet på verdensarvlisten i 2023.
Den norske tilnærmingen er nå konsentrert om de monumentale skipsgravhaugene og landskapene de inngår i.
I forbindelse med dette arbeidet har Riksantikvaren gjennomført befaringer ved de syv utvalgte gravmiljøene sammen med representanter for universiteter, fylkeskommuner og kommuner. Professor Neil Price ved Uppsala universitet, en internasjonalt anerkjent forsker på vikingtidens Skandinavia, har vært invitert inn som ekstern ekspert for å vurdere og kvalitetssikre kartleggingen.
Undersøkelsen på Karmøy føyer seg dermed inn i et større arbeid der ny arkeologisk kunnskap brukes for å dokumentere hva som særpreger de norske skipsgravmiljøene.
Da Grønhaug sist ble åpnet i 1902, var arkeologien en annen vitenskap enn i dag. Bare deler av haugen ble undersøkt, og spørsmålene som nå stilles til stedet, omfatter både selve skipsgraven, haugens konstruksjon, bevaringsforholdene og forholdet mellom vikingtid og mulig eldre bruk.
Det er særlig muligheten for at deler av monumentet kan gå tilbake til bronsealderen som gjør undersøkelsen viktig utover kunnskapen om skipet.
Hvis arkeologene finner belegg for en eldre gravhaug, vil Grønhaug representere flere historiske perioder på samme sted. Dersom haugen derimot viser seg å være anlagt i forbindelse med skipsgraven på 800-tallet, vil det gi et tydeligere bilde av omfanget av ressursene som ble brukt på gravleggingen.
Begge utfallene vil gi ny kunnskap.
Samtidig skal arkeologene forsøke å forstå hvor mye undersøkelsen i 1902 og den senere brannen har påvirket anlegget, og hvor store deler som faktisk ligger intakt.
Det er derfor ikke først og fremst jakten på én bestemt gjenstand som står sentralt når Grønhaug åpnes på nytt. Det avgjørende er sammenhengen mellom skipet, haugen og landskapet.
Den monumentale skipsgravhaugen Grønhaug på Karmøy skal undersøkes for første gang siden 1902. Under jorden ligger store deler av en skipsgrav fra 800-tallet fortsatt bevart. Nå skal arkeologene forsøke å avklare både hvordan haugen ble bygget, hva som fremdeles finnes urørt, og om historien på stedet begynte allerede i bronsealderen. Undersøkelsen inngår samtidig i arbeidet med den norske vikingarven som mulig framtidig verdensarv.
Denne uken åpnes Grønhaug på Karmøy. Det er 124 år siden arkeologer sist undersøkte den monumentale gravhaugen, og denne gangen er utgangspunktet et annet enn ved undersøkelsen i 1902. Arkeologene vet allerede at det ligger rester av en skipsgrav fra andre halvdel av 800-tallet i haugen. Samtidig er betydelige deler av anlegget aldri undersøkt.
Arbeidet utføres av arkeologer fra Arkeologisk museum ved Universitetet i Stavanger, på oppdrag fra Riksantikvaren og i samarbeid med Rogaland fylkeskommune.
Grønhaug er én av flere skipsgraver fra vikingtiden på Karmøy. Sammen med blant annet Storhaug inngår den i et kulturhistorisk landskap langs Karmsundet der monumentale gravhauger ligger uvanlig tett. Storhaug er allerede blant de syv norske skipsgravmiljøene Riksantikvaren har anbefalt for Norges tentative liste for verdensarv. Nå skal undersøkelsen av Grønhaug gi et bedre kunnskapsgrunnlag for å vurdere også denne haugens betydning i den større sammenhengen.
For riksantikvar Hanna Geiran er undersøkelsen derfor både et arkeologisk prosjekt og en del av et større arbeid med å forstå og dokumentere den norske vikingarven.
– Dette blir utrolig spennende, og jeg gleder meg stort. Dette er som julaften for alle oss som er glad i den norske vikingarven. Skipsgravhaugene i Norge er uten sidestykke i verden, og på Karmøy er de unike. Her ligger de tettere enn i resten av landet, sier Geiran.
Det er særlig dateringen som gjør Grønhaug interessant i forståelsen av Karmøy som maktområde i vikingtiden. Grønhaugskipet er datert til omkring år 864, og skipsgraven kan dermed knyttes kronologisk til perioden da Harald Hårfagre forbindes med maktsenteret på Avaldsnes.
Skipet i haugen var bygget av eik. Det var omkring 15 meter langt og 2,8 meter bredt. Selve gravhaugen er langt større: omtrent 30 meter i diameter og fire meter høy.
Dimensjonene gjør Grønhaug til et markant monument i landskapet. Samtidig ligger den ikke isolert. Langs Karmsundet finnes flere store gravminner, og det er nettopp forholdet mellom skipsgravene, landskapet og den politiske historien som gjør området sentralt i det pågående verdensarvarbeidet.
– Nå ønsker vi å få vite mer om Grønhaug, og få ny kunnskap om det historisk viktige kulturlandskapet langs Karmsundet og en mulig nominering til verdensarven. Det er fortsatt mye vi ikke vet om denne skipsgravhaugen, sier Hanna Geiran.
At en grav fra omkring 864 befinner seg i dette landskapet, gjør det naturlig å se den i sammenheng med maktkonsentrasjonen på Avaldsnes. Undersøkelsen kan dermed bidra med kunnskap som går ut over selve skipsgraven. Spørsmålet er også hvordan monumentet inngikk i et landskap der makt, ferdsel og gravskikk møttes.
Da Grønhaug ble undersøkt i 1902, ble bare deler av haugen åpnet. Det innebærer at betydelige partier fremdeles kan inneholde arkeologiske spor som ikke har vært berørt siden vikingtiden.
Den nye undersøkelsen ledes av Marie Ødegaard, førsteamanuensis i arkeologi, og Håkon Reiersen, førsteamanuensis i arkeologi, begge ved Arkeologisk museum i Stavanger.
For arkeologene er det nettopp graden av bevaring som gjør prosjektet spesielt.
– Svært mye av skipsgraven er bevart, så her ligger mye urørt siden vikingtid. Vi vet ikke hva vi kommer til å støte på, sier Marie Ødegaard.
Det er et vesentlig utgangspunkt. Arkeologene undersøker et monument hvor deler av konstruksjonen og gravmiljøet fremdeles kan ligge slik det har gjort gjennom mer enn tusen år.
Samtidig er ikke bevaringshistorien ukomplisert. Haugen har vært utsatt for inngrep og hendelser som kan ha påvirket de arkeologiske lagene.
Et av de sentrale spørsmålene gjelder selve Grønhaugs alder.
Haugen ligger på linje med en rekke eldre, monumentale gravhauger fra bronsealderen. Denne plasseringen har ført til en hypotese om at Grønhaug ikke nødvendigvis ble anlagt første gang på 800-tallet.
Det kan i stedet dreie seg om et eldre gravmonument som ble tatt i bruk på nytt i vikingtiden.
Dersom dette viser seg å være riktig, kan vikingtidens skipsgrav ha blitt lagt inn i en allerede eksisterende gravhaug fra bronsealderen. En slik avklaring vil endre forståelsen av monumentet. Grønhaug vil da ikke bare fortelle om en gravlegging på 800-tallet, men også om hvordan mennesker i vikingtiden forholdt seg til langt eldre monumenter i landskapet.
Det er derfor haugens oppbygning og forskjellige lag som står sentralt i undersøkelsen. Arkeologene ønsker å finne ut hvordan haugen er konstruert, hvilke deler som tilhører skipsgraven, og om det finnes spor etter en eldre fase.
Dette spørsmålet kunne ikke avklares gjennom undersøkelsen i 1902, ettersom bare deler av haugen ble undersøkt.
I tillegg til inngrepene i 1902 har Grønhaug vært utsatt for en større brann en gang før 1970.
Brannen kan ha påvirket bevaringsforholdene inne i haugen. Hvor omfattende konsekvensene har vært, er blant forholdene arkeologene nå ønsker å undersøke nærmere.
Det betyr at arbeidet må forholde seg til flere historiske lag av påvirkning: den opprinnelige oppbyggingen av haugen, skipsgravleggingen i vikingtiden, undersøkelsen tidlig på 1900-tallet og senere hendelser på stedet.
Samtidig er det nettopp fordi så mye fortsatt er bevart at Grønhaug kan gi nye svar.
Kristin Armstrong-Oma, museumsdirektør ved Arkeologisk museum ved Universitetet i Stavanger, mener undersøkelsen kan bidra til økt kunnskap om vikingtidens samfunn.
– Det er helt fantastisk at vi nå skal få vite mer om hvordan vikingene levde. Det er en rik arv, som det er viktig at vi tar vare på, sier Armstrong-Oma.
Undersøkelsen av Grønhaug skjer samtidig som norske kulturminnemyndigheter arbeider med en mulig framtidig Unesco-nominasjon av norsk vikingarv.
I desember 2025 leverte Riksantikvaren en faglig anbefaling til Klima- og miljødepartementet om å føre den norske vikingarven opp på Norges tentative liste for verdensarv. Den tentative listen, ofte omtalt som verdensarvens «venteliste», er et nødvendig trinn før et land eventuelt kan arbeide videre med en formell nominasjon til Unescos verdensarvliste.
Riksantikvarens anbefaling omfatter syv monumentale skipsgravmiljøer: Gjellestad i Østfold, Borrehaugene, Oseberghaugen og Gokstadhaugen i Vestfold, Storhaug i Rogaland, Myklebust i Vestland og Herlaugshaugen i Trøndelag.
Felles for dem er at det ikke først og fremst er de utgravde vikingskipene som står i sentrum for en mulig verdensarvstatus. Det er gravhaugene og kulturmiljøene på de opprinnelige stedene som vurderes. Unescos kriterier innebærer at kulturmiljøene må vurderes på funnstedet; skip som er tatt ut av gravene og befinner seg på museum, som Oseberg- og Gokstadskipet, kan ikke i seg selv nomineres på denne måten.
Dermed får landskapet rundt skipsgravene en avgjørende betydning. Gravene vurderes ikke bare som beholdere for arkeologiske funn, men som monumenter plassert på bestemte steder og i bestemte sammenhenger.
For Karmøy er dette særlig tydelig.
Langs Karmsundet ligger de monumentale gravene tettere enn ellers i landet. Plasseringen må sees i sammenheng med sundet som ferdselsåre og Avaldsnes som et historisk maktsentrum.
Storhaug inngår allerede i Riksantikvarens anbefaling. Skipet der ble funnet i 1887. Grønhaug representerer et annet, men nært beslektet monument i det samme området.
Det er kombinasjonen av gravhaugene og landskapet som gjør Karmøy spesielt interessant i verdensarvsammenheng. Riksantikvaren har i sitt arbeid med de norske skipsgravene lagt vekt på at landskapene rundt haugene kan leses som vitnesbyrd om makt og statsdannelse, og at flere av gravmiljøene ligger strategisk langs den historiske ferdselsåren «norðrvegr» – veien mot nord.
Grønhaugs datering til omkring 864 gjør forbindelsen mellom monument, landskap og politisk historie særlig interessant. Gravleggingen fant sted i en periode som tradisjonelt forbindes med prosessene som førte fram mot rikssamlingen, og med Harald Hårfagres maktgrunnlag på Vestlandet.
Den nye undersøkelsen skal ikke i seg selv avgjøre slike større historiske spørsmål. Men den kan gi et sikrere arkeologisk grunnlag for å forstå hva slags monument Grønhaug var, hvordan det ble anlagt og hvordan det forholdt seg til de andre gravhaugene i området.
At Grønhaug nå undersøkes som del av verdensarvarbeidet, betyr ikke at haugen allerede er på vei inn på Unescos verdensarvliste.
Prosessen består av flere trinn. Riksantikvaren har levert sin faglige anbefaling om de syv skipsgravmiljøene til Klima- og miljødepartementet. Det er regjeringen som avgjør om vikingarven skal føres opp på Norges tentative liste. En plass på den tentative listen er heller ikke det samme som verdensarvstatus. Regjeringen må senere beslutte om Norge skal gå videre med en formell nominasjonsprosess, før en eventuell sak kan behandles av Unesco.
Norge har forsøkt å få en internasjonal vikingarvnominasjon gjennom tidligere. Et samarbeid med flere andre land førte ikke fram i 2015. Flere av landene gikk senere videre med egne prosjekter. Danmark fikk fem ringborger fra vikingtiden innskrevet på verdensarvlisten i 2023.
Den norske tilnærmingen er nå konsentrert om de monumentale skipsgravhaugene og landskapene de inngår i.
I forbindelse med dette arbeidet har Riksantikvaren gjennomført befaringer ved de syv utvalgte gravmiljøene sammen med representanter for universiteter, fylkeskommuner og kommuner. Professor Neil Price ved Uppsala universitet, en internasjonalt anerkjent forsker på vikingtidens Skandinavia, har vært invitert inn som ekstern ekspert for å vurdere og kvalitetssikre kartleggingen.
Undersøkelsen på Karmøy føyer seg dermed inn i et større arbeid der ny arkeologisk kunnskap brukes for å dokumentere hva som særpreger de norske skipsgravmiljøene.
Da Grønhaug sist ble åpnet i 1902, var arkeologien en annen vitenskap enn i dag. Bare deler av haugen ble undersøkt, og spørsmålene som nå stilles til stedet, omfatter både selve skipsgraven, haugens konstruksjon, bevaringsforholdene og forholdet mellom vikingtid og mulig eldre bruk.
Det er særlig muligheten for at deler av monumentet kan gå tilbake til bronsealderen som gjør undersøkelsen viktig utover kunnskapen om skipet.
Hvis arkeologene finner belegg for en eldre gravhaug, vil Grønhaug representere flere historiske perioder på samme sted. Dersom haugen derimot viser seg å være anlagt i forbindelse med skipsgraven på 800-tallet, vil det gi et tydeligere bilde av omfanget av ressursene som ble brukt på gravleggingen.
Begge utfallene vil gi ny kunnskap.
Samtidig skal arkeologene forsøke å forstå hvor mye undersøkelsen i 1902 og den senere brannen har påvirket anlegget, og hvor store deler som faktisk ligger intakt.
Det er derfor ikke først og fremst jakten på én bestemt gjenstand som står sentralt når Grønhaug åpnes på nytt. Det avgjørende er sammenhengen mellom skipet, haugen og landskapet.
Nordmenn er verdens mest avanserte folkeslag. De er ikke nødvendigvis bedre enn andre, de er bare... veldig spesielle. Så det er kanskje på tide å se nærmere på diagnosen, den andre kaller «Norge». I beskrivelsen av symptomene vil man finne beskrivelser som, en ukontrollerbar trang til å gå på fjelltur i sidevind, en religiøs tro på ullundertøy og en overbevisning om at køsystemet er selve grunnmuren i demokratiet.
Laget av ScaleFlow.
.jpg)