Ambisjonen er ikke bare å stille ut gjenstander, men å skape en møteplass for mennesker som samler på, arbeider med eller ganske enkelt interesserer seg for lokalhistorie, musikk og Nordmørs-memorabilia.

Det er mye historie samlet på relativt liten plass. Kuraterte bøker står i hyllene, mens postkort, fotografier, skilt, reklameeffekter, musikk, dokumenter og forskjellige gjenstander forteller sine deler av Kristiansunds historie.

De nye lokalene til Arkivet rommer både en antikk- og bruktforretning og en fysisk del av KSU-arkivet, som til vanlig først og fremst er et digitalt arkiv for samleobjekter og lokalhistorisk materiale fra Kristiansund og Nordmøre. I de nye lokalene får prosjektet en ny dimensjon.

– Da er det lettere å treffe andre med samme interesse. Tanken er at dette skal være en slags møteplass for samlere av lokalhistorie, forteller Erik Nørbæk, som sammen med Stig Sæther og Tore Haugen driver museet og KSU-arkivet.

Under åpningen lørdag 29. august ble nettopp denne funksjonen tydelig. Folk kom innom, studerte gjenstandene og ble stående og snakke. Samtalene beveget seg mellom lokalhistorie, musikk, gamle bedrifter og detaljer ved enkeltgjenstander.

– Det er veldig mange som møtes og slår av en prat. Det er rett og slett et kjekt møtested. Det er mye av tanken bak det.

Fra digitalt arkiv til fysisk museum

Nettsiden er fortsatt hoveddelen av virksomheten. Det nye lokalet skal ikke erstatte det digitale KSU-arkivet, men fungere som en fysisk forlengelse av det.

En skjerm i lokalet viser bilder og materiale fra nettsiden. Det understreker forbindelsen mellom det som finnes på nett, og de utvalgte gjenstandene som står utstilt i rommet.

– Det er fortsatt nettsiden som er hovedsaken, ksu-arkivet.no. Men den fysiske delen gjør det kanskje lettere å møte folk og skaffe flere gjenstander som vi kan supplere nettsiden med.

Bare en del av samlingen kan vises samtidig. Derfor er planen å rullere utstillingene, slik at flere gjenstander etter hvert kommer frem.

Det gjør også lokalet til noe annet enn en statisk utstilling. Nye objekter kan tas inn, andre kan settes bort for en periode, og innholdet kan endres etter hvert som samlingen utvikler seg.

– Det blir naturlig å rullere litt på det som er verdt å vise frem her. Samtidig får vi en god prat og prøver å bringe kunnskapen videre.

Fra postkort til aksjebrev

Bredden i materialet er betydelig. Her finnes bøker, samleobjekter, CD-er og LP-er, og musikk utgjør en vesentlig del av samlingen. Men gjenstandene spenner over langt flere deler av byens historie.

Blant materialet finnes aksjebrev, postkort, poletter, bypostfrimerker fra Kristiansund, sparebøsser, skilt, hatter og andre memorabilia. Gamle reklameeffekter og kinoreklame forteller om bedrifter som tidligere var en del av dagliglivet og godt kjente for befolknignen i byen. 

Mye av materialet kan knyttes direkte til lokal næringshistorie. Gjenstandene kan være produsert av lokale fabrikker eller gullsmeder. Fotografier og annet materiale dokumenterer flere av byens mange fotografer, mens andre objekter har tilknytning til kiosker, papirforretninger og forskjellige virksomheter.

Fellesnevneren er Kristiansundshistorie.

Det er nettopp gjennom slike hverdagslige gjenstander at sider av historien kan bevares som ellers lett forsvinner. En reklamegjenstand, en sparebøsse eller et postkort kan i utgangspunktet fremstå som en liten ting, men plassert i riktig sammenheng dokumenterer den både næringsliv, design, handel og hverdagsliv.

Ikke alt er til salgs

Det nye lokalet er ikke først og fremst en butikk. En betydelig del av innholdet er utstilling og privat museum.

Noen dubletter selges likevel. Det har også en funksjon i samlermiljøet.

– Vi kan selge litt av dublettene. Da kan vi hjelpe andre samlere som kanskje mangler noe, slik at de kan få tak i det.

For mange samlere er målet å komplettere en serie eller en bestemt samling. Det kan være vanskelig, fordi enkelte gjenstander finnes i svært begrenset antall.

– Vi prøver å komplettere, men det er mange ting det er vanskelig å komplettere. Det begrenser seg etter hva som faktisk finnes tilgjengelig.

Dermed blir bytte, salg og kontakt mellom samlere også en del av virksomheten. Det nye fysiske lokalet er mer bekvemmelig å oppholde seg i enn det forrige, noe som gjør denne kontakten enklere enn når samlingen bare eksisterer digitalt.

Historiene kommer inn døren

Gjenstandene er bare én del av Arkivets materiale. En annen ressurs er menneskene som kommer inn.

Mange sitter på kunnskap som aldri er blitt skrevet ned eller digitalisert. Andre har fotografier, bøker eller gjenstander etter foreldre og besteforeldre.

– Det er mange som har mye hjemme fra foreldre og besteforeldre, og som vi kan dele med hverandre.

Åpningsdagen viste hvordan dette kan fungere i praksis. Praten gikk mellom besøkende med forskjellige kunnskaper og interesser.

Temaene kunne skifte raskt fra musikksmak til lokalhistorie, og videre til svært detaljert diskusjon om bestemte samleobjekter.

– Det handler om å dele kunnskap og felles interesser.

Den sosiale funksjonen er dermed tett knyttet til dokumentasjonsarbeidet. Når mennesker møtes rundt et fotografi eller en gjenstand, kan opplysninger om personer, bedrifter, steder og bruk dukke opp. Slik kunnskap kan igjen bidra til å sette materialet inn i en større sammenheng.

Et bibliotek med lokalhistorie

Bøkene har fått en sentral plass i de nye lokalene. Samlingen består i stor grad av lokalhistorisk litteratur, og bøkene brukes aktivt som oppslagsverk i arbeidet med KSU-arkivet.

Noen bøker finnes også for salg.

Men biblioteket har en annen viktig funksjon. Mye lokalhistorisk litteratur er aldri blitt digitalisert. Enkelte utgivelser er kommet i små opplag og kan være vanskelige å få tilgang til.

Arkivet samler derfor lokalbøker som kan brukes både i eget arbeid og av mennesker som kommer innom og ønsker å bla i dem.

– Vi har et bibliotek der vi samler lokalbøker selv. Vi bruker dem som oppslagsverk, og folk kan komme hit og bla i dem.

Dermed blir også det trykte materialet en del av tilgjengeliggjøringen av lokalhistorien.

For den som arbeider med eldre lokalhistorie, er dette vesentlig. Ikke alt finnes i søkbare databaser eller digitale arkiver. Opplysninger kan fortsatt ligge i jubileumsbøker, bedriftsutgivelser, lokalhistoriske verk og andre publikasjoner med begrenset distribusjon.

Opptatt av kildene

Arbeidet med KSU-arkivet innebærer samtidig et spørsmål om kildeetterrettelighet.

Når opplysninger hentes fra eldre bøker og andre historiske kilder, er det ikke nødvendigvis mulig for de tre bak Arkivet å kontrollere alle opplysningene mot originalmateriale. Derfor legger de vekt på å opplyse hvor informasjonen kommer fra.

– Vi refererer alltid til kildene. Det skal være så korrekt som mulig, men vi har ikke mulighet til å sjekke alle gamle bøker og slike ting. Derfor refererer vi alltid til hvor vi har fått opplysningene våre fra.

På den måten kan leseren selv se hvilket grunnlag en opplysning bygger på.

Historiske kilder kan inneholde feil, og opplysninger som gjennom årene er blitt gjentatt i flere publikasjoner, er ikke nødvendigvis dokumentert utover enhver tvil. For KSU-arkivet er kildehenvisningen derfor en viktig del av arbeidet.

– Vi har holdt på noen år, og interessen har vært der lenge. Vi prøver hele tiden å sørge for at det skal være så riktig som mulig.

Et supplement til de etablerte museene

Arkivet har ikke noe formalisert samarbeid med historielaget. Virksomheten drives av de tre initiativtakerne Stig Sæther, Tore Haugen og Erik Nørbæk.

De ser heller ikke det private museet som en erstatning for de etablerte museene.

Museer kan sitte på svært store samlinger, men bare en begrenset del kan være utstilt samtidig. KSU-arkivet kan på sin side konsentrere seg om enkelte temaer og typer gjenstander som ikke nødvendigvis har fått stor plass andre steder.

– Museene har mye, men det er ikke alt som blir vist frem. De har ikke plass til alt. Vi kan kanskje ta tak i en del temaer som ikke blir vist frem der.

Slik kan Arkivet fungere som et supplement til den øvrige museums- og lokalhistoriske virksomheten.

Samtidig er også plassen i Arkivets egne lokaler begrenset. Det er ikke hensiktsmessig å fylle utstillingen med alt som finnes.

– Man kan ikke fylle på for mye heller.

Rulleringen av gjenstander blir derfor viktig både for å kunne vise bredden i samlingen over tid og for å gjøre utstillingen oversiktlig for publikum.

Et prosjekt som ikke drives for pengenes skyld

Bak samlingen ligger mange års interesse og arbeid. Økonomisk er det ikke dette som driver virksomheten.

– Det er definitivt ikke for pengenes skyld. Det er et minusprosjekt når det kommer til penger. Men det er gleden ved å holde på med det.

Arbeidet med å få de nye lokalene klare illustrerer også hvor mye egeninnsats som ligger bak. Dagene før åpningen var hektiske, og det ble arbeidet til langt på natt.

Nørbæk kom hjem fra arbeid offshore først ved midnatt før åpningen.

– Jeg ble sendt hjem fra offshore og var hjemme klokken tolv i natt. Så det ble noen timer her for å forberede åpningen i dag.

Lokalene er pusset opp, men arbeidet er ikke avsluttet.

– Vi har pusset opp en del og er veldig fornøyde, men vi kommer til å fortsette. Det har vært litt hektisk før åpningen, men vi fortsetter bare å utvikle det.

Den digitale delen er fortsatt hovedsaken

Selv om det nå finnes et fysisk museum, er retningen for KSU-arkivet i hovedsak den samme som tidligere. Nettsiden skal fortsatt være den sentrale delen av prosjektet.

Det fysiske lokalet gir først og fremst flere muligheter rundt det digitale arbeidet: møter med mennesker, tilgang til nye opplysninger, gjenstander som kan dokumenteres og materiale som kan supplere samlingen på nett.

Samtidig gir lokalet publikum anledning til å se deler av materialet i original form. Et gammelt skilt, en bok, et aksjebrev eller et lokalt postkort har egenskaper som ikke nødvendigvis kommer frem på samme måte gjennom et fotografi på en skjerm.

Det er denne forbindelsen mellom det digitale arkivet, de fysiske gjenstandene og kunnskapen som finnes hos mennesker, som står sentralt i de nye lokalene.

Åpningsdagen 29. august viste også den praktiske siden av tanken. Besøkende kom ikke bare for å se på utstillingen eller å kjøpe plater. De ble stående, diskuterte gjenstander, utvekslet opplysninger og snakket om løst og fast.

Arkivet har dermed fått en ny fysisk adresse for en virksomhet som fortsatt i hovedsak skal leve digitalt – men der bøker, gjenstander, samlere og lokalhistorisk kunnskap nå også kan møtes i samme rom.

‍