Det er minnene som bærer prosjektet fram som materiale. I fotoutstillingen og foredraget «Fra dypet» inviterer Åse Marie Faldalen publikum inn i et landskap av skog, tro, stillhet og uro. Der ute lurer trollene, det ukjente. Reisen går gjennom barndommens erfaringer, lag for lag, slik hun selv beskriver det.
.jpg)
Åse Marie Faldalen med noen av bildene sine i bakgrunnen. Inspirasjonen har hun fra gjenstander og minner fra barndommen. Foto: Erik Aukan / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementDet er minnene som bærer prosjektet fram som materiale. I fotoutstillingen og foredraget «Fra dypet» inviterer Åse Marie Faldalen publikum inn i et landskap av skog, tro, stillhet og uro. Der ute lurer trollene, det ukjente. Reisen går gjennom barndommens erfaringer, lag for lag, slik hun selv beskriver det.
– Dette er en fotoutstilling hvor jeg tar dere med til barndommens sterke minner. Reisen går innover, lag for lag. Skogens mystikk, kirkerommet og bedehuset. Såre strenger, jubelrop og undring, sier Åse Marie Faldalen.
Det er et prosjekt som henter kraft fra konkrete steder, minner og erfaringer. Skogen blir både natur og samtidig et indre rom. Kirkerommet og bedehuset fra oppvekstårene framstår ikke som symboler løsrevet fra virkeligheten, men som faktiske miljøer som har formet et menneske og et blikk. Bildene Faldalen skapet søker ikke det polerte eller forklarende. De arbeider heller med stemninger, fragmenter og erindringens urolige presisjon.

I arbeidet med «Fra dypet» beveger Faldalen seg inn i erfaringer mange vil kjenne igjen fra norsk oppvekstkultur, særlig i mindre lokalsamfunn hvor kirke og bedehus lenge var sentrale møteplasser. Samtidig er prosjektet personlig og tydelig forankret i hennes egne minner.
Det handler like mye om lyd som med stillhet. Om jubelropene i fellesskapet. Men også om undringen som blir stående igjen når årene går og barndommens tankerom får ny betydning i voksen alder.
Utstillingen til Faldalen arbeider i spennet mellom det dokumentariske og det poetiske. Fotografiene bærer preg av ettertanke og nærvær, uten å bli sentimentale. Motivene åpner snarere opp spørsmål om hva som blir igjen i et menneske etter tro, fellesskap og oppvekstmiljøer som både kunne romme varme og tyngde.
Faldalen snakker med Applausen om hvordan hun ser for seg bildene. Om bildene var en tekst, er de poetiske snarere enn prosa. Hun tror på styrken det er å fortelle mye gjennom å vise lite. Bildene har Små hint og allegorier til mening. Det er nettopp dette underkommuniserte som gjør bildene og inntrykkene så sterke, fordi det er selve fantasien som fyller inn resten. Det er nettopp fantasien til Faldalen som skapte disse bildene. Resultatene ble ikke perfekte med en gang, det har vært mye prøving og feiling. Men det som da blir suksess blir også veldig sterke bilder og uttrykk.
Faldalen forklarer at bildene er laget i flere lag og etapper for å gi en tredimansjonal effekt. Dette var spesielt tydelig på et trollbilde til Åse Marie.
I arbeidet med «Fra dypet» har Åse Marie Faldalen brukt en konkret og fysisk metode for å bygge bildene. Flere av fotografiene er laget ved at hun fylte vannkar og la ulike gjenstander ned i vannet før hun fotograferte dem. Objektene kunne være elementer som bar spor av minner, tro og barndom, og gjennom vannflaten ble motivene forvrengt, dempet og delvis skjult.
Denne arbeidsmåten gir bildene et drømmeaktig og urolig uttrykk. Refleksjoner, bevegelser i vannet og lysets brytninger gjør at motivene framstår som noe mellom erindring og virkelighet. Det konkrete blir samtidig skjørt og uklart, slik minner ofte kan oppleves når man forsøker å hente dem fram igjen mange år senere.
Metoden understreker også prosjektets tematikk. Vannet fungerer som et visuelt virkemiddel, som et lag mellom betrakteren og motivet – et slags dyp hvor minner, troserfaringer og barndomsbilder ligger lagret. Gjennom denne prosessen har Faldalen skapt fotografier som ikke først og fremst handler om å vise fram noe direkte, men om å undersøke hvordan minner beveger seg, forskyves og endrer form over tid.

Åse Marie Faldalen har gjennom flere år markert seg som en tydelig stemme innen norsk fotokunst. Under NL Fotofestival i 2016 viste hun den store utstillingen «12 Teser» i parken foran Caroline. Utstillingen vakte oppmerksomhet for sitt tydelige uttrykk og sin vilje til å arbeide med eksistensielle og samfunnsmessige temaer i offentlig rom.
At «Fra dypet» kommer fra samme kunstner, er ikke tilfeldig. Også her finnes interessen for menneskets indre landskap og for strukturene som former oss. Forskjellen er at prosjektet denne gangen trekker blikket nærmere inn mot det private materialet.
.jpg)
Det er noe kompromissløst over måten Faldalen beskriver prosjektet på. Hun forsøker ikke å rydde minnene inn i et enkelt narrativ. Snarere åpner hun opp rommene på nytt og lar bildene undersøke hva som finnes der.
I en tid hvor mye visuell kultur handler om hurtighet og umiddelbar gjenkjennelse, beveger «Fra dypet» seg i motsatt retning. Fotografiene krever tid. Dager, uker og kanskje måneder med å bearbeide bildene i vann. De insisterer på konsentrasjon. Publikum blir ikke ledet gjennom en ferdig konklusjon, men invitert inn i et materiale hvor erfaringene fortsatt arbeider.
Det er også her foredraget får sin funksjon. Ikke kun som forklaring til bildene, men som en utvidelse av dem og hun forklarer minnene og inspirasjonen som skapte dem. Ordene og fotografiene går inn i hverandre og skaper et samlet uttrykk hvor minnene får både kropp og språk.
Det er minnene som bærer prosjektet fram som materiale. I fotoutstillingen og foredraget «Fra dypet» inviterer Åse Marie Faldalen publikum inn i et landskap av skog, tro, stillhet og uro. Der ute lurer trollene, det ukjente. Reisen går gjennom barndommens erfaringer, lag for lag, slik hun selv beskriver det.
– Dette er en fotoutstilling hvor jeg tar dere med til barndommens sterke minner. Reisen går innover, lag for lag. Skogens mystikk, kirkerommet og bedehuset. Såre strenger, jubelrop og undring, sier Åse Marie Faldalen.
Det er et prosjekt som henter kraft fra konkrete steder, minner og erfaringer. Skogen blir både natur og samtidig et indre rom. Kirkerommet og bedehuset fra oppvekstårene framstår ikke som symboler løsrevet fra virkeligheten, men som faktiske miljøer som har formet et menneske og et blikk. Bildene Faldalen skapet søker ikke det polerte eller forklarende. De arbeider heller med stemninger, fragmenter og erindringens urolige presisjon.

I arbeidet med «Fra dypet» beveger Faldalen seg inn i erfaringer mange vil kjenne igjen fra norsk oppvekstkultur, særlig i mindre lokalsamfunn hvor kirke og bedehus lenge var sentrale møteplasser. Samtidig er prosjektet personlig og tydelig forankret i hennes egne minner.
Det handler like mye om lyd som med stillhet. Om jubelropene i fellesskapet. Men også om undringen som blir stående igjen når årene går og barndommens tankerom får ny betydning i voksen alder.
Utstillingen til Faldalen arbeider i spennet mellom det dokumentariske og det poetiske. Fotografiene bærer preg av ettertanke og nærvær, uten å bli sentimentale. Motivene åpner snarere opp spørsmål om hva som blir igjen i et menneske etter tro, fellesskap og oppvekstmiljøer som både kunne romme varme og tyngde.
Faldalen snakker med Applausen om hvordan hun ser for seg bildene. Om bildene var en tekst, er de poetiske snarere enn prosa. Hun tror på styrken det er å fortelle mye gjennom å vise lite. Bildene har Små hint og allegorier til mening. Det er nettopp dette underkommuniserte som gjør bildene og inntrykkene så sterke, fordi det er selve fantasien som fyller inn resten. Det er nettopp fantasien til Faldalen som skapte disse bildene. Resultatene ble ikke perfekte med en gang, det har vært mye prøving og feiling. Men det som da blir suksess blir også veldig sterke bilder og uttrykk.
Faldalen forklarer at bildene er laget i flere lag og etapper for å gi en tredimansjonal effekt. Dette var spesielt tydelig på et trollbilde til Åse Marie.
I arbeidet med «Fra dypet» har Åse Marie Faldalen brukt en konkret og fysisk metode for å bygge bildene. Flere av fotografiene er laget ved at hun fylte vannkar og la ulike gjenstander ned i vannet før hun fotograferte dem. Objektene kunne være elementer som bar spor av minner, tro og barndom, og gjennom vannflaten ble motivene forvrengt, dempet og delvis skjult.
Denne arbeidsmåten gir bildene et drømmeaktig og urolig uttrykk. Refleksjoner, bevegelser i vannet og lysets brytninger gjør at motivene framstår som noe mellom erindring og virkelighet. Det konkrete blir samtidig skjørt og uklart, slik minner ofte kan oppleves når man forsøker å hente dem fram igjen mange år senere.
Metoden understreker også prosjektets tematikk. Vannet fungerer som et visuelt virkemiddel, som et lag mellom betrakteren og motivet – et slags dyp hvor minner, troserfaringer og barndomsbilder ligger lagret. Gjennom denne prosessen har Faldalen skapt fotografier som ikke først og fremst handler om å vise fram noe direkte, men om å undersøke hvordan minner beveger seg, forskyves og endrer form over tid.

Åse Marie Faldalen har gjennom flere år markert seg som en tydelig stemme innen norsk fotokunst. Under NL Fotofestival i 2016 viste hun den store utstillingen «12 Teser» i parken foran Caroline. Utstillingen vakte oppmerksomhet for sitt tydelige uttrykk og sin vilje til å arbeide med eksistensielle og samfunnsmessige temaer i offentlig rom.
At «Fra dypet» kommer fra samme kunstner, er ikke tilfeldig. Også her finnes interessen for menneskets indre landskap og for strukturene som former oss. Forskjellen er at prosjektet denne gangen trekker blikket nærmere inn mot det private materialet.
.jpg)
Det er noe kompromissløst over måten Faldalen beskriver prosjektet på. Hun forsøker ikke å rydde minnene inn i et enkelt narrativ. Snarere åpner hun opp rommene på nytt og lar bildene undersøke hva som finnes der.
I en tid hvor mye visuell kultur handler om hurtighet og umiddelbar gjenkjennelse, beveger «Fra dypet» seg i motsatt retning. Fotografiene krever tid. Dager, uker og kanskje måneder med å bearbeide bildene i vann. De insisterer på konsentrasjon. Publikum blir ikke ledet gjennom en ferdig konklusjon, men invitert inn i et materiale hvor erfaringene fortsatt arbeider.
Det er også her foredraget får sin funksjon. Ikke kun som forklaring til bildene, men som en utvidelse av dem og hun forklarer minnene og inspirasjonen som skapte dem. Ordene og fotografiene går inn i hverandre og skaper et samlet uttrykk hvor minnene får både kropp og språk.

Dagny slipper sin tredje singel «Rain» fra det kommende albumet «Dancefloor Erotica». Denne energiske låten utforsker temaer som selvuttrykk og mulighetene som ligger foran oss, og oppfordrer lytterne til å gi slipp på det som ikke lenger gagner dem. Singelen er ut nå!

I Dåm Symfonisal arrangerte Kristiansund kulturskole en sommerkonsert. I 40 minutter var det blåseinstrumentet trombone som spilte hovedrollen i Normoria.
Minnet om krigen ser sjelden ut slik det gjør i historiebøkene. Det kommer ikke tilbake gjennom datoer eller navn på slag. Det kommer tilbake i enkelte bilder som mennesker aldri klarer å glemme. I setninger fortalt sent på kvelden over alkohol. I nervøs latter. I mennesker som overlevde, men som egentlig aldri kom helt hjem igjen.