I Bud, ytterst mot storhavet, levde folk i et landskap der vær, fiskeri og sjøfart bestemte rytmen i hverdagen. Losene ledet fremmede fartøy gjennom noen av Norges mest krevende farvann, mens fiskerbøndene kombinerte jordbruk med sesongfiske. Mellom disse næringene vokste det fram et samfunn som var tett knyttet til havet og til den internasjonale handelen med fisk.

Atlanterhavsspelet forteller om hvordan stormen i 1843 tar livet av losens kone og flere andre mennesker på hjemreise fra julehandel i Kristiansund. Losen blir enkemann, barna Marie og Einar mister moren, og familien må leve videre med konsekvensene av katastrofen. Fem år senere følger forestillingen Marie inn i voksenlivet samtidig som en ny storm nærmer seg. Historien er fiksjon, men den er bygget inn i historiske rammer som var høyst virkelige for kystbefolkningen på Nordmøre og i Romsdal. Nakne fakta om stormer, skipsforlis og usikre levekår var en del av dagliglivet langs Hustadvika, et havstykke som i århundrer har vært kjent som blant de mest værharde farvannene langs norskekysten.

Bud – kystsamfunnet ytterst mot havet

På første halvdel av 1800-tallet var Bud et av de viktigste kystsamfunnene mellom Kristiansund og Ålesund. Beliggenheten gjorde stedet til et naturlig knutepunkt for både fiske og sjøfart. Samtidig lå bygda tett på Hustadvika, et havområde uten skjærgård som kunne gi ly når uværet satte inn. Store dønninger fra Norskehavet møtte grunne partier og sterke strømmer. Kombinasjonen gjorde seilasen risikabel selv for erfarne sjøfolk.

For kystbefolkningen var dårlig vær og vanskelige havforhold en del av hverdagen. Været avgjorde når fisket kunne foregå, når handelsfartøy kunne legge ut, og om losene kunne gå om bord i skip som trengte hjelp. Mange familier opplevde å miste fedre, sønner eller ektefeller på sjøen. Døden var en stadig nærværende del av livet langs kysten.

Historikeren Arnljot Løseth beskriver hvordan kystsamfunnene på Nordvestlandet var bygget opp rundt kombinasjonen av fiske, jordbruk og sjøtransport. De fleste hushold hadde flere inntektskilder. Små jordlapper ga mat til familien, mens fisket skaffet kontanter gjennom salg av fisk til eksport. Nettopp denne kombinasjonsøkonomien gjorde bosettingen mulig ytterst mot storhavet, der jordbruksressursene alene var for små til å brødfø befolkningen.

Kystsamfunnet mellom 1820 og 1860

Årene mellom 1820 og 1860 var en periode med betydelige endringer på Mørekysten. Etter Napoleonskrigene tok eksporten av fisk seg kraftig opp igjen. Internasjonale markeder åpnet seg, og klippfisk, tørrfisk og saltfisk ble viktige eksportvarer. Samtidig vokste byene Kristiansund og Ålesund fram som sentrale handelssteder for fiskerinæringen.

Løseth peker på at eksportfisket fikk stadig større betydning gjennom disse tiårene. Mens mange fiskere tidligere hadde produsert først og fremst for eget forbruk og lokalt salg, ble stadig flere en del av et internasjonalt marked. Oppkjøpere, handelsmenn og eksportører bandt sammen de små kystsamfunnene med markeder i Sør-Europa, særlig Spania og Portugal. Klippfisken fra Nordvestlandet ble etterspurt langt utenfor Norges grenser og skapte grunnlaget for økonomisk vekst i regionen.

Historikeren Åsa Elstad viser at denne utviklingen inngikk i en større ekspansjon av de norske eksportfiskeriene gjennom 1700- og 1800-tallet. Fiskeriene ble gradvis mer markedsorienterte, samtidig som de fortsatt var avhengige av værforhold, sesongvandringer hos fisken og arbeidskraft fra kystsamfunnene. Moderne industri var ennå ikke etablert. Fisket var fremdeles basert på menneskelig erfaring, muskelkraft og seilfartøy.

Fiskerbonden – levemåten som bar kystsamfunnet

Den typiske innbyggeren langs Mørekysten i første halvdel av 1800-tallet var ikke yrkesfisker i moderne forstand, men fiskerbonde. Langs kysten fra Nordmøre til Sunnmøre var det kombinasjonen av jordbruk og fiske som gjorde det mulig å opprettholde bosettingen. Små gårdsbruk ga familien korn, poteter, høy og husdyr, mens fisket skaffet kontantinntekter som kunne brukes til å betale skatt, kjøpe redskaper, salt, mel, tekstiler og andre varer som ikke kunne produseres hjemme. Historikeren Arnljot Løseth peker på at denne kombinasjonsøkonomien var selve bærebjelken i kystsamfunnene gjennom første halvdel av 1800-tallet, og at spesialiseringen til et rent fiskeryrke først skjøt fart senere på århundret.

Arbeidsåret fulgte naturens rytme. Fra jaunar til tidlig april dro mennene til sjøs når skreien vandret inn mot norskekysten for å gyte. For fiskere fra Bud, Hustadvika og resten av Romsdalskysten foregikk fisket både på de lokale gytefeltene utenfor Nordmøre og Romsdal og på de store sesongfiskeriene lenger nord. Mange reiste til Lofoten, der skreifisket fra januar til april kunne gi langt større fortjeneste enn fisket hjemme dersom sesongen ble god. Andre deltok i fisket ved Vesterålen, Helgeland eller Trøndelagskysten, avhengig av hvor fisken sto. Samtidig var det et omfattende vår- og bankfiske utenfor Sunnmøre og Romsdal, der fiskerne søkte ut mot banker som Storegga når vær og båter gjorde det mulig.

Når fiskesesongen var over, vendte mennene tilbake til gården. Våronn, slått, vedhogst, reparasjon av båter og naust, vedlikehold av steingarder og arbeid med husdyr fylte resten av året. Kvinnene hadde en sentral rolle i denne økonomien. De drev gården mens mennene var på fiske, tok hånd om husdyr og barn, deltok i bearbeiding av fisk og sørget for at husholdet fungerte. Familien var avhengig av at alle bidro. Dersom en mann omkom på sjøen, mistet husholdet ikke bare en fisker, men også en viktig arbeidskraft på gården.

Fisket foregikk fra åpne seil- og robåter. På Mørekysten var seksringer, åttringer og fembøringer blant de vanligste fartøyene. Til skreifisket brukte fiskerne først og fremst håndsnøre, juksa og line, mens garn fikk økende betydning utover 1800-tallet. Fangsten ble sløyd og deretter enten tørket til tørrfisk eller saltet og videreforedlet til klippfisk. Gjennom handelsbyer som Kristiansund og etter hvert Ålesund ble fisken eksportert til markeder i blant annet Spania og Portugal, noe som knyttet de små fiskerbøndene på Mørekysten til en internasjonal økonomi.  

For fiskerbonden var derfor året delt mellom åkeren og havet. Jordbruket sikret mat på bordet, mens sesongfisket skaffet inntektene som gjorde det mulig å overleve i et værhardt kystsamfunn. Nettopp denne kombinasjonen preget Mørekysten gjennom hele perioden 1820–1860.

Havet ga – og havet tok

Programteksten til Atlanterhavsspelet oppsummerer dette med den korte formuleringen om at «havet gir og havet tar». Den beskriver en virkelighet som var godt kjent for kystbefolkningen. Nakne klipper, åpne havstrekninger og raske væromslag gjorde sjøen til en livsfarlig arbeidsplass. Værtegn, varsling og det å kunne "lese" naturtegnene var viktig for kystbefolkningen.

Forlis rammet ikke bare sjøfolkene. Hele lokalsamfunnet ble berørt. Når en los eller fisker omkom, mistet familien sin viktigste forsørger. Enker og barn måtte klare seg med hjelp fra slekt, naboer eller fattigvesenet. Mange barn måtte tidlig delta i arbeidet for å sikre familiens inntekter.

Denne sårbarheten preget kulturen langs hele Mørekysten. Den skapte sterke fellesskap, men også en nøktern holdning til risiko. Havet kunne ikke kontrolleres. Det måtte respekteres.

Følg med i neste del av artikkelserien som omhandler Losvesenet i Bud og livet langs Hustadvika