Det er utsolgt i Kulturfabrikken fredag første mai i Kristiansund. Publikum fyller rommet med en forventning som hverken er knyttet til exalterende virtuositet eller nyskaping i tradisjonell forstand, men til noe langt mer presist: gjelkjennelsen. Bare Egil Band leverer ikke eskapisme, men forstørrede versjoner av det trivielle, det absurde og det gjenkjennelige, av og til uventede. Det gjøres til et kollektivt ritual.
"Bare Egil Band" bestående av Egil Hegerberg. Erik Aukan / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementDet er utsolgt i Kulturfabrikken fredag første mai i Kristiansund. Publikum fyller rommet med en forventning som hverken er knyttet til exalterende virtuositet eller nyskaping i tradisjonell forstand, men til noe langt mer presist: gjelkjennelsen. Bare Egil Band leverer ikke eskapisme, men forstørrede versjoner av det trivielle, det absurde og det gjenkjennelige, av og til uventede. Det gjøres til et kollektivt ritual.
Allerede før konserten er i gang, etableres premisset. Artisten selv gjør det klart hva han mener er drivkraften bak turnélivet.
– Jeg er jo ikke her fordi jeg er så glad i å synge og spille. Jeg er her for å selge skjorter.
Utsagnet er ikke bare en spøk, men en gjennomgående metode: å redusere kunstnerrollen til noe banalt, og dermed eksponere publikums forventninger.
Konserten åpner med en lokal tilpasning, med sangen Bare Egil laget til 50-årsdagen til Brynjar Takle Ohr i fjor. Deretter ble Kristiansund satt opp mot Molde, et alltid like populært emne å ta opp i Kristiansund som skapte engasjement:
– Jeg liker ikke å sette byer opp mot hverandre, men det er en helt annen stemning her enn i Molde.
Publikum responderer umiddelbart. En direkte kontakt er etablert mellom scene og sal, som Hegerberg gjennom konserten brukes aktivt. Kommunikasjonen mellom Egil og publikum er god igjennom showet. Småprat fra publikum blir rastk tatt opp på scenen som inntekt for nytt låtmateriale, og Egil kommenterer kontinuerlig det som skjer i rommet.
– Jeg plukker opp det dere sier. Det kan fort dukke opp i en låt senere.
Det stopper effektivt en del av småskvatringen som gjerne skjer på slike tilstelninger. Selv om det sikkert kunne være morsomt å bli sitert på hva man sier en sen fredagskveld på første mai, vet de fleste at det kan vries til mye rart som kommer ut i fra Hegerbergs geniale hjerne (sitat E. Hegerberg) Stemningen var gjennomført god. Man fikk også inntrykk av at en god del av publikum kjente Bare Egils materiale fra før og hva de kom for. (Å kjøpe skjorter.)
Bare Egil begynner nøkternt og beskjedent med å fortelle om seg selv som "- Dette geniet som kommer til denne drittbyen" for å selge skjorter.
Kulturinstitusjonene er bygd opp igjen siden sist han var her.
Bak det tilsynelatende enkle ligger en tydelig tematikk. Flere av låtene retter seg mot digitalisering, byråkrati og samtidsutvikling.
– Verden går i rasende fart feil vei. Jobber blir gjort av datamaskiner, og vi må lære oss å elske det.
En annen låt tar for seg digitale systemer og vilkår:
– Jeg savner å få post. Nå må jeg logge inn overalt, og jeg skjønner ingenting.
Her ligger også en god dose kritikk av obskure avtalevilkår og personvern – et tema som løftes gjennom humor, men med gjenkjennelig frustrasjon.
Konserten beveger seg videre inn i global politikk, med låten «Holde tritt med Trump». Låta er catchy, høyaktuell og gir et satirisk spark til makta.
– Det er vanskelig å følge med på alt han gjør.
Satiren er direkte, men ikke polemisk. Den fungerer som en observasjon av tempoet i samtidens politiske kommunikasjon.
Samtidig trekkes Norge inn som fredsnasjon:
– Vi er jævla gode på fredsmekling.
Dette følges opp i låten «Fredsmekler Egil Rød», der ideen om etisk forsvarlig trusselbruk blir strukket til det absurde.
En publikummer på bordet ved siden av oppsummerer opplevelsen presist:
– Det er utrolig at han har holdt på så lenge, når det han synger om er så banalt.
Hun ler før hun legger til:
– Det er derfor jeg kommer. Fordi det banale er bra.
Dette er kjernen i Bare Egil Band. Det er ikke til tross for banaliteten, men på grunn av den folk liker og kommer tilbake til musikken. Det banale, til dels absurde, til og med det uventede. Det er det som gjør humoren stor.
Slik har det banale fungert godt blant annet for Monty Pyton.
Mot midten av konserten bygger det seg opp en tydelig forventning i salen. Ropene kommer fra flere hold:
– Arne! (referer til låten "Arne går mot døra")
Egil svarer ikke direkte, men spiller først en annen låt om trappeulykker. Spenningen øker. Når «Arne går mot døra» endelig kommer, med karakteristisk fuglebbryst-stil og pipestemme, utløses umiddelbar respons. Dette er signaturlåten vi har ventet på.
Dette var også journalistens første møte med "Bare Egil Band", anskaffet på en CD med Mp3-musikk i 1997 sammen med flere andre låter. Flere andre kunne relatere til sangen på liknende måte. Musikken blir også et slags soundtrack til minner fra denne tiden av livet. 90-tallet er en tid i norsk kulturhistorie der satire, samfunnskritikk og humor var i utvikling. For oss som leste Pyton blader på 90-tallet (selvsagt kjøpt for en femmer på brukbua, nye var de for dyre) kommer det absurde og satiren ikke overraskende, men gjenkjennende og selvsagt. God satire er god humor.
Soundtracket gjelder også for «Speidern» og «Skoene mine». Publikum kjenner materialet og deltar aktivt.
Da Egil kom til punktet der man kunne få be om sangønsker, ble «Surnadal boogie» ropt fra salen, men deretter avvist det med en kort kommentar
– Jeg hører det jeg vil høre.
Låten ble ikke spilt.
Mot slutten introduseres et av kveldens mest karakteristiske innslag: et fiktivt samarbeid med Kristiansund lensmannskontor.
– Denne konserten er en del av det rusforebyggende arbeidet. Her tilbys publikum et «narkotikaamnesti», der ulovlige substanser kan kastes på scenen uten konsekvenser. Dette leder inn i låten «Hasj».
– All narkotika blir konfiskert, og jeg skal destruere det i en pipe på bakrommet etterpå.
Det er en klassisk Bare Egil-vending: en alvorlig tematikk behandlet med en form for logisk absurditet.
Fremføringen er teknisk enkel, men presis. Musikalsk ligger det i et begrenset register, men dette er bevisst. Det er hva stilen til Bare Egil Band er bygget på. Tempoet i konserten styres av monologer, publikumsinteraksjon og korte låter.
Det er særlig overgangen mellom snakk og sang som fungerer godt. Egil kommuniserer godt med publikum, som virker godt kjent med materialet hans. Hegerberg bruker stemmen som virkemiddel, ikke bare musikalsk, men dramaturgisk.
Stemningen i Kulturfabrikken er stabilt god gjennom hele konserten. Publikum er aktivt, men ikke forstyrrende. Tanken på at det verste skvatteret blir låtmateriale for nye låter er i seg selv en effektiv stopper for de mest kreative denne kvelden. Det oppstår en kollektiv forståelse av premissene.
Humoren her er stort sett ikke overraskende, men den treffer fordi den er gjenkjennelig og absurd. Publikum virker i stor grad å kjenne til materialet til Bare Egil Band, og flere uttalte etterpå at dette oppnådde forvendingene de hadde.
Bare Egil Band opererer innenfor et tydelig definert uttrykk, og konserten i Kristiansund bekrefter at dette fortsatt fungerer.
Det er ikke utvikling i tradisjonell forstand, men en videreføring og presisering av et etablert prosjekt.
Etter konserten har Applausen en samtale med Hegerberg i en mer reflekterende form.
– Hvor lenge har du egentlig holdt på?
– Det er et åpent spørsmål. Men siden 1990 i hvert fall.
Videre dreies samtalen mot motivasjonen bak prosjektet.
– Hva er det som driver deg?
– Det er å selge skjorter. Det er det jeg brenner for.
Ingen svulstige deklarasjoner av å være drevet av høyere idealistiske idealer der i gården altså. Selv om det kanskje, dypt inne, eksisterer en liten porsjon av det også. Spørsmålet utfordres:
– Men publikum kommer jo for musikken?
– Ja, men det er hyggelig å møte folk etterpå.
Her ligger en dobbelthet. På den ene siden er mellom artist og publikum ektefølt og gjensidig. Samtidig er det musikken som har samlet oss denne kvelden. Svaret er avvisende, men i praksis bekrefter det betydningen av møtet
Samtalen avsluttes med en observasjon fra salen:
– Folk i salen sier det er banalt, men de kommer likevel.
– Da har jeg gjort noe riktig.
Bare Egil Band er et satirisk musikkprosjekt som kombinerer sang, monolog og publikumsinteraksjon. Det kjennetegnes av:
Det er utsolgt i Kulturfabrikken fredag første mai i Kristiansund. Publikum fyller rommet med en forventning som hverken er knyttet til exalterende virtuositet eller nyskaping i tradisjonell forstand, men til noe langt mer presist: gjelkjennelsen. Bare Egil Band leverer ikke eskapisme, men forstørrede versjoner av det trivielle, det absurde og det gjenkjennelige, av og til uventede. Det gjøres til et kollektivt ritual.
Allerede før konserten er i gang, etableres premisset. Artisten selv gjør det klart hva han mener er drivkraften bak turnélivet.
– Jeg er jo ikke her fordi jeg er så glad i å synge og spille. Jeg er her for å selge skjorter.
Utsagnet er ikke bare en spøk, men en gjennomgående metode: å redusere kunstnerrollen til noe banalt, og dermed eksponere publikums forventninger.
Konserten åpner med en lokal tilpasning, med sangen Bare Egil laget til 50-årsdagen til Brynjar Takle Ohr i fjor. Deretter ble Kristiansund satt opp mot Molde, et alltid like populært emne å ta opp i Kristiansund som skapte engasjement:
– Jeg liker ikke å sette byer opp mot hverandre, men det er en helt annen stemning her enn i Molde.
Publikum responderer umiddelbart. En direkte kontakt er etablert mellom scene og sal, som Hegerberg gjennom konserten brukes aktivt. Kommunikasjonen mellom Egil og publikum er god igjennom showet. Småprat fra publikum blir rastk tatt opp på scenen som inntekt for nytt låtmateriale, og Egil kommenterer kontinuerlig det som skjer i rommet.
– Jeg plukker opp det dere sier. Det kan fort dukke opp i en låt senere.
Det stopper effektivt en del av småskvatringen som gjerne skjer på slike tilstelninger. Selv om det sikkert kunne være morsomt å bli sitert på hva man sier en sen fredagskveld på første mai, vet de fleste at det kan vries til mye rart som kommer ut i fra Hegerbergs geniale hjerne (sitat E. Hegerberg) Stemningen var gjennomført god. Man fikk også inntrykk av at en god del av publikum kjente Bare Egils materiale fra før og hva de kom for. (Å kjøpe skjorter.)
Bare Egil begynner nøkternt og beskjedent med å fortelle om seg selv som "- Dette geniet som kommer til denne drittbyen" for å selge skjorter.
Kulturinstitusjonene er bygd opp igjen siden sist han var her.
Bak det tilsynelatende enkle ligger en tydelig tematikk. Flere av låtene retter seg mot digitalisering, byråkrati og samtidsutvikling.
– Verden går i rasende fart feil vei. Jobber blir gjort av datamaskiner, og vi må lære oss å elske det.
En annen låt tar for seg digitale systemer og vilkår:
– Jeg savner å få post. Nå må jeg logge inn overalt, og jeg skjønner ingenting.
Her ligger også en god dose kritikk av obskure avtalevilkår og personvern – et tema som løftes gjennom humor, men med gjenkjennelig frustrasjon.
Konserten beveger seg videre inn i global politikk, med låten «Holde tritt med Trump». Låta er catchy, høyaktuell og gir et satirisk spark til makta.
– Det er vanskelig å følge med på alt han gjør.
Satiren er direkte, men ikke polemisk. Den fungerer som en observasjon av tempoet i samtidens politiske kommunikasjon.
Samtidig trekkes Norge inn som fredsnasjon:
– Vi er jævla gode på fredsmekling.
Dette følges opp i låten «Fredsmekler Egil Rød», der ideen om etisk forsvarlig trusselbruk blir strukket til det absurde.
En publikummer på bordet ved siden av oppsummerer opplevelsen presist:
– Det er utrolig at han har holdt på så lenge, når det han synger om er så banalt.
Hun ler før hun legger til:
– Det er derfor jeg kommer. Fordi det banale er bra.
Dette er kjernen i Bare Egil Band. Det er ikke til tross for banaliteten, men på grunn av den folk liker og kommer tilbake til musikken. Det banale, til dels absurde, til og med det uventede. Det er det som gjør humoren stor.
Slik har det banale fungert godt blant annet for Monty Pyton.
Mot midten av konserten bygger det seg opp en tydelig forventning i salen. Ropene kommer fra flere hold:
– Arne! (referer til låten "Arne går mot døra")
Egil svarer ikke direkte, men spiller først en annen låt om trappeulykker. Spenningen øker. Når «Arne går mot døra» endelig kommer, med karakteristisk fuglebbryst-stil og pipestemme, utløses umiddelbar respons. Dette er signaturlåten vi har ventet på.
Dette var også journalistens første møte med "Bare Egil Band", anskaffet på en CD med Mp3-musikk i 1997 sammen med flere andre låter. Flere andre kunne relatere til sangen på liknende måte. Musikken blir også et slags soundtrack til minner fra denne tiden av livet. 90-tallet er en tid i norsk kulturhistorie der satire, samfunnskritikk og humor var i utvikling. For oss som leste Pyton blader på 90-tallet (selvsagt kjøpt for en femmer på brukbua, nye var de for dyre) kommer det absurde og satiren ikke overraskende, men gjenkjennende og selvsagt. God satire er god humor.
Soundtracket gjelder også for «Speidern» og «Skoene mine». Publikum kjenner materialet og deltar aktivt.
Da Egil kom til punktet der man kunne få be om sangønsker, ble «Surnadal boogie» ropt fra salen, men deretter avvist det med en kort kommentar
– Jeg hører det jeg vil høre.
Låten ble ikke spilt.
Mot slutten introduseres et av kveldens mest karakteristiske innslag: et fiktivt samarbeid med Kristiansund lensmannskontor.
– Denne konserten er en del av det rusforebyggende arbeidet. Her tilbys publikum et «narkotikaamnesti», der ulovlige substanser kan kastes på scenen uten konsekvenser. Dette leder inn i låten «Hasj».
– All narkotika blir konfiskert, og jeg skal destruere det i en pipe på bakrommet etterpå.
Det er en klassisk Bare Egil-vending: en alvorlig tematikk behandlet med en form for logisk absurditet.
Fremføringen er teknisk enkel, men presis. Musikalsk ligger det i et begrenset register, men dette er bevisst. Det er hva stilen til Bare Egil Band er bygget på. Tempoet i konserten styres av monologer, publikumsinteraksjon og korte låter.
Det er særlig overgangen mellom snakk og sang som fungerer godt. Egil kommuniserer godt med publikum, som virker godt kjent med materialet hans. Hegerberg bruker stemmen som virkemiddel, ikke bare musikalsk, men dramaturgisk.
Stemningen i Kulturfabrikken er stabilt god gjennom hele konserten. Publikum er aktivt, men ikke forstyrrende. Tanken på at det verste skvatteret blir låtmateriale for nye låter er i seg selv en effektiv stopper for de mest kreative denne kvelden. Det oppstår en kollektiv forståelse av premissene.
Humoren her er stort sett ikke overraskende, men den treffer fordi den er gjenkjennelig og absurd. Publikum virker i stor grad å kjenne til materialet til Bare Egil Band, og flere uttalte etterpå at dette oppnådde forvendingene de hadde.
Bare Egil Band opererer innenfor et tydelig definert uttrykk, og konserten i Kristiansund bekrefter at dette fortsatt fungerer.
Det er ikke utvikling i tradisjonell forstand, men en videreføring og presisering av et etablert prosjekt.
Etter konserten har Applausen en samtale med Hegerberg i en mer reflekterende form.
– Hvor lenge har du egentlig holdt på?
– Det er et åpent spørsmål. Men siden 1990 i hvert fall.
Videre dreies samtalen mot motivasjonen bak prosjektet.
– Hva er det som driver deg?
– Det er å selge skjorter. Det er det jeg brenner for.
Ingen svulstige deklarasjoner av å være drevet av høyere idealistiske idealer der i gården altså. Selv om det kanskje, dypt inne, eksisterer en liten porsjon av det også. Spørsmålet utfordres:
– Men publikum kommer jo for musikken?
– Ja, men det er hyggelig å møte folk etterpå.
Her ligger en dobbelthet. På den ene siden er mellom artist og publikum ektefølt og gjensidig. Samtidig er det musikken som har samlet oss denne kvelden. Svaret er avvisende, men i praksis bekrefter det betydningen av møtet
Samtalen avsluttes med en observasjon fra salen:
– Folk i salen sier det er banalt, men de kommer likevel.
– Da har jeg gjort noe riktig.
Bare Egil Band er et satirisk musikkprosjekt som kombinerer sang, monolog og publikumsinteraksjon. Det kjennetegnes av:
Høsten 2026 markerer en ny sesong for Nationaltheatret, med et variert repertoar som kombinerer klassiske verk, nyskreven dramatikk og internasjonale gjestespill. Teatersjef Kristian Seltun avslutter sin periode med et rikt program, inkludert den gjenopplivede Ibsenfestivalen, urpremierer og tradisjonsrike juleforestillinger. Publikum kan se frem til en uforglemmelig teaterhøst i hjertet av Oslo.
Laget av ScaleFlow.
