Bak ham sto et samspilt band som aldri tok oppmerksomheten bort fra hovedpersonen, men som løftet uttrykket gjennom hele konserten. Musikerne ga sangene den tyngden og dynamikken de trengte, samtidig som de hele tiden lot Eidsvågs karakteristiske stemme stå i sentrum. Samspillet var presist og uanstrengt, og det var tydelig at dette var musikere som kjenner både materialet og artisten godt.

Et publikum som levde seg inn i konserten

Publikum besto av en bred sammensetning mennesker. Blant de fremmøtte var både profesjonelle musikere, kulturarbeidere og et stort antall publikummere som gjennom mange år har fulgt Bjørn Eidsvåg. Det skapte en stemning der musikken fikk tale til mennesker med ulike erfaringer, men med en felles forståelse av artistens plass i norsk musikkliv.

Responsen kom naturlig gjennom hele konserten. Når Eidsvåg fortalte historier med den lune humoren som har blitt en del av hans sceneuttrykk, svarte publikum med latter. Når han inviterte til allsang eller rytmiske partier, klappet og beveget folk seg med musikken. Flere reiste seg og danset når sangene innbød til det, mens de mer ettertenksomme numrene ble møtt med en stillhet som vitnet om oppmerksom lytting.

Nærhet til publikum

Eidsvåg fortalte tidlig på kvelden at han egentlig trives best med mye alenetid, og at han i mange år hadde takket nei til «Hver gang vi møtes» nettopp fordi han ikke liker å være tett på mennesker over lengre tid. Likevel var det noe annet som preget konserten. Fra scenen inviterte han publikum inn i sitt eget univers. Historiene ble fortalt som om de var en samtale, ikke et foredrag, og gjennom hele konserten søkte han kontakt med salen. Han møtte publikummere med blikket, lot små reaksjoner fra salen få plass og bygget en nærhet som gjorde at selv de mest personlige historiene opplevdes som inkluderende snarere enn private.

Sanger som fortsatt treffer

Den kontakten er en av forklaringene på hvorfor Bjørn Eidsvåg fortsatt treffer et bredt publikum etter mer enn fem tiår som artist. Sangene lever ikke bare fordi de er blitt en del av den norske sangskatten, men fordi de fortsatt formidles med en troverdighet som gjør at tekstene oppleves relevante. På Stiklestad ble dette tydelig. Publikum lyttet når historiene krevde stillhet, lo når humoren traff, og svarte med applaus når musikken hadde gjort sitt.

Et gjennomført sceneshow

Også den tekniske gjennomføringen bidro til helhetsopplevelsen. Lysdesignet understreket stemningen i de ulike sangene uten å ta oppmerksomheten bort fra artistene på scenen. Lyskasterne ga konserten et visuelt løft, men uten raske eller påtrengende blendende lyseffekter. Lydbildet var balansert gjennom hele konserten, slik at både Eidsvågs stemme, historiene mellom sangene og samspillet med bandet kom tydelig fram.

Det var aldri tvil om hva som var kveldens sentrum. Verken lys, lyd eller scenografi konkurrerte med hovedpersonen. Alt var bygget opp rundt Bjørn Eidsvåg, hans stemme, hans historier og hans sanger.

En kveld publikum tok med seg videre

Den kanskje beste målestokken på om konserten lyktes, var likevel publikums reaksjoner. Folk ble sittende igjen lenge etter at siste tone hadde klinget ut. Smilene, samtalene og applausen vitnet om en kveld der publikum ikke bare hadde hørt en konsert, men fått dele et møte med en av de mest betydningsfulle artistene i moderne norsk musikk. Publikum forlot konserten oppglødde etter det mange selv sa var en stor opplevelse.

‍