Alexander Wisting lykkes med å skrive en biografi som både er en grundig historisk framstilling og en drivende spenningsfortelling. «Duellanten – Mannen og myten Tordenskjold» er en bok om sjøhelten Peter Wessel, men vel så mye om mennesket, tiden han levde i og mekanismene som skapte myten om Tordenskjold.
Duellanten. Bonnier Norsk Forlag
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementHistoriske biografier står ofte i et spenn mellom to ytterpunkter. De kan være imponerende dokumentasjoner som blir tunge å lese, eller de kan bli så opptatt av fortellingen at kildekritikken kommer i bakgrunnen. Alexander Wisting finner en sjelden balanse. Med «Duellanten – Mannen og myten Tordenskjold» holder han fast ved den historiske dokumentasjonen samtidig som fortellingen drives frem med et tempo som gjør boken vanskelig å legge fra seg.
Resultatet er en biografi som fungerer både for den historieinteresserte og for leseren som først og fremst ønsker en god fortelling. Wisting bygger ikke opp et glansbilde av Tordenskjold. Han forsøker i stedet å forstå mennesket Peter Wessel – hvorfor Peter Wessel handlet som han gjorde, og hvorfor samtidens mennesker oppfattet ham slik de gjorde.
En av bokens største styrker er hvordan den plasserer Peter Wessel inn i sin historiske sammenheng. Dette er ikke en fortelling om en ensom helt, men om et Europa preget av å forholde seg til enevelde, stormaktspolitikk og kontinuerlig krig.
Tidlig i boken beskrives en verden der makt ble utøvd med en brutalitet som i dag kan være vanskelig å forestille seg. Karl XII av Sverige, tsar Peter den store og Frederik IV av Danmark-Norge var herskere som levde i en tid hvor krig var et permanent politisk virkemiddel.
Wisting beskriver treffende hvordan Peter Wessel vokser frem nettopp i denne virkeligheten. Det var, som forfatteren skriver, tiden for «hensynsløse menn med fatalistisk livssyn». Det perspektivet gjør også mye for å forklare hvorfor en så rå og kompromissløs personlighet kunne bli en styrke snarere enn et problem.
Det er et av bokens mest interessante nye perspektiver. Tidligere biografier har ofte tolket Peter Wessels temperament ut fra moderne normer. Wisting forsøker i stedet å forstå ham ut fra samtiden. Den rå karakteren var ikke nødvendigvis et avvik – den kunne være en forutsetning for å lykkes.
Boken er rik på kilder, men de presenteres på en måte som driver fortellingen fremover.
Flere av de sterkeste øyeblikkene kommer gjennom samtidige brev og rapporter.
Da kaptein Bille, sjef ved marineakademiet, rapporterer om kadettenes oppførsel til admiralitetet, skriver han oppgitt:
– «Hva skal vi gjøre med slike mennesker?»
Det korte sitatet sier overraskende mye om kulturen i datidens marine. Disiplinen var ofte svak, temperamentene sterke og konfliktnivået høyt. Samtidig gir det et troverdig bakteppe for Peter Wessels egen utvikling.
Et annet karakteristisk portrett kommer fra den franske gesandten Pierre de Blouet de Camilly, som beskriver kontreadmiral Christian Thomassen Sehested:
– «Han er ikke underlagt noen, og når hodet hans blir varmt, er han uendelig farlig.»
Slik lar Wisting kildene selv tegne menneskene. Han trenger sjelden å forklare dem. Samtidens egne formuleringer gjør arbeidet.
En av bokens viktigste kvaliteter er at den flytter oppmerksomheten fra helten Tordenskjold til mennesket Peter Wessel.
Da han blir løytnant, skriver Wisting at han nå var i ferd med å vise at han kunne spille en rolle – «selv i de store kongenes krig».
Den formuleringen sier mye om ambisjonene som driver ham. Peter Wessel er aldri fornøyd med å være en liten brikke. Gjennom hele boken møter leseren en offiser som stadig utfordrer sine overordnede, presser grensene for egne fullmakter og forventer resultater av lederne over seg like mye han gjør som av seg selv.
Dette blir samtidig en indirekte studie i lederskap.
Gjennom brevene Peter Wessel skriver til sine overordnede, viser Wisting hvordan dårlig ledelse kan få alvorlige konsekvenser. Flere ganger retter han skarp kritikk mot mangel på initiativ, treg beslutningstaking og unnfallenhet hos dem som skulle lede krigen. Kritikken er bemerkelsesverdig åpenhjertig og gir boken en aktualitet som strekker seg langt utover 1700-tallet.
_(3610418617).jpg)
Wisting bruker god plass på å beskrive hverdagen i Danmark-Norge rundt år 1700.
Han skildrer levekår, økonomi og samfunnet på en måte som gjør historien konkret. Særlig sterkt er beskrivelsene av livet om bord på seilskipene.
Mannskapene levde tett sammen under elendige hygieniske forhold. Sykdommer herjet, og under lange tokt kunne dødeligheten bli enorm. Enkelte ganger mistet skip opptil halvparten av besetningen uten at fienden hadde avfyrt et eneste skudd. Knapt bedre illustrert er det av slaveskipet Christianus Quintus, Peters første mønstring, hvor flere av mannskapet omkom enn det gjorde av slaver.
Disse skildringene gjør at sjøkrigen fremstår som langt mer enn spektakulære kanondueller. Den blir også en historie om sykdom, slit, sult og utholdenhet.
Et overraskende interessant kapittel er skildringen av pestutbruddene.
Wisting viser hvordan myndighetene allerede tidlig på 1700-tallet tok i bruk tiltak som isolering, begrensning av ferdsel og karantene for å hindre smittespredning.
Beskrivelsen er nøktern og godt dokumentert, og blir samtidig en påminnelse om at mange av virkemidlene moderne samfunn benytter under epidemier har lange historiske røtter.
Et av de mest talende sitatene i boken finner vi når svenske embetsmenn forsøker å få bøndene i Bohuslän til å forlate hjemmene sine mens den norske hæren nærmer seg.
Innbyggerne, som gjennom generasjoner hadde vært norske, lar seg ikke overtale.
En de svenske soldatene svarer foraktfullt:
– «Gå fan i vold til broren din, nordmannen.»
Et av de mest spennende kapitlene følger Peter Wessels kamp mot svenske sjøkapere.
Karl XII hadde gitt private skip fullmakt til å angripe fiendens handel. Juridisk var de kapere, men i praksis fungerte de som statsautoriserte pirater.
Her lykkes Wisting svært godt med å vise hvordan sjøkrigen ikke bare besto av store flåteslag. Like viktig var kampen om logistikken som vinner slagene: handelsrutene, forsyningene og kontrollen over skipsfarten.
Et av bokens absolutte høydepunkter er skildringen av sjøslaget ved Kolberger Heide.
Før slaget får Peter Wessel i oppdrag å rekognosere den svenske flåten. Informasjonen han bringer tilbake gir admiral Christian Carl Gabel et langt bedre beslutningsgrunnlag enn svenskene er klar over.
Da kampene bryter løs, skriver Wisting kort:
– «Slaget var i gang.»
Det enkle sitatet markerer starten på et av de mest avgjørende sjøslagene under den store nordiske krigen.
Wisting viser samtidig at slaget ikke bare avgjøres av antallet skip. Den danske flåten er bedre organisert og Gabel klarer å holde presset oppe gjennom hele operasjonen. Det svenske flaggskipet blir hardt beskutt, flere fartøyer settes ut av spill, og den svenske flåten mister gradvis initiativet.
Det er i denne sammenhengen forfatteren konstaterer:
– «I praksis var allerede Wachtmeister slått.»
Formuleringen kommer ikke fordi den svenske admiralen allerede hadde overgitt seg, men fordi de strategiske forutsetningene for seier var borte. Gabel hadde lykkes med planen sin. Den danske overmakten var utnyttet fullt ut, den svenske flåten var presset på defensiven og hadde mistet muligheten til å gjenvinne kontrollen over slaget.
Midt under kampene får Peter Wessel ordre om å forfølge fregatten Vita Örn, som forsøker å unnslippe. Etter en lang jakt lykkes han i å tvinge fartøyet til overgivelse. Det blir en av de viktigste enkeltgevinstene etter slaget og et tydelig bevis på hvorfor Wessel allerede hadde fått ry som en av den dansk-norske marinens mest offensive offiserer.
Kapittelet er også forbilledlig kildekritisk. Wisting nøyer seg ikke med å presentere én versjon av hendelsene. Han setter danske og svenske rapporter opp mot hverandre, drøfter hva de forskjellige kildene forteller og viser hvor vurderingene spriker. Av og til spriker det mellom hva kildene sier, andre steder delvis bekrefter de hendelsene uavhengige av hverandre. Det gjør fremstillingen mer troverdig enn om én side alene hadde fått definere historien.
En av bokens viktigste ambisjoner er å undersøke hva som faktisk kan dokumenteres om Tordenskjold.
Gjennom hele fremstillingen skiller Wisting mellom samtidige kilder og historier som har vokst frem senere, før han gir en forklaring på hvordan det sannsynligvis har vært.
Det betyr ikke at alle mytene avvises. Flere viser seg å ha en historisk kjerne, men forfatteren rydder systematisk bort overdrivelser som har festet seg gjennom flere hundre år.
Det gir boken en faglig styrke uten at fortellingen mister tempo.
Flere ganger underveis i boken boken frem til den skjebnesvangre duellen i 1720.
Her begynner Wisting å bygge opp foranledningen til den skjebnesvangre duellen med Jacob Axel Staël von Holstein.
Parallelt utvides perspektivet til den storpolitiske utviklingen rundt Østersjøen. Tsar Peter den store, Karl XII og maktkampen om Sveriges besittelser i Nord-Tyskland trekkes inn som forklaring på hvorfor Peter Wessel havnet der han gjorde.
I etterspillet drøfter Wisting grundig om Tordenskjolds handlinger som øverste sjef faktisk kunne begrunne degraderingen han senere opplevde. Svaret er nok ikke helt slik man ventet.
Like interessant er diskusjonen om selve duellen.
To av de viktigste tidligere biografiene, skrevet av Dan Andersen og Olav Bergersen, trekker ulike konklusjoner om hvorvidt duellen var et komplott. Wisting går ikke fullt ut inn på noen av standpunktene, men bygger sin egen vurdering på et bredt kildemateriale og tilfører debatten et nytt perspektiv.
Det er vanskelig å finne vesentlige svakheter ved boken.
Den eneste faktiske feilen som peker seg ut, er omtalen av den transatlantiske slavehandelen, som omtales som et fenomen fra 1400-tallet (beskrevet som det 15. århundret i boken). Den organiserte handelen med afrikanske slaver til Amerika begynte først flere tiår senere, tidlig på 1500-tallet, og noen tiår senere i større volum. Feilen har derimot liten betydning for bokens hovedfortelling.
«Duellanten – Mannen og myten Tordenskjold» er først og fremst en bok om Peter Wessel. Samtidig er den en fortelling om lederskap, stormaktspolitikk, sjøkrig og samfunnet i Danmark-Norge under den store nordiske krigen.
Alexander Wisting skriver med et overblikk som gjør at leseren aldri mister retningen, samtidig som detaljene gir liv til menneskene og hendelsene. Boken er anakronologisk oppbygd der den følger Peter Wessels karriere, men hopper i noen kapitler frem til begivenhetene som fører til duellen i 1720. Den balanserer på grensen til en romanbiografi eller en **narrativ biografi. **
Wisting bruker en levende og fargerik beretning for å trekke leseren inn i dramatikken rundt Peter Wessel. Boken benytter skjønnlitterær dramaturgi for å skildre sjøslagene, mytteriforsøkene og den mystiske duellen som endte med hans død. Den bygger på en enorm mengde historiske kilder, men formidles med romanens episke driv.
Dette er lett å følge og rik på samtidige kilder som lar aktørene komme til orde med egne stemmer.
Det er sjelden en historisk biografi både klarer å nyansere etablerte myter, gi ny forståelse av hovedpersonen og samtidig fungere som en drivende fortelling. «Duellanten» lykkes med alle tre deler. Den suger leseren inn i den ramsalte maritime verdenen på begynnelsen av 1700-tallet og slipper ikke taket før siste side.
For både den historieinteresserte og spenningssøkende er dette en av de siste årenes mest interessante norske sakprosautgivelser. For alle andre er det ganske enkelt en svært god fortelling om en av de mest fascinerende skikkelsene i norsk og dansk historie. Boken er på over 400 sider, men passer allikevel godt for lesere fra videregående nivå og oppover og egner seg godt både som underholdning eller som inspirasjon til en skriveoppgave.
En bok som setter en ny standard for fortellingen om Peter Wessel Tordenskjold.
Duellanten forener grundig kildearbeid med et drivende narrativ. «Duellanten» er blant de sterkeste norske sakprosabøkene om den store nordiske krigen og anbefales på det varmeste.
Historiske biografier står ofte i et spenn mellom to ytterpunkter. De kan være imponerende dokumentasjoner som blir tunge å lese, eller de kan bli så opptatt av fortellingen at kildekritikken kommer i bakgrunnen. Alexander Wisting finner en sjelden balanse. Med «Duellanten – Mannen og myten Tordenskjold» holder han fast ved den historiske dokumentasjonen samtidig som fortellingen drives frem med et tempo som gjør boken vanskelig å legge fra seg.
Resultatet er en biografi som fungerer både for den historieinteresserte og for leseren som først og fremst ønsker en god fortelling. Wisting bygger ikke opp et glansbilde av Tordenskjold. Han forsøker i stedet å forstå mennesket Peter Wessel – hvorfor Peter Wessel handlet som han gjorde, og hvorfor samtidens mennesker oppfattet ham slik de gjorde.
En av bokens største styrker er hvordan den plasserer Peter Wessel inn i sin historiske sammenheng. Dette er ikke en fortelling om en ensom helt, men om et Europa preget av å forholde seg til enevelde, stormaktspolitikk og kontinuerlig krig.
Tidlig i boken beskrives en verden der makt ble utøvd med en brutalitet som i dag kan være vanskelig å forestille seg. Karl XII av Sverige, tsar Peter den store og Frederik IV av Danmark-Norge var herskere som levde i en tid hvor krig var et permanent politisk virkemiddel.
Wisting beskriver treffende hvordan Peter Wessel vokser frem nettopp i denne virkeligheten. Det var, som forfatteren skriver, tiden for «hensynsløse menn med fatalistisk livssyn». Det perspektivet gjør også mye for å forklare hvorfor en så rå og kompromissløs personlighet kunne bli en styrke snarere enn et problem.
Det er et av bokens mest interessante nye perspektiver. Tidligere biografier har ofte tolket Peter Wessels temperament ut fra moderne normer. Wisting forsøker i stedet å forstå ham ut fra samtiden. Den rå karakteren var ikke nødvendigvis et avvik – den kunne være en forutsetning for å lykkes.
Boken er rik på kilder, men de presenteres på en måte som driver fortellingen fremover.
Flere av de sterkeste øyeblikkene kommer gjennom samtidige brev og rapporter.
Da kaptein Bille, sjef ved marineakademiet, rapporterer om kadettenes oppførsel til admiralitetet, skriver han oppgitt:
– «Hva skal vi gjøre med slike mennesker?»
Det korte sitatet sier overraskende mye om kulturen i datidens marine. Disiplinen var ofte svak, temperamentene sterke og konfliktnivået høyt. Samtidig gir det et troverdig bakteppe for Peter Wessels egen utvikling.
Et annet karakteristisk portrett kommer fra den franske gesandten Pierre de Blouet de Camilly, som beskriver kontreadmiral Christian Thomassen Sehested:
– «Han er ikke underlagt noen, og når hodet hans blir varmt, er han uendelig farlig.»
Slik lar Wisting kildene selv tegne menneskene. Han trenger sjelden å forklare dem. Samtidens egne formuleringer gjør arbeidet.
En av bokens viktigste kvaliteter er at den flytter oppmerksomheten fra helten Tordenskjold til mennesket Peter Wessel.
Da han blir løytnant, skriver Wisting at han nå var i ferd med å vise at han kunne spille en rolle – «selv i de store kongenes krig».
Den formuleringen sier mye om ambisjonene som driver ham. Peter Wessel er aldri fornøyd med å være en liten brikke. Gjennom hele boken møter leseren en offiser som stadig utfordrer sine overordnede, presser grensene for egne fullmakter og forventer resultater av lederne over seg like mye han gjør som av seg selv.
Dette blir samtidig en indirekte studie i lederskap.
Gjennom brevene Peter Wessel skriver til sine overordnede, viser Wisting hvordan dårlig ledelse kan få alvorlige konsekvenser. Flere ganger retter han skarp kritikk mot mangel på initiativ, treg beslutningstaking og unnfallenhet hos dem som skulle lede krigen. Kritikken er bemerkelsesverdig åpenhjertig og gir boken en aktualitet som strekker seg langt utover 1700-tallet.
Wisting bruker god plass på å beskrive hverdagen i Danmark-Norge rundt år 1700.
Han skildrer levekår, økonomi og samfunnet på en måte som gjør historien konkret. Særlig sterkt er beskrivelsene av livet om bord på seilskipene.
Mannskapene levde tett sammen under elendige hygieniske forhold. Sykdommer herjet, og under lange tokt kunne dødeligheten bli enorm. Enkelte ganger mistet skip opptil halvparten av besetningen uten at fienden hadde avfyrt et eneste skudd. Knapt bedre illustrert er det av slaveskipet Christianus Quintus, Peters første mønstring, hvor flere av mannskapet omkom enn det gjorde av slaver.
Disse skildringene gjør at sjøkrigen fremstår som langt mer enn spektakulære kanondueller. Den blir også en historie om sykdom, slit, sult og utholdenhet.
Et overraskende interessant kapittel er skildringen av pestutbruddene.
Wisting viser hvordan myndighetene allerede tidlig på 1700-tallet tok i bruk tiltak som isolering, begrensning av ferdsel og karantene for å hindre smittespredning.
Beskrivelsen er nøktern og godt dokumentert, og blir samtidig en påminnelse om at mange av virkemidlene moderne samfunn benytter under epidemier har lange historiske røtter.
Et av de mest talende sitatene i boken finner vi når svenske embetsmenn forsøker å få bøndene i Bohuslän til å forlate hjemmene sine mens den norske hæren nærmer seg.
Innbyggerne, som gjennom generasjoner hadde vært norske, lar seg ikke overtale.
En de svenske soldatene svarer foraktfullt:
– «Gå fan i vold til broren din, nordmannen.»
Et av de mest spennende kapitlene følger Peter Wessels kamp mot svenske sjøkapere.
Karl XII hadde gitt private skip fullmakt til å angripe fiendens handel. Juridisk var de kapere, men i praksis fungerte de som statsautoriserte pirater.
Her lykkes Wisting svært godt med å vise hvordan sjøkrigen ikke bare besto av store flåteslag. Like viktig var kampen om logistikken som vinner slagene: handelsrutene, forsyningene og kontrollen over skipsfarten.
Et av bokens absolutte høydepunkter er skildringen av sjøslaget ved Kolberger Heide.
Før slaget får Peter Wessel i oppdrag å rekognosere den svenske flåten. Informasjonen han bringer tilbake gir admiral Christian Carl Gabel et langt bedre beslutningsgrunnlag enn svenskene er klar over.
Da kampene bryter løs, skriver Wisting kort:
– «Slaget var i gang.»
Det enkle sitatet markerer starten på et av de mest avgjørende sjøslagene under den store nordiske krigen.
Wisting viser samtidig at slaget ikke bare avgjøres av antallet skip. Den danske flåten er bedre organisert og Gabel klarer å holde presset oppe gjennom hele operasjonen. Det svenske flaggskipet blir hardt beskutt, flere fartøyer settes ut av spill, og den svenske flåten mister gradvis initiativet.
Det er i denne sammenhengen forfatteren konstaterer:
– «I praksis var allerede Wachtmeister slått.»
Formuleringen kommer ikke fordi den svenske admiralen allerede hadde overgitt seg, men fordi de strategiske forutsetningene for seier var borte. Gabel hadde lykkes med planen sin. Den danske overmakten var utnyttet fullt ut, den svenske flåten var presset på defensiven og hadde mistet muligheten til å gjenvinne kontrollen over slaget.
Midt under kampene får Peter Wessel ordre om å forfølge fregatten Vita Örn, som forsøker å unnslippe. Etter en lang jakt lykkes han i å tvinge fartøyet til overgivelse. Det blir en av de viktigste enkeltgevinstene etter slaget og et tydelig bevis på hvorfor Wessel allerede hadde fått ry som en av den dansk-norske marinens mest offensive offiserer.
Kapittelet er også forbilledlig kildekritisk. Wisting nøyer seg ikke med å presentere én versjon av hendelsene. Han setter danske og svenske rapporter opp mot hverandre, drøfter hva de forskjellige kildene forteller og viser hvor vurderingene spriker. Av og til spriker det mellom hva kildene sier, andre steder delvis bekrefter de hendelsene uavhengige av hverandre. Det gjør fremstillingen mer troverdig enn om én side alene hadde fått definere historien.
En av bokens viktigste ambisjoner er å undersøke hva som faktisk kan dokumenteres om Tordenskjold.
Gjennom hele fremstillingen skiller Wisting mellom samtidige kilder og historier som har vokst frem senere, før han gir en forklaring på hvordan det sannsynligvis har vært.
Det betyr ikke at alle mytene avvises. Flere viser seg å ha en historisk kjerne, men forfatteren rydder systematisk bort overdrivelser som har festet seg gjennom flere hundre år.
Det gir boken en faglig styrke uten at fortellingen mister tempo.
Flere ganger underveis i boken boken frem til den skjebnesvangre duellen i 1720.
Her begynner Wisting å bygge opp foranledningen til den skjebnesvangre duellen med Jacob Axel Staël von Holstein.
Parallelt utvides perspektivet til den storpolitiske utviklingen rundt Østersjøen. Tsar Peter den store, Karl XII og maktkampen om Sveriges besittelser i Nord-Tyskland trekkes inn som forklaring på hvorfor Peter Wessel havnet der han gjorde.
I etterspillet drøfter Wisting grundig om Tordenskjolds handlinger som øverste sjef faktisk kunne begrunne degraderingen han senere opplevde. Svaret er nok ikke helt slik man ventet.
Like interessant er diskusjonen om selve duellen.
To av de viktigste tidligere biografiene, skrevet av Dan Andersen og Olav Bergersen, trekker ulike konklusjoner om hvorvidt duellen var et komplott. Wisting går ikke fullt ut inn på noen av standpunktene, men bygger sin egen vurdering på et bredt kildemateriale og tilfører debatten et nytt perspektiv.
Det er vanskelig å finne vesentlige svakheter ved boken.
Den eneste faktiske feilen som peker seg ut, er omtalen av den transatlantiske slavehandelen, som omtales som et fenomen fra 1400-tallet (beskrevet som det 15. århundret i boken). Den organiserte handelen med afrikanske slaver til Amerika begynte først flere tiår senere, tidlig på 1500-tallet, og noen tiår senere i større volum. Feilen har derimot liten betydning for bokens hovedfortelling.
«Duellanten – Mannen og myten Tordenskjold» er først og fremst en bok om Peter Wessel. Samtidig er den en fortelling om lederskap, stormaktspolitikk, sjøkrig og samfunnet i Danmark-Norge under den store nordiske krigen.
Alexander Wisting skriver med et overblikk som gjør at leseren aldri mister retningen, samtidig som detaljene gir liv til menneskene og hendelsene. Boken er anakronologisk oppbygd der den følger Peter Wessels karriere, men hopper i noen kapitler frem til begivenhetene som fører til duellen i 1720. Den balanserer på grensen til en romanbiografi eller en **narrativ biografi. **
Wisting bruker en levende og fargerik beretning for å trekke leseren inn i dramatikken rundt Peter Wessel. Boken benytter skjønnlitterær dramaturgi for å skildre sjøslagene, mytteriforsøkene og den mystiske duellen som endte med hans død. Den bygger på en enorm mengde historiske kilder, men formidles med romanens episke driv.
Dette er lett å følge og rik på samtidige kilder som lar aktørene komme til orde med egne stemmer.
Det er sjelden en historisk biografi både klarer å nyansere etablerte myter, gi ny forståelse av hovedpersonen og samtidig fungere som en drivende fortelling. «Duellanten» lykkes med alle tre deler. Den suger leseren inn i den ramsalte maritime verdenen på begynnelsen av 1700-tallet og slipper ikke taket før siste side.
For både den historieinteresserte og spenningssøkende er dette en av de siste årenes mest interessante norske sakprosautgivelser. For alle andre er det ganske enkelt en svært god fortelling om en av de mest fascinerende skikkelsene i norsk og dansk historie. Boken er på over 400 sider, men passer allikevel godt for lesere fra videregående nivå og oppover og egner seg godt både som underholdning eller som inspirasjon til en skriveoppgave.
En bok som setter en ny standard for fortellingen om Peter Wessel Tordenskjold.
Duellanten forener grundig kildearbeid med et drivende narrativ. «Duellanten» er blant de sterkeste norske sakprosabøkene om den store nordiske krigen og anbefales på det varmeste.
Forfatteren Per Petterson møtte under Bjørnsonfestivalen forrige uke, journalist i Klassekampen, Karin Haugen, til en samtale om «Kjærlighet, utroskap og Hemingway». Møtet tok utgangspunkt i Pettersons siste roman, «Du er hjemme nå», men beveget seg raskt inn i de dypere lagene av forfatterskapet. Den dreide seg om litterære impulser, nødvendigheten av emosjonell ærlighet i livets sene faser og språkets tette bånd til klassebakgrunn.
Laget av ScaleFlow.
