Det var ikke bare bygninger som måtte gjenoppføres etter krigen. Den politiske makten skulle fordeles, offentlige institusjoner sikres og en ny by formes. I sin nye bok om Ottar Guttelvik viser Helge Hegerberg hvordan tre ordførere preget Kristiansunds utvikling gjennom flere tiår. Men historien handler også om politiske maktkamper, beslutninger i kulissene og hvorfor Kristiansund ble stående uten distriktshøgskole.
.jpg)
Sverre Jansen med Hegerbergs bok. Foto: Erik Aukan / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementBoken om Kristiansunds maktkamper og mulighetene byen mistet
Det var ikke bare bygninger som måtte gjenoppføres etter krigen. Den politiske makten skulle fordeles, offentlige institusjoner sikres og en ny by formes. I sin nye bok om Ottar Guttelvik viser Helge Hegerberg hvordan tre ordførere preget Kristiansunds utvikling gjennom flere tiår. Men historien handler også om politiske maktkamper, beslutninger i kulissene og hvorfor Kristiansund ble stående uten distriktshøgskole.
Hvorfor klarte Kristiansund å gjennomføre en omfattende gjenreisning etter andre verdenskrig, men mistet senere muligheten til å bli høgskoleby da distriktshøgskolene ble etablert?
Spørsmålet er blant dem Helge Hegerberg reiser i sin nye bok, «Ottar Guttelvik – Før, under og etter krigen». Undertittelen, «Fra krisetider til en ny by reiser seg i Kristiansund», beskriver den historiske rammen. Men boken handler vel så mye om hvem som hadde makt til å bestemme hvordan byen skulle utvikles. Under møtet i regi av Nordmøre Historielag 12. oktober presenterte Hegerberg arbeidet sammen med Ottar Brage Guttelvik, som redegjorde for deler av det politiske kildematerialet. Samtalen tok for seg både de store linjene og konkrete konflikter i Kristiansunds politiske historie.
Hovedpersonen er skolemannen og Arbeiderparti-politikeren Ottar Guttelvik, som var varaordfører før krigen og ordfører fra 1945 til 1955. Han hadde et nært samarbeid med Ulrik Olsen, og sammen med etterfølgeren Worm Eide var de sentrale i arbeidet med å gjenreise og modernisere Kristiansund. De tre hadde ulike personligheter og arbeidsmåter, men representerte en sammenhengende periode med politisk ledelse fra 1935 til 1967, avbrutt av okkupasjonen.
Boken viser samtidig at Arbeiderpartiets lange dominans ikke innebar politisk ro. Strid om personvalg, partiorganisering, offentlige utbygginger og fordelingen av kommunale verv satte sitt preg på byen.
Et av temaene Hegerberg tar opp, gjelder etableringen av distriktshøgskolene. Da staten skulle bygge ut høyere utdanning utenfor universitetsbyene, ble Molde og Volda valgt som studiesteder. Kristiansund ble forbigått. Hegerberg omtaler dette som en av byens store tapte muligheter. Han peker på at Kristiansund allerede hadde et betydelig bysamfunn, eksisterende institusjoner og ltilgjengelige lokaler som kunne vært brukt til utdanningsformål.
Etter hans vurdering hadde byen minst like gode praktiske forutsetninger som konkurrentene, om ikke enda bedre stilt. Han trekker særlig fram at Molde ikke engang hadde nødvendige lokaler klare da beslutningene ble tatt.
Høgskolesaken blir her et eksempel på forskjellen mellom å ha gode forutsetninger og det å vinne fram politisk. Kristiansund hadde erfaring med å få gjennomslag for store prosjekter. Under gjenreisningen hadde byens politikere brukt kontaktene sine i regjering og storting, arbeidet målrettet for finansiering og sørget for raske lokale vedtak.
Likevel lyktes ikke byen i kampen om distriktshøgskolen. Hegerbergs framstilling retter oppmerksomheten mot det politiske arbeidet som må til før en statlig institusjon blir plassert. Slike beslutninger handler ikke bare om folketall, tilgjengelige bygninger eller geografisk beliggenhet. De handler også om hvem som tar initiativ, hvordan argumenter blir fremmet, og hvilke miljøer som klarer å samle støtte.
Kristiansund tapte en viktig politisk og institusjonell kamp, til tross for at byen etter Hegerbergs vurdering hadde gode forutsetninger. Konsekvensene strakte seg langt utover spørsmålet om undervisningslokaler. En distriktshøgskole kunne gitt arbeidsplasser, studenter, fagmiljøer og muligheter for videre næringsutvikling. Alt dette ble utsatt med flere tiår på grunn av avgjørelsen på 70-tallet.
En viktig del av Hegerbergs historiske arbeid er oppmerksomheten om dokumentene bak beslutningene. Sammen med avisartikler og offentlige protokoller er det hentet fram brev mellom lokale politikere, stortingsrepresentanter og statsråder som forteller hva som ble sagt mellom de viktigste beslutningspersonene.
Ottar Brage Guttelvik trakk under presentasjonen fram hvordan slik korrespondanse viser at viktige saker ofte ble bearbeidet lenge før de formelle vedtakene kom. I ett eksempel fra arbeidet med helse- og omsorgstilbud omtales et brev fra en statsråd som viser at finansieringen var under avklaring, og at den formelle beskjeden fra departementet ville komme senere. Brevene forteller dermed noe som ikke alltid kommer fram av kommunestyreprotokollene: hvordan kontakter ble brukt, hvem som tok initiativ, og hvordan lokale behov ble løftet inn i sentralforvaltningen.
Det var en politisk arbeidsform der personlige forbindelser kunne ha stor betydning. For Kristiansund var dette særlig viktig etter 1945. Kommunen var utbombet og hadde store behov, men begrensede økonomiske ressurser. Nye boliger, skoler, institusjoner og infrastruktur forutsatte statlig medvirkning for å greie å bære de omfattende økonomiske, materielle og menneskelige belastningene.
Ottar Guttelvik hadde et omfattende nettverk i Arbeiderpartiet og blant sentrale myndighetspersoner. Han kombinerte rollen som ordfører med sin bakgrunn fra skoleverket og var kjent for en praktisk tilnærming til politiske oppgaver.
Ulrik Olsen hadde på sin side en sterk posisjon i rikspolitikken. Etter frigjøringen ble han igjen stortingsrepresentant og var senere kommunalminister i ti år. Han fikk også en sentral rolle i utviklingen av Nord-Norge. Til sammen ga disse forbindelsene Kristiansund tilgang til politiske miljøer som kunne påvirke statlige bevilgninger og prioriteringer.
Ulrik Olsen, Ottar Guttelvik og Worm Eide hadde alle erfaringer fra okkupasjonen da de fikk ansvaret for etterkrigstidens kommunale utvikling. Olsen var ordfører fra 1935 til 1940 og igjen i 1945. Guttelvik ledet kommunen fra 1945 til 1955, mens Eide overtok i 1956 og satt fram til 1967. De representerte ulike sider av Arbeiderpartiets politiske kultur.
Olsen var en markant politiker med lang erfaring fra kommunestyret og Stortinget. Han var kjent for å la representantene få ordet, også når møtene trakk ut langt på natt. Guttelvik var mer opptatt av å få framdrift i sakene. Han hadde bakgrunn som lærer og skoleinspektør og arbeidet aktivt for å skaffe støtte til kommunale prosjekter. Eide overtok i en periode da den akutte gjenreisningen i stor grad var gjennomført, men da byen fortsatt sto overfor omfattende utbyggingsoppgaver.
Hegerberg framhever hvordan disse politikerne, sammen med arkitekter, kommunale fagfolk og administrasjonen, bidro til at Kristiansund ble bygget opp igjen. Gjenreisningen krevde reguleringsplaner, ekspropriasjon, prioritering av tomter og rask gjennomføring av byggeprosjekter. Byen skulle ikke bare bli slik den hadde vært før bombingen. Den skulle også tilpasses nye krav til boliger, skoler, samferdsel og offentlige tjenester. I Hegerbergs framstilling markerer 1964 et viktig sluttpunkt for den mest omfattende gjenreisningsperioden. Også andre historiske verker bruker året 1964 som sluttpunktet for gjenreisingsperioden, med ferdigstillelsen av Kirkelandet kirke som historisk skille.
Ottar Brage Guttelvik trakk en tydelig parallell mellom gjenreisningsårene og dagens kommunale saksbehandling. Etter bombingen i 1940 måtte Kristiansund bygges opp igjen nesten fra grunnen. Reguleringsplaner skulle vedtas, tomter avklares og bygninger reises. Det krevde raske beslutninger og et nært samarbeid mellom politikere, administrasjon og fagfolk.
Guttelvik mente kontrasten til dagens situasjon er stor. Han viste til hvordan reguleringssaker og byggetillatelser nå kan trekke ut i flere år, og stilte spørsmål ved om gjenreisningen i det hele tatt ville vært mulig med dagens tempo.
Med et glimt i øyet bemerket han at dersom de hadde hatt dagens saksbehandling etter krigen, ville Kristiansund fremdeles vært under gjenoppbygging. Bak den humoristiske formuleringen ligger et godt poeng: Det hjelper lite å ha planer og ambisjoner dersom det tar uforholdsmessig lang tid å få dem gjennomført.
For å forstå hvorfor Arbeiderpartiet fikk en så sterk posisjon i Kristiansund, går Hegerberg tilbake til 1920- og 1930-årene. Byens økonomi var sterkt avhengig av fiskeri, klippfisk og eksport. Når markedene sviktet, ble konsekvensene alvorlige. Særlig i begynnelsen av 1930-årene var det en omfattende nød. Rundt 5 000 mennesker, tilsvarende omtrent en tredjedel av byens befolkning, var avhengige av forsorgsvesenet.
Fiskeriene opplevde en vidspredt primitivisering. Det vil si at fiskerne ikke hadde råd til det mest effektive, men dyrere utstyret. Uten penger til drivstoff til motorene, garn eller trålposer henviste de fattigste fiskerne til jukse og snøre i åpne rodde småbåter. På den andre siden hadde noen av Kristiansunds rikeste en forholdsvis unik tilgang på fisketrålere som brakte god inntjening. Forskjellene var altså store mellom folk.
Det var familier uten tilstrekkelige inntekter, arbeidere som mistet arbeidet og barn som måtte bidra til familiens livsopphold. Hegerberg forteller blant annet om barn som ble sendt bort for å arbeide hos andre familier. De kunne være svært unge, og arbeidsoppgavene omfattet vasking, husarbeid og barnepass.
Samtidig var det harde arbeidskonflikter. Lønnsforhandlinger og tariffstrid kunne pågå over lang tid. Når arbeidet stanset, hadde mange familier få økonomiske reserver. Dette var bakgrunnen for en politisk kultur der arbeid, boligbygging og sosiale forhold fikk stor betydning.
For politikerne som senere ledet gjenreisningen, var ikke fattigdommen bare et historisk bakteppe. Den var en del av det mentale bakteppet og det samfunnet de selv hadde vært med på å styre og forsøkt å forandre.
Mellomkrigstidens Kristiansund hadde en presse der de politiske skillelinjene var tydelige. Tidens Krav var knyttet til arbeiderbevegelsen, mens Møre Dagblad hadde bakgrunn fra Høyre.
I miljøet rundt Romsdalsposten, senere Nordmørsposten fantes også personer med sterke sympatier for Nasjonal Samling og den tyske okkupasjonsmakten. Dette gjenspeilet seg under okkupasjonstiden. Avisene var arenaer for politisk argumentasjon, kritikk og mobilisering. De bidro til å forme oppfatningen av både arbeidskonflikter, kommunale prioriteringer og utviklingen i Europa.
Under krigen ble pressefriheten satt til side. Avisene ble underlagt kontroll og sensur, og det som ble publisert, var preget av okkupasjonsmaktens inngrep. Tidens Krav ble forbudt, mens Romsdalsposten fortsette å publisere nyheter sterkt bundet opp til og sympatisert med den tyske okkupasjonens syn.
For Hegerberg er avisene likevel sentrale historiske kilder. Gjennom Nasjonalbibliotekets digitaliserte avissamlinger har han kunnet følge konflikter og hendelser slik de ble omtalt i samtiden, og sammenholde dette med brev, protokoller og andre dokumenter.
Et av de historiske navnene Hegerberg trekker fram, er Ragnar Vold, journalisten og forfatteren som ble født i Kristiansund i 1906. Han var far til lyrikeren Jan Erik Vold og en av de norske journalistene som tidligst og tydeligst advarte mot nazismens framvekst i Tyskland.
Allerede før Adolf Hitlers maktovertakelse skrev Ragnar Vold om den politiske utviklingen i Europa. Gjennom reportasjer og analyser forsøkte han å forklare hva den nasjonalsosialistiske bevegelsen representerte. I 1934 utga han boken «Tyskland marsjerer – hvorfor? – hvorhen?». Den kom etter flere år med journalistisk arbeid om Hitler-bevegelsen.
Hegerberg viser til at Vold skrev et stort antall artikler om nazismen, samtidig som deler av norsk offentlighet undervurderte faren. Historien har en særlig tilknytning til Kristiansund.
I et tidligere intervju med Applausen tok Jan Erik Vold opp farens bakgrunn og betydning. Han fortalte om journalistikken og om hvor vanskelig det hadde vært å få advarslene tatt på alvor. Jan Erik Vold fremmet også et konkret ønske:
– I Kristiansund burde det være en Ragnar Volds gate. Nå er ideen lansert, så får dere ta den videre, sa han til Applausen.
Her kan du lese Applausens tidligere artikler om Jan Erik Vold:
https://www.applausen.no/artikkel/jan-erik-vold-vil-oppkalle-en-gate-i-kristiansund-etter-faren-sin
https://www.applausen.no/artikkel/intervju-med-jan-erik-vold---den-rode-traden-i-det-hvite-livet
Da Tyskland angrep Norge 9. april 1940, gikk Kristiansund inn i en dramatisk periode. Byen ble utsatt for omfattende bombing i slutten av april. Store deler av den sentrale bebyggelsen ble ødelagt av bomber og branner. Hovedvannledningen ble skadet, noe som gjorde slokkingsarbeidet vesentlig vanskeligere. Boliger, næringsbygg og offentlige bygninger gikk tapt.
Kristiansund var blant de norske byene som ble hardest rammet under det tyske felttoget. For innbyggerne innebar ødeleggelsene at hverdagslivet måtte organiseres på nytt. Mange mistet hjemmene sine, og kommunen sto overfor store oppgaver knyttet til innkvartering, forsyninger og offentlige tjenester.
Okkupasjonen rammet også det lokale demokratiet. Den tyske rikskommissæren Josef Terboven, okkupasjonsmaktens øverste sivile leder i Norge, besøkte Kristiansund sommeren 1940 og holdt tale om den nye situasjonen. Terboven ønsket å få kontroll over administrasjonen og de politiske forholdene i de okkuperte områdene. Etter hvert ble de demokratiske institusjonene satt til side, og Nasjonal Samling fikk en formell rolle i styringen.
Ulrik Olsen mistet ordførervervet. Han ble senere arrestert og satt som fange på Vollan og Falstad.
Ottar Guttelviks nybygde enebolig ble konfiskert. Han ble også arrestert og oppholdt seg en periode i Rindal sammen med sine to sønner.
Worm Eide ble sendt til konsentrasjonsleir i Tyskland.
Boken omfatter også den organiserte motstanden mot okkupasjonsmakten. Særlig framheves XU, den hemmelige norske etterretningsorganisasjonen som samlet opplysninger om tyske militære forhold. På Nordmøre hadde XU et omfattende nettverk. Hegerberg beskriver den lokale virksomheten som en av de største og best organiserte delene av etterretningsarbeidet i Norge.
Organisasjonen samlet informasjon om blant annet tyske militære installasjoner, troppebevegelser og annen aktivitet som kunne være av betydning for motstandsarbeidet og de allierte. Kristiansund var et strategisk viktig område for tyskerne. Kysten inngikk i utbyggingen av Atlanterhavsvollen, og det var betydelig militær virksomhet i distriktet.
Etterretningsarbeidet var derfor både viktig og risikofylt. Boken tar også for seg frontkjempere, personer som samarbeidet med okkupasjonsmakten og dro øst til Finland og kampene i Sovjetunionen, og etterkrigstidens landssvikoppgjør.
Andre kapitler retter oppmerksomheten mot barn som vokste opp under okkupasjonen, norske sjøfolk som seilte i alliert tjeneste, og barn født av norske mødre og tyske fedre. Hegerberg omtaler også jødeforfølgelsene i Kristiansund. Ifølge opplysningene fra bokpresentasjonen ble 18 jødiske innbyggere arrestert.
Frigjøringen 8. mai 1945 ble en avgjørende overgang. Etter fem år med okkupasjon skulle det demokratiske styret gjenopprettes, samtidig som byen fortsatt lå delvis i ruiner. Feiringen måtte også organiseres. Vinmonopolet holdt stengt 8. mai, fordi myndighetene ville unngå at frigjøringsgleden utviklet seg til omfattende nattlig fyll.
Men allerede mens befolkningen feiret, ventet store praktiske og politiske oppgaver. Kristiansund trengte boliger, offentlige bygninger, veier, skoler og fungerende kommunale tjenester. Den politiske ledelsen måtte bestemme hva som skulle prioriteres, hvordan arbeidet skulle finansieres, og hvordan tomter og ressurser skulle fordeles. Gjenreisningen krevde handlekraft, men også politiske kompromisser.
Arbeiderpartiet hadde en sterk posisjon i Kristiansund gjennom etterkrigstiden. Men partiet var ikke en samlet politisk blokk uten indre motsetninger. Allerede ved kommunevalget i 1945 var det betydelige konflikter om ordførervalget og forholdet mellom partiene.
Ottar Brage Guttelvik trakk under presentasjonen fram hvordan stemmegivningen i bystyret kunne gi overraskende utslag. I enkelte situasjoner var det vanskelig å samle støtte om kandidater, og representanter kunne stemme på tvers av de forventede politiske skillelinjene. Det var likevel konflikten som oppsto fram mot kommunevalget i 1959, som fikk størst betydning for Arbeiderpartiets maktstilling.
Striden dreide seg om partiets organisering og representasjon. En gruppe medlemmer ønsket endringer i hvem som skulle kunne delta i partiets representantskap og være med på å fatte beslutninger. Da uenigheten ikke lot seg løse internt, ble det etablert et nytt arbeiderlag. Navnet var Ny Dag.
Ny Dag stilte egen liste ved kommunevalget i 1959 og fikk fem representanter i bystyret. Dermed mistet Arbeiderpartiet sin tidligere sikre posisjon. Ny Dag kom på vippen og fikk mulighet til å avgjøre hvem som skulle få viktige kommunale verv. Det mest oppsiktsvekkende var at utbryterne valgte å støtte borgerlige politikere til lederverv i kommunale styrer og utvalg.. dette var organer som tilsvarte forløperne til dagens politiske hovedutvalg.
Dette var et direkte utslag av konflikten med Arbeiderpartiets ledelse. Personer som hadde bakgrunn i arbeiderbevegelsen, bidro dermed til at politiske motstandere fikk maktposisjoner. Arbeiderpartiet svarte med ekskluderinger. Konflikten ble særlig tydelig i spørsmålet om styret for elektrisitetsverket. Ifølge gjennomgangen ble styret utvidet fra tre til fem medlemmer, noe som åpnet for en annen politisk sammensetning.
Da Ny Dags representanter ble spurt om hvorfor de støttet Høyre-politikere, var begrunnelsen knyttet til behandlingen de selv hadde fått fra Arbeiderpartiet. e ønsket ikke å gi makten tilbake til dem som hadde ekskludert dem. Ny Dag fikk etter hvert mindre oppslutning, og flere av de involverte fant tilbake til Arbeiderpartiet eller andre politiske miljøer. I en periode hadde den lille utbrytergruppen avgjørende innflytelse på hvordan Kristiansund ble styrt.
Gjenreisningen blir ofte beskrevet som et prosjekt som samlet byen. Hegerbergs bok viser at virkeligheten var mer sammensatt. En av de største og mest langvarige politiske konfliktene handlet om idrettsanleggene. Utbygging av idrettsbane, stadion, idrettshall og svømmehall førte til diskusjoner som strakte seg over flere år. Det var uenighet om både plassering, finansiering og hvilke prosjekter kommunen skulle prioritere.
Saken berørte også spørsmålet om hvem som skulle få nytte av de kommunale investeringene. Hegerberg og Ottar Brage Guttelvik framhever denne striden som en av de største konfliktene under og etter gjenreisningen. Diskusjonene fortsatte også etter at mye av den øvrige gjenoppbyggingen var gjennomført. I 1968 stemte Ungdomspartiet mot både idrettshallen og svømmehallen. Uten ironi stemte ungdom mot ungdom.
Hegerbergs bok tar også opp det norske landssvikoppgjøret. Etter frigjøringen ble personer som hadde samarbeidet med okkupasjonsmakten, etterforsket og stilt til ansvar. Dette førte også til omfattende juridisk debatt. Et av spørsmålene gjaldt Grunnlovens forbud mot lover med tilbakevirkende kraft.
Kritikere mente at deler av rettsoppgjøret utfordret grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper, mens andre framhevet behovet for å straffeforfølge handlinger som hadde bidratt til okkupasjonen. Hegerberg omtaler både konkrete tilfeller av landssvik og de prinsipielle diskusjonene.
Et gjennomgående spørsmål i Hegerbergs framstilling er hvordan Kristiansund klarte å bygge opp byen på så kort tid. Gjenreisningen krevde samarbeid mellom politikere, administrasjon, arkitekter og statlige myndigheter. Det var nødvendig å få reguleringsplaner på plass, ekspropriere tomter og gjennomføre store byggeprosjekter.
Samtidig måtte de folkevalgte håndtere politisk uenighet. Ottar Brage Guttelvik sammenlignet under presentasjonen den tids arbeidsmåter med dagens kommunale saksbehandling. Han pekte på at reguleringer og byggetillatelser nå kan ta mange år, mens Kristiansund etter 1945 var nødt til å handle raskt. Hans poeng var at dersom gjenreisningen hadde foregått med samme tempo som enkelte byggeprosesser i dag, ville byen fremdeles ha holdt på med gjenoppbyggingen.
Det betyr ikke at alle prosjekter ble gjennomført uten konflikt. Striden om idrettsanleggene, partibruddet rundt Ny Dag og konkurransen om offentlige institusjoner viser at Kristiansund hadde betydelige politiske motsetninger også i denne perioden. Den fysiske gjenreisningen ble gjennomført med en framdrift som fortsatt vekker oppmerksomhet.
Hegerbergs bok er mer enn en biografi om Ottar Guttelvik. Den beskriver hvordan Kristiansund ble formet gjennom politiske beslutninger, personlige forbindelser, økonomiske kriser og konflikter om kommunens framtid.
De tre ordførerne Ulrik Olsen, Ottar Guttelvik og Worm Eide står sentralt fordi de hadde ansvar i en periode da byen gjennomgikk store forandringer.
Boken viser derimot også betydningen av dem som utfordret makten. Ny Dag demonstrerte at et lite utbryterparti kunne endre maktfordelingen i bystyret. Striden om idrettsanleggene viste at selv store fellesprosjekter kunne skape langvarige konflikter. Og historien om distriktshøgskolen viser at politisk erfaring og sterke forbindelser ikke alltid var tilstrekkelig til å sikre byen nye institusjoner.
Var viljen i det ledende politiske miljøet i Kristiansund egentlig sterk nok til å få gjennomslag for distriktshøgskole på 1970-talet?
Det skulle ta rundt 40 år før Kristiansund fikk seg et eget Campus og høgskole.
Brev, avisartikler og protokoller forteller hvem som tok initiativ, hvilke argumenter som ble brukt, og hvordan makt ble utøvd. På denne måten tegner Hegerberg et bilde av Kristiansund der gjenreisningen ikke bare handlet om murstein, gater og nye bygninger, men også om politiske prioriteringer og kampen om byens framtid.
Boken om Kristiansunds maktkamper og mulighetene byen mistet
Det var ikke bare bygninger som måtte gjenoppføres etter krigen. Den politiske makten skulle fordeles, offentlige institusjoner sikres og en ny by formes. I sin nye bok om Ottar Guttelvik viser Helge Hegerberg hvordan tre ordførere preget Kristiansunds utvikling gjennom flere tiår. Men historien handler også om politiske maktkamper, beslutninger i kulissene og hvorfor Kristiansund ble stående uten distriktshøgskole.
Hvorfor klarte Kristiansund å gjennomføre en omfattende gjenreisning etter andre verdenskrig, men mistet senere muligheten til å bli høgskoleby da distriktshøgskolene ble etablert?
Spørsmålet er blant dem Helge Hegerberg reiser i sin nye bok, «Ottar Guttelvik – Før, under og etter krigen». Undertittelen, «Fra krisetider til en ny by reiser seg i Kristiansund», beskriver den historiske rammen. Men boken handler vel så mye om hvem som hadde makt til å bestemme hvordan byen skulle utvikles. Under møtet i regi av Nordmøre Historielag 12. oktober presenterte Hegerberg arbeidet sammen med Ottar Brage Guttelvik, som redegjorde for deler av det politiske kildematerialet. Samtalen tok for seg både de store linjene og konkrete konflikter i Kristiansunds politiske historie.
Hovedpersonen er skolemannen og Arbeiderparti-politikeren Ottar Guttelvik, som var varaordfører før krigen og ordfører fra 1945 til 1955. Han hadde et nært samarbeid med Ulrik Olsen, og sammen med etterfølgeren Worm Eide var de sentrale i arbeidet med å gjenreise og modernisere Kristiansund. De tre hadde ulike personligheter og arbeidsmåter, men representerte en sammenhengende periode med politisk ledelse fra 1935 til 1967, avbrutt av okkupasjonen.
Boken viser samtidig at Arbeiderpartiets lange dominans ikke innebar politisk ro. Strid om personvalg, partiorganisering, offentlige utbygginger og fordelingen av kommunale verv satte sitt preg på byen.
Et av temaene Hegerberg tar opp, gjelder etableringen av distriktshøgskolene. Da staten skulle bygge ut høyere utdanning utenfor universitetsbyene, ble Molde og Volda valgt som studiesteder. Kristiansund ble forbigått. Hegerberg omtaler dette som en av byens store tapte muligheter. Han peker på at Kristiansund allerede hadde et betydelig bysamfunn, eksisterende institusjoner og ltilgjengelige lokaler som kunne vært brukt til utdanningsformål.
Etter hans vurdering hadde byen minst like gode praktiske forutsetninger som konkurrentene, om ikke enda bedre stilt. Han trekker særlig fram at Molde ikke engang hadde nødvendige lokaler klare da beslutningene ble tatt.
Høgskolesaken blir her et eksempel på forskjellen mellom å ha gode forutsetninger og det å vinne fram politisk. Kristiansund hadde erfaring med å få gjennomslag for store prosjekter. Under gjenreisningen hadde byens politikere brukt kontaktene sine i regjering og storting, arbeidet målrettet for finansiering og sørget for raske lokale vedtak.
Likevel lyktes ikke byen i kampen om distriktshøgskolen. Hegerbergs framstilling retter oppmerksomheten mot det politiske arbeidet som må til før en statlig institusjon blir plassert. Slike beslutninger handler ikke bare om folketall, tilgjengelige bygninger eller geografisk beliggenhet. De handler også om hvem som tar initiativ, hvordan argumenter blir fremmet, og hvilke miljøer som klarer å samle støtte.
Kristiansund tapte en viktig politisk og institusjonell kamp, til tross for at byen etter Hegerbergs vurdering hadde gode forutsetninger. Konsekvensene strakte seg langt utover spørsmålet om undervisningslokaler. En distriktshøgskole kunne gitt arbeidsplasser, studenter, fagmiljøer og muligheter for videre næringsutvikling. Alt dette ble utsatt med flere tiår på grunn av avgjørelsen på 70-tallet.
En viktig del av Hegerbergs historiske arbeid er oppmerksomheten om dokumentene bak beslutningene. Sammen med avisartikler og offentlige protokoller er det hentet fram brev mellom lokale politikere, stortingsrepresentanter og statsråder som forteller hva som ble sagt mellom de viktigste beslutningspersonene.
Ottar Brage Guttelvik trakk under presentasjonen fram hvordan slik korrespondanse viser at viktige saker ofte ble bearbeidet lenge før de formelle vedtakene kom. I ett eksempel fra arbeidet med helse- og omsorgstilbud omtales et brev fra en statsråd som viser at finansieringen var under avklaring, og at den formelle beskjeden fra departementet ville komme senere. Brevene forteller dermed noe som ikke alltid kommer fram av kommunestyreprotokollene: hvordan kontakter ble brukt, hvem som tok initiativ, og hvordan lokale behov ble løftet inn i sentralforvaltningen.
Det var en politisk arbeidsform der personlige forbindelser kunne ha stor betydning. For Kristiansund var dette særlig viktig etter 1945. Kommunen var utbombet og hadde store behov, men begrensede økonomiske ressurser. Nye boliger, skoler, institusjoner og infrastruktur forutsatte statlig medvirkning for å greie å bære de omfattende økonomiske, materielle og menneskelige belastningene.
Ottar Guttelvik hadde et omfattende nettverk i Arbeiderpartiet og blant sentrale myndighetspersoner. Han kombinerte rollen som ordfører med sin bakgrunn fra skoleverket og var kjent for en praktisk tilnærming til politiske oppgaver.
Ulrik Olsen hadde på sin side en sterk posisjon i rikspolitikken. Etter frigjøringen ble han igjen stortingsrepresentant og var senere kommunalminister i ti år. Han fikk også en sentral rolle i utviklingen av Nord-Norge. Til sammen ga disse forbindelsene Kristiansund tilgang til politiske miljøer som kunne påvirke statlige bevilgninger og prioriteringer.
Ulrik Olsen, Ottar Guttelvik og Worm Eide hadde alle erfaringer fra okkupasjonen da de fikk ansvaret for etterkrigstidens kommunale utvikling. Olsen var ordfører fra 1935 til 1940 og igjen i 1945. Guttelvik ledet kommunen fra 1945 til 1955, mens Eide overtok i 1956 og satt fram til 1967. De representerte ulike sider av Arbeiderpartiets politiske kultur.
Olsen var en markant politiker med lang erfaring fra kommunestyret og Stortinget. Han var kjent for å la representantene få ordet, også når møtene trakk ut langt på natt. Guttelvik var mer opptatt av å få framdrift i sakene. Han hadde bakgrunn som lærer og skoleinspektør og arbeidet aktivt for å skaffe støtte til kommunale prosjekter. Eide overtok i en periode da den akutte gjenreisningen i stor grad var gjennomført, men da byen fortsatt sto overfor omfattende utbyggingsoppgaver.
Hegerberg framhever hvordan disse politikerne, sammen med arkitekter, kommunale fagfolk og administrasjonen, bidro til at Kristiansund ble bygget opp igjen. Gjenreisningen krevde reguleringsplaner, ekspropriasjon, prioritering av tomter og rask gjennomføring av byggeprosjekter. Byen skulle ikke bare bli slik den hadde vært før bombingen. Den skulle også tilpasses nye krav til boliger, skoler, samferdsel og offentlige tjenester. I Hegerbergs framstilling markerer 1964 et viktig sluttpunkt for den mest omfattende gjenreisningsperioden. Også andre historiske verker bruker året 1964 som sluttpunktet for gjenreisingsperioden, med ferdigstillelsen av Kirkelandet kirke som historisk skille.
Ottar Brage Guttelvik trakk en tydelig parallell mellom gjenreisningsårene og dagens kommunale saksbehandling. Etter bombingen i 1940 måtte Kristiansund bygges opp igjen nesten fra grunnen. Reguleringsplaner skulle vedtas, tomter avklares og bygninger reises. Det krevde raske beslutninger og et nært samarbeid mellom politikere, administrasjon og fagfolk.
Guttelvik mente kontrasten til dagens situasjon er stor. Han viste til hvordan reguleringssaker og byggetillatelser nå kan trekke ut i flere år, og stilte spørsmål ved om gjenreisningen i det hele tatt ville vært mulig med dagens tempo.
Med et glimt i øyet bemerket han at dersom de hadde hatt dagens saksbehandling etter krigen, ville Kristiansund fremdeles vært under gjenoppbygging. Bak den humoristiske formuleringen ligger et godt poeng: Det hjelper lite å ha planer og ambisjoner dersom det tar uforholdsmessig lang tid å få dem gjennomført.
For å forstå hvorfor Arbeiderpartiet fikk en så sterk posisjon i Kristiansund, går Hegerberg tilbake til 1920- og 1930-årene. Byens økonomi var sterkt avhengig av fiskeri, klippfisk og eksport. Når markedene sviktet, ble konsekvensene alvorlige. Særlig i begynnelsen av 1930-årene var det en omfattende nød. Rundt 5 000 mennesker, tilsvarende omtrent en tredjedel av byens befolkning, var avhengige av forsorgsvesenet.
Fiskeriene opplevde en vidspredt primitivisering. Det vil si at fiskerne ikke hadde råd til det mest effektive, men dyrere utstyret. Uten penger til drivstoff til motorene, garn eller trålposer henviste de fattigste fiskerne til jukse og snøre i åpne rodde småbåter. På den andre siden hadde noen av Kristiansunds rikeste en forholdsvis unik tilgang på fisketrålere som brakte god inntjening. Forskjellene var altså store mellom folk.
Det var familier uten tilstrekkelige inntekter, arbeidere som mistet arbeidet og barn som måtte bidra til familiens livsopphold. Hegerberg forteller blant annet om barn som ble sendt bort for å arbeide hos andre familier. De kunne være svært unge, og arbeidsoppgavene omfattet vasking, husarbeid og barnepass.
Samtidig var det harde arbeidskonflikter. Lønnsforhandlinger og tariffstrid kunne pågå over lang tid. Når arbeidet stanset, hadde mange familier få økonomiske reserver. Dette var bakgrunnen for en politisk kultur der arbeid, boligbygging og sosiale forhold fikk stor betydning.
For politikerne som senere ledet gjenreisningen, var ikke fattigdommen bare et historisk bakteppe. Den var en del av det mentale bakteppet og det samfunnet de selv hadde vært med på å styre og forsøkt å forandre.
Mellomkrigstidens Kristiansund hadde en presse der de politiske skillelinjene var tydelige. Tidens Krav var knyttet til arbeiderbevegelsen, mens Møre Dagblad hadde bakgrunn fra Høyre.
I miljøet rundt Romsdalsposten, senere Nordmørsposten fantes også personer med sterke sympatier for Nasjonal Samling og den tyske okkupasjonsmakten. Dette gjenspeilet seg under okkupasjonstiden. Avisene var arenaer for politisk argumentasjon, kritikk og mobilisering. De bidro til å forme oppfatningen av både arbeidskonflikter, kommunale prioriteringer og utviklingen i Europa.
Under krigen ble pressefriheten satt til side. Avisene ble underlagt kontroll og sensur, og det som ble publisert, var preget av okkupasjonsmaktens inngrep. Tidens Krav ble forbudt, mens Romsdalsposten fortsette å publisere nyheter sterkt bundet opp til og sympatisert med den tyske okkupasjonens syn.
For Hegerberg er avisene likevel sentrale historiske kilder. Gjennom Nasjonalbibliotekets digitaliserte avissamlinger har han kunnet følge konflikter og hendelser slik de ble omtalt i samtiden, og sammenholde dette med brev, protokoller og andre dokumenter.
Et av de historiske navnene Hegerberg trekker fram, er Ragnar Vold, journalisten og forfatteren som ble født i Kristiansund i 1906. Han var far til lyrikeren Jan Erik Vold og en av de norske journalistene som tidligst og tydeligst advarte mot nazismens framvekst i Tyskland.
Allerede før Adolf Hitlers maktovertakelse skrev Ragnar Vold om den politiske utviklingen i Europa. Gjennom reportasjer og analyser forsøkte han å forklare hva den nasjonalsosialistiske bevegelsen representerte. I 1934 utga han boken «Tyskland marsjerer – hvorfor? – hvorhen?». Den kom etter flere år med journalistisk arbeid om Hitler-bevegelsen.
Hegerberg viser til at Vold skrev et stort antall artikler om nazismen, samtidig som deler av norsk offentlighet undervurderte faren. Historien har en særlig tilknytning til Kristiansund.
I et tidligere intervju med Applausen tok Jan Erik Vold opp farens bakgrunn og betydning. Han fortalte om journalistikken og om hvor vanskelig det hadde vært å få advarslene tatt på alvor. Jan Erik Vold fremmet også et konkret ønske:
– I Kristiansund burde det være en Ragnar Volds gate. Nå er ideen lansert, så får dere ta den videre, sa han til Applausen.
Her kan du lese Applausens tidligere artikler om Jan Erik Vold:
https://www.applausen.no/artikkel/jan-erik-vold-vil-oppkalle-en-gate-i-kristiansund-etter-faren-sin
https://www.applausen.no/artikkel/intervju-med-jan-erik-vold---den-rode-traden-i-det-hvite-livet
Da Tyskland angrep Norge 9. april 1940, gikk Kristiansund inn i en dramatisk periode. Byen ble utsatt for omfattende bombing i slutten av april. Store deler av den sentrale bebyggelsen ble ødelagt av bomber og branner. Hovedvannledningen ble skadet, noe som gjorde slokkingsarbeidet vesentlig vanskeligere. Boliger, næringsbygg og offentlige bygninger gikk tapt.
Kristiansund var blant de norske byene som ble hardest rammet under det tyske felttoget. For innbyggerne innebar ødeleggelsene at hverdagslivet måtte organiseres på nytt. Mange mistet hjemmene sine, og kommunen sto overfor store oppgaver knyttet til innkvartering, forsyninger og offentlige tjenester.
Okkupasjonen rammet også det lokale demokratiet. Den tyske rikskommissæren Josef Terboven, okkupasjonsmaktens øverste sivile leder i Norge, besøkte Kristiansund sommeren 1940 og holdt tale om den nye situasjonen. Terboven ønsket å få kontroll over administrasjonen og de politiske forholdene i de okkuperte områdene. Etter hvert ble de demokratiske institusjonene satt til side, og Nasjonal Samling fikk en formell rolle i styringen.
Ulrik Olsen mistet ordførervervet. Han ble senere arrestert og satt som fange på Vollan og Falstad.
Ottar Guttelviks nybygde enebolig ble konfiskert. Han ble også arrestert og oppholdt seg en periode i Rindal sammen med sine to sønner.
Worm Eide ble sendt til konsentrasjonsleir i Tyskland.
Boken omfatter også den organiserte motstanden mot okkupasjonsmakten. Særlig framheves XU, den hemmelige norske etterretningsorganisasjonen som samlet opplysninger om tyske militære forhold. På Nordmøre hadde XU et omfattende nettverk. Hegerberg beskriver den lokale virksomheten som en av de største og best organiserte delene av etterretningsarbeidet i Norge.
Organisasjonen samlet informasjon om blant annet tyske militære installasjoner, troppebevegelser og annen aktivitet som kunne være av betydning for motstandsarbeidet og de allierte. Kristiansund var et strategisk viktig område for tyskerne. Kysten inngikk i utbyggingen av Atlanterhavsvollen, og det var betydelig militær virksomhet i distriktet.
Etterretningsarbeidet var derfor både viktig og risikofylt. Boken tar også for seg frontkjempere, personer som samarbeidet med okkupasjonsmakten og dro øst til Finland og kampene i Sovjetunionen, og etterkrigstidens landssvikoppgjør.
Andre kapitler retter oppmerksomheten mot barn som vokste opp under okkupasjonen, norske sjøfolk som seilte i alliert tjeneste, og barn født av norske mødre og tyske fedre. Hegerberg omtaler også jødeforfølgelsene i Kristiansund. Ifølge opplysningene fra bokpresentasjonen ble 18 jødiske innbyggere arrestert.
Frigjøringen 8. mai 1945 ble en avgjørende overgang. Etter fem år med okkupasjon skulle det demokratiske styret gjenopprettes, samtidig som byen fortsatt lå delvis i ruiner. Feiringen måtte også organiseres. Vinmonopolet holdt stengt 8. mai, fordi myndighetene ville unngå at frigjøringsgleden utviklet seg til omfattende nattlig fyll.
Men allerede mens befolkningen feiret, ventet store praktiske og politiske oppgaver. Kristiansund trengte boliger, offentlige bygninger, veier, skoler og fungerende kommunale tjenester. Den politiske ledelsen måtte bestemme hva som skulle prioriteres, hvordan arbeidet skulle finansieres, og hvordan tomter og ressurser skulle fordeles. Gjenreisningen krevde handlekraft, men også politiske kompromisser.
Arbeiderpartiet hadde en sterk posisjon i Kristiansund gjennom etterkrigstiden. Men partiet var ikke en samlet politisk blokk uten indre motsetninger. Allerede ved kommunevalget i 1945 var det betydelige konflikter om ordførervalget og forholdet mellom partiene.
Ottar Brage Guttelvik trakk under presentasjonen fram hvordan stemmegivningen i bystyret kunne gi overraskende utslag. I enkelte situasjoner var det vanskelig å samle støtte om kandidater, og representanter kunne stemme på tvers av de forventede politiske skillelinjene. Det var likevel konflikten som oppsto fram mot kommunevalget i 1959, som fikk størst betydning for Arbeiderpartiets maktstilling.
Striden dreide seg om partiets organisering og representasjon. En gruppe medlemmer ønsket endringer i hvem som skulle kunne delta i partiets representantskap og være med på å fatte beslutninger. Da uenigheten ikke lot seg løse internt, ble det etablert et nytt arbeiderlag. Navnet var Ny Dag.
Ny Dag stilte egen liste ved kommunevalget i 1959 og fikk fem representanter i bystyret. Dermed mistet Arbeiderpartiet sin tidligere sikre posisjon. Ny Dag kom på vippen og fikk mulighet til å avgjøre hvem som skulle få viktige kommunale verv. Det mest oppsiktsvekkende var at utbryterne valgte å støtte borgerlige politikere til lederverv i kommunale styrer og utvalg.. dette var organer som tilsvarte forløperne til dagens politiske hovedutvalg.
Dette var et direkte utslag av konflikten med Arbeiderpartiets ledelse. Personer som hadde bakgrunn i arbeiderbevegelsen, bidro dermed til at politiske motstandere fikk maktposisjoner. Arbeiderpartiet svarte med ekskluderinger. Konflikten ble særlig tydelig i spørsmålet om styret for elektrisitetsverket. Ifølge gjennomgangen ble styret utvidet fra tre til fem medlemmer, noe som åpnet for en annen politisk sammensetning.
Da Ny Dags representanter ble spurt om hvorfor de støttet Høyre-politikere, var begrunnelsen knyttet til behandlingen de selv hadde fått fra Arbeiderpartiet. e ønsket ikke å gi makten tilbake til dem som hadde ekskludert dem. Ny Dag fikk etter hvert mindre oppslutning, og flere av de involverte fant tilbake til Arbeiderpartiet eller andre politiske miljøer. I en periode hadde den lille utbrytergruppen avgjørende innflytelse på hvordan Kristiansund ble styrt.
Gjenreisningen blir ofte beskrevet som et prosjekt som samlet byen. Hegerbergs bok viser at virkeligheten var mer sammensatt. En av de største og mest langvarige politiske konfliktene handlet om idrettsanleggene. Utbygging av idrettsbane, stadion, idrettshall og svømmehall førte til diskusjoner som strakte seg over flere år. Det var uenighet om både plassering, finansiering og hvilke prosjekter kommunen skulle prioritere.
Saken berørte også spørsmålet om hvem som skulle få nytte av de kommunale investeringene. Hegerberg og Ottar Brage Guttelvik framhever denne striden som en av de største konfliktene under og etter gjenreisningen. Diskusjonene fortsatte også etter at mye av den øvrige gjenoppbyggingen var gjennomført. I 1968 stemte Ungdomspartiet mot både idrettshallen og svømmehallen. Uten ironi stemte ungdom mot ungdom.
Hegerbergs bok tar også opp det norske landssvikoppgjøret. Etter frigjøringen ble personer som hadde samarbeidet med okkupasjonsmakten, etterforsket og stilt til ansvar. Dette førte også til omfattende juridisk debatt. Et av spørsmålene gjaldt Grunnlovens forbud mot lover med tilbakevirkende kraft.
Kritikere mente at deler av rettsoppgjøret utfordret grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper, mens andre framhevet behovet for å straffeforfølge handlinger som hadde bidratt til okkupasjonen. Hegerberg omtaler både konkrete tilfeller av landssvik og de prinsipielle diskusjonene.
Et gjennomgående spørsmål i Hegerbergs framstilling er hvordan Kristiansund klarte å bygge opp byen på så kort tid. Gjenreisningen krevde samarbeid mellom politikere, administrasjon, arkitekter og statlige myndigheter. Det var nødvendig å få reguleringsplaner på plass, ekspropriere tomter og gjennomføre store byggeprosjekter.
Samtidig måtte de folkevalgte håndtere politisk uenighet. Ottar Brage Guttelvik sammenlignet under presentasjonen den tids arbeidsmåter med dagens kommunale saksbehandling. Han pekte på at reguleringer og byggetillatelser nå kan ta mange år, mens Kristiansund etter 1945 var nødt til å handle raskt. Hans poeng var at dersom gjenreisningen hadde foregått med samme tempo som enkelte byggeprosesser i dag, ville byen fremdeles ha holdt på med gjenoppbyggingen.
Det betyr ikke at alle prosjekter ble gjennomført uten konflikt. Striden om idrettsanleggene, partibruddet rundt Ny Dag og konkurransen om offentlige institusjoner viser at Kristiansund hadde betydelige politiske motsetninger også i denne perioden. Den fysiske gjenreisningen ble gjennomført med en framdrift som fortsatt vekker oppmerksomhet.
Hegerbergs bok er mer enn en biografi om Ottar Guttelvik. Den beskriver hvordan Kristiansund ble formet gjennom politiske beslutninger, personlige forbindelser, økonomiske kriser og konflikter om kommunens framtid.
De tre ordførerne Ulrik Olsen, Ottar Guttelvik og Worm Eide står sentralt fordi de hadde ansvar i en periode da byen gjennomgikk store forandringer.
Boken viser derimot også betydningen av dem som utfordret makten. Ny Dag demonstrerte at et lite utbryterparti kunne endre maktfordelingen i bystyret. Striden om idrettsanleggene viste at selv store fellesprosjekter kunne skape langvarige konflikter. Og historien om distriktshøgskolen viser at politisk erfaring og sterke forbindelser ikke alltid var tilstrekkelig til å sikre byen nye institusjoner.
Var viljen i det ledende politiske miljøet i Kristiansund egentlig sterk nok til å få gjennomslag for distriktshøgskole på 1970-talet?
Det skulle ta rundt 40 år før Kristiansund fikk seg et eget Campus og høgskole.
Brev, avisartikler og protokoller forteller hvem som tok initiativ, hvilke argumenter som ble brukt, og hvordan makt ble utøvd. På denne måten tegner Hegerberg et bilde av Kristiansund der gjenreisningen ikke bare handlet om murstein, gater og nye bygninger, men også om politiske prioriteringer og kampen om byens framtid.
Laget av ScaleFlow.
