KRISTIANSUND: Under Nordmørskonferansen 2026 tegnet August Simonsen et bilde av et Europa som står midt i en omfattende strategisk omstilling. Mens NATO fortsatt er den sentrale sikkerhetspolitiske institusjonen, arbeides det i Brussel med å bygge tettere forbindelser til nye og eksisterende partnere. Målet er å redusere sårbarheten dersom amerikanske prioriteringer endrer seg.
August Simonsen fra EU Public Afairs Tingvoll fra Brüssel. Foto: Erik Aukan / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementKRISTIANSUND: Under Nordmørskonferansen 2026 tegnet August Simonsen et bilde av et Europa som står midt i en omfattende strategisk omstilling. Mens NATO fortsatt er den sentrale sikkerhetspolitiske institusjonen, arbeides det i Brussel med å bygge tettere forbindelser til nye og eksisterende partnere. Målet er å redusere sårbarheten dersom amerikanske prioriteringer endrer seg.
Et spørsmål som ofte dukker opp i denne sammenhengen, er hvilken rolle Canada kan få.
– Du var inne på de sikkerhets- og globale endringene som skjer. Samtidig er det ett tema du ikke har vært innom ennå, nemlig samarbeidet med Canada. Vi ser både militært og økonomisk samarbeid, og det har til og med vært tanker om et mulig EU-medlemskap. Hvordan ser dette ut fra Brussel?
August Simonsen peker på at Canada på mange måter har en særstilling.
– Det kan kanskje virke litt motstridende. Canada er ikke en del av EU, men er samtidig kulturelt, sikkerhetspolitisk og militært svært integrert i mye av det Europa gjør. Jeg tror ikke vi kommer til å se et canadisk EU-medlemskap med det første, men vi ser absolutt et stadig tettere samarbeid på mange områder, særlig innen forsvar.
Han viser til at Canada allerede er en del av de nye samarbeidsstrukturene som bygges mellom EU og nære partnere.
– Canada var et av landene som signerte sikkerhets- og forsvarspartnerskapsavtalen med EU, slik Norge og Storbritannia har gjort. Samtidig er Canada på vei inn i EUs forsvarsfinansieringsprogrammer. Det betyr at man arbeider for langt tettere integrasjon og samarbeid også på det forsvarsindustrielle området. Dermed beveger Canada seg gradvis inn i flere av de samme ordningene som Norge allerede deltar i.
– Tanken er at Canada etter hvert skal få tilgang til EU-midler knyttet til forsvarsindustri. På mange måter blir dette mer likt den modellen Norge allerede er en del av.
Utviklingen handler samtidig om noe større enn forholdet mellom EU og Canada. I Brussel pågår det en omfattende diskusjon om hvordan man skal organisere sikkerhetspolitikken i en tid hvor USA ikke lenger oppfattes som like forutsigbart som tidligere.
– Hvordan omtales dette i Brussel? Snakker man om alternativer til NATO?
Simonsen beskriver et diplomatisk krevende landskap.
– Det er litt vanskelig å finne både organiseringen og ordlyden. Man ønsker å bevare mest mulig av det som fungerer godt gjennom NATO. Samtidig blir Canada en stadig viktigere partner dersom USA er mindre politisk til stede. På den måten oppstår det et NATO som også må kunne fungere uten at alt hviler på amerikansk lederskap.
Dette er bakgrunnen for formuleringer som ofte brukes i europeiske hovedsteder.
– Man snakker gjerne om å styrke den europeiske delen av NATO. I praksis inkluderer det også Canada. Men det er ikke alltid diplomatisk mulig å si at man skal styrke NATO uten USA. Derfor brukes begreper som den europeiske delen av NATO.
Samtalen beveger seg videre til det norsk-tyske ubåtsamarbeidet, som de siste dagene også har vært aktualisert gjennom diskusjoner om canadisk deltakelse.
– Vi ser nå at samarbeidet om nye ubåter mellom Norge og Tyskland forsøkes utvidet til Canada. Nylig var den norske og tyske forsvarsministeren i Canada for å fremme salg av den norsk-tyske ubåttypen Type 212CD i konkurranse med Sør-koreas KSS-III, begge stillegående dieseldrevne ubåter. Hvilken betydning kan det få?
For Simonsen illustrerer dette hvordan forsvarssamarbeidet er i ferd med å endre karakter.
– Det betyr en svært stor endring dersom den nordlige delen av Europa eller NATO plutselig opererer de samme ubåtene. Da handler det ikke lenger bare om Norges seks ubåter. Da kan man plutselig ha tolv ubåter tilgjengelig i samme operasjonsområde.
Poenget er ikke først og fremst antallet fartøy, men den samlede kapasiteten.
– Det gir en helt annen grad av samarbeid og samordning. Det er ufattelig mye mer kapasitet enn det hvert enkelt land kan stille alene.
Canada er heller ikke den eneste partneren som trekkes nærmere Europa.
– Ser man de samme tendensene andre steder i verden?
Simonsen mener utviklingen er tydelig.
– Dette ser vi stadig mer av, både med Canada og med partnere i Asia. Særlig Japan og Sør-Korea er mer til stede i Brussel enn tidligere og arbeider tett opp mot både NATO og EU-systemet.
Bak dette ligger den samme strategiske tankegangen.
– Skal man gjøre seg mindre avhengig av USA, trenger man flere partnere. Man må spre eggene i flere kurver, både når det gjelder handel og når det gjelder forsvars- og sikkerhetspartnerskap.
Han trekker også fram Australia som del av den samme utviklingen.
– Australia har nylig inngått et forsvars- og sikkerhetspartnerskap med EU. Dette er uttrykk for den samme trenden mot større europeisk selvstendighet.
Samtidig som nye partnerskap etableres, er det én utfordring som går igjen i diskusjonene i Brussel.
– De europeiske missilsystemene gir i mange tilfeller alternativer til amerikanske løsninger. Men spørsmålet blir alltid hvor mye man faktisk kan produsere. Det gjelder særlig droner, som bygger på masseproduksjon. Hvordan diskuteres dette i Brussel?
Ifølge Simonsen er dette blitt et hovedtema.
– Det snakkes svært mye om produksjonskapasitet. Særlig gjelder det missiler og luftvernsmissiler. Dette har vært høyt prioritert over lang tid.
Han viser til arbeidet som er gjort av EU-kommissær Andrius Kubilius.
– Kubilius startet det han kalte en «missile tour». Han reiste rundt til fabrikker og produksjonsmiljøer for å lære mer om hvilke politiske tiltak som måtte til for å bygge opp kapasiteten. Målet var å forstå hva industrien faktisk trengte for å produsere mer.
Bakgrunnen for satsingen ligger i erfaringene fra de siste årenes konflikter.
– Hva er det som har gjort at dette har fått så stor oppmerksomhet?
Simonsen peker først på krigen i Ukraina.
– Erfaringene fra Ukraina har vært viktige. Der har man sett hvor avgjørende produksjonskapasitet er i moderne krigføring.
Men han mener utviklingen i Midtøsten også har vært en vekker.
– Etter Iran så man hvor raskt amerikanske allierte og partnere i praksis kunne gå tom for både luftvernsmissiler og andre missiler når situasjonen plutselig eskalerte.
Konsekvensen har vært en ny erkjennelse i europeiske hovedsteder.
– Dette har satt enda større oppmerksomhet på behovet for å øke produksjonstakten. Skal Europa være mer selvstendig sikkerhetspolitisk, må Europa også kunne produsere langt mer av det materiellet som trengs.
Simonsen beskriver et Brussel som arbeider på flere fronter samtidig. Nye partnerskap bygges med Canada, Japan, Sør-Korea og Australia. Forsvarsindustrien skal styrkes. Produksjonskapasiteten på missiler og droner skal opp. Samtidig forsøker europeiske land å bevare NATO som den sentrale rammen for sikkerhetspolitikken. Resultatet er ikke et brudd med den transatlantiske ordenen, men en gradvis ombygging av den – med flere partnere, flere industrielle muskler og større europeisk handlefrihet.
KRISTIANSUND: Under Nordmørskonferansen 2026 tegnet August Simonsen et bilde av et Europa som står midt i en omfattende strategisk omstilling. Mens NATO fortsatt er den sentrale sikkerhetspolitiske institusjonen, arbeides det i Brussel med å bygge tettere forbindelser til nye og eksisterende partnere. Målet er å redusere sårbarheten dersom amerikanske prioriteringer endrer seg.
Et spørsmål som ofte dukker opp i denne sammenhengen, er hvilken rolle Canada kan få.
– Du var inne på de sikkerhets- og globale endringene som skjer. Samtidig er det ett tema du ikke har vært innom ennå, nemlig samarbeidet med Canada. Vi ser både militært og økonomisk samarbeid, og det har til og med vært tanker om et mulig EU-medlemskap. Hvordan ser dette ut fra Brussel?
August Simonsen peker på at Canada på mange måter har en særstilling.
– Det kan kanskje virke litt motstridende. Canada er ikke en del av EU, men er samtidig kulturelt, sikkerhetspolitisk og militært svært integrert i mye av det Europa gjør. Jeg tror ikke vi kommer til å se et canadisk EU-medlemskap med det første, men vi ser absolutt et stadig tettere samarbeid på mange områder, særlig innen forsvar.
Han viser til at Canada allerede er en del av de nye samarbeidsstrukturene som bygges mellom EU og nære partnere.
– Canada var et av landene som signerte sikkerhets- og forsvarspartnerskapsavtalen med EU, slik Norge og Storbritannia har gjort. Samtidig er Canada på vei inn i EUs forsvarsfinansieringsprogrammer. Det betyr at man arbeider for langt tettere integrasjon og samarbeid også på det forsvarsindustrielle området. Dermed beveger Canada seg gradvis inn i flere av de samme ordningene som Norge allerede deltar i.
– Tanken er at Canada etter hvert skal få tilgang til EU-midler knyttet til forsvarsindustri. På mange måter blir dette mer likt den modellen Norge allerede er en del av.
Utviklingen handler samtidig om noe større enn forholdet mellom EU og Canada. I Brussel pågår det en omfattende diskusjon om hvordan man skal organisere sikkerhetspolitikken i en tid hvor USA ikke lenger oppfattes som like forutsigbart som tidligere.
– Hvordan omtales dette i Brussel? Snakker man om alternativer til NATO?
Simonsen beskriver et diplomatisk krevende landskap.
– Det er litt vanskelig å finne både organiseringen og ordlyden. Man ønsker å bevare mest mulig av det som fungerer godt gjennom NATO. Samtidig blir Canada en stadig viktigere partner dersom USA er mindre politisk til stede. På den måten oppstår det et NATO som også må kunne fungere uten at alt hviler på amerikansk lederskap.
Dette er bakgrunnen for formuleringer som ofte brukes i europeiske hovedsteder.
– Man snakker gjerne om å styrke den europeiske delen av NATO. I praksis inkluderer det også Canada. Men det er ikke alltid diplomatisk mulig å si at man skal styrke NATO uten USA. Derfor brukes begreper som den europeiske delen av NATO.
Samtalen beveger seg videre til det norsk-tyske ubåtsamarbeidet, som de siste dagene også har vært aktualisert gjennom diskusjoner om canadisk deltakelse.
– Vi ser nå at samarbeidet om nye ubåter mellom Norge og Tyskland forsøkes utvidet til Canada. Nylig var den norske og tyske forsvarsministeren i Canada for å fremme salg av den norsk-tyske ubåttypen Type 212CD i konkurranse med Sør-koreas KSS-III, begge stillegående dieseldrevne ubåter. Hvilken betydning kan det få?
For Simonsen illustrerer dette hvordan forsvarssamarbeidet er i ferd med å endre karakter.
– Det betyr en svært stor endring dersom den nordlige delen av Europa eller NATO plutselig opererer de samme ubåtene. Da handler det ikke lenger bare om Norges seks ubåter. Da kan man plutselig ha tolv ubåter tilgjengelig i samme operasjonsområde.
Poenget er ikke først og fremst antallet fartøy, men den samlede kapasiteten.
– Det gir en helt annen grad av samarbeid og samordning. Det er ufattelig mye mer kapasitet enn det hvert enkelt land kan stille alene.
Canada er heller ikke den eneste partneren som trekkes nærmere Europa.
– Ser man de samme tendensene andre steder i verden?
Simonsen mener utviklingen er tydelig.
– Dette ser vi stadig mer av, både med Canada og med partnere i Asia. Særlig Japan og Sør-Korea er mer til stede i Brussel enn tidligere og arbeider tett opp mot både NATO og EU-systemet.
Bak dette ligger den samme strategiske tankegangen.
– Skal man gjøre seg mindre avhengig av USA, trenger man flere partnere. Man må spre eggene i flere kurver, både når det gjelder handel og når det gjelder forsvars- og sikkerhetspartnerskap.
Han trekker også fram Australia som del av den samme utviklingen.
– Australia har nylig inngått et forsvars- og sikkerhetspartnerskap med EU. Dette er uttrykk for den samme trenden mot større europeisk selvstendighet.
Samtidig som nye partnerskap etableres, er det én utfordring som går igjen i diskusjonene i Brussel.
– De europeiske missilsystemene gir i mange tilfeller alternativer til amerikanske løsninger. Men spørsmålet blir alltid hvor mye man faktisk kan produsere. Det gjelder særlig droner, som bygger på masseproduksjon. Hvordan diskuteres dette i Brussel?
Ifølge Simonsen er dette blitt et hovedtema.
– Det snakkes svært mye om produksjonskapasitet. Særlig gjelder det missiler og luftvernsmissiler. Dette har vært høyt prioritert over lang tid.
Han viser til arbeidet som er gjort av EU-kommissær Andrius Kubilius.
– Kubilius startet det han kalte en «missile tour». Han reiste rundt til fabrikker og produksjonsmiljøer for å lære mer om hvilke politiske tiltak som måtte til for å bygge opp kapasiteten. Målet var å forstå hva industrien faktisk trengte for å produsere mer.
Bakgrunnen for satsingen ligger i erfaringene fra de siste årenes konflikter.
– Hva er det som har gjort at dette har fått så stor oppmerksomhet?
Simonsen peker først på krigen i Ukraina.
– Erfaringene fra Ukraina har vært viktige. Der har man sett hvor avgjørende produksjonskapasitet er i moderne krigføring.
Men han mener utviklingen i Midtøsten også har vært en vekker.
– Etter Iran så man hvor raskt amerikanske allierte og partnere i praksis kunne gå tom for både luftvernsmissiler og andre missiler når situasjonen plutselig eskalerte.
Konsekvensen har vært en ny erkjennelse i europeiske hovedsteder.
– Dette har satt enda større oppmerksomhet på behovet for å øke produksjonstakten. Skal Europa være mer selvstendig sikkerhetspolitisk, må Europa også kunne produsere langt mer av det materiellet som trengs.
Simonsen beskriver et Brussel som arbeider på flere fronter samtidig. Nye partnerskap bygges med Canada, Japan, Sør-Korea og Australia. Forsvarsindustrien skal styrkes. Produksjonskapasiteten på missiler og droner skal opp. Samtidig forsøker europeiske land å bevare NATO som den sentrale rammen for sikkerhetspolitikken. Resultatet er ikke et brudd med den transatlantiske ordenen, men en gradvis ombygging av den – med flere partnere, flere industrielle muskler og større europeisk handlefrihet.
Under feiringen av Anetts Danceterias 40-årsjubileum i Festiviteten forteller ordfører Kjell Neergaard om det politiske vedtaket som gir kulturen en mer synlig plass i kommunens arbeid. Før hvert bystyremøte skal det nå presenteres et kulturelt innslag. For Neergaard handler det om mer enn underholdning. Han mener kultur er avgjørende for fellesskap, identitet og samfunnets beredskap. Neergaard avslører også et ukjent talent for dans.
Henrik A. Stordalen i Strawberry-konsernet, delte i sitt foredrag på Nordmørskonferansen i Kristiansund sine ambisiøse planer for et nytt hotellprosjekt. Stordalen er Business Development Manager og involvert i eiendomsforvaltningen og leieavtalene i konsernet. Han understreket viktigheten av å videreføre arven fra sin far, Petter Stordalen, gjennom et friskt perspektiv.
Laget av ScaleFlow.
