Det er ikke mange meterne mellom hvert stopp på Nordlandet, men historiene er mange. Da Nordmøre Historielag inviterte til byvandring med Tor Larsen som guide, ble deltakerne tatt med gjennom flere hundre år av Kristiansunds historie, fra de aller første gårdsbrukene og strandsitterne til skipsverft, klippfiskproduksjon, krigshandlinger og gjenreisningsbyen etter krigen.

Vandringen startet ved Nordlandet ungdomsskole og endte ved Nordlandskaia, men underveis var det få meter mellom de historiske nedslagene. Larsen knyttet landskapet, bygningene og menneskene sammen til en fortelling om hvordan Nordlandet ble formet.

Et landskap delt av kommunegrensen

Allerede ved starten av vandringen pekte Tor Larsen på hvordan dagens bebyggelse skjuler kommunegrensen som gikk her før.

– Hvis vi hadde vært her før 1944, hadde vi vært på landet.

Han fortalte om den gamle grensen mellom Kristiansund og Bremsnes, en grense som ble stadfestet gjennom en rettssak i Kristiansund byrett. Samtidig avlivet han teorier om at grensen skulle ha gått et annet sted. Dokumentene var klare på dette, i følge Larsen.

Larsen beskrev et område som opprinnelig besto av få hus, en liten husmannsplass og noen strandsittere, altså fiskere som slo seg ned langs sjøen. Først da næringslivet vokste fram, kom den større bosettingen.

Sætergården og jordbruket som preget Nordlandet

Første stopp var Sætergården, der Larsen tok for seg utviklingen av jordbruket på Nordlandet. Han fortalte at Nils Sæter kjøpte gården i 1928–29 sammen med broren Arne. Etter at Arne døde kort tid senere, var det broren Olav Sæter som drev gården videre.Historien gikk imidlertid langt lenger tilbake.

Larsen fortalte at en formann hos Nikolai Knudtzon etablerte gården på 1840-tallet. Den vokste etter hvert til å bli en av de største gårdene i Kristiansund og konkurrerte med gårdene i Gløsvågen. Etter hvert ble området utvidet gjennom kjøp av blant annet Melkvikenga, og store deler av gården lå faktisk i den daværende Bremsnes kommune.

Han beskrev hvordan Nordlandet hadde en rekke mindre gårdsbruk, de fleste med bare noen få kyr og én eller to hester. Utover 1900-tallet og spesielt etter krigen ble gårdene gradvis nedlagt.

Fra gårdsdrift til industri

Etter hvert som jordbruket mistet betydning, vokste industrien fram.

Tor Larsen beskrev hvordan etableringen av Bjørnhougens verft rundt 1840 førte til økt bosetting. Her ble det først bygget seilbåter i mange år før virksomheten utviklet seg til reparasjoner og mekanisk industri fra begynnelsen av 1900-tallet.

I 1916 kjøpte motorfabrikanten Ole Marius Mollan verftet. Han hadde tidligere utviklet den egenkonstruerte glødehodemotoren Stærkodder, senere skrevet Stærkoder, oppkalt etter den norrøne helten Starkaðr – et navn som betyr «den stridsdugelige». Da virksomheten flyttet til Bjørnhaugens verft, var det derfor naturlig at verftet fikk navnet Sterkoder Mekaniske Verksted.

Larsen fortalte videre at verftet møtte store utfordringer under de økonomiske nedgangstidene på 1920- og 1930-tallet. Mollan trakk seg etter hvert ut og etablerte Kristiansund Båtbyggeri på Gomalandet. Fra 1960-årene fikk Sterkoder ny ledelse og satset på bygging av hekktrålere og ferger. Etter hvert ble virksomheten utvidet til Melkvika, der verftet fikk større arealer og nye produksjonsmuligheter. Industrien skapte arbeidsplasser for håndverkere, smeder og andre fagarbeidere, og bidro til at stadig flere familier bosatte seg på Nordlandet.

Klippfisk og hestetransport

Klippfisknæringen var en annen viktig del av historien. Larsen fortalte om Ole Kvernberg, som drev omfattende klippfisktørking. Transporten krevde betydelige ressurser.

– Fisken kom ikke opp på bergene av seg selv.

Hest og kjerre fraktet fisken fra sjøen til tørkebergene, og gårdene på Nordlandet hadde derfor en viktig funksjon som leverandører av trekkdyr.

Marit som bygde seg opp

En av de mest oppsiktsvekkende historiene under vandringen handlet om tjenestepiken Marit, som senere skulle bli eier av det som i dag er kjent som Boksaspen.

Tor Larsen fortalte at Marit kom fra en familie med fem–seks barn, og at moren var blitt enke tidlig. Familien hadde beskjedne økonomiske kår, og ingenting tydet på at den unge tjenestepiken en dag skulle bli gårdeier. Likevel kjøpte hun i 1895 gården av Kristian Ødegård for 14 000 kroner. Dette var en betydelig sum på den tiden. Larsen understreket at han fortsatt undret seg over hvordan hun klarte å finansiere kjøpet.

Historien blir enda mer bemerkelsesverdig fordi området den gangen var nesten ubebygd. Larsen fortalte at huset som senere ble en del av gården, var satt opp omkring 1880 av en mann fra Straumsnes, og at det den gang knapt fantes andre hus så langt oppe i området. Det var dette huset Marit overtok og gjorde til sentrum for gårdsdriften.

Larsen beskrev Marit som en dyktig og handlekraftig gårdbruker som utviklet eiendommen videre. Gården fikk blant annet inntekter gjennom utleie av hester til klippfisknæringen og som hestetransport til og med i årene etter krigen. Hestene fraktet klippfisk fra sjøen opp til tørkebergene, og dette var en viktig del av logistikken i klippfiskbyen Kristiansund før lastebilene overtok transporten.

‍Småbutikker og levende nærmiljø

Vandringen ga også et bilde av et Nordlandet med et omfattende lokalt handelsliv.

Larsen fortalte om Bergljot Høviks kiosk, Maridal, kolonialbutikkene til Gjerde & Johnsen, Frøseth kolonial, en kjøttbutikk, bakeri Sevaldsen, Narvesen-kiosk nede på Sundbåtkaia og en rekke små forretninger. Han pekte på at området tidligere var fylt av små brygger og handelsvirksomhet. til et stykke ut på 80-tallet.

– Vi hadde utrolig mange små forretninger.

Tunnelgata uten tunnel

Et av de mer kuriøse innslagene handlet om Tunnelgata. Da planene om ny innfartsvei og Nordsundbrua ble lagt, var det først tenkt at veien skulle føres gjennom området. Løsningen ble i stedet tunnel igjennom Bjørnehaugen, der det i dag er kontrollplass og ned til hvor den gamle Nordsundbrua var.

– Det eneste vi har igjen er navnet Tunnelgata.

Han fortalte at skoleelever gjennom årene har undret seg over hvorfor gata heter Tunnelgata når det ikke lengre finnes noen tunnel der.

Bombingen som rammet Dalegata

Et av de mest alvorlige temaene under vandringen var bombingen 12. desember 1944. Tor Larsen fortalte at et britisk fly trolig hadde kurs mot Sterkoder, der en tysk jager skulle repareres. Flyet var skadet, og bombene ble sluppet for tidlig.

Resultatet var at flere bolighus i Dalegata ble truffet. Tolv mennesker mistet livet, blant dem tre barn.

– Det var en begravelse med et voldsomt stort oppmøte.

Larsen beskrev hvordan flere av de omkomne ble gravlagt samtidig ved Nordlandet kirkegård, med hester, vogner og lastebiler som fraktet kistene. Han fortalte også om minnesmerket som senere ble reist over de tolv omkomne.

Boligmangel og gjenreisning

Bombingen av Kristiansund førte til at rundt 800 hus ble ødelagt. Larsen fortalte hvordan brakker fra Tyskland ble satt opp på Gomalandet og Kirklandet for å skaffe tak over hodet til de mange hjemløse. Han viste til uttalelser fra mennesker som flyttet inn om begrensningene som møtte dem. Blant annet hadde de ikke tilgang til strøm.

– Bedre strømløs enn huslaus.

Etter hvert kom firemannsboliger, boligblokker og ny bebyggelse som gradvis forandret Nordlandet mye i forhold til hvordan det var før krigen.

Kirken, kirkegården og parken

Vandringen omfattet også de offentlige institusjonene. Nordlandet kirke åpnet i 1914 og ble oppført med stein hentet fra lokale områder. Larsen fortalte at Kristen Fostervoll, som senere ble den første som ble gravlagt på Nordlandet kirkegård, også ledet byggekomiteen for kirken.

Han fortalte dessuten om Nordlandet park (bjørneparken), som ble gitt i gave av Nils Parelius 17. mai 1873. Parelius gate er oppkalt etter ham, og er en veisnutt rett nedenfor Nordlandet Kirke som går ned til rekkehusene i Nergata.

Historiene bak stedsnavnene

Gjennom hele vandringen trakk Larsen fram forklaringene bak navn som fortsatt finnes på kartet. Han fortalte om Melkvikholmen, tidligere kjent som Geworbnerholmen, der soldater holdt øvelser. Navnet kommer av ordet "geworben" ( tysk for vervet, på 1800-tallet var tyske ord mye brukt i militære uttrykk), etter soldatene som i eldre tid betjente batteriene der, og holmen ble tidligere også kalt Kommandantholmen. I dag er området oppfylt og omgjort til industriområde.

Larsen viste til det britiske angrepet i 1807, da engelske skip forsøkte å ta seg inn mot Kristiansund, men ble stanset.

Videre fortalte han om Skinnfelldalen, som ligger i området Dalegata / Bjørneparken. Det var oppkalt etter bekken som en gang rant gjennom området, gamle vaskeplasser. I følge Larsen hengte beboerne i området skinnfellene sine til tørk ved bekken. Bryggene som var bygget på grunden på Nordlandet var fra 1700-tallet. Den første oppdyrkede enga var også er i området på Nordlandet, Bjørneparken og områdene i nærheten. Enga mente Larsen var anlagt av bakeren Jens Larsen.

Menneskene som bygde bydelen

Gjennom hele vandringen vendte Tor Larsen stadig tilbake til menneskene bak historien. Han fortalte om familiene Jørgensen, Odden, Klausen, Lien, Parelius, Angvik, Musæus og mange flere.

Han trakk fram Ole Joø, som tok med seg et helt tømmerhus fra Joøya og satte det opp der Bergan sykehjem er i dag. Larsen fortale Idar Berntsen, som arbeidet for å få ferga til å anløpe Nordlandet, og Marita Boksaspen Sæter, som hadde sin slektsopprinnelse fra Nordlandet og som senere ble både rektor og ordfører i Frei.

Historiene var mange, detaljene mange flere, og gjennom hele vandringen viste Tor Larsen hvordan Nordlandet rommer langt mer historie enn det gatene alene forteller.

‍