På sju år gikk Campus Kristiansund fra idé til virkelighet. I dag kommer delegasjoner fra hele landet for å studere hvordan prosjektet ble til. Det handler ikke bare om et særegent arkitektonisk bygg eller et utdanningstilbud, men om en samarbeidsmodell der offentlig sektor, akademia og næringsliv ble koblet sammen i et felles prosjekt for regional utvikling.
Julia Haugen Kadio med sin masteroppgave «Med Campus som brobygger; samskapende prosesser for regional utvikling». Foto: Erik Aukan / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementPå sju år gikk Campus Kristiansund fra idé til virkelighet. I dag kommer delegasjoner fra hele landet for å studere hvordan prosjektet ble til. Det handler ikke bare om et særegent arkitektonisk bygg eller et utdanningstilbud, men om en samarbeidsmodell der offentlig sektor, akademia og næringsliv ble koblet sammen i et felles prosjekt for regional utvikling.
I masteroppgaven «Med Campus som brobygger; samskapende prosesser for regional utvikling» analyserer Julia Haugen Kadio hvordan dette samarbeidet oppsto, hvilke mekanismer som drev det fram, og hvilke erfaringer som kan brukes videre i arbeidet med å utvikle regionen. Presentasjonen ble holdt under «Opplyst frokost» på Campus Kristiansund, før Applausen hadde en samtale med campus-prosjektleder Roland Mauseth.
Kadio har bakgrunn fra statsvitenskap ved NTNU, med fordypning i offentlig politikk og administrasjon. I oppgaven undersøker hun hvordan regionale aktører på Nordmøre klarte å samle seg om et av de største samfunnsutviklingsprosjektene i regionens nyere historie.
Utgangspunktet for oppgaven var de store samfunnsendringene distriktene står i.
– Vi står foran store samfunnsutfordringer knyttet til sentralisering, demografiske endringer og behovet for høyere utdanning og kompetent arbeidskraft i distriktene, sa Julia Haugen Kadio under presentasjonen.
Hun ønsket å undersøke hvordan samarbeid på tvers av sektorer kunne brukes som svar på disse utfordringene. Derfor ble problemstillingen formulert rundt samspillet mellom offentlig sektor, akademia og næringsliv i utviklingen av Campus Kristiansund.
Campusprosjektet skilte seg ut som forskningsobjekt fordi det representerte en tydelig tverrsektoriell satsing. Samtidig var det en alternativ modell for campusutvikling, med et uvanlig stort mangfold av samlokaliserte organisasjoner.
Kadio tok utgangspunkt i teorier om «collaborative governance» – på norsk gjerne omtalt som samskapende styring eller samstyring. Det handler om overgangen fra tradisjonelle, hierarkiske styringslinjer til mer horisontale samarbeidsformer der ulike aktører arbeider sammen mot felles utfordringer.
Et sentralt poeng i oppgaven er at samarbeid ikke oppstår av seg selv. Det må organiseres, forankres og vedlikeholdes.
Kadio beskrev fire hovedpunkter i det analytiske rammeverket hun brukte for å forstå utviklingen av Campus Kristiansund: forutsetninger for samarbeid, institusjonelt design, lederskap og selve samarbeidsprosessen.
Hun viste til at asymmetri i makt, kunnskap og ressurser ofte er det som driver fram samarbeid.
– Man må ønske komplementære ressurser. Man må ha et gjensidig behov for hvem man går inn i samarbeid med, sa hun.
Samtidig understreket hun betydningen av eksisterende relasjoner.
– Har dere allerede prosjekt eller plattformer hvor man har samarbeidet? Eller har man hatt konflikt, og hva gjør man med det?
I analysen peker hun på at Campus Kristiansund lykkes fordi samarbeidet ble bygd rundt åpne og inkluderende prosesser, men samtidig med tydelig ledelse og beslutningskraft. Prosjektet var ikke flatt organisert, selv om mange aktører var involvert.
Beslutningsmyndigheten lå hos ledere som hadde mandat til å handle raskt. Samtidig var prosjektet formelt forankret i politiske og administrative prosesser i kommune og fylkeskommune.
Et av funnene i oppgaven handler om betydningen av formelle og uformelle nettverk. Kadio trakk fram arrangementer som «Opplyst frokost» som mer enn bare faglige møtepunkter.
– Det er en del av å skape formelle og uformelle nettverk. Det er en del av å vite hva slags folk som sitter med hva, fordi vi vet at nærhet ikke skaper samspill av seg selv, sa hun.
Hun understreket at slike arenaer gir mulighet til å se hva andre aktører arbeider med, og dermed åpner for framtidige samarbeid. I oppgaven beskriver hun hvordan ulike organisasjoner kunne oppnå egne mål samtidig som de bidro til et felles mål for campusen. Det var avgjørende at ingen aktør opplevde å bli underordnet en annen.
– Samarbeidet må gi mulighet for alle involverte til å oppnå egne mål og strategier, uten dominans fra én aktør, forklarte hun.
Et av de mest interessante funnene i oppgaven var graden av frihet som lå i prosjektet.
– Man satt overordnede rammer for prosjektet, og så hadde man god mulighet til å finne ut hvor egen institusjon eller organisasjon kunne plasseres inn, sa Julia Haugen Kadio.
Hun mener denne mangelen på detaljstyring gjorde at aktørene strakte seg lenger enn de ellers ville gjort. Samtidig ble allerede eksisterende nettverk brukt aktivt. I stedet for å bygge alt fra bunnen av, tok man utgangspunkt i etablerte strukturer i regionen og brukte dem på nye måter.
– Man har brukt eksisterende nettverk og strukturer i regionen for å drive utvikling, sa hun.
Dette beskriver hun som en form for nyskaping i seg selv.
Et annet funn som fikk stor plass i presentasjonen, var hvordan historiefortelling ble brukt strategisk.
– Historiefortelling ble brukt som virkemiddel for å mobilisere rundt visjonen, bygge tillit og skape felles eierskap, sa Kadio.
Gjennom å løfte fram en felles idé om hva Campus Kristiansund kunne bli, klarte prosjektet å motivere flere aktører til å delta. Det handlet ikke bare kun om praktiske løsninger, men også om å skape en kollektiv forestilling om framtiden.
I samtalen med Applausen etter foredraget løftet Roland Mauseth fram hvordan prosjektet i praksis hadde vært sterkt prosessorientert.
– Vi utviklet campus mens vi utviklet campus. Vi utviklet hva det skulle være mens vi gjorde jobben, sa han.
Mauseth mente oppgaven ga et presist bilde av hvordan prosjektet faktisk hadde fungert. Samtidig var han opptatt av hva campusen må ta med seg inn i neste fase.
– Vi ønsker byggetrinn to. (det tredje byggetrinnet etter hotellet, red. anm.) Vi ønsker at hele sentrum og regionen skal fortsette å utvikle seg, sa han.
Kadio svarte at erfaringene fra Campus Kristiansund har stor overføringsverdi, men at samspill ikke oppstår automatisk bare fordi aktører sitter nær hverandre.
– Nærhet skaper ikke samspill av seg selv, sa hun.
Hun pekte på behovet for en aktiv tilnærming der organisasjonene oppsøker hverandre og leter etter felles interesser og prosjekter.
– Man må gå inn med intensjon om at kanskje man kan skape noe sammen, sa hun.
Samtalen dreide også inn på hvordan relasjonelle prosesser kan opprettholdes i en travel driftshverdag.
Kadio beskrev innovasjon som et «overskuddsfenomen».
– Det må være villet fra toppen. Hva slags tid man har til å drive utvikling og relasjonelle prosesser, må komme fra ledernivå i organisasjonene, sa hun. Hun mente det er i «mellomrommene» i arbeidslivet at mye av utviklingen faktisk skjer. Samtidig understreket flere av deltakerne under samtalen betydningen av å skape møteplasser som går utover det formelle. En deltaker fra salen viste til hvordan studenter allerede er blitt involvert i konferanser, bacheloroppgaver og samarbeid med aktører i bygget.
– Huset gir oss ikke aktivitet. Det er relasjonene som gir aktivitet, sa rektor ved Høgskolen i Kristiansund under diskusjonen.
Etter presentasjonen utdypet Roland Mauseth planene videre for campusområdet.
– Nå bygges det hotell i forkant av campus, og så jobbes det med konseptutvikling for byggetrinn nummer to, sa han.
Målet er å etablere et nytt sammensatt kunnskaps- og arbeidsmiljø når hotellet står ferdig. Mauseth understreket også at campusen må sees som en del av den større sentrums- og regionutviklingen på Nordmøre.
– Vi må jobbe sammen med andre prosesser og andre aktører, sa han.
Han viste blant annet til dialogen med Normoria gjennom Fyrtårnprosjektet, initiert av Sparebankstiftelsen Nordvest.
– Vi er alltid på jakt etter muligheten for å spille hverandre gode i sentrum og regionen, fordi det var det som var nøkkelen til å etablere Campus Kristiansund, sa Mauseth.
Kadio konkluderte i oppgaven med at de viktigste suksessfaktorene har vært etableringen av formelle og inkluderende samarbeidsplattformer, sterk politisk og administrativ forankring og en vilje til å bruke tid på relasjonelle prosesser.
– Alle har faktisk sagt at man ønsker hverandre vel, sa hun.
På sju år gikk Campus Kristiansund fra idé til virkelighet. I dag kommer delegasjoner fra hele landet for å studere hvordan prosjektet ble til. Det handler ikke bare om et særegent arkitektonisk bygg eller et utdanningstilbud, men om en samarbeidsmodell der offentlig sektor, akademia og næringsliv ble koblet sammen i et felles prosjekt for regional utvikling.
I masteroppgaven «Med Campus som brobygger; samskapende prosesser for regional utvikling» analyserer Julia Haugen Kadio hvordan dette samarbeidet oppsto, hvilke mekanismer som drev det fram, og hvilke erfaringer som kan brukes videre i arbeidet med å utvikle regionen. Presentasjonen ble holdt under «Opplyst frokost» på Campus Kristiansund, før Applausen hadde en samtale med campus-prosjektleder Roland Mauseth.
Kadio har bakgrunn fra statsvitenskap ved NTNU, med fordypning i offentlig politikk og administrasjon. I oppgaven undersøker hun hvordan regionale aktører på Nordmøre klarte å samle seg om et av de største samfunnsutviklingsprosjektene i regionens nyere historie.
Utgangspunktet for oppgaven var de store samfunnsendringene distriktene står i.
– Vi står foran store samfunnsutfordringer knyttet til sentralisering, demografiske endringer og behovet for høyere utdanning og kompetent arbeidskraft i distriktene, sa Julia Haugen Kadio under presentasjonen.
Hun ønsket å undersøke hvordan samarbeid på tvers av sektorer kunne brukes som svar på disse utfordringene. Derfor ble problemstillingen formulert rundt samspillet mellom offentlig sektor, akademia og næringsliv i utviklingen av Campus Kristiansund.
Campusprosjektet skilte seg ut som forskningsobjekt fordi det representerte en tydelig tverrsektoriell satsing. Samtidig var det en alternativ modell for campusutvikling, med et uvanlig stort mangfold av samlokaliserte organisasjoner.
Kadio tok utgangspunkt i teorier om «collaborative governance» – på norsk gjerne omtalt som samskapende styring eller samstyring. Det handler om overgangen fra tradisjonelle, hierarkiske styringslinjer til mer horisontale samarbeidsformer der ulike aktører arbeider sammen mot felles utfordringer.
Et sentralt poeng i oppgaven er at samarbeid ikke oppstår av seg selv. Det må organiseres, forankres og vedlikeholdes.
Kadio beskrev fire hovedpunkter i det analytiske rammeverket hun brukte for å forstå utviklingen av Campus Kristiansund: forutsetninger for samarbeid, institusjonelt design, lederskap og selve samarbeidsprosessen.
Hun viste til at asymmetri i makt, kunnskap og ressurser ofte er det som driver fram samarbeid.
– Man må ønske komplementære ressurser. Man må ha et gjensidig behov for hvem man går inn i samarbeid med, sa hun.
Samtidig understreket hun betydningen av eksisterende relasjoner.
– Har dere allerede prosjekt eller plattformer hvor man har samarbeidet? Eller har man hatt konflikt, og hva gjør man med det?
I analysen peker hun på at Campus Kristiansund lykkes fordi samarbeidet ble bygd rundt åpne og inkluderende prosesser, men samtidig med tydelig ledelse og beslutningskraft. Prosjektet var ikke flatt organisert, selv om mange aktører var involvert.
Beslutningsmyndigheten lå hos ledere som hadde mandat til å handle raskt. Samtidig var prosjektet formelt forankret i politiske og administrative prosesser i kommune og fylkeskommune.
Et av funnene i oppgaven handler om betydningen av formelle og uformelle nettverk. Kadio trakk fram arrangementer som «Opplyst frokost» som mer enn bare faglige møtepunkter.
– Det er en del av å skape formelle og uformelle nettverk. Det er en del av å vite hva slags folk som sitter med hva, fordi vi vet at nærhet ikke skaper samspill av seg selv, sa hun.
Hun understreket at slike arenaer gir mulighet til å se hva andre aktører arbeider med, og dermed åpner for framtidige samarbeid. I oppgaven beskriver hun hvordan ulike organisasjoner kunne oppnå egne mål samtidig som de bidro til et felles mål for campusen. Det var avgjørende at ingen aktør opplevde å bli underordnet en annen.
– Samarbeidet må gi mulighet for alle involverte til å oppnå egne mål og strategier, uten dominans fra én aktør, forklarte hun.
Et av de mest interessante funnene i oppgaven var graden av frihet som lå i prosjektet.
– Man satt overordnede rammer for prosjektet, og så hadde man god mulighet til å finne ut hvor egen institusjon eller organisasjon kunne plasseres inn, sa Julia Haugen Kadio.
Hun mener denne mangelen på detaljstyring gjorde at aktørene strakte seg lenger enn de ellers ville gjort. Samtidig ble allerede eksisterende nettverk brukt aktivt. I stedet for å bygge alt fra bunnen av, tok man utgangspunkt i etablerte strukturer i regionen og brukte dem på nye måter.
– Man har brukt eksisterende nettverk og strukturer i regionen for å drive utvikling, sa hun.
Dette beskriver hun som en form for nyskaping i seg selv.
Et annet funn som fikk stor plass i presentasjonen, var hvordan historiefortelling ble brukt strategisk.
– Historiefortelling ble brukt som virkemiddel for å mobilisere rundt visjonen, bygge tillit og skape felles eierskap, sa Kadio.
Gjennom å løfte fram en felles idé om hva Campus Kristiansund kunne bli, klarte prosjektet å motivere flere aktører til å delta. Det handlet ikke bare kun om praktiske løsninger, men også om å skape en kollektiv forestilling om framtiden.
I samtalen med Applausen etter foredraget løftet Roland Mauseth fram hvordan prosjektet i praksis hadde vært sterkt prosessorientert.
– Vi utviklet campus mens vi utviklet campus. Vi utviklet hva det skulle være mens vi gjorde jobben, sa han.
Mauseth mente oppgaven ga et presist bilde av hvordan prosjektet faktisk hadde fungert. Samtidig var han opptatt av hva campusen må ta med seg inn i neste fase.
– Vi ønsker byggetrinn to. (det tredje byggetrinnet etter hotellet, red. anm.) Vi ønsker at hele sentrum og regionen skal fortsette å utvikle seg, sa han.
Kadio svarte at erfaringene fra Campus Kristiansund har stor overføringsverdi, men at samspill ikke oppstår automatisk bare fordi aktører sitter nær hverandre.
– Nærhet skaper ikke samspill av seg selv, sa hun.
Hun pekte på behovet for en aktiv tilnærming der organisasjonene oppsøker hverandre og leter etter felles interesser og prosjekter.
– Man må gå inn med intensjon om at kanskje man kan skape noe sammen, sa hun.
Samtalen dreide også inn på hvordan relasjonelle prosesser kan opprettholdes i en travel driftshverdag.
Kadio beskrev innovasjon som et «overskuddsfenomen».
– Det må være villet fra toppen. Hva slags tid man har til å drive utvikling og relasjonelle prosesser, må komme fra ledernivå i organisasjonene, sa hun. Hun mente det er i «mellomrommene» i arbeidslivet at mye av utviklingen faktisk skjer. Samtidig understreket flere av deltakerne under samtalen betydningen av å skape møteplasser som går utover det formelle. En deltaker fra salen viste til hvordan studenter allerede er blitt involvert i konferanser, bacheloroppgaver og samarbeid med aktører i bygget.
– Huset gir oss ikke aktivitet. Det er relasjonene som gir aktivitet, sa rektor ved Høgskolen i Kristiansund under diskusjonen.
Etter presentasjonen utdypet Roland Mauseth planene videre for campusområdet.
– Nå bygges det hotell i forkant av campus, og så jobbes det med konseptutvikling for byggetrinn nummer to, sa han.
Målet er å etablere et nytt sammensatt kunnskaps- og arbeidsmiljø når hotellet står ferdig. Mauseth understreket også at campusen må sees som en del av den større sentrums- og regionutviklingen på Nordmøre.
– Vi må jobbe sammen med andre prosesser og andre aktører, sa han.
Han viste blant annet til dialogen med Normoria gjennom Fyrtårnprosjektet, initiert av Sparebankstiftelsen Nordvest.
– Vi er alltid på jakt etter muligheten for å spille hverandre gode i sentrum og regionen, fordi det var det som var nøkkelen til å etablere Campus Kristiansund, sa Mauseth.
Kadio konkluderte i oppgaven med at de viktigste suksessfaktorene har vært etableringen av formelle og inkluderende samarbeidsplattformer, sterk politisk og administrativ forankring og en vilje til å bruke tid på relasjonelle prosesser.
– Alle har faktisk sagt at man ønsker hverandre vel, sa hun.
Høsten 2026 markerer en ny sesong for Nationaltheatret, med et variert repertoar som kombinerer klassiske verk, nyskreven dramatikk og internasjonale gjestespill. Teatersjef Kristian Seltun avslutter sin periode med et rikt program, inkludert den gjenopplivede Ibsenfestivalen, urpremierer og tradisjonsrike juleforestillinger. Publikum kan se frem til en uforglemmelig teaterhøst i hjertet av Oslo.
Laget av ScaleFlow.
