Det finnes vokalister som imponerer med teknikk, og det finnes vokalister som bygger hele musikalske univers. Cécile McLorin Salvant tilhører den siste kategorien. Da hun gjestet Bjørnsonhuset under Moldejazz 15. juli, leverte hun en konsert som viste hvorfor hun regnes blant de mest betydningsfulle jazzvokalistene i sin generasjon. Med seg hadde hun Sullivan Fortner på piano og keyboard, Yasushi Nakamura på kontrabass og Kyle Poole på trommer – et ensemble som hele kvelden lot samspillet være like viktig som solistens stemme.
Cécile McLorin Salvant. Foto: Dagfinn Reppen / Moldejazz
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementDet finnes vokalister som imponerer med teknikk, og det finnes vokalister som bygger hele musikalske univers. Cécile McLorin Salvant tilhører den siste kategorien. Da hun gjestet Bjørnsonhuset under Moldejazz 15. juli, leverte hun en konsert som viste hvorfor hun regnes blant de mest betydningsfulle jazzvokalistene i sin generasjon. Med seg hadde hun Sullivan Fortner på piano og keyboard, Yasushi Nakamura på kontrabass og Kyle Poole på trommer – et ensemble som hele kvelden lot samspillet være like viktig som solistens stemme.
Tre Grammy-priser, MacArthur-stipend og et kunstnerskap som beveger seg fritt mellom jazz, blues, folkemusikk, kunstmusikk og teater, danner bakteppet. Men konserten i Bjørnsonhuset handlet først og fremst om det som skjedde i rommet denne kvelden.
Etter den høyt omtalte konserten i Kikkans Hall under Moldejazz i 2022 var forventningene betydelige. De ble innfridd, men ikke gjennom store fakter eller spektakulære effekter. Salvant lot musikken arbeide i sitt eget tempo.
.jpg)
Konserten åpnet silkemykt. Pianoet etablerte et harmonisk landskap med varme, åpne klanger før Salvants stemme gled inn nærmest uanstrengt. Stemmen hadde en fløyelsmyk kvalitet som bandt sammen tekst og melodi uten å presse uttrykket. Hun sang med en ro som gjorde at hvert ord fikk plass.
Fortners keyboard var markant til stede allerede i åpningsnummeret. Synthklangene ble brukt som et klangteppe snarere enn et soloinstrument, mens pianoet bar melodien. Etter hvert kom også Nakamuras kontrabass og Pooles trommer gradvis inn i lydbildet. Ingen instrumenter søkte oppmerksomhet; kvartetten bygget musikken lag for lag.
Neste nummer var «City of Angels», der tempoet forble langsomt og meditativt. Salvant lot teksten utvikle seg nesten som en monolog.
– I close my eyes and see your face.
Linjen ble først sunget lavmælt før intensiteten økte gradvis fram mot:
– And embracing you.
Dynamikken var gjennomgående presis. Hun gikk fra nesten hviskende fraser til full stemmekraft uten at overgangen virket konstruert.
Før «Second Guessing» fortalte Salvant at hun var forkjølet.
Hun henvendte seg med humor til publikum:
– Jeg er syk. Jeg har en liten forkjølelse. Det betyr også at når jeg er syk, har jeg en dypere stemme. Så jeg skal prøve å utnytte den.
Kommentaren utløste latter i salen, men viste seg også å bli en beskrivelse av konserten. Den mørkere klangen ga flere av sangene en ekstra tyngde.
I dette nummeret fikk keyboardets synthflater en sentral rolle. De dannet en vedvarende undertone sammen med kontrabass og trommer, mens pianoet tegnet melodilinjen over. Resultatet var et lydbilde som beveget seg mellom moderne jazz og elektronisk kammermusikk.
Underveis kom spontan applaus fra salen – ikke bare etter avslutningen, men midt i musikalske høydepunkter.
«Changeable Daddy of Mine» førte konserten over i et mer tradisjonelt jazzuttrykk. Salvant har gjennom hele karrieren vist en sjelden evne til å formidle historier, og dette nummeret illustrerte hvorfor.
Hun spiller tekstene ut gjennom stemmens register, ikke bare synger dem. Små endringer i frasering, artikulasjon og klang gir hver karakter sin egen identitet. Det teatrale uttrykket er alltid til stede, men uten å bli overspill. Innlevelsen kommer helt naturlig.
Stemmen spenner over et uvanlig bredt register. De mørke partiene hadde denne kvelden ekstra fylde, mens de lyse tonene fortsatt var presise og kontrollerte. Vi merket ingenting til forkjølelsen hun hadde.
Samtidig viste Sullivan Fortner hvilken ressurs han er. Han vekslet sømløst mellom flygel og keyboard, og lot instrumentvalget styre karakteren i de ulike komposisjonene.
%20(1).jpg)
I «Anything But Now», hentet fra Salvants nyere materiale, introduserte hun sangen slik:
– Jeg bruker mye tid på å tenke på å gjøre ting i stedet for å gjøre dem. Jeg bruker mye tid på å tenke på å si ting i stedet for å si dem høyt.
Teksten handler om å være fanget i tanker om fortid og framtid framfor å være til stede i øyeblikket. Musikalsk er komposisjonen enkel, men effektiv. Kvartetten lot harmoniene utvikle seg langsomt mens Salvant holdt et nesten samtalende uttrykk.
Tittelsporet fra albumet Oh Snap viste en annen side av Salvants kunstnerskap. Her var uttrykket lettere og mer lekent, samtidig som tekstene fortsatt hadde en personlig kjerne.
Det nye materialet peker mot et bredere musikalsk landskap enn hennes tidligere jazzorienterte produksjoner, uten at improvisasjonen eller den vokale friheten forsvinner.
Konsertens mest uventede innslag kom mot slutten. Salvant introduserte en tekst hentet fra Aiskhylos' tragedie «Agamemnon», skrevet omkring 500 år før vår tidsregning. Hun fortalte hvordan teksten var tonesatt av Harrison Birtwistle til en BBC-produksjon av Orestien.
Deretter fulgte «Blackwing and Silverhue», der de to rovfuglene som varsler den trojanske krigen blir sentrum i fortellingen.
Musikalsk skilte stykket seg markant fra resten av konserten. Gjentakende rytmiske figurer, mørke harmonier og et nesten rituelt uttrykk skapte en intens avslutning. Salvant beveget seg her mellom sang, resitasjon og dramatisk fremføring på en måte som viste hvor tett hennes kunstnerskap står teateret.
Det mest slående ved konserten var balansen. Ingen musikere forsøkte å dominere. Kyle Poole spilte med stor tilbakeholdenhet og presis dynamikk, mens Yasushi Nakamura lot kontrabassen være både rytmisk fundament og melodisk medspiller. Fortners klaverspill bandt ensemblet sammen med stor musikalsk fleksibilitet.
Salvant selv demonstrerte hvorfor hun står i en særstilling blant samtidens jazzvokalister. Hun kombinerer teknisk kontroll med dramatisk forståelse og litterær interesse på en måte få andre gjør. Repertoaret spente fra egne komposisjoner til standardlåter, Sting og antikk gresk tragedie, uten at konserten mistet retning.
Konserten i Bjørnsonhuset var en oppvisning i vokal virtuositet. Den var en studie i musikalsk fortelling, der arrangementene fikk utvikle seg uten hastverk og hvor stillheten mellom tonene var like viktig som selve melodiene. Betydningen av stillhet merkes godt i en sal med god akustikk.
Enkelte partier kunne med fordel hatt større kontraster i tempo og intensitet, men det blir flisespikkeri. Det gjennomgående rolige uttrykket gjorde dessverre at enkelte overganger mistet noe av spenningen. Samtidig var dette et bevisst kunstnerisk valg som understreket konserten som en sammenhengende fortelling snarere enn en samling enkeltstående numre. Slik sett fungerte det etter hensikten. Musikken var til tider i enkelte låter meditativ.
Cécile McLorin Salvant bekreftet at konserten i Molde i 2022 ikke var et enkeltstående høydepunkt. I Bjørnsonhuset leverte hun igjen en gjennomarbeidet, intelligent og musikalsk overbevisende konsert, der stemmen ikke bare var et instrument, men selve fortelleren. Hun leverer en prestasjon som holder høyt internasjonalt nivå.
Det finnes vokalister som imponerer med teknikk, og det finnes vokalister som bygger hele musikalske univers. Cécile McLorin Salvant tilhører den siste kategorien. Da hun gjestet Bjørnsonhuset under Moldejazz 15. juli, leverte hun en konsert som viste hvorfor hun regnes blant de mest betydningsfulle jazzvokalistene i sin generasjon. Med seg hadde hun Sullivan Fortner på piano og keyboard, Yasushi Nakamura på kontrabass og Kyle Poole på trommer – et ensemble som hele kvelden lot samspillet være like viktig som solistens stemme.
Tre Grammy-priser, MacArthur-stipend og et kunstnerskap som beveger seg fritt mellom jazz, blues, folkemusikk, kunstmusikk og teater, danner bakteppet. Men konserten i Bjørnsonhuset handlet først og fremst om det som skjedde i rommet denne kvelden.
Etter den høyt omtalte konserten i Kikkans Hall under Moldejazz i 2022 var forventningene betydelige. De ble innfridd, men ikke gjennom store fakter eller spektakulære effekter. Salvant lot musikken arbeide i sitt eget tempo.
Konserten åpnet silkemykt. Pianoet etablerte et harmonisk landskap med varme, åpne klanger før Salvants stemme gled inn nærmest uanstrengt. Stemmen hadde en fløyelsmyk kvalitet som bandt sammen tekst og melodi uten å presse uttrykket. Hun sang med en ro som gjorde at hvert ord fikk plass.
Fortners keyboard var markant til stede allerede i åpningsnummeret. Synthklangene ble brukt som et klangteppe snarere enn et soloinstrument, mens pianoet bar melodien. Etter hvert kom også Nakamuras kontrabass og Pooles trommer gradvis inn i lydbildet. Ingen instrumenter søkte oppmerksomhet; kvartetten bygget musikken lag for lag.
Neste nummer var «City of Angels», der tempoet forble langsomt og meditativt. Salvant lot teksten utvikle seg nesten som en monolog.
– I close my eyes and see your face.
Linjen ble først sunget lavmælt før intensiteten økte gradvis fram mot:
– And embracing you.
Dynamikken var gjennomgående presis. Hun gikk fra nesten hviskende fraser til full stemmekraft uten at overgangen virket konstruert.
Før «Second Guessing» fortalte Salvant at hun var forkjølet.
Hun henvendte seg med humor til publikum:
– Jeg er syk. Jeg har en liten forkjølelse. Det betyr også at når jeg er syk, har jeg en dypere stemme. Så jeg skal prøve å utnytte den.
Kommentaren utløste latter i salen, men viste seg også å bli en beskrivelse av konserten. Den mørkere klangen ga flere av sangene en ekstra tyngde.
I dette nummeret fikk keyboardets synthflater en sentral rolle. De dannet en vedvarende undertone sammen med kontrabass og trommer, mens pianoet tegnet melodilinjen over. Resultatet var et lydbilde som beveget seg mellom moderne jazz og elektronisk kammermusikk.
Underveis kom spontan applaus fra salen – ikke bare etter avslutningen, men midt i musikalske høydepunkter.
«Changeable Daddy of Mine» førte konserten over i et mer tradisjonelt jazzuttrykk. Salvant har gjennom hele karrieren vist en sjelden evne til å formidle historier, og dette nummeret illustrerte hvorfor.
Hun spiller tekstene ut gjennom stemmens register, ikke bare synger dem. Små endringer i frasering, artikulasjon og klang gir hver karakter sin egen identitet. Det teatrale uttrykket er alltid til stede, men uten å bli overspill. Innlevelsen kommer helt naturlig.
Stemmen spenner over et uvanlig bredt register. De mørke partiene hadde denne kvelden ekstra fylde, mens de lyse tonene fortsatt var presise og kontrollerte. Vi merket ingenting til forkjølelsen hun hadde.
Samtidig viste Sullivan Fortner hvilken ressurs han er. Han vekslet sømløst mellom flygel og keyboard, og lot instrumentvalget styre karakteren i de ulike komposisjonene.
I «Anything But Now», hentet fra Salvants nyere materiale, introduserte hun sangen slik:
– Jeg bruker mye tid på å tenke på å gjøre ting i stedet for å gjøre dem. Jeg bruker mye tid på å tenke på å si ting i stedet for å si dem høyt.
Teksten handler om å være fanget i tanker om fortid og framtid framfor å være til stede i øyeblikket. Musikalsk er komposisjonen enkel, men effektiv. Kvartetten lot harmoniene utvikle seg langsomt mens Salvant holdt et nesten samtalende uttrykk.
Tittelsporet fra albumet Oh Snap viste en annen side av Salvants kunstnerskap. Her var uttrykket lettere og mer lekent, samtidig som tekstene fortsatt hadde en personlig kjerne.
Det nye materialet peker mot et bredere musikalsk landskap enn hennes tidligere jazzorienterte produksjoner, uten at improvisasjonen eller den vokale friheten forsvinner.
Konsertens mest uventede innslag kom mot slutten. Salvant introduserte en tekst hentet fra Aiskhylos' tragedie «Agamemnon», skrevet omkring 500 år før vår tidsregning. Hun fortalte hvordan teksten var tonesatt av Harrison Birtwistle til en BBC-produksjon av Orestien.
Deretter fulgte «Blackwing and Silverhue», der de to rovfuglene som varsler den trojanske krigen blir sentrum i fortellingen.
Musikalsk skilte stykket seg markant fra resten av konserten. Gjentakende rytmiske figurer, mørke harmonier og et nesten rituelt uttrykk skapte en intens avslutning. Salvant beveget seg her mellom sang, resitasjon og dramatisk fremføring på en måte som viste hvor tett hennes kunstnerskap står teateret.
Det mest slående ved konserten var balansen. Ingen musikere forsøkte å dominere. Kyle Poole spilte med stor tilbakeholdenhet og presis dynamikk, mens Yasushi Nakamura lot kontrabassen være både rytmisk fundament og melodisk medspiller. Fortners klaverspill bandt ensemblet sammen med stor musikalsk fleksibilitet.
Salvant selv demonstrerte hvorfor hun står i en særstilling blant samtidens jazzvokalister. Hun kombinerer teknisk kontroll med dramatisk forståelse og litterær interesse på en måte få andre gjør. Repertoaret spente fra egne komposisjoner til standardlåter, Sting og antikk gresk tragedie, uten at konserten mistet retning.
Konserten i Bjørnsonhuset var en oppvisning i vokal virtuositet. Den var en studie i musikalsk fortelling, der arrangementene fikk utvikle seg uten hastverk og hvor stillheten mellom tonene var like viktig som selve melodiene. Betydningen av stillhet merkes godt i en sal med god akustikk.
Enkelte partier kunne med fordel hatt større kontraster i tempo og intensitet, men det blir flisespikkeri. Det gjennomgående rolige uttrykket gjorde dessverre at enkelte overganger mistet noe av spenningen. Samtidig var dette et bevisst kunstnerisk valg som understreket konserten som en sammenhengende fortelling snarere enn en samling enkeltstående numre. Slik sett fungerte det etter hensikten. Musikken var til tider i enkelte låter meditativ.
Cécile McLorin Salvant bekreftet at konserten i Molde i 2022 ikke var et enkeltstående høydepunkt. I Bjørnsonhuset leverte hun igjen en gjennomarbeidet, intelligent og musikalsk overbevisende konsert, der stemmen ikke bare var et instrument, men selve fortelleren. Hun leverer en prestasjon som holder høyt internasjonalt nivå.
Laget av ScaleFlow.
.jpg)
