Det er få norske musikere som har utviklet et så gjenkjennelig musikalsk språk som Daniel Herskedal. Under den avsluttende solokonserten i Molde domkirke under Moldejazz 2026 fikk publikum møte dette språket i sin reneste form – alene med tuba, basstrompet, elektronikk og kirkens lange etterklang. Midtveis åpnet konserten seg også mot det samiske uttrykket da Marja Mortensson kom inn på scenen og tilførte en ny dimensjon til det allerede særegne klanguniverset.
Daniel Herskedal på basstrompet. Foto: Erik Aukan / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementKonserten ble en vandring gjennom flere av Herskedals viktigste verk, samtidig som publikum fikk innblikk i hvordan musikken blir til, hvilke steder den springer ut av, og hvordan nye komposisjoner oppstår.
Herskedal brukte god tid mellom stykkene til å fortelle om prosessene bak komposisjonene, om hvordan bestemte steder setter spor i uttrykket hans, og om hvordan nye melodier kan melde seg lenge før de får en endelig form. Publikum fikk dermed et sjeldent innblikk i arbeidet til en komponist som lar omgivelser, akustikk og stillhet være like viktige bestanddeler som selve tonene.
Mellom stykkene fortalte Herskedal om oppveksten i et hus med tre generasjoner under samme tak, om faren som trampet i gulvet mens sønnen øvde tuba under Dagsrevyen, og om kulturskolen like ved barndomshjemmet.
– Herskedal fortalte at det var her han begynte å lære «et språk som heter musikk», og at nettopp disse omgivelsene var med på å forme estetikken hans. Han beskrev også domkirken som et rom med en akustikk som nærmest svarer tilbake når han spiller.
Etter åpningsstykket «At Peace», skrevet til et nytt samarbeid med et av hans store musikalske forbilder, vendte Herskedal tilbake til «Mistral Noir», et verk han selv beskrev som et vendepunkt. Han fortalte at komposisjonen førte til en rekke nye samarbeid med filmskapere, danseproduksjoner og andre kunstnere, og at den samtidig ble starten på det musikalske universet som senere utviklet seg til Call For Winter-albumene.
– Herskedal fortalte at «Mistral Noir» fikk ham til å ønske å utforske dette uttrykket videre. Han beskrev konseptet som lag på lag med lupet tuba og basstrompet, der alle lydene publikum hørte ble skapt med de to instrumentene alene. Noe ble fremført direkte, noe ble bygget opp i sanntid gjennom looping, mens enkelte lydlag var spilt inn på forhånd ute i vinterlandskapet i Femundsmarka.
Et gjennomgående tema gjennom konserten var stillhetens betydning.
Denne tankegangen preger hele konserten. Pausene er like viktige som tonene. Musikken søker ikke dramatikk gjennom volum, men gjennom rom, resonans og tid. Herskedal beskrev hvordan han tok med seg opptaksutstyr og instrumenter til en hytte i Femundsmarka midt på vinteren. Målet var å arbeide alene, uten forstyrrelser, omgitt av snø, fjell og stillhet.
– Herskedal fortalte at stillheten nærmest fungerer som et vakuum. Der mangler det ingenting. Uten klokke og internett er oppgaven bare å lage musikk. Han beskrev stillheten som favorittlyden sin, og sa at nettopp fraværet av støy gjør at terskelen blir høyere for hvilke lyder som er verdt å ta med videre inn i komposisjonene.
Selv om konserten beveget seg i et ettertenksomt og meditativt landskap, var Herskedal også en varm og uanstrengt formidler.
Han introduserte blant annet stykket «Is the Midnight Sun the Same Sun», inspirert av den voksende turiststrømmen til Nord-Norge.
– Herskedal fortalte med glimt i øyet at mange reiser svært langt for å oppleve midnattssolen, bare for å oppdage at det er den samme solen de allerede kjenner.
Han trakk også familien inn i konserten.
– Herskedal fortalte at datteren hadde sagt ja til å komme på konsert, men bare dersom han spilte «Shama-shama». Han forklarte at tittelen betyr «mitt barn» på sørsamisk, og at sangen synges hjemme hver kveld.
Da Marja Mortensson kom inn på scenen, skiftet konserten karakter.
Den sørsamiske sangeren fremførte «Måetste», som Herskedal forklarte betyr «minne». Den karakteristiske joiken la et nytt lag over Herskedals allerede luftige klangflater. Stemmen og tubaen møttes uten at noen av dem forsøkte å dominere den andre, men møttes i harmoni.
Det var kveldens mest organiske samarbeid. Mortenssons uttrykk virket ikke som et gjesteinnslag, men som en naturlig del av det musikalske landskapet Herskedal hadde bygget opp gjennom konserten.
En av kveldens mest interessante refleksjoner kom da Herskedal fortalte om hvordan nye melodier oppstår.
– Herskedal sa at de som lager musikk ofte får melodier i hodet som de aldri har hørt før. Den eneste måten å bli kvitt dem på, er å spille dem for andre. Han fortalte at han hadde sittet på Røros den siste uken og arbeidet med en ny melodi som han ønsket å urframføre i Molde.
Stykket hadde foreløpig arbeidstittelen «Molde», men kan bli en del av et kommende album, muligens Call For Winter 3. Urframføringen ble dermed en av konsertens mest spesielle øyeblikk. Publikum fikk høre musikk som fortsatt er under utvikling, og som kanskje først senere finner sin endelige form på plate.
Mot slutten rettet Herskedal oppmerksomheten mot lydtekniker og bergenser Geir Østensjø. Med henvisning til at Brann tidligere på dagen hadde slått Molde 2–1, konstaterte han med humor at bergenseren denne gangen faktisk hadde gjort noe godt for byen.
– Daniel Herskedal takket Geir Østensjø, Emil Karlsen og Marja Mortensson før han inviterte publikum til en prat og platesalg etter konserten. Samtidig gledet han seg over at Marius Neset blir Artist in Residence under neste års festival.
Å spille alene i en domkirke er risikabelt. Ethvert feil anslag blir avslørt, og enhver svak idé får lite å skjule seg bak. Nettopp derfor blir Daniel Herskedals solokonsert så overbevisende. Han fyller ikke rommet med flest mulig toner, men med presisjon. Hver frase får utvikle seg i kirkens akustikk, og elektronikken brukes som et musikalsk verktøy snarere enn en effekt. Lagene bygges opp uten at uttrykket mister retning, og konserten var tidvis en meditativ opplevelse.
Konsertens sterkeste parti kom da Marja Mortensson entret scenen. Den sørsamiske sangen henens åpnet et nytt rom i konserten og gjorde møtet mellom tradisjon og moderne komposisjon til noe helt uanstrengt. Samtidig var det verdifullt å få innblikk i Herskedals arbeidsprosess. Historiene om stillheten i Femundsmarka, om melodiene som oppstår av seg selv, og om urframføringen av det som kan bli en del av Call For Winter 3, ga publikum en sjelden mulighet til å følge musikken helt tilbake til kilden.
Konserten bekreftet hvorfor Daniel Herskedal har etablert seg som en av Norges mest særegne komponister og instrumentalister. Han sprenger fortsatt grensene for hva tuba og basstrompet kan uttrykke, men gjør det uten å søke oppmerksomhet for eksperimentets skyld. Alt er underordnet melodien, klangen og rommet den får leve i.
Daniel Herskedal (født 1982) er tubaist, basstrompetist og komponist fra Molde. Han er utdannet ved Royal Academy of Music i London og har gjennom de siste femten årene etablert seg som en av Norges mest profilerte jazzmusikere internasjonalt. Med tuba og basstrompet som hovedinstrumenter har han utviklet et særegent tonespråk der jazz, folkemusikk, klassisk musikk og filmatisk klang smelter sammen. Han har gitt ut en rekke album på det britiske selskapet Edition Records, blant dem Slow Eastbound Train, The Roc, Voyage, Harbour og de to kritikerroste soloalbumene Call For Winter I og Call For Winter II. Som komponist har han skrevet bestillingsverk for blant andre BBC Concert Orchestra, komponert musikk til film, dokumentarer og scenekunst, og mottatt både Spellemannprisen og den amerikanske lydprisen The Ambies.
Den sørsamiske sangeren Marja Mortensson (født 1995) kommer fra Svahken Sijte i Engerdal og er en av de fremste formidlerne av sørsamisk joik og sangtradisjon. Hun har gjort det til sitt kunstneriske prosjekt å løfte fram den sørsamiske kulturarven gjennom nye komposisjoner, der tradisjonell joik møter moderne arrangementer og improvisasjon. Mortensson har gitt ut flere prisbelønte album og har mottatt en rekke utmerkelser for arbeidet med å synliggjøre sørsamisk språk og kultur. Samarbeidet mellom Marja Mortensson og Daniel Herskedal har de siste årene resultert i flere konserter og innspillinger, der hennes karakteristiske vokal og hans klangunivers utfyller hverandre på en særegen måte.
Konserten ble en vandring gjennom flere av Herskedals viktigste verk, samtidig som publikum fikk innblikk i hvordan musikken blir til, hvilke steder den springer ut av, og hvordan nye komposisjoner oppstår.
Herskedal brukte god tid mellom stykkene til å fortelle om prosessene bak komposisjonene, om hvordan bestemte steder setter spor i uttrykket hans, og om hvordan nye melodier kan melde seg lenge før de får en endelig form. Publikum fikk dermed et sjeldent innblikk i arbeidet til en komponist som lar omgivelser, akustikk og stillhet være like viktige bestanddeler som selve tonene.
Mellom stykkene fortalte Herskedal om oppveksten i et hus med tre generasjoner under samme tak, om faren som trampet i gulvet mens sønnen øvde tuba under Dagsrevyen, og om kulturskolen like ved barndomshjemmet.
– Herskedal fortalte at det var her han begynte å lære «et språk som heter musikk», og at nettopp disse omgivelsene var med på å forme estetikken hans. Han beskrev også domkirken som et rom med en akustikk som nærmest svarer tilbake når han spiller.
Etter åpningsstykket «At Peace», skrevet til et nytt samarbeid med et av hans store musikalske forbilder, vendte Herskedal tilbake til «Mistral Noir», et verk han selv beskrev som et vendepunkt. Han fortalte at komposisjonen førte til en rekke nye samarbeid med filmskapere, danseproduksjoner og andre kunstnere, og at den samtidig ble starten på det musikalske universet som senere utviklet seg til Call For Winter-albumene.
– Herskedal fortalte at «Mistral Noir» fikk ham til å ønske å utforske dette uttrykket videre. Han beskrev konseptet som lag på lag med lupet tuba og basstrompet, der alle lydene publikum hørte ble skapt med de to instrumentene alene. Noe ble fremført direkte, noe ble bygget opp i sanntid gjennom looping, mens enkelte lydlag var spilt inn på forhånd ute i vinterlandskapet i Femundsmarka.
Et gjennomgående tema gjennom konserten var stillhetens betydning.
Denne tankegangen preger hele konserten. Pausene er like viktige som tonene. Musikken søker ikke dramatikk gjennom volum, men gjennom rom, resonans og tid. Herskedal beskrev hvordan han tok med seg opptaksutstyr og instrumenter til en hytte i Femundsmarka midt på vinteren. Målet var å arbeide alene, uten forstyrrelser, omgitt av snø, fjell og stillhet.
– Herskedal fortalte at stillheten nærmest fungerer som et vakuum. Der mangler det ingenting. Uten klokke og internett er oppgaven bare å lage musikk. Han beskrev stillheten som favorittlyden sin, og sa at nettopp fraværet av støy gjør at terskelen blir høyere for hvilke lyder som er verdt å ta med videre inn i komposisjonene.
Selv om konserten beveget seg i et ettertenksomt og meditativt landskap, var Herskedal også en varm og uanstrengt formidler.
Han introduserte blant annet stykket «Is the Midnight Sun the Same Sun», inspirert av den voksende turiststrømmen til Nord-Norge.
– Herskedal fortalte med glimt i øyet at mange reiser svært langt for å oppleve midnattssolen, bare for å oppdage at det er den samme solen de allerede kjenner.
Han trakk også familien inn i konserten.
– Herskedal fortalte at datteren hadde sagt ja til å komme på konsert, men bare dersom han spilte «Shama-shama». Han forklarte at tittelen betyr «mitt barn» på sørsamisk, og at sangen synges hjemme hver kveld.
Da Marja Mortensson kom inn på scenen, skiftet konserten karakter.
Den sørsamiske sangeren fremførte «Måetste», som Herskedal forklarte betyr «minne». Den karakteristiske joiken la et nytt lag over Herskedals allerede luftige klangflater. Stemmen og tubaen møttes uten at noen av dem forsøkte å dominere den andre, men møttes i harmoni.
Det var kveldens mest organiske samarbeid. Mortenssons uttrykk virket ikke som et gjesteinnslag, men som en naturlig del av det musikalske landskapet Herskedal hadde bygget opp gjennom konserten.
En av kveldens mest interessante refleksjoner kom da Herskedal fortalte om hvordan nye melodier oppstår.
– Herskedal sa at de som lager musikk ofte får melodier i hodet som de aldri har hørt før. Den eneste måten å bli kvitt dem på, er å spille dem for andre. Han fortalte at han hadde sittet på Røros den siste uken og arbeidet med en ny melodi som han ønsket å urframføre i Molde.
Stykket hadde foreløpig arbeidstittelen «Molde», men kan bli en del av et kommende album, muligens Call For Winter 3. Urframføringen ble dermed en av konsertens mest spesielle øyeblikk. Publikum fikk høre musikk som fortsatt er under utvikling, og som kanskje først senere finner sin endelige form på plate.
Mot slutten rettet Herskedal oppmerksomheten mot lydtekniker og bergenser Geir Østensjø. Med henvisning til at Brann tidligere på dagen hadde slått Molde 2–1, konstaterte han med humor at bergenseren denne gangen faktisk hadde gjort noe godt for byen.
– Daniel Herskedal takket Geir Østensjø, Emil Karlsen og Marja Mortensson før han inviterte publikum til en prat og platesalg etter konserten. Samtidig gledet han seg over at Marius Neset blir Artist in Residence under neste års festival.
Å spille alene i en domkirke er risikabelt. Ethvert feil anslag blir avslørt, og enhver svak idé får lite å skjule seg bak. Nettopp derfor blir Daniel Herskedals solokonsert så overbevisende. Han fyller ikke rommet med flest mulig toner, men med presisjon. Hver frase får utvikle seg i kirkens akustikk, og elektronikken brukes som et musikalsk verktøy snarere enn en effekt. Lagene bygges opp uten at uttrykket mister retning, og konserten var tidvis en meditativ opplevelse.
Konsertens sterkeste parti kom da Marja Mortensson entret scenen. Den sørsamiske sangen henens åpnet et nytt rom i konserten og gjorde møtet mellom tradisjon og moderne komposisjon til noe helt uanstrengt. Samtidig var det verdifullt å få innblikk i Herskedals arbeidsprosess. Historiene om stillheten i Femundsmarka, om melodiene som oppstår av seg selv, og om urframføringen av det som kan bli en del av Call For Winter 3, ga publikum en sjelden mulighet til å følge musikken helt tilbake til kilden.
Konserten bekreftet hvorfor Daniel Herskedal har etablert seg som en av Norges mest særegne komponister og instrumentalister. Han sprenger fortsatt grensene for hva tuba og basstrompet kan uttrykke, men gjør det uten å søke oppmerksomhet for eksperimentets skyld. Alt er underordnet melodien, klangen og rommet den får leve i.
Daniel Herskedal (født 1982) er tubaist, basstrompetist og komponist fra Molde. Han er utdannet ved Royal Academy of Music i London og har gjennom de siste femten årene etablert seg som en av Norges mest profilerte jazzmusikere internasjonalt. Med tuba og basstrompet som hovedinstrumenter har han utviklet et særegent tonespråk der jazz, folkemusikk, klassisk musikk og filmatisk klang smelter sammen. Han har gitt ut en rekke album på det britiske selskapet Edition Records, blant dem Slow Eastbound Train, The Roc, Voyage, Harbour og de to kritikerroste soloalbumene Call For Winter I og Call For Winter II. Som komponist har han skrevet bestillingsverk for blant andre BBC Concert Orchestra, komponert musikk til film, dokumentarer og scenekunst, og mottatt både Spellemannprisen og den amerikanske lydprisen The Ambies.
Den sørsamiske sangeren Marja Mortensson (født 1995) kommer fra Svahken Sijte i Engerdal og er en av de fremste formidlerne av sørsamisk joik og sangtradisjon. Hun har gjort det til sitt kunstneriske prosjekt å løfte fram den sørsamiske kulturarven gjennom nye komposisjoner, der tradisjonell joik møter moderne arrangementer og improvisasjon. Mortensson har gitt ut flere prisbelønte album og har mottatt en rekke utmerkelser for arbeidet med å synliggjøre sørsamisk språk og kultur. Samarbeidet mellom Marja Mortensson og Daniel Herskedal har de siste årene resultert i flere konserter og innspillinger, der hennes karakteristiske vokal og hans klangunivers utfyller hverandre på en særegen måte.
Laget av ScaleFlow.
.jpg)