Kirker over hele landet åpner dørene etter kong Haralds død. Her kan folk tenne lys, be, være stille, snakke med noen og samles i sorgen. Preses Olav Fykse Tveit mener kongens evne til å være nær mennesker – også i sorg og katastrofer – er en viktig del av arven etter ham.
Den norske kirke åpner dørene etter kong Haralds dødsfall. (Foto: Terje Peersen / Den norske kirke).
H.M. Kong Harald er død, 89 år gammel. I dag og dagene fremover åpner kirker over hele landet for alle som ønsker et sted å samles, tenne et lys, være stille eller snakke med kirkens ansatte.
I alle landets elleve domkirker blir det også mulig å skrive i en kondolanseprotokoll. Mange lokale kirker vil legge frem tilsvarende protokoller.
– Vi sørger ved kong Haralds bortgang, og kjenner en dyp og inderlig takknemlighet for alt han har vært for oss alle, i hele sitt liv og virke, sier Olav Fykse Tveit, preses og ledende biskop i Den norske kirke.
Fredag sendte han en oppfordring til menighetene om å åpne kirkene.
– Det er naturlig å åpne kirkene i denne spesielle tiden for landet vårt. Det kan være godt å komme sammen i kirkene, enten man vil tenne et lys i stillhet, be en bønn eller snakke med noen.
Den norske kirke får nå en særlig rolle som samlingssted mens landet sørger. Det første synlige uttrykket er kirkeklokkene, som skal ringe over hele landet fra klokken 12 til 13 fredag.
Deretter vil kirkene være åpne slik at mennesker kan komme inn for å tenne lys, be, sitte stille eller snakke med noen.
Tveit understreker at erfaringen fra andre perioder med sorg viser hvor viktig nærhet og forståelse kan være. Mennesker trenger også rom for å uttrykke følelsene sine på en god og trygg måte.
Kongens død berører svært mange, men sorgen kan komme til uttrykk på forskjellige måter.
«Jeg måtte gråte», sier han, og beskriver det som sterkt å oppleve at hele landet nå deler sorgen.
Han trekker frem hvordan mennesker som ikke kjenner hverandre, nå kondolerer og deler sorgen med hverandre. For ham viser det noe grunnleggende ved sorg: Vi sørger fordi det er noe og noen vi virkelig savner.
Bak sorgen ligger også kjærlighet, glede og takknemlighet.
Kirken skal være et sted for sorgen, men Tveit understreker at man ikke trenger å oppsøke en kirke for å uttrykke den.
Han oppfordrer mennesker til å gi sorgen plass også på skoler, arbeidsplasser og hjemme i familiene.
Bruk litt tid på å snakke med hverandre, kjenne på det som har skjedd – og gråte dersom det er det man trenger, er budskapet fra preses.
For Tveit handler de åpne kirkedørene derfor om mer enn selve kirkerommet. Det handler om behovet for å være sammen når landet har mistet en konge som har vært en del av nordmenns liv gjennom flere generasjoner.
Tveit mener noe av forklaringen på den sterke sorgen er at kong Harald klarte å skape en nærhet til mennesker på tvers av alder og bakgrunn.
– Han var en person som alle følte var deres konge, sier Tveit.
Han peker samtidig på kongens forhold til tro og livssyn. Kong Harald hadde selv en trygghet i sin tro, men Tveit mener denne tryggheten også gjorde ham i stand til å forstå betydningen av andre menneskers tro og livssyn.
Kongen kunne møte mennesker med en annen tro enn sin egen og formidle at også de var like viktige i det norske samfunnet.
Tveit trekker særlig frem kongens evne til å se mennesker.
Noen ganger kom kong Harald for ganske enkelt å være nær. Han behøvde ikke nødvendigvis å holde en tale eller si så mye. Bare tilstedeværelsen kunne være sterk.
Det mener Tveit er noe vi kan lære av når landet nå sørger.
Vi trenger ikke alltid å ha de riktige ordene. Det å komme nær hverandre og dele både det gode og det vonde kan i seg selv skape noe verdifullt mellom mennesker.
Tveit mener kong Harald var bevisst på å være seg selv, også når det innebar å vise usikkerhet og sårbarhet.
Han viste blant annet denne siden av seg da han fortalte om det å skulle overta som konge.
Samtidig hadde han en sterk interesse for det som skjedde rundt omkring i Norge. Tveit trekker frem kongens engasjement for blant annet idrett, arbeidsliv og gudstjenester.
Når kongen ble invitert til spesielle gudstjenester, forberedte han seg, ville synge med og engasjerte seg i det som skjedde.
Ifølge Tveit hadde kong Harald en evne til å være til stede der han var, og vise at det mennesker holdt på med betydde noe.
Kong Harald hadde den mest offisielle posisjonen man kan ha i Norge. Samtidig var han et menneske.
Tveit understreker at kongen ikke var «akkurat som oss». Han hadde en helt spesiell rolle og var svært opptatt av å fylle den. Men han forsto samtidig at rollen måtte fylles med menneskelighet.
Denne menneskeligheten kom til uttrykk både i kongens nære relasjoner og i møtene med mennesker som var rammet av sorg og katastrofer.
Da Norge opplevde tragedier, var kong Harald til stede.
Tveit trekker frem at et av kongens siste offisielle oppdrag var minnegudstjenesten etter 22. juli.
Kongens evne til å være nær mennesker i vanskelige øyeblikk blir derfor også en del av bildet av ham når landet nå selv sørger over kongens bortgang.
Det var også tette bånd mellom kong Harald og Den norske kirke.
Tveit beskriver dette som en tradisjon og historie kongen var svært bevisst på at han selv gikk inn i. Grunnloven og forholdet mellom staten, monarkiet og kirken ble endret underveis i hans regjeringstid, men kongen var samtidig opptatt av kontinuitet.
Han ga uttrykk for at han ønsket at monarken fortsatt skulle ha denne tilhørigheten.
Tveit oppfattet ikke dette som et ønske om å favorisere Den norske kirke. Snarere handlet det om at kongen så betydningen av historisk sammenheng og egen tilhørighet, samtidig som han respekterte mennesker med andre tros- og livssyn.
Kongen var bevisst tradisjonen, men ønsket også å føre den videre inn i en ny tid.
Ifølge Tveit forholdt kong Harald seg til tros- og livssynsspørsmål på andre måter enn kongen før ham. Dette var også en del av moderniseringen av monarkiet.
For Tveit viser det hvordan kong Harald kunne gå videre uten å legge alt som hadde vært bak seg. Båndene til historien skulle ikke kuttes, men videreføres på en måte som også kunne være inkluderende.
Nå åpnes altså kirkene som steder der mennesker kan samles i minnet om kong Harald.
Alle landets elleve domkirker vil gi folk anledning til å skrive i kondolanseprotokoll, og mange lokale kirker vil gjøre det samme.
Tveit peker samtidig på at også andre tros- og livssynssamfunn kan tilby steder der mennesker kan samles og bearbeide sorgen. Det kan være til stor hjelp for mennesker som har sin tilhørighet der.
For Den norske kirke er budskapet at dørene skal være åpne.
Man kan tenne et lys. Man kan be. Man kan sitte stille. Man kan snakke med noen.
Eller man kan ganske enkelt være sammen med andre.
Det er også noe av det Tveit mener kong Harald selv viste gjennom livet: At man ikke alltid trenger å si så mye. Noen ganger er det viktigste å være til stede.
H.M. Kong Harald er død, 89 år gammel. I dag og dagene fremover åpner kirker over hele landet for alle som ønsker et sted å samles, tenne et lys, være stille eller snakke med kirkens ansatte.
I alle landets elleve domkirker blir det også mulig å skrive i en kondolanseprotokoll. Mange lokale kirker vil legge frem tilsvarende protokoller.
– Vi sørger ved kong Haralds bortgang, og kjenner en dyp og inderlig takknemlighet for alt han har vært for oss alle, i hele sitt liv og virke, sier Olav Fykse Tveit, preses og ledende biskop i Den norske kirke.
Fredag sendte han en oppfordring til menighetene om å åpne kirkene.
– Det er naturlig å åpne kirkene i denne spesielle tiden for landet vårt. Det kan være godt å komme sammen i kirkene, enten man vil tenne et lys i stillhet, be en bønn eller snakke med noen.
Den norske kirke får nå en særlig rolle som samlingssted mens landet sørger. Det første synlige uttrykket er kirkeklokkene, som skal ringe over hele landet fra klokken 12 til 13 fredag.
Deretter vil kirkene være åpne slik at mennesker kan komme inn for å tenne lys, be, sitte stille eller snakke med noen.
Tveit understreker at erfaringen fra andre perioder med sorg viser hvor viktig nærhet og forståelse kan være. Mennesker trenger også rom for å uttrykke følelsene sine på en god og trygg måte.
Kongens død berører svært mange, men sorgen kan komme til uttrykk på forskjellige måter.
«Jeg måtte gråte», sier han, og beskriver det som sterkt å oppleve at hele landet nå deler sorgen.
Han trekker frem hvordan mennesker som ikke kjenner hverandre, nå kondolerer og deler sorgen med hverandre. For ham viser det noe grunnleggende ved sorg: Vi sørger fordi det er noe og noen vi virkelig savner.
Bak sorgen ligger også kjærlighet, glede og takknemlighet.
Kirken skal være et sted for sorgen, men Tveit understreker at man ikke trenger å oppsøke en kirke for å uttrykke den.
Han oppfordrer mennesker til å gi sorgen plass også på skoler, arbeidsplasser og hjemme i familiene.
Bruk litt tid på å snakke med hverandre, kjenne på det som har skjedd – og gråte dersom det er det man trenger, er budskapet fra preses.
For Tveit handler de åpne kirkedørene derfor om mer enn selve kirkerommet. Det handler om behovet for å være sammen når landet har mistet en konge som har vært en del av nordmenns liv gjennom flere generasjoner.
Tveit mener noe av forklaringen på den sterke sorgen er at kong Harald klarte å skape en nærhet til mennesker på tvers av alder og bakgrunn.
– Han var en person som alle følte var deres konge, sier Tveit.
Han peker samtidig på kongens forhold til tro og livssyn. Kong Harald hadde selv en trygghet i sin tro, men Tveit mener denne tryggheten også gjorde ham i stand til å forstå betydningen av andre menneskers tro og livssyn.
Kongen kunne møte mennesker med en annen tro enn sin egen og formidle at også de var like viktige i det norske samfunnet.
Tveit trekker særlig frem kongens evne til å se mennesker.
Noen ganger kom kong Harald for ganske enkelt å være nær. Han behøvde ikke nødvendigvis å holde en tale eller si så mye. Bare tilstedeværelsen kunne være sterk.
Det mener Tveit er noe vi kan lære av når landet nå sørger.
Vi trenger ikke alltid å ha de riktige ordene. Det å komme nær hverandre og dele både det gode og det vonde kan i seg selv skape noe verdifullt mellom mennesker.
Tveit mener kong Harald var bevisst på å være seg selv, også når det innebar å vise usikkerhet og sårbarhet.
Han viste blant annet denne siden av seg da han fortalte om det å skulle overta som konge.
Samtidig hadde han en sterk interesse for det som skjedde rundt omkring i Norge. Tveit trekker frem kongens engasjement for blant annet idrett, arbeidsliv og gudstjenester.
Når kongen ble invitert til spesielle gudstjenester, forberedte han seg, ville synge med og engasjerte seg i det som skjedde.
Ifølge Tveit hadde kong Harald en evne til å være til stede der han var, og vise at det mennesker holdt på med betydde noe.
Kong Harald hadde den mest offisielle posisjonen man kan ha i Norge. Samtidig var han et menneske.
Tveit understreker at kongen ikke var «akkurat som oss». Han hadde en helt spesiell rolle og var svært opptatt av å fylle den. Men han forsto samtidig at rollen måtte fylles med menneskelighet.
Denne menneskeligheten kom til uttrykk både i kongens nære relasjoner og i møtene med mennesker som var rammet av sorg og katastrofer.
Da Norge opplevde tragedier, var kong Harald til stede.
Tveit trekker frem at et av kongens siste offisielle oppdrag var minnegudstjenesten etter 22. juli.
Kongens evne til å være nær mennesker i vanskelige øyeblikk blir derfor også en del av bildet av ham når landet nå selv sørger over kongens bortgang.
Det var også tette bånd mellom kong Harald og Den norske kirke.
Tveit beskriver dette som en tradisjon og historie kongen var svært bevisst på at han selv gikk inn i. Grunnloven og forholdet mellom staten, monarkiet og kirken ble endret underveis i hans regjeringstid, men kongen var samtidig opptatt av kontinuitet.
Han ga uttrykk for at han ønsket at monarken fortsatt skulle ha denne tilhørigheten.
Tveit oppfattet ikke dette som et ønske om å favorisere Den norske kirke. Snarere handlet det om at kongen så betydningen av historisk sammenheng og egen tilhørighet, samtidig som han respekterte mennesker med andre tros- og livssyn.
Kongen var bevisst tradisjonen, men ønsket også å føre den videre inn i en ny tid.
Ifølge Tveit forholdt kong Harald seg til tros- og livssynsspørsmål på andre måter enn kongen før ham. Dette var også en del av moderniseringen av monarkiet.
For Tveit viser det hvordan kong Harald kunne gå videre uten å legge alt som hadde vært bak seg. Båndene til historien skulle ikke kuttes, men videreføres på en måte som også kunne være inkluderende.
Nå åpnes altså kirkene som steder der mennesker kan samles i minnet om kong Harald.
Alle landets elleve domkirker vil gi folk anledning til å skrive i kondolanseprotokoll, og mange lokale kirker vil gjøre det samme.
Tveit peker samtidig på at også andre tros- og livssynssamfunn kan tilby steder der mennesker kan samles og bearbeide sorgen. Det kan være til stor hjelp for mennesker som har sin tilhørighet der.
For Den norske kirke er budskapet at dørene skal være åpne.
Man kan tenne et lys. Man kan be. Man kan sitte stille. Man kan snakke med noen.
Eller man kan ganske enkelt være sammen med andre.
Det er også noe av det Tveit mener kong Harald selv viste gjennom livet: At man ikke alltid trenger å si så mye. Noen ganger er det viktigste å være til stede.
Forfatteren Per Petterson møtte under Bjørnsonfestivalen forrige uke, journalist i Klassekampen, Karin Haugen, til en samtale om «Kjærlighet, utroskap og Hemingway». Møtet tok utgangspunkt i Pettersons siste roman, «Du er hjemme nå», men beveget seg raskt inn i de dypere lagene av forfatterskapet. Den dreide seg om litterære impulser, nødvendigheten av emosjonell ærlighet i livets sene faser og språkets tette bånd til klassebakgrunn.
Laget av ScaleFlow.
