MOLDE: Åpningskonserten under Moldejazz 2026 var både en presentasjon av årets Artist in Residence og en verdenspremieren på et nytt scenisk verk. esperanza spalding gjorde Bjørnsonhuset til et rom der mangfoldige elementer som slektshistorie, norsk emigrasjon, jazz, folkemusikk, poesi og dans fikk møtes. Resultatet ble en konsert som beveget seg fritt mellom kunstformer, uten å miste retningen.
esperanza spalding. Foto: Erik Aukan / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementesperanza spalding – verdenspremiere på grenseløs musikk
MOLDE: Åpningskonserten under Moldejazz 2026 var både en presentasjon av årets Artist in Residence og en verdenspremieren på et nytt scenisk verk. esperanza spalding gjorde Bjørnsonhuset til et rom der mangfoldige elementer som slektshistorie, norsk emigrasjon, jazz, folkemusikk, poesi og dans fikk møtes. Resultatet ble en konsert som beveget seg fritt mellom kunstformer, uten å miste retningen.
Spalding er blant de mest særegne stemmene i moderne jazz. Som bassist, vokalist og komponist har hun gjennom en årrekke utfordret forestillingen om hva jazz kan romme. Musikken hennes henter like gjerne impulser fra amerikansk jazztradisjon som fra klassisk musikk, soul, latinamerikanske rytmer, improvisasjonsmusikk og eksperimentell samtidsmusikk. Basspillet er melodisk og bevegelig, stemmen brukes både som forteller og instrument, og komposisjonene veksler mellom det intime og det komplekse.
Denne kvelden var det likevel ikke virtuositeten som sto i sentrum. Den var et virkemiddel for å fortelle en historie.
Bakgrunnen for prosjektet er en oppdagelse spalding gjorde i 2018. Gjennom slektsforskning fant hun ut at en tipp-tipp-tippoldemor emigrerte fra Norge til Arkansas på slutten av 1800-tallet. Videre oppdaget hun at datteren til denne emigranten senere fikk en sønn med en svart delebonde i Arkansas – det var spaldings oldefar.
Denne familiehistorien ble utgangspunktet for et større kunstnerisk arbeid om den norske utvandringen til USA. Forestillingen undersøkte ikke bare én families historie, men også hvilke sosiale, økonomiske og religiøse forhold som fikk så mange nordmenn til å forlate landet.
Historien ble aldri presentert som et foredrag. I stedet vokste den fram gjennom musikk, tekst, dans og stemninger. Hun viste fragmenter av minner, bevegelser og melodier som flettet seg sammen og lot publikum fylle mellomrommene selv.
Konserten var preget av den improvisatoriske friheten som kjennetegner spaldings kunstnerskap. Melodier oppsto og forsvant, rytmer skiftet retning, og ensemblet beveget seg sømløst mellom åpne improvisasjoner og mer fast komponerte partier.
Det var aldri en konsert som søkte de store klimaksene. Snarere bygget den langsomt opp et musikalsk landskap der jazz møtte norsk folkemusikk, afrikanske rytmer og spoken word.
Spaldings akustiske bass hadde en sentral rolle stort sett gjennom hele konserten. Hun brukte instrumentet både som rytmisk drivkraft og melodisk stemme, mens vokalen vekslet mellom ordløse improvisasjoner og tekster som bandt forestillingen sammen. Musikken var detaljrik, men aldri overlesset. Stillheten fikk like stor plass som de mest intense partiene.
Det mest slående ved konserten var hvordan de ulike kunstuttrykkene fremsto som likeverdige.
Dansen var ikke et tillegg til musikken, men en del av komposisjonen. Poesien fungerte ikke som pauser mellom låtene, men som en videreføring av fortellingen. Musikerne lyttet hele tiden til hverandre, og uttrykket fikk utvikle seg organisk.
Det ga konserten en karakter som skilte seg fra en tradisjonell jazzkonsert. Snarere fremsto forestillingen som et scenisk verk der improvisasjon var den bærende metoden.
Samtidig var forbindelsen til jazztradisjonen tydelig. Spaldings evne til å bygge melodiske linjer over et fleksibelt basspill og la ensemblet reagere spontant på hverandres ideer var til stede gjennom hele kvelden.
Forestillingen var utviklet under spaldings opphold i Norge før festivalen og ble urfremført i Bjørnsonhuset mandag 13. Juli. At prosjektet var skapt spesielt for Moldejazz, merket man også på samarbeidet med norske utøvere og tradisjonsbærere.
Folkemusikk, dans og historiske referanser ble ikke presentert som illustrasjoner av norsk kultur, men som genuint kunstneriske elementer på lik linje med jazzen. Dermed oppsto også forbindelsen og dermed en blanding mellom den norske utvandrerhistorien og den amerikanske musikktradisjonen som spalding selv springer ut av.
Åpningskonserten ble derfor ikke først og fremst en fortelling om fortiden, selv om dette også var en av de bærende elementene i konserten, men det var like mye en undersøkelse av hvordan historie fortsatt lever videre gjennom mennesker, musikk og kunstneriske møter. Historien stopper aldri, den utvikler seg selvsagt også i dag.
esperanza spalding ledet forestillingen med akustisk bass og vokal, og sto også bak komposisjonene som ble urfremført under konserten.
Charlotte Dos Santos medvirket med vokal og var samtidig kreativ konsulent for prosjektet.
Sidiki Camara bidro på perkusjon, med et rytmisk uttrykk som bandt sammen jazz, vestafrikanske tradisjoner og improvisasjon.
Sarah Camille fremførte poesi og vokal, og lot spoken word bli en naturlig del av forestillingens fortelling.
Tuva Færden tilførte fele, sang og dans, og trakk inn elementer fra norsk folkemusikk og folkedans.
Ornilia Ubisse medvirket som danser, og utviklet den sceniske bevegelsen som var en integrert del av forestillingen.
Lydproduksjonen var ved Terrence Goodchild, som sørget for et lydbilde der de mange uttrykkene fikk plass uten å miste detaljene.
esperanza spalding – verdenspremiere på grenseløs musikk
MOLDE: Åpningskonserten under Moldejazz 2026 var både en presentasjon av årets Artist in Residence og en verdenspremieren på et nytt scenisk verk. esperanza spalding gjorde Bjørnsonhuset til et rom der mangfoldige elementer som slektshistorie, norsk emigrasjon, jazz, folkemusikk, poesi og dans fikk møtes. Resultatet ble en konsert som beveget seg fritt mellom kunstformer, uten å miste retningen.
Spalding er blant de mest særegne stemmene i moderne jazz. Som bassist, vokalist og komponist har hun gjennom en årrekke utfordret forestillingen om hva jazz kan romme. Musikken hennes henter like gjerne impulser fra amerikansk jazztradisjon som fra klassisk musikk, soul, latinamerikanske rytmer, improvisasjonsmusikk og eksperimentell samtidsmusikk. Basspillet er melodisk og bevegelig, stemmen brukes både som forteller og instrument, og komposisjonene veksler mellom det intime og det komplekse.
Denne kvelden var det likevel ikke virtuositeten som sto i sentrum. Den var et virkemiddel for å fortelle en historie.
Bakgrunnen for prosjektet er en oppdagelse spalding gjorde i 2018. Gjennom slektsforskning fant hun ut at en tipp-tipp-tippoldemor emigrerte fra Norge til Arkansas på slutten av 1800-tallet. Videre oppdaget hun at datteren til denne emigranten senere fikk en sønn med en svart delebonde i Arkansas – det var spaldings oldefar.
Denne familiehistorien ble utgangspunktet for et større kunstnerisk arbeid om den norske utvandringen til USA. Forestillingen undersøkte ikke bare én families historie, men også hvilke sosiale, økonomiske og religiøse forhold som fikk så mange nordmenn til å forlate landet.
Historien ble aldri presentert som et foredrag. I stedet vokste den fram gjennom musikk, tekst, dans og stemninger. Hun viste fragmenter av minner, bevegelser og melodier som flettet seg sammen og lot publikum fylle mellomrommene selv.
Konserten var preget av den improvisatoriske friheten som kjennetegner spaldings kunstnerskap. Melodier oppsto og forsvant, rytmer skiftet retning, og ensemblet beveget seg sømløst mellom åpne improvisasjoner og mer fast komponerte partier.
Det var aldri en konsert som søkte de store klimaksene. Snarere bygget den langsomt opp et musikalsk landskap der jazz møtte norsk folkemusikk, afrikanske rytmer og spoken word.
Spaldings akustiske bass hadde en sentral rolle stort sett gjennom hele konserten. Hun brukte instrumentet både som rytmisk drivkraft og melodisk stemme, mens vokalen vekslet mellom ordløse improvisasjoner og tekster som bandt forestillingen sammen. Musikken var detaljrik, men aldri overlesset. Stillheten fikk like stor plass som de mest intense partiene.
Det mest slående ved konserten var hvordan de ulike kunstuttrykkene fremsto som likeverdige.
Dansen var ikke et tillegg til musikken, men en del av komposisjonen. Poesien fungerte ikke som pauser mellom låtene, men som en videreføring av fortellingen. Musikerne lyttet hele tiden til hverandre, og uttrykket fikk utvikle seg organisk.
Det ga konserten en karakter som skilte seg fra en tradisjonell jazzkonsert. Snarere fremsto forestillingen som et scenisk verk der improvisasjon var den bærende metoden.
Samtidig var forbindelsen til jazztradisjonen tydelig. Spaldings evne til å bygge melodiske linjer over et fleksibelt basspill og la ensemblet reagere spontant på hverandres ideer var til stede gjennom hele kvelden.
Forestillingen var utviklet under spaldings opphold i Norge før festivalen og ble urfremført i Bjørnsonhuset mandag 13. Juli. At prosjektet var skapt spesielt for Moldejazz, merket man også på samarbeidet med norske utøvere og tradisjonsbærere.
Folkemusikk, dans og historiske referanser ble ikke presentert som illustrasjoner av norsk kultur, men som genuint kunstneriske elementer på lik linje med jazzen. Dermed oppsto også forbindelsen og dermed en blanding mellom den norske utvandrerhistorien og den amerikanske musikktradisjonen som spalding selv springer ut av.
Åpningskonserten ble derfor ikke først og fremst en fortelling om fortiden, selv om dette også var en av de bærende elementene i konserten, men det var like mye en undersøkelse av hvordan historie fortsatt lever videre gjennom mennesker, musikk og kunstneriske møter. Historien stopper aldri, den utvikler seg selvsagt også i dag.
esperanza spalding ledet forestillingen med akustisk bass og vokal, og sto også bak komposisjonene som ble urfremført under konserten.
Charlotte Dos Santos medvirket med vokal og var samtidig kreativ konsulent for prosjektet.
Sidiki Camara bidro på perkusjon, med et rytmisk uttrykk som bandt sammen jazz, vestafrikanske tradisjoner og improvisasjon.
Sarah Camille fremførte poesi og vokal, og lot spoken word bli en naturlig del av forestillingens fortelling.
Tuva Færden tilførte fele, sang og dans, og trakk inn elementer fra norsk folkemusikk og folkedans.
Ornilia Ubisse medvirket som danser, og utviklet den sceniske bevegelsen som var en integrert del av forestillingen.
Lydproduksjonen var ved Terrence Goodchild, som sørget for et lydbilde der de mange uttrykkene fikk plass uten å miste detaljene.
Laget av ScaleFlow.
.jpg)
