Da Solheim ble flyttet fra Gråmyra i Levanger til Sverresborg Trøndelag folkemuseum, fulgte langt mer enn tømmervegger og inventar med på lasset. Huset bærer på fortellinger om handel, håndverk, familieliv, tvangspolitikk og kulturmøter mellom romanifolket og den bofaste befolkningen. Historiker Maria Antonie Sæther mener tiden er inne for å fortelle hele historien – ikke bare den staten skrev ned.
Maria Antonie Sæther er historiker og konservator ved Sverresborg Trøndelag folkemuseum. Foto: Erik Aukan / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementDet vesle røde huset på Gråmyra i Levanger har ligget tett inntil E6 i flere tiår. Mange har passert det uten å kjenne historien. For Maria Antonie Sæther, historiker og konservator ved Sverresborg Trøndelag folkemuseum, er Solheim langt mer enn et hus. Det er et kulturminne som åpner døren til en historie som lenge har vært lite synlig i Trøndelag.
Da hele tunet ble flyttet til museet i desember 2025, ble samtidig en viktig del av romanifolkets materielle kulturarv tatt vare på. Det danner rammen for foredraget om kulturmøter mellom de reisende og de bofaste, der Solheim blir stående som et konkret eksempel på en historie som strekker seg langt utover én familie.
Sæther åpnet foredraget med å rydde i begrepene.
– Jeg skal snakke om kulturmøter mellom de reisende og de bofaste. Jeg skal også spesifisere de reisende i denne sammenhengen med romanifolket.
Hun understreket at romanifolket er én av Norges fem nasjonale minoriteter, med vern gjennom Europarådets rammekonvensjon. Hun brukte også tid på å forklare forskjellen mellom romanifolket og rom.
– Det er ulike språk, ulike håndverkstradisjoner, og de har en ulik historie i landet.
Hun forklarte samtidig hvorfor hun bevisst bruker betegnelsene «romanifolket» og «de reisende».
– Vi vet at en god del reisende med tilknytning til Trøndelagsregionen ikke ønsker å bli kalt tatere. Derfor forholder jeg meg til romanifolket eller de reisende.
Romanifolket har hatt tilknytning til Skandinavia siden 1500-tallet. Gruppen har tradisjonelt levd av handel, håndverk og tjenester, reist med hest og vogn gjennom innlandet og med båt langs kysten. Språket romani har vært muntlig gjennom generasjoner og fikk særskilt vern gjennom språkloven i 2022.
Gjennom gjenstander fra museets samlinger viste Sæther fram en side av romanifolkets historie som sjelden får stor plass.
Nysølvarbeid, kniver, blikkenslagerutstyr og trearbeid vitner om høy håndverkskompetanse. Kvinnene var kjent for tekstilarbeid og papirblomster, mens musikken var en sentral del av kulturen.
Hun trakk også fram romanifolkets betydning for norsk folkemusikk.
– Mange er kjent for å være veldig dyktige til å spille fiolin eller trekkspill.
Hun fortalte samtidig på at også artister som Åge Aleksandersen har røtter i romanifolket.
Et gjennomgående tema i foredraget var forskjellen mellom offentlige arkiver og menneskers egne minner. Sæther fortalte om sin egen bestemor fra Nordmøre, som hvert år ventet på at en reisende familie skulle komme til øya med båt.
– Hun fortalte at hver sommer kom Nils Kanestrøm med familie og handlet varer inn i den lille vika der hun bodde. Det var som høytidsstemning når de kom.
Familien kom med varer, musikk og liv til et lite samfunn uten fast handelsforbindelse.
– Det var høytid og livlighet.
Hun brukte historien for å vise at mange kulturmøter var preget av gjensidig nytte og gode relasjoner. Det samme fant hun igjen i lokalhistorien fra Innherred. I én skildring beskrives hvordan de reisende slo leir utenfor gårdene, tente bål, lagde mat og spilte musikk om kvelden.
– De likte ikke å bli kalt tatere. De var reisende.
Sæther mente slike kilder viser en annen virkelighet enn den som møter oss i mange aviser.
– Avisene er et nyttig sted å lete, men der er det stort sett negative ting. Ting som blir blåst opp.
Under spørsmålene fra salen kom et sentralt poeng opp: Var myndighetene strengere enn lokalbefolkningen?
Sæther svarte uten å nøle.
– Myndighetene var dem som var fryktet. Det var dem som etablerte lovverk som la opp til ulike former for forfølgelse.
Hun fortsatte:
– Mange plasser var det veldig gode relasjoner mellom bygdefolket og de reisende.
Det er nettopp denne forskjellen hun mener ofte forsvinner når historien skrives.
– Det er myndighetene som har etterlatt seg den skriftlige dokumentasjonen, og det har bidratt til å forme historien.
Hun stilte også et spørsmål som ble hengende i rommet.
– Da får vi ikke høre hva myndighetene prøvde å fornorske.
Den mest konkrete delen av foredraget handlet om Solheim. Huset ble oppført en gang mellom første verdenskrig og begynnelsen av 1930-årene. De første kjente beboerne var Anna Lovisa og Fredrik Magnusson, før Maria Josefine Børresen overtok eiendommen i 1972.
Sæther har brukt mye tid på å kartlegge slekten og historien rundt huset. Hun mener kjøpet neppe var tilfeldig.
– Jeg tror det handler om at hun møtte sin kjære der.
Maria Børresen og ektemannen Wilhelm brukte Solheim som sesongbolig mens de drev omførselshandel over store deler av landet. Etter hvert fikk de god økonomi, men beholdt huset og tilknytningen til Levanger. Sæther mener huset også forteller noe om hvordan reisende forholdt seg til steder.
– Jeg tror nok de reisende har sterke relasjoner til plasser, selv om de har reist. Det er bare på en annen måte.
Flyttingen til Sverresborg begynte ikke med museet. Den begynte med Maria Børresen selv.
– Det var Maria som ville at dette huset skulle bevares. Hun mente at det måtte brukes for å formidle de reisendes historie i regionen.
Etterkommerne førte ønsket videre, og etter flere forsøk gjennom mange år ble avtalen med Sverresborg endelig på plass. Da huset ble demontert, fulgte alt av innbo med, og kjøkkenet alene inneholdt nærmere 500 gjenstander.
– Vi føler nesten at vi blir kjent med Maria og Wilhelm gjennom tingene deres.
Kaffeserviser, fotografier, suvenirer og hverdagsgjenstander forteller om reiser, slekt og et liv som stadig var i bevegelse.
Den andre delen av foredraget handlet om statens politikk overfor romanifolket. Sæther gikk gjennom lovverket som gjorde livet vanskeligere for de reisende: vergerådsloven, omstreiferloven, handelsloven, steriliseringsloven og dyrevernloven.
Hun beskrev etableringen av Norsk Misjon blant hjemløse, tvangsplasseringene ved Røstad barnehjem og arbeidskolonien på Svanviken.
– Målet var å utslette folks egenart, deres språk og deres livsform.
Hun trakk særlig fram steriliseringspolitikken.
– Mange forbinder steriliseringsloven med nazistene. Men den norske steriliseringsloven var gyldig fram til 1977.
Hun fortalte at rundt 500 romanikvinner antas å ha blitt sterilisert, ofte under sterkt press eller uten reelt samtykke. Samtidig understreket hun at lovtekst og praksis ikke alltid er det samme.
– Hva loven sier, er ikke nødvendigvis det samme som skjer i praksis.
Mot slutten vendte Sæther tilbake til utgangspunktet. Hun mener romanifolkets historie må romme både kultur, hverdagsliv og overgrep.
– Når det gjelder romanifolkets historie i Trøndelag, er det viktigste å synliggjøre og anerkjenne at de reisende faktisk er en del av historien.
Hun fortsatte:
– Historien er mangfoldig.
For henne handler det ikke om å tone ned overgrepene, men om å utvide fortellingen.
– Man kan ikke hoppe bukk over de vanskelige og traumatiske møtene.
Likevel mener hun det er riktig å begynne et annet sted.
– Jeg synes det er fint å starte med de gode møtene og kulturen. Da viser vi at dette er et mangfold av opplevelser og erfaringer. Det var ikke bare vanskelig, og det var ikke bare flott. Det var helt forskjellig.
Det er nettopp derfor Solheim har fått en plass på Sverresborg. Ikke bare som et hus, men som en inngang til en del av Trøndelags historie som lenge har stått i skyggen.
Det vesle røde huset på Gråmyra i Levanger har ligget tett inntil E6 i flere tiår. Mange har passert det uten å kjenne historien. For Maria Antonie Sæther, historiker og konservator ved Sverresborg Trøndelag folkemuseum, er Solheim langt mer enn et hus. Det er et kulturminne som åpner døren til en historie som lenge har vært lite synlig i Trøndelag.
Da hele tunet ble flyttet til museet i desember 2025, ble samtidig en viktig del av romanifolkets materielle kulturarv tatt vare på. Det danner rammen for foredraget om kulturmøter mellom de reisende og de bofaste, der Solheim blir stående som et konkret eksempel på en historie som strekker seg langt utover én familie.
Sæther åpnet foredraget med å rydde i begrepene.
– Jeg skal snakke om kulturmøter mellom de reisende og de bofaste. Jeg skal også spesifisere de reisende i denne sammenhengen med romanifolket.
Hun understreket at romanifolket er én av Norges fem nasjonale minoriteter, med vern gjennom Europarådets rammekonvensjon. Hun brukte også tid på å forklare forskjellen mellom romanifolket og rom.
– Det er ulike språk, ulike håndverkstradisjoner, og de har en ulik historie i landet.
Hun forklarte samtidig hvorfor hun bevisst bruker betegnelsene «romanifolket» og «de reisende».
– Vi vet at en god del reisende med tilknytning til Trøndelagsregionen ikke ønsker å bli kalt tatere. Derfor forholder jeg meg til romanifolket eller de reisende.
Romanifolket har hatt tilknytning til Skandinavia siden 1500-tallet. Gruppen har tradisjonelt levd av handel, håndverk og tjenester, reist med hest og vogn gjennom innlandet og med båt langs kysten. Språket romani har vært muntlig gjennom generasjoner og fikk særskilt vern gjennom språkloven i 2022.
Gjennom gjenstander fra museets samlinger viste Sæther fram en side av romanifolkets historie som sjelden får stor plass.
Nysølvarbeid, kniver, blikkenslagerutstyr og trearbeid vitner om høy håndverkskompetanse. Kvinnene var kjent for tekstilarbeid og papirblomster, mens musikken var en sentral del av kulturen.
Hun trakk også fram romanifolkets betydning for norsk folkemusikk.
– Mange er kjent for å være veldig dyktige til å spille fiolin eller trekkspill.
Hun fortalte samtidig på at også artister som Åge Aleksandersen har røtter i romanifolket.
Et gjennomgående tema i foredraget var forskjellen mellom offentlige arkiver og menneskers egne minner. Sæther fortalte om sin egen bestemor fra Nordmøre, som hvert år ventet på at en reisende familie skulle komme til øya med båt.
– Hun fortalte at hver sommer kom Nils Kanestrøm med familie og handlet varer inn i den lille vika der hun bodde. Det var som høytidsstemning når de kom.
Familien kom med varer, musikk og liv til et lite samfunn uten fast handelsforbindelse.
– Det var høytid og livlighet.
Hun brukte historien for å vise at mange kulturmøter var preget av gjensidig nytte og gode relasjoner. Det samme fant hun igjen i lokalhistorien fra Innherred. I én skildring beskrives hvordan de reisende slo leir utenfor gårdene, tente bål, lagde mat og spilte musikk om kvelden.
– De likte ikke å bli kalt tatere. De var reisende.
Sæther mente slike kilder viser en annen virkelighet enn den som møter oss i mange aviser.
– Avisene er et nyttig sted å lete, men der er det stort sett negative ting. Ting som blir blåst opp.
Under spørsmålene fra salen kom et sentralt poeng opp: Var myndighetene strengere enn lokalbefolkningen?
Sæther svarte uten å nøle.
– Myndighetene var dem som var fryktet. Det var dem som etablerte lovverk som la opp til ulike former for forfølgelse.
Hun fortsatte:
– Mange plasser var det veldig gode relasjoner mellom bygdefolket og de reisende.
Det er nettopp denne forskjellen hun mener ofte forsvinner når historien skrives.
– Det er myndighetene som har etterlatt seg den skriftlige dokumentasjonen, og det har bidratt til å forme historien.
Hun stilte også et spørsmål som ble hengende i rommet.
– Da får vi ikke høre hva myndighetene prøvde å fornorske.
Den mest konkrete delen av foredraget handlet om Solheim. Huset ble oppført en gang mellom første verdenskrig og begynnelsen av 1930-årene. De første kjente beboerne var Anna Lovisa og Fredrik Magnusson, før Maria Josefine Børresen overtok eiendommen i 1972.
Sæther har brukt mye tid på å kartlegge slekten og historien rundt huset. Hun mener kjøpet neppe var tilfeldig.
– Jeg tror det handler om at hun møtte sin kjære der.
Maria Børresen og ektemannen Wilhelm brukte Solheim som sesongbolig mens de drev omførselshandel over store deler av landet. Etter hvert fikk de god økonomi, men beholdt huset og tilknytningen til Levanger. Sæther mener huset også forteller noe om hvordan reisende forholdt seg til steder.
– Jeg tror nok de reisende har sterke relasjoner til plasser, selv om de har reist. Det er bare på en annen måte.
Flyttingen til Sverresborg begynte ikke med museet. Den begynte med Maria Børresen selv.
– Det var Maria som ville at dette huset skulle bevares. Hun mente at det måtte brukes for å formidle de reisendes historie i regionen.
Etterkommerne førte ønsket videre, og etter flere forsøk gjennom mange år ble avtalen med Sverresborg endelig på plass. Da huset ble demontert, fulgte alt av innbo med, og kjøkkenet alene inneholdt nærmere 500 gjenstander.
– Vi føler nesten at vi blir kjent med Maria og Wilhelm gjennom tingene deres.
Kaffeserviser, fotografier, suvenirer og hverdagsgjenstander forteller om reiser, slekt og et liv som stadig var i bevegelse.
Den andre delen av foredraget handlet om statens politikk overfor romanifolket. Sæther gikk gjennom lovverket som gjorde livet vanskeligere for de reisende: vergerådsloven, omstreiferloven, handelsloven, steriliseringsloven og dyrevernloven.
Hun beskrev etableringen av Norsk Misjon blant hjemløse, tvangsplasseringene ved Røstad barnehjem og arbeidskolonien på Svanviken.
– Målet var å utslette folks egenart, deres språk og deres livsform.
Hun trakk særlig fram steriliseringspolitikken.
– Mange forbinder steriliseringsloven med nazistene. Men den norske steriliseringsloven var gyldig fram til 1977.
Hun fortalte at rundt 500 romanikvinner antas å ha blitt sterilisert, ofte under sterkt press eller uten reelt samtykke. Samtidig understreket hun at lovtekst og praksis ikke alltid er det samme.
– Hva loven sier, er ikke nødvendigvis det samme som skjer i praksis.
Mot slutten vendte Sæther tilbake til utgangspunktet. Hun mener romanifolkets historie må romme både kultur, hverdagsliv og overgrep.
– Når det gjelder romanifolkets historie i Trøndelag, er det viktigste å synliggjøre og anerkjenne at de reisende faktisk er en del av historien.
Hun fortsatte:
– Historien er mangfoldig.
For henne handler det ikke om å tone ned overgrepene, men om å utvide fortellingen.
– Man kan ikke hoppe bukk over de vanskelige og traumatiske møtene.
Likevel mener hun det er riktig å begynne et annet sted.
– Jeg synes det er fint å starte med de gode møtene og kulturen. Da viser vi at dette er et mangfold av opplevelser og erfaringer. Det var ikke bare vanskelig, og det var ikke bare flott. Det var helt forskjellig.
Det er nettopp derfor Solheim har fått en plass på Sverresborg. Ikke bare som et hus, men som en inngang til en del av Trøndelags historie som lenge har stått i skyggen.
.jpg)
KRISTIANSUND: Rundt fotografiene i Nordic Light Fotohuset møttes representanter for nordmørsk nærings- og kulturliv og offisielle kinesiske æresgjester til en kveld der ambisjonen var større enn å presentere lokale produkter. «Nordmøre møter Kina» skulle skape personlige forbindelser i forkant av høstens satsing mot Kina og CIFTIS 2026.
Plastforurensningen i Arktis truer nå dyrelivet på de mest isolerte stedene på kloden, og forskere advarer om at mengden søppel i havet vil øke dramatisk uten nye tiltak. En fersk hendelse på Svalbard dokumenterer hvor direkte og brutale konsekvensene av menneskelig avfall er for sårbare arktiske arter.
Laget av ScaleFlow.
