Det var god stemning i Kvernes kirke da gitarist Aslak Fiske Fjalestad torsdag 13. august igjen gjestet Sommerkonsertene på Kvernes. Fjalestad kommer fra Frei og har tidligere stått på samme konsertarena som medlem av The Union Guitar Trio. Denne gangen var han alene med gitaren.

En solokonsert med klassisk gitar vil av enkelte kunne oppfattes som et smalere konsertformat. Muligens kan det være noe i det, men det la absolutt ingen merkbar demper på verken forventningene eller entusiasmen blant dem som hadde funnet veien til Kvernes denne kvelden. Det er snarere en grunn til å komme å oppleve noe man ikke hører til daglig. Oppmøtet var godt, og publikum skulle få et program som beveget seg mellom flere musikalske tradisjoner og perioder.

Fra første anslag

Etter introduksjonen kom Fjalestad fram, fortalte kort om deler av programmet og gjorde seg klar. Gitaren ble stemt, og deretter begynte musikken uten noen lang innledning.

Allerede fra starten var instrumentets karakter tydelig. Gitaren hadde en varm, forholdsvis dyp og fyldig tone, og den fungerte godt i akustikken i Kvernes kirke. Instrumentet var forsterket gjennom mikrofoner og høyttalere, men uten at det ga inntrykk av at gitarens egenart forsvant. Lyden nådde gjennom hele kirkerommet.

Det ble dermed tidlig klart at forholdet mellom instrument, utøver og rom kom til å være viktig for konserten.

Et program som ikke lot seg plassere i én kategori

Fjalestads solouttrykk er blitt beskrevet som klanglig og poetisk, med inspirasjon fra landskap, natur og nordiske stemninger. Det er en beskrivelse som i stor grad stemte med det som faktisk ble presentert på Kvernes, men den dekker heller ikke hele konserten.

For programmet var mer sammensatt enn som så.

Her var materiale med forbindelse til 1600-tallets barokk, nordmørsk folkemusikk, irsk musikk, spansk klassisk gitartradisjon og nyere musikk. I intervjuet etter konserten beskrev Fjalestad selv programarbeidet som et bevisst forsøk på å sette forskjellige tradisjoner opp mot hverandre.

– Først har jeg prøvd å sette sammen et variert program med folkemusikk som er satt inn i en klassisk tradisjon. Både i barokktradisjon, romantisk tradisjon og samtidsmusikktradisjon, fortalte Fjalestad etter konserten.

Det var nettopp denne variasjonen som ble en av kveldens fremste kvaliteter. Konserten ble aldri stående lenge i det samme musikalske uttrykket.

Folkemusikken inn i den klassiske tradisjonen

Folkemusikken hadde en sentral plass. Publikum fikk både nordmørske og irske toner, samtidig som materialet var bearbeidet og presentert innenfor rammen av en klassisk gitarkonsert.

Fjalestad forklarte etterpå at kombinasjonen var helt bevisst.

– Det er absolutt en blanding. Jeg har prøvd å variere med folkemusikk og klassisk musikk. Og i tillegg har jeg prøvd å vise fram litt samtidsmusikk, sa Fjalestad.

Han trakk samtidig fram betydningen av å la nyere og lokalt materiale stå sammen med det etablerte klassiske gitarrepertoaret.

– Det er alltid veldig viktig for meg å få med det vi kaller standardrepertoaret i den klassiske gitaren, sa han.

Dermed ble ikke konserten bare en framføring av enkeltstående komposisjoner. Programmet viste forbindelser mellom tradisjoner som ved første øyekast kan framstå som ganske forskjellige.

Fra varmt og meditativt til kraftfulle anslag

Også selve gitarspillet understreket bredden.

Det ville vært for enkelt å beskrive Fjalestads gitar denne kvelden med én bestemt klang. Grunnkarakteren var ofte varm og mørk, og flere partier hadde et meditativt preg. Andre steder var uttrykket lysere og mer skjørt. Når musikken krevde det, kunne anslagene igjen være langt mer kraftfulle og rytmisk markerte.

Fjalestad vekslet naturlig mellom sterkt og svakt, og viste god innlevelse uten å gjøre framføringen teatralsk.

Tempo og rytme endret seg betydelig gjennom programmet. Det skyldtes først og fremst det store spennet mellom stykkene. Overgangen mellom folkemusikalsk materiale, barokk, spansk gitartradisjon og nyere komposisjoner førte til at konserten stadig skiftet karakter.

Dette var også noe publikum tydelig responderte på.

Den variasjonen var viktig. En hel konsert med én gitar stiller betydelige krav både til programvalg og framføring dersom uttrykket ikke skal bli ensartet. På Kvernes ble nettopp dette unngått.

Rasgueado og et større teknisk register

Fjalestad brukte gjennom konserten en rekke forskjellige spilleteknikker. Vanlig fingerspill og ulike plukk- og nappeteknikker ble kombinert med mer markerte anslag.

En av teknikkene han brukte var rasgueado, en teknikk med bakgrunn i flamencogitaren der fingrene brukes til raske og rytmisk markerte anslag over flere strenger.

Fjalestad forklarte teknikken etter konserten:

– Rasgueado snakker vi om da. Det var faktisk i Alfs stykke. Det er en typisk klassisk gitarteknikk. Rasgueado kommer fra flamencogitaren. Du spiller gitar ved å slå på mange strenger samtidig. Det kommer fra flamencogitaren og har blitt en del av den klassiske gitaren, fortalte Fjalestad.

Teknikken skilte seg tydelig fra de mer forsiktige og melodiske partiene i programmet. Dermed fikk publikum ikke bare høre forskjellige komposisjoner, men også forskjellige måter instrumentet kan behandles på.

Det tekniske registeret ble aldri presentert som en demonstrasjon for demonstrasjonens egen skyld. Teknikkene inngikk i de forskjellige musikalske uttrykkene.

Det etablerte repertoaret må være med

Fjalestad var også opptatt av å plassere kveldens program i den klassiske gitarens egen historie. I intervjuet trakk han blant annet fram Andrés Segovia, som fikk stor betydning for gitarens posisjon på den klassiske konsertscenen og samarbeidet med en rekke komponister om nytt repertoar.

Fjalestad framførte blant annet Suite castellana av den spanske komponisten Federico Moreno Torroba, et verk knyttet til denne sentrale delen av gitartradisjonen.

– Segovia er jo en stor og viktig utøver i dette her. Gitaren var egentlig lagt død, på en måte, og så kom Segovia og fikk den fram igjen. Han jobbet med veldig mange komponister, spesielt med det spanske repertoaret, fortalte Fjalestad.

For ham er denne delen av repertoaret noe han bevisst forsøker å ta med når han setter sammen programmer.

– Jeg prøver alltid å få fram det og vise det på konserter. Det er en viktig del av det. De fleste spiller nesten bare sånne ting, så det er fint å få gjort lokale ting og litt internasjonale ting og blande det sammen, sa Fjalestad.

Det siste er en presis beskrivelse av konserten på Kvernes. Det tradisjonelle repertoaret fikk være med, men det fikk ikke dominere programmet fullstendig.

Lokal musikk fikk plass

Flere av stykkene som ble presentert denne kvelden hadde også lokal eller regional tilknytning, og dette ga konserten en tydeligere forbindelse til stedet der den ble framført.

Nordmørske folketoner inngikk i programmet, og Fjalestad presenterte musikk der folkemusikalsk materiale var bearbeidet i en mer klassisk eller moderne retning. Han spilte to av disse stykkene denne kvelden.

Også materiale med tilknytning til Averøy fikk plass i programmet.

Det lokale stoffet fungerte godt sammen med de internasjonale delene av repertoaret. Resultatet ble ikke en konsert der publikum fikk presentert én bestemt skole innen klassisk gitar, men et program der gitaren ble brukt som forbindelse mellom flere musikalske miljøer.

En gitar med mørk klang

Instrumentet hadde en sentral rolle i dette. Etter konserten fortalte Fjalestad om gitaren han brukte.

– Det er en tysk gitar som jeg kjøpte for fem–seks år siden, og som jeg har blitt veldig fornøyd med. Den bærer bra, og jeg liker at den er mørk i klangen. Den er ganske fin å spille på, sa Fjalestad.

Han hadde brukt lang tid på å finne et instrument som passet repertoaret han arbeider med.

– Jeg har brukt veldig lang tid på å kjøpe en ny gitar, men jeg synes den passer til repertoaret jeg har holdt på med, spesielt kanskje hvis jeg skulle spille Bach. Det gjorde jeg ikke i dag. Den passer veldig bra til det, fortalte han.

Den mørke klangen han selv trekker fram, var også lett gjenkjennelig fra kirkebenken. Særlig i de roligere partiene ga instrumentet en fylde som sto godt til kirkerommet.

Samtidig er den klassiske gitaren et instrument som krever jevnlig oppfølging under en konsert. Fjalestad stemte derfor gitaren mellom stykkene. Han forklarte at instrumentet kan være noe skjørt når det gjelder å holde stemmingen stabil.

Forklarte musikken uten å overforklare

Mellom stykkene fortalte Fjalestad kort om hva publikum skulle høre. Disse introduksjonene var konsise og ga nødvendig informasjon om komponister, tradisjoner og bakgrunn uten at konserten ble oppstykket av lange foredrag.

Det fungerte godt.

I et program med så store sprang mellom forskjellige perioder og musikalske tradisjoner var forklaringene nyttige. Publikum fikk noen holdepunkter før neste stykke begynte, samtidig som musikken fortsatt fikk hovedrollen.

Kontakten mellom Fjalestad og publikum var god gjennom konserten. Den var uformell uten å bli privat, og informasjonen mellom stykkene bidro til å gjøre det brede repertoaret mer tilgjengelig.

Ingen tydelig svak del

Det er vanskelig å peke ut en bestemt del av konserten som fungerte vesentlig dårligere enn resten.

Det skyldes ikke at alle stykkene var like, men snarere det motsatte. Programmet var så variert og inneholdt så mange forskjellige uttrykk at konserten hele tiden beveget seg videre. Publikum fikk en grundig presentasjon av både Fjalestads tekniske register og gitarens muligheter som soloinstrument.

Noen av stykkene hadde et tydelig meditativt uttrykk og ga rom for en annen type lytting enn de mer rytmiske delene. Andre krevde større kraft og tydeligere anslag. At disse uttrykkene ble plassert ved siden av hverandre, gjorde at konserten beholdt framdriften.

Dette var derfor også en god demonstrasjon av hva en konsert med klassisk gitar kan romme når repertoaret ikke avgrenses til én epoke eller én nasjonal tradisjon.

Tilbake på Kvernes

For Fjalestad var dette ikke første møte med Sommerkonsertene på Kvernes. Han hadde tidligere besøkt konsertserien sammen med The Union Guitar Trio.

Denne gangen var situasjonen en annen. Som eneste utøver måtte han selv bære hele programmet, både musikalsk og i kontakten med salen.

Etter konserten var han tydelig fornøyd.

– Jeg koste meg veldig i dag. Det er skikkelig kjekt. Veldig morsomt. Fint publikum, sa Fjalestad.

På spørsmål om han kunne tenke seg å komme tilbake, var svaret klart.

– Absolutt. Jeg håper jo at jeg blir invitert tilbake. Jeg var her for to år siden og spilte med en trio jeg spiller i, Union Guitar Trio. Man håper alltid at man har gjort et godt inntrykk for å komme tilbake igjen, sa han.

Et bredt bilde av den klassiske gitaren

Mot slutten av konserten sto en voggevise, «Lullaby», på programmet. Også avslutningen passet dermed inn i kveldens veksling mellom det utadvendte og det mer tilbakeholdne.

Det mest interessante ved konserten i Kvernes kirke var likevel helheten. Den klassiske gitaren ble ikke presentert som et instrument bundet til én bestemt tradisjon. Fjalestad førte publikum mellom barokk, folkemusikk, spansk gitartradisjon og samtidsmusikk, samtidig som de forskjellige teknikkene viste hvor mye instrumentets klang kunne endres innenfor en og samme konsert.

Den varme og mørke grunnklangen var der gjennom store deler av kvelden, men den ble supplert av skjøre, lyse, kraftfulle, rytmiske og meditative partier. Tempo, dynamikk og anslag endret seg i takt med repertoaret.

Kvernes kirke ga gode akustiske betingelser for dette. Forsterkningen sørget for at instrumentet nådde hele rommet, uten en sjenerende lang etterklang, og Fjalestads egen kontroll over strengene og dempingen bidro til presisjonen.

Konserten ble dermed en omfattende presentasjon av Aslak Fiske Fjalestad som solist, men også av den klassiske gitaren som konsertinstrument. Om man ikke allerede hører på musikk av gitar, lutt eller andre beslektede instrumenter, er denne kvelden en klar katalyst for å høre mer gitarmusikk. At et i utgangspunktet smalt format kunne romme et såpass bredt repertoar, var kveldens tydeligste kvalitet. Vi hører gjerne mer av dette!

‍