Å telle hvor mange kvinner som sitter i maktposisjoner forteller ikke hele historien om likestilling. En ny doktoravhandling fra Universitetet i Oslo viser hvordan kvinner kan møte ulike vilkår også etter at de har kommet innenfor dørene til samfunnets mektige institusjoner.
Louisa Boulaziz. Foto: Amund Aasbrenn / UiO
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementNorge liker å betrakte seg som et likestillingssamfunn. Antallet kvinner på Stortinget, i regjeringen, i styrerommene og andre maktposisjoner brukes gjerne som synlige tegn på hvor langt likestillingen har kommet.
Men hva skjer etter at kvinnene har kommet inn?
Det er utgangspunktet for doktoravhandlingen Breaking the Glass Ceiling is not Enough: Gendered Selection Bias and Inequitable Inclusion av Louisa Boulaziz ved ARENA Senter for europaforskning ved Universitetet i Oslo.
Boulaziz mener vi må skille mellom det hun kaller «beskrivende representasjon» – hvor mange kvinner som er representert – og «likeverdig inkludering».
Det siste handler om hele karrieren: Hvem slipper inn, hvem blir forfremmet, hvilke arbeidsoppgaver får de, hvordan vurderes prestasjonene deres, hvor stor innflytelse får de – og hvilke krav møter de for å komme videre?
Et slående eksempel kommer fra Boulaziz' forskning på EU-domstolen.
Her finner hun at kvinnelige dommere i større grad blir tildelt det hun beskriver som institusjonelt «husarbeid», mens mannlige dommere oftere får de banebrytende sakene. Det kan få konsekvenser for innflytelsen.
I den samme studien av EU-domstolen finner Boulaziz at de kvinnelige dommerne i gjennomsnitt presterer bedre enn sine mannlige kolleger og behandler sakene raskere. Likevel har de mindre innflytelse.
Forskjellen kan dermed ikke uten videre forklares med svakere prestasjoner.
En annen del av forskningen gir problemstillingen en tydelig skandinavisk dimensjon.
Boulaziz har sammen med forskere fra Umeå universitet undersøkt hva som skjedde da prosedyrene for å velge dommere til Sveriges høyesterett ble endret. Systemet gikk fra regjeringsstyrte nominasjoner til offentlige utlysninger hvor kandidater kunne søke.
En intuitiv antakelse kunne være at en mer åpen prosess også ville gi mer likestilling.
Resultatene peker i en annen retning.
Forskerne finner at kvinner hadde større sannsynlighet for å bli valgt da regjeringen kontrollerte nominasjonene. Når kvinner og menn blant søkerne i den åpne prosessen sammenlignes, finner forskerne tegn til at menn hadde større sannsynlighet for å bli valgt.
Det illustrerer et av hovedpoengene i doktorgradsarbeidet: En institusjon kan fremstå som formelt likestilt og samtidig inneholde mekanismer som gir kvinner og menn forskjellige muligheter.
Boulaziz har dessuten studert kvinnelige og mannlige dommere i Den europeiske menneskerettsdomstolen.
Her finner hun at kvinnelige dommere i større grad enn mannlige kunne støtte myndigheten som hadde vært ansvarlig for utnevnelsen deres når muligheten for gjenoppnevning eksisterte.
Forskjellen peker ifølge forskningen mot institusjonelle strukturer og karrierevilkår snarere enn egenskaper ved kvinnelige dommere.
Det er et vesentlig skille. Spørsmålet blir da ikke hvorfor kvinner oppfører seg annerledes, men om kvinner og menn møter de samme forventningene og risikoene når de forsøker å gjøre karriere.
Boulaziz' doktoravhandling er ikke en undersøkelse av norske institusjoner. Funnene kan derfor ikke brukes som dokumentasjon på at de samme mekanismene finnes i Norge. Forskningen reiser derimot spørsmål som er relevante også i den norske likestillingsdebatten.
Når vi måler likestilling ved å telle kvinner og menn i politikk, ledelse og andre maktposisjoner, vet vi fortsatt ikke nødvendigvis om de har de samme mulighetene når de først har kommet innenfor.
Får kvinner og menn de samme oppgavene? Blir prestasjonene deres vurdert etter de samme kriteriene? Har de like gode muligheter til å avansere? Og får de i praksis like stor innflytelse?
Boulaziz' doktorgradsarbeid viser hvorfor det å bryte glasstaket ikke nødvendigvis er slutten på likestillingsproblemet. Det er forskjell på likestilling som kan telles – og likeverdig inkludering og progresjon gjennom hele karrieren.
Kilder: Universitetet i Oslo, Louisa Boulaziz' doktorgradsarbeid, The Journal of Politics, APSA Preprints og European Consortium for Political Research (ECPR). Studien om EU-domstolen er publisert i The Journal of Politics. Forskningen om Sveriges høyesterett og Den europeiske menneskerettsdomstolen er forskningsarbeider knyttet til doktorgradsprosjektet.
Norge liker å betrakte seg som et likestillingssamfunn. Antallet kvinner på Stortinget, i regjeringen, i styrerommene og andre maktposisjoner brukes gjerne som synlige tegn på hvor langt likestillingen har kommet.
Men hva skjer etter at kvinnene har kommet inn?
Det er utgangspunktet for doktoravhandlingen Breaking the Glass Ceiling is not Enough: Gendered Selection Bias and Inequitable Inclusion av Louisa Boulaziz ved ARENA Senter for europaforskning ved Universitetet i Oslo.
Boulaziz mener vi må skille mellom det hun kaller «beskrivende representasjon» – hvor mange kvinner som er representert – og «likeverdig inkludering».
Det siste handler om hele karrieren: Hvem slipper inn, hvem blir forfremmet, hvilke arbeidsoppgaver får de, hvordan vurderes prestasjonene deres, hvor stor innflytelse får de – og hvilke krav møter de for å komme videre?
Et slående eksempel kommer fra Boulaziz' forskning på EU-domstolen.
Her finner hun at kvinnelige dommere i større grad blir tildelt det hun beskriver som institusjonelt «husarbeid», mens mannlige dommere oftere får de banebrytende sakene. Det kan få konsekvenser for innflytelsen.
I den samme studien av EU-domstolen finner Boulaziz at de kvinnelige dommerne i gjennomsnitt presterer bedre enn sine mannlige kolleger og behandler sakene raskere. Likevel har de mindre innflytelse.
Forskjellen kan dermed ikke uten videre forklares med svakere prestasjoner.
En annen del av forskningen gir problemstillingen en tydelig skandinavisk dimensjon.
Boulaziz har sammen med forskere fra Umeå universitet undersøkt hva som skjedde da prosedyrene for å velge dommere til Sveriges høyesterett ble endret. Systemet gikk fra regjeringsstyrte nominasjoner til offentlige utlysninger hvor kandidater kunne søke.
En intuitiv antakelse kunne være at en mer åpen prosess også ville gi mer likestilling.
Resultatene peker i en annen retning.
Forskerne finner at kvinner hadde større sannsynlighet for å bli valgt da regjeringen kontrollerte nominasjonene. Når kvinner og menn blant søkerne i den åpne prosessen sammenlignes, finner forskerne tegn til at menn hadde større sannsynlighet for å bli valgt.
Det illustrerer et av hovedpoengene i doktorgradsarbeidet: En institusjon kan fremstå som formelt likestilt og samtidig inneholde mekanismer som gir kvinner og menn forskjellige muligheter.
Boulaziz har dessuten studert kvinnelige og mannlige dommere i Den europeiske menneskerettsdomstolen.
Her finner hun at kvinnelige dommere i større grad enn mannlige kunne støtte myndigheten som hadde vært ansvarlig for utnevnelsen deres når muligheten for gjenoppnevning eksisterte.
Forskjellen peker ifølge forskningen mot institusjonelle strukturer og karrierevilkår snarere enn egenskaper ved kvinnelige dommere.
Det er et vesentlig skille. Spørsmålet blir da ikke hvorfor kvinner oppfører seg annerledes, men om kvinner og menn møter de samme forventningene og risikoene når de forsøker å gjøre karriere.
Boulaziz' doktoravhandling er ikke en undersøkelse av norske institusjoner. Funnene kan derfor ikke brukes som dokumentasjon på at de samme mekanismene finnes i Norge. Forskningen reiser derimot spørsmål som er relevante også i den norske likestillingsdebatten.
Når vi måler likestilling ved å telle kvinner og menn i politikk, ledelse og andre maktposisjoner, vet vi fortsatt ikke nødvendigvis om de har de samme mulighetene når de først har kommet innenfor.
Får kvinner og menn de samme oppgavene? Blir prestasjonene deres vurdert etter de samme kriteriene? Har de like gode muligheter til å avansere? Og får de i praksis like stor innflytelse?
Boulaziz' doktorgradsarbeid viser hvorfor det å bryte glasstaket ikke nødvendigvis er slutten på likestillingsproblemet. Det er forskjell på likestilling som kan telles – og likeverdig inkludering og progresjon gjennom hele karrieren.
Kilder: Universitetet i Oslo, Louisa Boulaziz' doktorgradsarbeid, The Journal of Politics, APSA Preprints og European Consortium for Political Research (ECPR). Studien om EU-domstolen er publisert i The Journal of Politics. Forskningen om Sveriges høyesterett og Den europeiske menneskerettsdomstolen er forskningsarbeider knyttet til doktorgradsprosjektet.
Laget av ScaleFlow.
